Barnemor nekter far samvær med ungene

[AnonymBruker]

Kort fortalt:

Vi er i vårt 3 år sammen og barnemor nekter far samvær med deres felles barn, nok en gang. Dette bestemmes ut i fra hennes humør og nå er hun på'n igjen for fullt.

Jeg er kommet til et punkt der jeg nesten har sluttet å bry meg fordi det tar så mye av mine krefter og humør. Jeg vet det er feil i forhold til ungene, jeg er rådvill og føler meg av og til egoistisk som velger å bli i forholdet.

Bør man kjøre hardt mot hardt, eller hvilke alternativer har man ved slike omstendigheter.

Ungene elsker faren høyt og ønsker å tilbringe tid med han så ofte som mulig. Jeg blir så trist av å tenke på at jeg setter en stopper for utviklingen på forholdet mellom far og unger. Jeg vet det ikke er min feil men allikevel så tror jeg ting ville blitt bedre om jeg forsvant.(?)

Forholdet mellom samboer og meg er veldig godt og forholdet mellom barna og meg er omsider blitt veldig godt.

(PS jeg er ikke grunn til bruddet deres)

[AnonymBruker]

Hev deg over det!

Noen føder også ut hjernen sin når de føder barn.

I tillegg blir de noen store egoister. Hønsehjernene tenker bare ikke på at dette kan slå kraftig tilbake på dem selv den dagen barna er voksne nok til å tenke selv.

[Gjest h]

kansje du engasjerer deg for mye i barna hans og at mor føler at det er du som bestemmer og ikkje far???

[AnonymBruker]

Hva mener du med engasjerer meg for mye?

[Gjest Gorgonzola]

Du er utsatt for den klassiske konflikten der ei bitter mor gjør alt hun kan, inkludert bruk av egne unger som brekkstang, for å forsure livet til drittsekken som forlot henne!

Hvorfor mener du at det er akkurat du som er et hinder i utviklingen mellom far og barn? Er det slik at mor nekter ungene å være sammen med far fordi du er der?

Hvis du har energi bør du ta en alvorsprat med samboeren din og få ham på banen. Dette er et problem han må løse. Har han og barnas mor en skriftlig samværsavtale? Hvis ikke, be ham ta ansvaret for å få dette på plass umiddelbart. Det er urettferdig, ikke minst overfor deg, dersom hans eks kødder det til når det gjelder deres felles barn. Det bør også samboeren din se/skjønne.

[Gjest Eithne]

Men far har da rettigheter om han betaler bidrag? Ta kontakt med Familievern kontoret og se om dere kan få noen tips. Nå vet ikke jeg bakgrunnen for at hun setter seg på bakbena så jeg skal ikke si at det hun gjør er rett eller galt - men råder dere til å høre rundt om rettigheter.

[Gjest mor&stemor]

Du må bare bite det i deg hvis du elsker mannen din. Når du valgte ham, valgte du også barna (m/mor som alltid kommer å være der) Er i eksakt samme situasjon og har valgt å ikke bry meg. Kan med hevet hode si at jeg aldri har snakket stygt om henne eller hatt noe hat mot henne da jeg ikke kjenner henne godt nok til å gjøre det. Hun derimot, har et fryktelig stort behov for å rakke ned på meg foran barnet,mannen min og andre folk.

Det er mannen min og moren til barnet som er foreldrene, det er de som oppdrar. Men jeg har alltid vært/ og er fast bestemt på at hun ikke skal styre vårt hjem.

Vær voksen. hev deg over det, og vær en god stemor for barna hans. Ikke snakk stygt om henne til noen andre. Fortell mannen din om at hjemmet deres alltid er åpent for barna hans,og støtt ham.

Til det som foreslår at hun kanskje er FOR engasjert: Jeg har et barn fra tidligere og samarbeider godt med faren. vi har fast samværsavtale som evalueres en gang i året,noe som fungerer for oss. Stemoren til barnet mitt er helt fantastisk! Heller en engasjert stemor enn en som forskjellsbehandler barnet og får det til å føle seg uvelkommen hos faren. Hun har et godt forhold til datteren min, tar henne med på butikken hvis hun vil,henter/bringer til skolen, legger opp til far- og datter tid ved å trekke seg litt tilbake av og til. I tillegg til dette er hun flink til å respektere grenser som at foreldremøter er for foreldrene, osv.

Min venninne derimot, sliter med det motsatte; et ekstremt uengasjert stemor. Hun nekter å være sammen med barnet mer enn 1 gang i uken, henter/bringer ikke hvis det skulle være krise, forskjellsbehandler barnet og sitt eget barn åpenlyst, osv. for å få barnet til å føle at hun ikke er velkommen der, noe som faktisk har resultert i at barnet ikke vil til faren pga stemoren.

Få ham til å foreslå familievernkontor for å få satt opp en fast avtale.

Kan ikke garantere at det blir lettere og at samværet blir mer fast (har vært mye frem og tilbake her), men det kan bli bedre (da ting ofte er letter å forholde seg til da det står svart på hvitt på papiret).

[AnonymBruker]

Du er utsatt for den klassiske konflikten der ei bitter mor gjør alt hun kan, inkludert bruk av egne unger som brekkstang, for å forsure livet til drittsekken som forlot henne!

Hvorfor mener du at det er akkurat du som er et hinder i utviklingen mellom far og barn? Er det slik at mor nekter ungene å være sammen med far fordi du er der?

Hvis du har energi bør du ta en alvorsprat med samboeren din og få ham på banen. Dette er et problem han må løse. Har han og barnas mor en skriftlig samværsavtale? Hvis ikke, be ham ta ansvaret for å få dette på plass umiddelbart. Det er urettferdig, ikke minst overfor deg, dersom hans eks kødder det til når det gjelder deres felles barn. Det bør også samboeren din se/skjønne.

Ja det er slik jeg ser det og, hun er bitter og sjalu. Jeg prøvde å vise forståelse og å ta hensyn henne til det i starten men nå er det gått over tre år, tålmodigheten min renner ut.

Grunnen til at jeg føler jeg står som et hinder er fordi hun sier han må velge mellom meg og ungene. Hun stiller ikke opp på mekling og rettsak er ikke ønskelig fra hans side igjen. Skal jeg være den som tenker på ungenes beste?

Hennes forklaring på hvorfor hun gir det ultimatumet er fordi hun mener jeg kom i bildet for tidlig . Hadde han fått mer tid til å tenke så ville han valg å gå tilbake. Så jeg er da grunnen til at de ikke er en familie..

[Pastill]

Ja det er slik jeg ser det og, hun er bitter og sjalu. Jeg prøvde å vise forståelse og å ta hensyn henne til det i starten men nå er det gått over tre år, tålmodigheten min renner ut.

Grunnen til at jeg føler jeg står som et hinder er fordi hun sier han må velge mellom meg og ungene. Hun stiller ikke opp på mekling og rettsak er ikke ønskelig fra hans side igjen. Skal jeg være den som tenker på ungenes beste?

Hennes forklaring på hvorfor hun gir det ultimatumet er fordi hun mener jeg kom i bildet for tidlig . Hadde han fått mer tid til å tenke så ville han valg å gå tilbake. Så jeg er da grunnen til at de ikke er en familie..

Her må også mannen din komme på banen og gjøre det klart for alt og alle at han har valgt deg, og at der ingen muligheter er for en eventuell gjenforening med barnemor selv hvis du forsvinner ut av bildet.

Pastill

[Gjest Gjest]

Hva mener du med engasjerer meg for mye?

eksempel på å engasjere seg for mye er at det rett og slett er du som bestemmer kva som skal foregå og ikkje far.far er feks.en nikke dukke som føyer deg i ett og alt og har ingen egne ideer.du vil ordne alt og styre for at det skal bli best mulig.og mor kjenner ikkje igjen fars avgjørelser.det er heilt typisk at samver fungerer fint inntil far får ny partner. mor vil jo sende barnet til far og ikkje til fars partner eller hur?

[AnonymBruker]

eksempel på å engasjere seg for mye er at det rett og slett er du som bestemmer kva som skal foregå og ikkje far.far er feks.en nikke dukke som føyer deg i ett og alt og har ingen egne ideer.du vil ordne alt og styre for at det skal bli best mulig.og mor kjenner ikkje igjen fars avgjørelser.det er heilt typisk at samver fungerer fint inntil far får ny partner. mor vil jo sende barnet til far og ikkje til fars partner eller hur?

å nei nei

Vi har et veldig godt samarbeid og det er han som har siste ordet når det gjelder barna. Jeg kommer ofte med forslag til aktiviteter og er også fleksibel for endring av avtaler på samvær, selv om det betyr at ofre mine planer.

Det er heller han som prøvder å inkludere meg mer fordi jeg er så såpass forsiktig på å ta for mye plass. Jeg vil ikke at hverken min samboer eller ungene hans skal tro jeg prøver å overta morens plass. Så det er nok ikke problemet

Han har riktig nok blitt flinkere til å si nei til barnemor med å hjelpe henne med all slags problemer i huset, planlegge ferier og høytider sammen. I denne situsjonen mener jeg det er det riktige å gjøre når hun på ingen omstendigheter vil gi slipp og hennes hensikt er å få meg ut av bildet.

[Gjest Gjest]

hjelpe barne mor med ting i huset? da har ho kloa i han da enda..du bør kansje la han avogtil ha barna aleine uten deg.du treng jo ikkje vere der altid.det er far og mor som skal møte familievernkontoret vis det er usikkerhet om barnas beste.du styrer nok litt mye ja.mor er nok bitter og da må han slutte å vere tøffel å hjelpe henne med ting i huset..dere har vel eget hjem å ta dere av.tåpelig at han ikkje sjønner det.vis han har tenkt å beholde deg må han oppføre seg

[Far til 2]

Situasjonen beskriver på en grei måte hva som er fokus hos noen foreldre i fasen rundt et samlivsbrudd og tiden etterpå. Og ikke overaskende er det tydligvis ikke barna som tildeles det fokuset noen påstår at de skal få. Isteden er det tydlig at barnas behov for en oppegående pappa er av minimal betydning.

Hvordan i all verden kan myndighetene overlate til to foreldre i krig å komme frem til en omsorgsløsning som er til barnas beste når "barnas beste" tydligvis ikke er så sentralt som det å vinne en krig mot ex'en. Dessverre fviser dette eksempelet at en del foreldre bruker barna mot den andre forelderen for alt det er verd og gir f... i barna.

Myndighetene MÅ nå komme på banen å gi barn rett til felles omsorg som utgangspunkt. Hvis ikke vil tusenvis av barn i årene som kommer miste viktig kontakt med en av foreldrene. Nå husker ike jeg de eksakte tallene, men om jeg ikke tar altfor feil er det hvert år ca 45.000 barn som skjeldent har samvær med sin far (mer enn 6 mnd mellom hver gang). At myndighetene kan sette seg ned å se på dette som OK er tragisk og viser med all tydelighet at de som rådgir myndighetene mht omsorgsløsninger ikke har fokus på barna men på hvordan barn kan brukes i maktkampen for å såre den andre forelderen.

Kan vi si os fornøyd med en slik ordning fra "fagfolkene" og med politikere som rett og slett gir faen ?

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke man er avhengig av at mor stiller på meklingen for å få i gang en samværsavtale. Dette kan han ta opp med familievernkontoret, som kan legge opp en passende deling og som senere kan ta det opp med henne, om hun ikke møter når du er der.

Man er ikke avhengig av hennes samtykke eller en rettsak for å få dette til.

Greit at han prøver å unngå konflikter i forhold til barna i begynnelsen, men etter tre år må han nesten gjøre noe, før han mister sine barn helt.

Har han ikke hatt samvær i det hele tatt de siste tre årene da, og hvor gamle er barna?

[AnonymBruker]

Nei han hjelper ikke til i huset hennes selv om hun spør veldig ofte. Problemet er at hun ikke vil gi seg og bruker ungene som forklaring til den hjelpen hun trenger.

Eks: kan du hjelpe til å sette opp skapet i kjøkkenet så ungene får et godt hjem? Kan du kjøpe ny senger til ungene så de kan få den kvalitetssøvnen de trenger osv..

Gjør han det ikke er han en dårlig far som aldri stiller opp og forteller det til ungene. "Pappa er stygg med mamma og derfor har vi ikke bil" er noe av det nyligste som er blitt gjenfortalt av ungene.

Han har hatt samvær med de men det går lang tid mellom hver gang. Barna er 4 og 7.

[Gjest Line]

Hei

Din mann trenger ikke gå til rettsak selv om han starter tvungen mekling, han kan starte med den intensjonen og la det vær når det kommer til stykket. Nå er det slik at man prøver å unngå rettsak i barnefordelingssaker, man prøver først rettsmekling, og mange blir enige der. Dette er billigere også. Jeg råder barnefaren til å ikke la det skure å gå for lenge, han mister verdifull tid med barna, og stiller svakere i en eventuell rettsak i fremtiden hvis barna har vært lite hos far, det er nemlig slik at da kan man komme frem til at barna er mest knyttet til mor - det er ikke nøye hvorfor det ble slik..