Samværsavtale som ikke fungerer

[AnonymBruker]

Hei!

Nå er jeg så innmari lei og oppgitt over fars ustabilitet! Så jeg lurer på om far virkelig har rett på en fast samværsavtale når den aldri blir overholdt..

Kort (eller langt..) forklart;

Det ble slutt mellom meg og barnefar da barnet vårt var et år. Vennskapelig brudd, vi har felles foreldreansvar, men jeg har hovedomsorg. I utgangspunktet hadde vi annenhver helg og en dag i uken (bor i samme by, 15min unna med bil). Dette fungerte relativt ok, men allerede her begynte far å bortprioritere helgene sine hvis noe annet gøy skjedde. Hytteturer, fester osv... Far var i denne perioden og meget ustabil med kjærester, ny dame annenhver måned der barnet ble involvert fra dag 1. Så da ble og samværet ustabilt da han og barnet overnattet hos disse ulike damene.

Etter 4 år roet han seg, ble samboer og kjøpte seg hus. Fikk og barn med sin samboer. Og her er det at det skjærte seg fullstendig. Samboeren til far er meget sjalu, og takler ikke noen kontakt med meg. Hun sendte meg melding om at jeg bare får kontakte far ved barnets sykdom eller skole. Da de fikk felles barn så klarte ikke fars samboer å forholde seg noe særlig til barnet mitt, og far ba om at den ene dagen i uken ble fjernet.

Hvis de skal et eller annet på samværhelger så må barnet mitt være hjemme hos meg, da de vil dra sammen som en familie (dvs eksen, hans samboer og fellesbarn).

Siden juni har barnet mitt hvert hos far 2 sommerferieuker (rett etter skoleslutt, der far jobbet og barnet var hos bestemor, fordi far og fars samboer skulle ha 5 ferieuker sammen på hennes hjemplass), pluss to helger. Barnet skulle egentlig til far nå sist helg, men to dager før ringte han og sa at det ikke gikk likevel da de hadde andre planer.

Da barnet var mindre gikk dette greit, men nå er barnet så stort at hun skjønner mere, og er lei seg fordi pappaen ikke bryr seg om henne (hun sier dette selv, og lurer på om pappaen er glad i henne..) Det er vanskeligere og vanskeligere for meg å kamuflere og dekke over fars manglende interesse.

Det er gått så langt nå at hun har spurt mannen min (vi har vært gift i 5år) om hun kunne få kalle han pappa fordi hun savner en pappa. Dette er noe hun helt uoppfordret spurte om, vi har alltid kallt stefar ved navn. Heldigvis er han en helt fabelaktig stefar, så hun får dekket mannsrollefiguren der. Vi har helt kuttet ut å planlagt utifra samværshelger. Skal vi f.eks ut å reise kjøper vi og billett til barnet mitt selv om hun egentlig skal til far, fordi vi må nesten regne med at far ikke har henne likevel.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, annet enn at jeg kunne tenkt meg å revet samværsavtalen i to, og hatt null samværsavtale, så har heller far kunne ha ringt å spurt om å få ha barnet når han kommer på at han vil ha henne. Går det an?

Vi har vært utallige runder på familievernkontoret, jeg har snakket og snakket til han, og han lover bot og bedring. En ting er fars rettighet til samvær, men hva med barnets rettigheter?

Ikke ringer han henne heller, og nå er det vel 3 uker siden hun har snakket med faren sin. Ikke stiller han opp i skolesammenheng, på f.eks avslutninger og foreldremøter. Da barnet var innlagt etter en planlagt operasjon så kom han faktisk på besøk i hele 10min, ikke hadde en kjøpt med så mye som et donaldblad engang....

[AnonymBruker]

Ts her;

Far er snart 40 år, så det er ikke akkurat noen umoden unggutt jeg har barn med heller...

[AnonymBruker]

Innse en gang for alle at far er voksen og tar sine egne avgjørelser. Jeg hadde helt sluttet å ta noen hensyn og heller ikke forholdt meg til eksisterende samværsavtale. Jeg hadde ikke prøvd å få i stand en ny en.

Selvfølgelig er det sårt for barnet å bli valgt bort av far. Det er trist for et mammahjerte når man må trøste. Jeg har vært der. Du kan ikke bortforklare i evigheter. Bare bekrefte følelsene barnet har.

Jeg hadde ikke sagt noe til barnet om fremtidig samvær. Da slipper det å bli skuffet og lei seg når far for n'te gang avlyser.

Mia

[AnonymBruker]

Høres ut som min far den gang jeg var barn.

Ikke ta far i forsvar overfor barnet, men støtt barnet i sine følelser. Min mor pleide å forsvare min far, og jeg kan ennå huske lettelsen da hun sluttet å gjøre det.

[Gjest hermine]

Hei!

Nå er jeg så innmari lei og oppgitt over fars ustabilitet! Så jeg lurer på om far virkelig har rett på en fast samværsavtale når den aldri blir overholdt..

Kort (eller langt..) forklart;

Det ble slutt mellom meg og barnefar da barnet vårt var et år. Vennskapelig brudd, vi har felles foreldreansvar, men jeg har hovedomsorg. I utgangspunktet hadde vi annenhver helg og en dag i uken (bor i samme by, 15min unna med bil). Dette fungerte relativt ok, men allerede her begynte far å bortprioritere helgene sine hvis noe annet gøy skjedde. Hytteturer, fester osv... Far var i denne perioden og meget ustabil med kjærester, ny dame annenhver måned der barnet ble involvert fra dag 1. Så da ble og samværet ustabilt da han og barnet overnattet hos disse ulike damene.

Etter 4 år roet han seg, ble samboer og kjøpte seg hus. Fikk og barn med sin samboer. Og her er det at det skjærte seg fullstendig. Samboeren til far er meget sjalu, og takler ikke noen kontakt med meg. Hun sendte meg melding om at jeg bare får kontakte far ved barnets sykdom eller skole. Da de fikk felles barn så klarte ikke fars samboer å forholde seg noe særlig til barnet mitt, og far ba om at den ene dagen i uken ble fjernet.

Hvis de skal et eller annet på samværhelger så må barnet mitt være hjemme hos meg, da de vil dra sammen som en familie (dvs eksen, hans samboer og fellesbarn).

Siden juni har barnet mitt hvert hos far 2 sommerferieuker (rett etter skoleslutt, der far jobbet og barnet var hos bestemor, fordi far og fars samboer skulle ha 5 ferieuker sammen på hennes hjemplass), pluss to helger. Barnet skulle egentlig til far nå sist helg, men to dager før ringte han og sa at det ikke gikk likevel da de hadde andre planer.

Da barnet var mindre gikk dette greit, men nå er barnet så stort at hun skjønner mere, og er lei seg fordi pappaen ikke bryr seg om henne (hun sier dette selv, og lurer på om pappaen er glad i henne..) Det er vanskeligere og vanskeligere for meg å kamuflere og dekke over fars manglende interesse.

Det er gått så langt nå at hun har spurt mannen min (vi har vært gift i 5år) om hun kunne få kalle han pappa fordi hun savner en pappa. Dette er noe hun helt uoppfordret spurte om, vi har alltid kallt stefar ved navn. Heldigvis er han en helt fabelaktig stefar, så hun får dekket mannsrollefiguren der. Vi har helt kuttet ut å planlagt utifra samværshelger. Skal vi f.eks ut å reise kjøper vi og billett til barnet mitt selv om hun egentlig skal til far, fordi vi må nesten regne med at far ikke har henne likevel.

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, annet enn at jeg kunne tenkt meg å revet samværsavtalen i to, og hatt null samværsavtale, så har heller far kunne ha ringt å spurt om å få ha barnet når han kommer på at han vil ha henne. Går det an?

Vi har vært utallige runder på familievernkontoret, jeg har snakket og snakket til han, og han lover bot og bedring. En ting er fars rettighet til samvær, men hva med barnets rettigheter?

Ikke ringer han henne heller, og nå er det vel 3 uker siden hun har snakket med faren sin. Ikke stiller han opp i skolesammenheng, på f.eks avslutninger og foreldremøter. Da barnet var innlagt etter en planlagt operasjon så kom han faktisk på besøk i hele 10min, ikke hadde en kjøpt med så mye som et donaldblad engang....

[/q

Vet ikke hvor gammelt barnet ditt er men er hun over 7 har hun rett å uttale seg og etter 12 år skal hun bli hørt. Jeg ville gitt beskjed om at han heretter får gi beskjed når han heller kan ha henne også går dere vekk fra avtalen. Jeg ville fortalt hvordan dette preger jenta og ikke holdt noe skjult på det området.

Er han uenig, får HAN innkalle deg til mekling. Videre ville jeg etter du har fått oppklart ting med faren tatt en prat med jenta. Kanskje snakket med noen på hs hvordan du skal legge det frem på en mest skånsom måte, samtidig som det er alderstilpasset jenta. Jeg har selv problemer på dette området, og fikk beskjed om at det er viktig og aldri lyge til barna. Rett og slett fortelle sannheten, såklart på en barnevennlig måte som ikke gjør at hun føler seg uelsket av faren.

Ville også kontaktet nav å fått endret bidraget!

[AnonymBruker]

TS her:

Takk for alle svar!

Som jeg skrev i hovedinnlegget så har vi sluttet helt å regne med far. Mannen min og meg planlegger alltid alt med barnet inkludert. Og jeg bortforklarer ikke fars handlinger lengre. Bare trøster jenta når hun er lei seg og viser at jeg forstår hennes følelser.

Jenta er så gammel at hun vet når hun egentlig skal til faren, så det går ikke an å skjule for henne at det egentlig skulle ha vært "pappahelg": Likedan finner hun det sårt at han ikke stiller opp når hun har f.eks turnoppvisninger. Han involverer seg overhodet ikke i hennes liv lengre. F.eks er hun ei helg til han og hun er invitert i bursdag til vennina si så orker ikke far å kjøre henne, og hun er for liten til å ta buss alene.

Han betaler bidrag, ut i fra den avtalen vi har med annenhver helg og en gang i uke. Pluss annenhver høstferie og vinterferie (det er ikke reelt i hele tatt, han har til dags dato aldri hatt henne en høst eller vinterferie, det er meg og mannen min som må ta ut avspasseringsdager eller ha sfo). Og påskeferien er hun også hjemme hos oss. Blir hun f.eks syk mens hun er hos far kjører han henne hjem til oss. Men uansett; jeg gir blanke i hele bidraget. Det er ikke for å få mere penger at jeg vil ha en annen samværsavtale (eller helst ingen samværsavtale), men for å heller slippe å forholde meg til en avtale som ikke eksisterer! Pga hvis vi har planer om å dra på tur ei uke, med jenta, og den påfølgende helga egentlig er fars helg, da er det sikkert som amen i kirka at han begynner å kvervulere om at det egentlig er hans helg og vi ikke kan dra på tur. Også dropper vi turen, og når helga kommer så kan ikke far ha barnet likevel.... (har skjedd et par ganger, da vi har mulighet til å bli med mannen min på gratis "buisnesstur".).

[Gjest Gjest]

leste innlegget ditt og leste ett anna innleg her der stemor sier at far ikkje får ha kontakt med barnet pga henne.dette er jo 2 sider av samme sak egentlig.familievernkontoret skal jo bare mekle.eg satte betingelser til far der med noen restriksjoner som var viktig for meg og barna iforhold til inkludering av ny partner og aktiviteter som var uheldig for barna.fedre er selfølgelig tøffelhelter for sin nye flamme og da kommer barn i 2 rekke.satte betingelse at vårans unger ikkje var b-unger og at han må ha dei aleine avogtil uten ny partner og barn.vis han ikkje holder avtaler må det føres skriftelig kva du kan foreta av tiltak..eksempel høyere bidrag og omsorgen blir overført til deg i sin helhet.det pleier dei føye seg etter.

[Gjest imli]

Ingen fedre (eller mødre) MÅ ha samver med ungane sine, for å seie det slik. Sjølvsagt utruleg trist når det blir slik som hos TS, men det er ikkje ulovleg å ikkje vere interessert i ungane sine. Ver ærleg ovanfor ungen, utan å verken kritisere far for mykje eller ta han i forsvar. Ikkje sei for mykje, svar heller på det ungen lurar på. Faren er sikkert glad i ungen, men det er dessverre ikkje det same som å vere interessert og ansvarsfull.