Ulykkelig kjærlighet

[sweet miss blue]

For snart ett år siden traff jeg denne gutten som innlegget skal handle om. For snart ett år siden sto han på et utested og jeg gikk bort til han som den jakt-kvinnen jeg er. Siden denne dagen har vi hatt jevlig kontakt. I løpet av dette året har jeg gått gjennom store forandringer som jeg er redd for at preger mye av den kompliserte situasjonen jeg nå befinner meg i.

Ett halv år før jeg traff han gikk jeg gjennom tidenes brudd, og tidenes kjærlighetssorg satt fortsatt som et stort sår. Så i starten da vi ble kjent var han kun en livredningsbøye i livet mitt, han var en av mange gutter som skulle redde meg fra å drukne. Vi møttes mange helger og hadde fyllesex. Kanskje to ganger har vi møttes helt ederu for å se på fotballkamp sammen. jeg tenkte aldri på han som noe annet enn et nr jeg kunne ringe, og i løpet av dette året har jeg også datet andre på et mer seriøst nivå. En av disse gangene, (da jeg datet en annen gutt i ca tre måneder), ble han med meg hjem, og jeg sa at jeg kunne ikke gjøre noe. ---fordi jeg datet noen. SÅ lite brydde jeg meg om han på det følelsesmessige nivået.

Nå derimot. Nå tenker jeg tilbake på alle disse gangene jeg avviste han, alle de gangene jeg sikkert oppførte meg som en tulling, og ikke minst den gangen jeg avviste han på grunn av at jeg datet en annen. Hele dette året har jeg gjort null innsats for at han skulle like meg. Nå angrer jeg som få.

Angre er kanskje feil ord, jeg var jo bare ærlig. Men nå liker jeg han veldig godt. Jeg oppfører meg helt annerledes nå enn før, jeg er søt og gir det beste av meg selv hele tiden. Jeg er helt håpløst forelsket i han, men aner virkelig ikke hva han tenker. han er sikkert superforvirret av meg. han vet jo ingenting om hva jeg har gått gjennom, og mitt tankemønster. jeg har gått fra freakshow til kjempesøt.

Vi treffes fortsatt bare på fylla i helgene. da ringer han gjerne fem ganger for å få tak i meg, og jeg sier at jeg er ute selvom jeg sover, bare for å treffe han. forelskelse kalles det visst. Og hva skjedde med at det inntraff sånn over natten? Jeg lurer på om det er for sent nå. Hele dette året har gjort at jeg har blitt glad i han, og han er en del av livet mitt som jeg ikke vil miste. derfor er det også ekstra vanskelig å spørre han om hva han føler.

To helger på rad nå har vi sovet sammen bare for å kose, som han har bestemt. Han er usikker på seg selv, det er mange tegn som viser dette. Usikker på utseende og blir nervøs når jeg er der. Ett kyss på kinnet kan varme han helt i en sosial sammenheng, men før dette er han kjempestresset og utilpass. Dette er umulig for meg å tolke. Nå håper jeg at noen her inne kanskje kan se det utenfra og si at "det er forsent" eller helst noen kloke ord som får meg to skritt videre.

[Gjest Purple Haze]

Virker som han er usikker på hvor han har deg. Du har jo ikke vist deg pålitelig tidligere, og da er det naturlig at han er forsiktig.

[sweet miss blue]

Virker som han er usikker på hvor han har deg. Du har jo ikke vist deg pålitelig tidligere, og da er det naturlig at han er forsiktig.

Veldig sant.. Jeg får prøve å vise han det så godt jeg kan

Tusen takk