My confessions

[AnonymBruker]

Dette innlegget er egentlig bare ment som en liten oppvekker for meg og andre som kan gjøre dette veldig mye i hverdagen. det jeg snakker om er: å lyve og lure folk bare for å få oppmerksomhet.

Jeg mener ikke at fortiden min rettferdigjør at jeg kan gjøre dette (for jeg hater hvis andre lyver til meg eller lurer meg), men la meg forklare hva jeg da mener:

Jeg har alltid slitt med å bli mobbet som liten. Jeg var rimelig tynn, brukte gutteklær og var ikke så rimelig opptatt av sminke. Den typiske guttejenta. Så så klart ble jeg mobbet for dette. Ble kalt for spikeren, spyet og den stygge andungen. Ingen visste dette og jeg ble vant med at ingen la merke til meg.

Men ettersom årene gikk og videregående nærmet seg, merket jeg mer og mer at jeg var lei av å være "usynlig" for folk. spesielt gutter....hormonene spilte jo så klart en rolle der og jeg ville at guttene skulle se på meg med samme øyer som de så på de andre pene jentene. Så jeg forandret meg og ble mer jentete. Uten hell.

De gadd ikke å legge merke til meg og kallenavnene fortsatte. Men nå var det noen som syns synd på meg og trøstet meg.

De ga meg sin oppmerksomhet når de så at jeg hadde det vondt, og de fikk selvtilliten min til å vokse i takt med oppmerksomheten.

Men straks jeg hadde hatt det fint ganske lenge, merket jeg at de som hadde gitt meg oppmerksomhet, skled litt bort fra meg. Noe jeg ikke likte.

Så jeg startet å lyve om ting slik at de kunne føle synd på meg igjen. Oppdiktet ting og fikk dem til å tro på det.

Sånn fortsatte det til VGS. Helt til jeg ble tatt i "løgn". Kranglingen og mobbingen ble mye mye mye verre og jeg endte opp med å slutte på skolen (kunne jo takke meg selv å. Jeg hadde jo lagt opp til det, men noen ganger kan det gå for langt fra andre parter å). Jeg fikk diagnose depresjon med selvomordstanker og tvangstanker. Men nå skjedde det noe jeg ikke trodde skulle skje: Jeg ville ikke ha oppmerksomhet fra folk.

Jeg ville ikke at folk skulle vite at jeg var sånn "syk". Jeg ville at folk skulle se på meg som jeg var frisk og hadde null problemer.

Men oppmerksomhet fikk jeg og jeg ble evig tatt vare på av alle som var rundt meg. Jeg ble vant med at folk var der for å passe på og sørge for at je hadde det bra. Ser jeg tilbake på det nå skulle jeg ønske at de var mye mer tøffere mot meg.

Men nå 7 år senere merker jeg at trangen for å få oppmerksomhet er der igjen. Jeg har igjen jugd og lurt folk til å tro de verst mulige ting. Bare for å få enten min eks i dårlig lys eller slik at noen syns synd på meg. Føler at jeg blir små gæren og at karma biter meg hardt i ræva.

Mine nærmeste venninner har jeg innrømmet til å ha jugd til tidligere og heldigvis tok de det med god ro. Men nå vil jeg komme ut med alt.

Alt det jeg har jugd om og lurt folk med. Jeg er lei å ha dette på samvittigheten og jeg er klar for å skrive ned dette så jeg kan vise det videre.

- Jeg har jugd om å vært gravid med eksen men å ha mistet babyen i 3 mnd.

Hvorfor? For jeg ville få mer sympati hos fellesbekjente etter at det hadde gått en god tid etter bruddet, og kunne ikke bruke bruddet for å være lei meg mer. Uheldigvis eskalerte det og mange fikk vite om det. Jeg brukte det aldri for å få tilbke eksen men bare for å få sympatien over på meg. Har brukt det flere ganger å for å vise at jeg kan ha mer "voksen erfaring" i visse tilfeller og som sagt: sympati.

Jeg vet det er utrolig feil av meg og jeg angrer fra det sekundet det kom ut. Men når du bor i en liten by der Se&Hør er bibelen og sladder går som tørt gress, bør man tenke litt bedre om.

- Jugd om "skader" i kroppen.

Ødelagt rygg, dårlig mage, etc.

- Jugd om ulike aktiviteter:

Jeg har vært danser, og mye annet rart. Jeg ville ikke at folk skulle vite at jeg hadde ett dårlig kjedelig liv så da fant vi på ett for å virke mer interessert.

Er nok mye mer men her vil jeg bare bevise for andre at det er utrolig lett å juge om ting til våre nærmeste. Å finne på ting for å få sympati eller for å virke mer interessant. Men å fortsette med løgnen så vil deler av deg bare forsvinne mer og mer.... du vil føle at du mister en del av deg selv og må jobbe hardt med hukommelsen for å huske hvem løgn du sa til hvem. Så beste erå være ærlig med din elskede og nære kjære. For hva hadde du følt hvis noen du var glad i, løy til deg? Ville du stolt på de igjen?

Nei, for jeg stoler ikke på meg selv en gang