Hvor lenge kan en "utbrenthet" sitte i ?

[Gjest ts]

For 4 år siden "fikk kroppen min nok".

Etter mange år med et høyt stressnivå, fryktelig mye overtid og problemer på jobb i tillegg til et hardkjør med "tidsklemma" på hjemmefronten. Sa det stopp.

Holdt nok ut mye lengre en jeg burde ha gjort, ser det nå. Men vanskelig å se når en står midt oppi det. En tenker gjerne "bare litt til", "det går snart over", "ting ordner seg (med alt)".

På jobb møtte jeg alskens problemer med et positivt sinn, energikikk og ståpåvilje. Ble kalt "en evig opptimist" uansett hvilke problemer og utfordringer det var på veien.

Fysisk var jeg veldig sterk. Ingen jobb ble for tung fysisk, det var "bare" å hive seg rundt å ta i et tak der det trengtes. Tenkte aldri over at jobben var tung og langvarig, en skulle bare gjøre det.

Med en sjef som aldri ble fornøyd med noe som helst, laget problemer med det meste, ga motstridende beskjeder, låvet ting som aldri ble noe av, tok æren for jobb VI gjorde som sjefen ikke var delaktig i, satte kollegaer opp mot hverandre osv. Kort sagt laget problem hele veien var det ikke lett å holde positiviteten oppe både for min egen del og mine kollegaer.

Men noen av de var slitne og "svake", det ble på en måte "min jobb" også å holde motet oppe og stå på videre også for dem.

Det tok på i lengden, men reagerte ikke på at jeg oftere ble syk. At jeg etter endt arbeidsdag ikke hadde energi til annet en å sove. At jeg gradvis ble mer og mer sliten, fikk mindre energi og kortere lunte.

Til slutt sa det bare stopp.

Kroppen kolapset fulstendig, totalt utslitt. Bare det å stå opp av sengen var mer en nok jobb for en hel dag. Sykdommer kom "på løpende bånd", bare småting engentlig som forkjølelse, halsinfeksjon, halsbetennelse, magesyke ets. All muskelatur i helspenn ga en konstant hodepine og smerter så og si i hele kroppen.

Etter lang tid med mildt sagt dårlige forhåld på jobb mistet jeg troen på meg selv, min dømmekraft og troen på at jeg gjorde en god jobb. Sjefen klarte til slutt å få kollegaer til å jobbe mot hverandre, sette de opp mot hverandre og forskjellige informasjon til den enkelte gjorde at vær og en ikke stolte på de andre.

Det ga til slutt utslag psykisk på meg. Fikk sosial angst. Jeg som ikke har hatt noe problem med å vere blandt mange folk, gjerne føre ordet og "fronte" saker. Fikk plutselig problem med å komme meg ut av huset. Orket ikke engang å ha mer en familien rundt meg.

Bare tanken på jobben ga meg gjentatte kraftige panikkanfall flere ganger om dagen, som gjorde meg totalt utslitt. Bare det å -se- logoen på arbeidsplassen kunne utløse panikkanfall. jobben og alt som hadde med det å gjøre ga meg sterkt ubehag og tok fra meg all energi.

Fra jeg var totalt på bunnen både fysisk og psykisk tok det omlag et helt år borte fra jobb (sa opp jobben) før jeg som smått begynnte å få energien tilbake. Før jeg i det heletatt kunne tenke på jobben uten å få store problemer. Det var en tøff og langvarig kamp, men det var mye igjen vistnokk.

Nå er det 4 år siden og fremdeles sykemeldt.

Alt av stress, mas, problemer og ting som "må" gjøres føles ennå som et ork. Kan ikke ha mer en 1 ting som "må gjøres" i løpet av dagen. Gjør jeg mer er energien på bunnen med en gang. Totalt utslitt.

Er ennå sliten i kroppen og er ofte syk, men ikke så ofte som i starten.

Psykisk har jeg ikke problem med lengre. Panikkanfall er det 3 år siden sist og den sosiale angsten viser seg svært skjeldent.

Hvor lang tid tar det før en er tilbake til der engang var, full av energi, positivitet og pågangsmot ?

[AnonymBruker]

Lurer litt på hva slags hjelp har du fått? Som regel har man behov for hjelp i en eller anne form når slike ting skjer. For noen er det fysioterapi, mange bruker nok psykolog og for noen er det bra å bare snakke med legen sin. Uansett tror jeg det er lurt få hjelp til å finne ut av hvorfor man ble utbrent og hvordan man kan komme seg videre..

Folk og "utbrentheter" er så gorskjellige så hvor lang tid det tar før man føler seg frisk igjen varierer nok veldig. En annen viktig ting er at de som har blitt utbrent ofte hadde gor høye foventninger etc til seg selv så man må mest sansynlig senke standarden noe for hva som er "bra".

Møtte selv den berømellige veggen for vel 4 år siden. Gikk et år hvor jeg hanglet gjennom hverdagen (student), men det funka ikke da jeg begynte å jobbe etter år etter så da ble jeg sykemeldt. Jeg har hatt god hjelp av psykolog og er nå tilbake i jobb 90%. Men jeg må passe på å ikke kjøre meg for hardt og prøver å ta det med ro og ta en sykedag innimellom når det trengs. Psykologen har gitt meg mange nyttige verktøy. Feks ligger jeg og hviler på gulvet 20-40min hver dag (har fått mulighet til dette på jobb) og det er noe som hjelper meg:)

[Gjest Gjest]

Dette tenker jeg og på. Er tidsbegrenset ufør et år til og sliter med hva jeg skal gjøre med "NAV-problemet" mitt. Jeg vet ikke hva jeg kan "tilby" dem slik at vi blir enige om noe som fungerer for oss begge.

....herre... høres ut som jeg snakker om et forhold... men slik føles det altså. Og med erfaring fra før så er NAV halve problemet mitt i utgangspunktet og direkte årsak til uføretrygding.

Jeg er sykt dårlig på stress, jeg får tilbake alle "gamle" symptomer dersom jeg begynner å føle på at jeg ikke er god nok eller ikke strekker til. Som at barna sliter på skolen, at jeg ikke har oversikt over alt her, at det er mange oppgaver som venter. Jeg har dessuten lærevansker, aldri hatt en jobb (!) ut over noen uker eller på kontrakt der jeg har gjort søppeljobb for nesten ingen penger og blitt sparka ut med en gang det ikke var bruk for meg mer. (Gjør sitt til at man føler seg verdiløs ja!) Osv.

Jeg bruker trening aktivt for å ha det bra, og tar en dag om gangen. Første jeg tenker hver morgen; en dag om gangen.