Voksne kvinners selvbilde vs kropp

[tussemor]

En ting er sikker vi kan ikke gi MENN skylden for dette!

Men jeg er FORBANNA på moteblader, pornoblader og tv og verden!

Når jeg står opp om morran med mine 80kg og 165cm og ser meg i speilet, ja da synes jeg stort sett at jeg selv er fin! Syns magen og rumpa er fin, selv om jeg jer ganske tjukk og veldig utrenet!

Så går jeg på badet for å stelle meg, og der ligger ViMenn med en veldreid 22-åring nesten uten klær på fremsiden! Hun var pen, tenker jeg, men så ser jeg meg i speilet igjen og blir med ett så trist!

Jeg vil ikke at vi skal synes "jeanette 22" er stygg, -hun og alle de andre "blad-jentene" er pene,- men hvorfor kan ikke verden akseptere at jeg også er pen? Hvorfor må humøret mitt bil ødelagt av at en venninde sier noe stygt om en tynn jente, og avslutter med:" nei, det er bedre å være blid å rund. Tykke folk er alltid så morsomme! Ja, sånn som vi"(dult i siden og fniiis, hi,hi,hi,hiii!

Jeg satt kanskje og ikke tenkte på meg selv som "rund og tykk" i det hele tatt!

Også når kvelden kommer og mannen er hjemme, da vil jeg ikke ha sex, for jeg føler meg stygg og misslykket etter dagens blader, tv-programmer og venninners kommentarer.

Men mannen min elsker meg, og synes jeg er vakker med alle mine valker og strekkmerker! Jeg hadde de jo faktisk før vi ble sammen, og han syntes jo jeg var tiltrekkende da...

Og selv om han veier 20kg mer i dag enn den gang... Jeg synes han er utrolig sexy og veldig fin. On når han vil slanke seg og få bort magen, og jeg sier at han ikke trenger det for min del... da tror han ikke på meg... men neste dag tror han på meg allikevel og glemmer hele slanke-greia!

Uff! Jeg er iallefall DRIT LEI av venninner og mødre og svigermødre som sier: Nå har du jammen slanket deg! Du var MYE breiere over rumpa for et par måneder siden! Kanskje burde jeg bli glad, og det blir jeg jo også på en måte, MEN hvis jeg ikke har gått inn for å slanke meg, og ikke spurt om deres mening...HVORFOR må de drive å følge med på hvordan MIN kropp øker og minker i omfang?(det skjer av seg selv... en måned 75, en 85...)

De kan godt drive å være opptatt av slanking av sin egen kropp så mye de vil, og prate om det så mye de vil, men de kan DRITE I å kommentere MIN kropp! Når de sier at nå har jeg slanket meg, så sier de samtidige at de hadde lagt merke til magen og valkene som var litt større før...

Jeg vil ha magen min i FRED! Jeg liker den og mannen min liker den... hvorfor må ALLE mine meg på at den er for stor i følge dagens standarder???

[Gjest Cruella]

1212[ Dette Innlegg er endret av: Lisa-Beth den 2002-05-12 17:45 ]

[tessa]

Til deg som tror du får energi av å ikke spise, at du takler verden bedre..

Tro meg når jeg sier at det har jeg også følt, men at det slett ikke stemmer...

Dessuten skal man ha ca. 1400 kcal. hvis man ikke tar riktig tilskudd.

Har hatt anoreksi i mange år jeg.

Har gått i terapi i to år og lært å spise "normalt"..

Jeg har vært veldig tynn, men heldigvis aldri så tynn som de man ser i blader og slikt,så det var egentlig ikke slik at omverdenen på lang tid reagerte, for den lurer man jo.. Og dessuten jeg spiste faktisk frokost og lunsj og litt middag,hver eneste dag..

I alle fall har det vært en lang kamp.

I dag jobber jeg i en helsekostbutikk og er heller opptatt av å få i meg alt det jeg trenger..enn det omvendte. Jeg har forstått at jeg har mishandlet kroppen min i mange år ;(

Og er det en ting jeg kunne forandret, så må det ha vært det!

Og jenter, jeg kan ikke si at gutter er opptatt av vekten min.

Det er akkurat like mange som bryr seg nå som da jeg var "supertynn"

Man ser gjerne at spiseforrstyrelser er arvelig. Mormor har hatt det, mamma har hatt det, og nå har altså jeg det. Og det er ikke miljøbestemt da jeg bodde store deler hos pappa under oppveksten, og jeg visste ikke en gang at mamma hadde hatt det før jeg var svært syk selv..

Min tidligere kjæreste hadde en tvillingsøster som

hadde en slik spiseforstyrrelse, som man faktisk ser i blader.. Hun drikker nesten ikke noe en gang, og lever et liv på piller og på sykehus..

Man ser at han også er sykelig opptatt av kropp og utsende, han er trent nær opp til det perfekte.

Heldigvis har jeg aldri ikke spist.

Så jeg tror ikke at det er blader eller tv som påvirker mitt selvbilde.

Det fantes mange som hadde anoreksi da det var fint å ha en stor kropp også i gode,gamle dager..

Men ikke så mange som i dag da.

Når slanking for mange er en hobby.

Det er en følelse som ligger i kroppen.

Ikke i bare i tanken, slik slanking gjør!

Og nå som jeg føler at jeg bare bør spise hele tiden.. Vel, da er jeg mye friskere,

men jeg har ikke et normalt forhold til mat ennå. Jeg tror faktisk at hvis man virkelig har en spiseforsyrelse så må man være klar over at den ikke går bort, men man må lære å leve "normalt" med den...

Slik mamma og mormor har klart det, og slik jeg "øver" hver eneste dag..

For dere som tenker at dere har hatt en spiseforstyrelse og at den har gått helt bort.. Da er dere veldig heldige, for da har dere hatt et spiseproblem i en periode..

Så da var det nok jeg som hadde det største problemet her da!

[OppNed]

Bare for å oppklare litt:

Strengen var ikke initiert med den hensikt å ha en konkurranse om hvem det er mest synd på, eller hvem som har det største problemet

Ønsket var å få frem hvordan andre kvinner ser på sitt eget speilbilde, og eventuelt få vinklinger fra andre som kunne sette mitt eget og andres vrangbilder i et bedre perspektiv. Mange gode svar, og masse tanker.

Har ikke mer å tilføye egentlig, resten av bearbeidelsen tar jeg med meg selv og i stillhet. Vil ikke bidra til å nøre opp under hverken sinne, andres komplekser eller en misforstått ide om at behov for medlidenhet skal være årsaken til at dette ble satt på trykk i KG.

Maiken

[wild at heart]

Sånn jeg ser det,

så har du i hvertfall et problem..

- alt som er sundt blir plassert i skyggeland???

- takler ikke å være mett??

- 5-6 kilo under normal vekt?

- Trygghet å være i størrelse 36-34?

- Kaste opp gir deg stå-på iver!

Og dette betyr alt for deg...

Still diagnosen din selv...

Og du startet dette temaet meningen er at

folk skal kunne svare utifra det de har på hjerte..

[gunnild]

Stakkars Maiken

vil ha all oppmerksomheten selv..

Vel, det er jo en kjent sak at

lavt blodsukker gir dårlig humør...

Så spis deg mett du maiken,

så kanskje du kan spare oss for den bitchy`e

oppførselen din..

Og hva ville du med denne undersøkelsen da?

Vite at det er normalt å

ha et helt sykt forhold til kroppen sin?

[tessa]

Jeg tenkte faktisk at siden det virker som om du har et helt feil forhold til kroppen din og til mat, så er det vel ok å vite at det er mulig å jobbe med saken..

Jeg er ikke akkurat ute etter å vise at jeg har det værst..

Dessuten jeg tror du har et større problem i forhold til mat enn det jeg har i dag..

[OppNed]

Brennbart tema, tydeligvis...

"spare oss for bitchy oppførsel"?? Hva faen var nå det for slags melding?

gunnild - takk for omtanken, men det er faktisk normalt ikke noe i veien med humøret mitt. Skjønte ikke helt hva du egentlig mente heller...i følge teorien din så blir man altså i bedre humør av å være mett. I tidligere strenger så har du klaget over din overvekt. Altså spiser du deg sannsynligvis god og mett. Hvorfor da dette krakilske svaret og nærmest personangrepet? Blir man i dårlig humør av å være mett også? *catch22*

Synes svaret ditt var temmelig frekt. Men deg om det.

Til resten - hensikten var ikke å provosere. Ville bare ha frem at det å "synes synd på"-vinklingen ikke var helt hva jeg hadde i sinne når jeg startet dette. Men OK, skal være med på at dette kan være et følelesladet kaos.

Maiken

[Lille]

Hei Maiken!

Synes du fikk litt vel mye pepper nå...tror ikke egentlig det var nødvendig. Ville bare si at jeg ikke oppfattet noen av innleggene dine som verken bitchy eller som noe "synes dere ikke synd på meg"-opplegg.

Disse problemstillingene er vel aktuelle for de aller fleste av oss kvinner, de gir kanskje bare forskjellige utslag hos den enkelte. Meningen min var å si at det går an å få et bedre forhold til egen kropp - jeg er underveis dit allerede. Hvordan man får det til blir vel individuelt...det skal ikke være lett.

Ha en trivelig kveld!12

[Bria]

Personhets er, som dere vet ikke tillat her på KG. Vennligst hold dere til tema, så slipper jeg å lukke tråden.

Les forøvrig reglene som står beskrevet i FAQ

12

[wild at heart]

Vel.. uansett dere som leser innlegget..

Tolk hva dere vil..

Men jeg vil IKKE si at gunnild ikke skal ha noe å si her pga. at hun har hatt et vekt problem etter graviditet, at maiken bruker dette mot henne er helt forferdelig..

1212[ Dette Innlegg er endret av: wild at heart den 2002-05-16 23:26 ]

[gunnild]

Ja, akkuart de ordene svei faktisk litt maiken..

[Gjest Cruella]

Kjenner meg igjen i det du skriver jeg, Maiken. Er ei slank og pen jente på 30+, som sliter med å godta kroppen min når den går over 51 kilo (er 164 cm høy. Har ikke et så forvrengt selvbilde, at jeg ikke skjønner at jeg tilhører den slanke delen av befolkningen, men trives best med meg selv når vekta ikke overstiger 49 kilo. Dette påvirker mitt seksualliv, da jeg ikke klarer å gi meg helt enn når jeg føler at det "tyter" ut overalt. Vet at dette høres helt sykt ut, derfor diskuterer jeg aldri vekt med mine mindre slanke venninner. Det hadde vært et hån. Jeg er ingen spesielt selvopptatt person ellers, har stor evne til empati og er tolerant og fordomsfri. Allikevel er dette et stort problem for meg. Når andre her kommenterer at virkelig store jenter er de som har grunn til å føle dette som problem, vil jeg svare at vekt for mange, henger nøye sammen med ens selvbilde generelt. Jeg oser ikke over av høye tanker om meg selv, og har derved alltid følt at i det minste har jeg en slankere kropp enn de fleste... Hvis vekten stiger, om enn bare et par kilo, er jeg livredd for at jeg ikke lenger er noe verdt i kraft av at jeg bare er Lisa-Beth.

Dette er derfor ikke bare et "luksusproblem". Hvis man også er blitt betraktet som relativt vellykket av omgivelsene, er det svært skummelt når man føler at noe av det vellykkede er i ferd med å bli truet. Hva er jeg da? Er noen glad i meg da?

[Gjest Anonymous]

Hvorfor skal alltid vi jenter få komplekser av hvordan vi ser ut. Hvem er det vi prøver å tilpasse oss til; oss selv eller omverdenen rundt oss. Jeg har aldri vært tynn, heller i overkant av det ideelle. Slitt med det i årevis (utallige slankekurer, Grete Rhode kurs, eggkurer osv). I dag er jeg 40, og for første gang fornøyd med meg selv. Har det kanskje noe med modenhet og erfaring å gjøre. Vet ikke, men har i allefall sett og erfart at jeg blir likt for den personen jeg er, og at faktisk menn liker meg og kroppen min. Og i dag ser jeg faktisk meg selv i speilet og ser; jeg er jo ikke tykk!!! Herregud; hvorfor har jeg i alle år trodd at jeg ikke er slank nok??? Føler meg faktisk både sexy og attraktiv! Har det noe med at jeg faktisk i dag har overskudd til å trene/gå turer og føler meg ovenpå både fysisk og psykisk (selv om vekta viser det samme). Ungene er store og jeg har bedre tid til meg selv og egne interesser. Jeg har begynt å gå litt mer ut (konserter, teater, jentetur på by'n osv og har det faktisk veldig bra. Når jeg trives med meg selv, trives også andre med meg og livet er plutselig blitt så mye bedre!

[Gjest Anonymous]

Hei alle sammen...

enten dere er sure eller glade

Jeg føler temaet fortsatt dreier seg om selvbilde, og mener fortsatt at det sitter i hodet... Og det er tydelig så mange som sliter med veldig mange følelser i den forbindelse, så takk og pris at noen turte å ta det opp. For det er jo ikke helt akseptert å snakke om det - det at man kan ha dårlig selvfølelse selv om man ikke veier 150 kilo... Jeg kan forstå at det virker urimelig for noen at det er mulig å mislike seg selv når man er ung og frisk - og jeg kaster nå inn en brannfakkel, antagelig, men dette er min historie.

Jeg er 27 år, 174 høy, for tiden 70 kilo (5 mer enn ønsket, fordelt ujevnt på rumpe og lår - altså bare kosmetikk, vil noen mene) og er altså i kategorien ung og "pen". Og oppfattes som svært attraktiv av andre, noe jeg får høre ofte.

Paradokset, hele problemet, ligger faktisk nettopp der. Hvorfor tror mange at det er en løsning å bli/være pen? Jeg er såkalt pen - jeg sier såkalt, fordi jeg har møtt positiv respons hele livet på grunn av mitt utseende, uten at jeg ser det samme i speilet. Du er så vakker! Du er flink, morsom, dyktig osv. Menn har vært slibrige siden jeg var 12-13 år. Jenter/kvinner har vært misunnelige, jeg har mistet venninner fordi de har følt seg truet.

Dette høres helt absurd ut, jeg ser jo det, men hør her: Hvorfor skal jeg vurderes etter mitt utseende? Hvorfor skal NOEN vurderes ut fra utseende, enten man er pen eller mindre pen? For lite og for mye er akkurat like ille. For min del har andres "dyrking" gjort meg så selvbevisst at jeg føler fallhøyden er urimelig stor - forventningene er jo enorme, ingen kan imøtekomme slike forventninger. Jeg er et objekt for andre mennesker, gutter synes det er status å være sammen med meg, jeg har fått jobber på grunn av at jeg er representativ, og når jeg er ulykkelig, får jeg høre "jammen du er jo så pen og flink! Det går nok bra!"

????? Som om noe av dette har med MEG å gjøre? Noen som gidder å spørre om hva jeg ser i speilet, hvem jeg er inni meg, hva jeg føler og tenker? Jeg tenker at jeg ikke er verdt noe hvis jeg ikke er pen, flink og morsom hele tiden. Jeg får panikk når jeg legger på meg litt, for da kanskje ingen liker meg. Og hva skal jeg gjøre når de første rynkene kommer? Tiden og tyngdekraften innhenter jo meg også, og hva gjør jeg da - hva i all verden skal folk si til meg når jeg ikke passer glansbildet lenger? Da jeg gikk gravid fikk jeg høre "Du er jo til og med pen når du er gravid!" Jævlig provoserende, hvilken kvinne er ikke vakker når hun er gravid da? Og hvorfor må jeg være vakker hele tiden?? Jeg var skrekkslagen en stund, tenk om jeg legger på meg mye og blir fet etterpå? Heldigvis gikk jeg ned alt jeg hadde lagt på meg i løpet av noen få uker, for hva i all verden skulle jeg gjort hvis jeg ikke hadde vært en slank og sprek mamma, som alle forventet?

Hva ser jeg i speilet? Jeg ser meg selv. Jeg ser tanker, følelser, erfaringer, humør, alt sammen en del av meg, jeg ser MEG. Ikke pen, slank, flink. Tvert imot, jeg har litt stor nese, runde skuldre, brede hofter og kan være skikkelig utålmodig, gretten og jævlig sta... Og så ser jeg en som aldri kan oppfylle andres ønsker eller bilde av meg, for det er basert på et bilde og ikke en virkelighet. Når jeg har sex har det hendt jeg tenker mer på hvorvidt jeg kanskje ser feit ut i den og den stillingen, enn å nyte det som skjer. Jeg tror ikke noen kan elske meg oppriktig, fordi jeg kan ikke alltid se ut som jeg gjør nå, er ikke alltid rolig, og flink og perfekt. Så da er jeg ikke verdt noe heller.

Dette sitter i hodet mitt. Jeg er jo ikke helt dum, jeg vet det er helt uten for all rimelighet, det er provoserende for andre, det er overfladisk, paranoid og helt på feil jorde. Gjett hva? Det sitter fortsatt i hodet mitt!!

Kjæresten min, mannen i mitt liv, min tvillingsjel, er så god at han faktisk får meg til å tenke på en annen måte. Jeg begynner å tro at han faktisk elsker meg fordi jeg er meg, selv om han også synes jeg er pen. Jeg er mektig lei av å få komplimenter for utseende mitt, fordi jeg synes det er helt irrelevant, det viser meg at man ikke ser MEG, man ser bare bildet. Når noen sier noe hyggelig, sier jeg, stram i maska, "det var pent sagt" eller noe i den duren. Det HAR til og med hendt jeg bare har sett på vedkommende med et oppgitt blikk... jeg er ikke et objekt, jeg er et menneske på lik linje med alle andre, med et ønske om å bli elsket for den jeg er, også på dårlige dager. Jeg forstår at mennesker som ikke føler seg pene, blir provosert av dette, men selvfølelse sitter fortsatt i hodet, og er akkurat like viktig for tanke, følelse og handling enten det er ditt eller datt som er problemet. Problemet med lav selvfølelse eksisterer fordi kroppsfikseringen har tatt helt overhånd, og den man er utad er viktigere enn det medmennesket man er innenfor hjemmets fire vegger.

Vær så snill å ikke misforstå dette, det er ikke for å spotte noen eller på noen måte minimere andres problemer. Jeg har det bra, jeg lever et godt liv i et rikt land med verdens skjønneste toåring, verdens beste kjæreste, jeg og alle i familien min er friske. Jeg teller gledene mine hver dag, fordi det er det som er viktig. Men hva jeg synes om meg selv når jeg er alene, er en helt annen sak, og hvilken person jeg kunne vært om jeg hadde likt meg selv litt bedre, aner jeg ikke, men jeg ville sikkert vært et bedre menneske enn jeg er nå - men uansett, å bli vurdert ut fra annet enn personlighet og integritet er en fornærmelse, og burde være det for hvem som helst. Tyranniet må stoppes, mennesket, personen, kjærligheten må være det viktigste - må det ikke det?

[Gjest Anonymous]

Kjære siste "Anonyme"

Hvordan skal vi bekjempe dette tyranniet?

Føler selv at jeg ønsker det vekk samtidig som jeg ser at mine betraktninger om meg selv er med på å holde liv i det. Føler det som å være fanget i et nett jeg er med på å spinne. Jeg tenker ofte at nå vil jeg ikke være med på denne galskapen lenger, nå kaster jeg vekten, nå er jeg meg selv. Men hvem er jeg, eller rettere sagt; hva er jeg uten dette "perfekte" bildet? Overfor omgivelsene later jeg som om jeg er en veltilpass kvinne med en sunt selvbilde og en god selvfølelse, nettopp fordi jeg skammer meg over å ha dette stigmatiserte idealet av meg selv. Av samme grunn blir jeg gående alene med tankene mine, uten mulighet til å kunne dele dem med andre. Er redd de ville tvile på min troverdighet!

Jeg har barn og elsker de over alt på jord, tviler heldigvis ikke på at de også er glade i meg. Når det gjelder forholdet til menn, er det adskillig mer komplisert. Jeg er gift og er glad i mannen min, men ser at de store følelsene aldri har vært til stede... Føler aldri at jeg faller hodestups for en mann, blir bare litt betatt. Tenker nok ofte at det er et tidsspørsmål før de ser at jeg bare er et pent ytre, men har ingen verdi utover det. Bedre da å ha en utilnærmelig holdning som gjør at jeg ser usårbarlig ut.

Hvordan komme ut av dette uføret??

Godt å høre at vi er flere som føler noe av det samme, kunne utveksle tanker og følelser som på en måte blir litt tabu.

[Gjest Cruella]

Glemte å logge meg inn jeg.

Jeg har skrevet det siste anonyme innlegget.

Klem

[Gjest Janna]

Oh my... Maiken, du er i godt selskap. Jeg er derimot ikke 34/36, jeg er 38/40... og det plager meg noe så innmari. Skal jeg være helt ærlig med deg nå? Jeg vil ha din størrelse. Jeg sitter her og er grønn av misunnelse over din selvkontroll (?) og disiplin. Hadde jeg sett ut som du så hadde jeg gått ut og lagt verden for mine føtter imorgen den dag. Believe me- jeg har prøvd og prøvd og prøvd, men kroppen min VIL visst være størrelse Medium. Dere har helt rett i at menn ikke har skylden- det er media. Tv, aviser, blader, porno osv.

Jeg hørte her en dag at de nylig har fått TV på Jamaica. Før de fikk det så fantes ikke spiseforstyrrelser der. Et par måneder etter at TV`en gjorde sitt inntog så fantes både overspising, bulimi og anorexia blant befolkningen der. Det sier jo mye!

Jeg tror alle vi kvinner av idag har en stor oppgave i aksept. Aksept overfor oss selv først og fremst, men også for andre.

La oss si at en venn spurte meg hva jeg ser på som vellykket:

-Jo, en vellykket kvinne...Hun spiser sunn mat, er slank, fast og spretten, trener hver dag, er mor, kjæreste, har god jobb og mye penger. Og så aksepterer hun seg selv 100%.

Dette rimer egentlig ikke for mange, men sånn er det bare.

Se på alle de berømte "babene":

Shakira Isabel

Britney Spears

Christina Aguilera

Madonna

Julia Roberts

Gwyneth Paltrow

Sarah Michelle Gellar

Christina Millian

osv osv osv

Hva har de til felles? Flotte, tynne, faste jenter. Beinhard disiplin og suksess. Penger, sexy klær, makt.

Vi assosierer dem med alt det vi så gjerne vil ha. Vi hungrer etter å bli lagt merke til! Og da aller helst på en positiv måte selvfølgelig Hvorfor må det være sånn?

Jeg vet ikke. Men jeg vet at MIN samboer liker tynne jenter med små-små bryster. Og jeg er ikke tynn. Hva gjør jeg? Han elsker meg jo. Han har valgt meg foran alle tynne jenter i hele verden. (Ikke at han har møtt dem alle, da. He he.) Jo, dette gjør jeg: Jeg kutter ut snop, brus og snacks. Jeg prøver å trene. Jeg strever for å se slankere og lekrere ut, selv om jeg VET at det er helt crazy! Jeg pimper masse vann. Jeg bannlyser sjokolade og popcorn. (Popcorn som var det beste jeg visste!) Jeg kjøper blader og stirrer øynene tørre og såre på alle de perfekte kroppene og tenker: Sånn skal jeg se ut. Snart...

Men det er jo helt sprøtt. Jeg vet det. Samboeren min vet ikke at jeg har ganske så dårlig selvtillit. Han ser en flott jente som har mørkt, langt hår som han liker, og som er trang og deilig og entusiastisk i senga og med et par kilo ekstra, men det merkes ikke. Bortsett fra når han er med meg og kjøper klær... da får han høre det. Masse. "Ingenting passer jo over den breie r### mi!!!!" Stakkars mann

Jeg aner ikke hvordan jeg skal bekjempe dette. Maiken og Klara, takk for innleggene deres, jeg ble så tankefull...

Jeg prøver å akseptere meg selv som jeg er... men ender alltid med å tenke:

"Jeg skal akseptere meg selv når jeg ser SÅNN ut!!!"12

[Gjest Anonymous]

Vil gjerne sitere et bra uttrykk skrevet av en person som har jobbet med spisefortyrrelser hele livet sitt. Pardon my english.

I would have killed to bee as thin as I was ten years ago, when I would have killed to be thinner.

Det jeg forsøker å si er at sitt syn og det å være forøyd med kroppen sin har ingen ting med vekt eller størrelse å gjøre. Mange vil alltid gjøre den mindre selv om de bare veier feks 40 kg. Litt til, bare litt til så blir det bedre. For mange mennesker så har dette med kroppstørrels lite med om de er er sunne eller ei. En del av denne diskusjonen er innlegg fra kvinner som helt klart har spiseforstyrrelser. Og å komme med folag om at de børe lese jentemat ol for å lette på sin egen samvittighet slik kat de tør å spise har ingen ting i diskusjon med de å gjøre. Hvertfall i det stadiet de gir uttrykk for å være i nå.

Og til all dere som tror at et problematisk forhold til mat har med slankehysteri og usunt kvinneideal så er dette å ta nesten helt feil. Ja, man kan gjerne ønske seg og prøve å bli like tynn som de populære damene på tv, men når det utvikler seg så kanaliserer man all sine problemer inn i kampen om kiloene. Bare man blir tynnere så ...

Spiseforstyrrelser handler om å bruke mat og kontroll av mat som midlertidig løsning på forskjellige livsproblemer. Og før man lærer seg å løse sine problemer på andre måte enn gjennom mat så kommer problemet alltid til å være der.

Selv har jeg slitt med spisefortyrrelser i mer enn 20 år, og på min veg mot å bli frisk har jeg lest utrolig mange bøker om emnet. I tillegg er jeg i et nettverk med likesinnede hvor vi støtter og hjelper hverandre ut av spisefortyrrelsen. Ja, jeg går i terapi også, har gjort det i tre år.

Åh, vil sikkert en del tenke, hun må være syk, glad det ikke er meg. Men hvem er så jeg?

Jeg er 33 år, nygift lykkelig jente med en glad og nokså harmonisk oppvekst. God utdannelse og flott jobb, ingen skulle vel tro at jeg sliter.

TAkk og lov for at jeg ble tipset om http://www.iks.no. I juli setter jeg kursen for en uke med likesinnede hvor vi skal leke, hygge oss og utvikle oss videre.

TA anvar for deres eget liv jenter og be om hjelp.

Jeg vet du tror at du er stekt når du ikke spiser, men å leve slik er bare et vacum. Tenk på all tiden du kaster bort med å trene så mye, sitte med hodet i doskåla, eller å regen ut kalorier. De kan bruket til noe annet.

Det er ikke de svake som spiser og jeg vet at du ønsker å bli sett selv om du tror at du gjemmer deg bort. og vi er ca 130.000 kvinner her i Norge med samme problem. Sa noen at de følte seg alene?

[Gjest Anonymous]

Heisann...

Jeg vil si det er kjempeflott at du tar opp dette temaet. Av og til tror jeg at jeg er den eneste 20 åringen som er sååå totalt misfornøyd med sin egen kropp.

Tenk, for tre år siden, og ca 7 kilo siden var jeg ganske fornøyd med min egen kropp. Jeg er 168 cm, og 64-65 kilo. Og hater kroppen min. Jeg har store problemer med dette, og det går ut over både min egen, og samboern min sin hverdag.

Hvis jeg er på stranda, og ser en tynn og typisk undertøysmodell- kropp, har jeg lyst å dytte henne i vannet å feste et lodd på henne! Iallfall får jeg vonde tanker bare jeg ser "ei deilig dame". Spesielt ille er det hvis samboeren min ser dette mennesket også, da går det sååå ut over ham! Jeg blir ikke sint, men lei meg. Slike ting kan ødelegge hele dagen for meg. Jeg har dålig selvtillit, men det er ikke bare meg dette handler om. Like mye, om ikke mer om andre kvinner.

Jeg syns så synd på samboeren min, når jeg lar dette gå utover ham. Jeg elsker han, og jeg vet han elsker meg. Så hvorfor jeg har blitt så hysterik vet jeg ikke.

Det som er feil med hodet mitt, tror jeg, er at jeg bare ser de pene (idealkvinnen som er tynn, lang, brun osv.) på tv, reklamer, blader, og ellers i samfunnet, men at jeg ikke ser den stooore andelen av oss normalt pene, normale, eller mindre pene. Det er jo såååå mange flere kvinner av oss.

Det er nok derfor de som er misfornøyde med seg selv ofte sammenlikner seg med idealkvinnen. Desverre. Og det at det er så enorm fokus på kropp/sex i samfunnet i dag, tror jeg ødelegger mange kvinner, som desverre ikke har så god sjøltillit fra før.

Så til alle jenter/kvinner; Hver gang dere ser ned på dere selv, så se på menneskene rundt dere, og se at ikke alle er finere/penere/tynnere enn deg!

Kanskje jeg bør følge mine egne råd også...

Klem til alle!

Hilsen jente på 20.