Vi blir ikke enige om barnehage

[Gjest Gjest]

At du meiner at TS' mann i "sponsar" TS for at ho skal "gå heime" viss ho vil vere heime med ungen, seier litt om kva verdi du tillegg omsorg for barn

Så man får mindre behov for å bli sponset av å tillegge omsorg for barn stor verdi? Rart at jeg er like fattig fremdeles da :gjeiper: Ærlig talt. Man må nesten ha noe å leve av og noen må betale, så om den ene bare skal gå hjemme, må den nesten sponses? Med mindre du har en formue å leve av eller noe sånt, da..

Det er jo ikkje berre TS sitt barn, men mannen hennar sitt og, og han burde i så fall vere glad for at TS vil vere heime og gi ungen ein best mogleg start på livet.

Jeg tror mannen ønsker at barnet skal få et best mulig liv -ikke bare i starten. Og det vil det få ved å begynne i barnehage sammen med sine jevnaldrende og å ha to foreldre i jobb som sørger for at familien har god økonomi.

Jeg er i alle fall ikke villig til å ofre mine barns oppvekstforhold for å få gå hjemme og dasse et par år. Og JA, dårlig økonomi er en veldig negativ faktor (det vet jeg av erfaring).

Mine barn må gå i barnehage (egentlig så mener jeg at de er heldige som får det også, da.. de stortrives og blir sosialisert tidlig). Og derfor får vi så god råd at de skal får reist til alle verdens hjørner i løpet av barndommen (men vi tenker å vente noen år, da.. til den yngste er minst 8-9 år, før vi drar til de mest spennende reisemålene)

[AnonymBruker]

Innlegget ditt, gjest 14:16, er en selvmotsigelse. Først åpner du med at du også tillegger omsorg for barn stor verdi, men senere bruker du uttrykket "gå hjemme og dasse et par år". Det henger ikke på greip og viser jo at du egentlig ikke bryr deg om omsorg for barn og viktigheten av trygg tilknytning og en rolig oppvekst (ja, for barn kan også bli stresset, bare tenk på hvordan du føler deg etter åtte timer på jobb fem dager i uka). Hadde du virkelig vært opptatt av dette, slik du først feilaktig påstår, hadde du ikke kalt det å være hjemmeværende for å "gå og dasse". Det sier vel egentlig det meste om hvordan du ser på barns oppvekst. Og man ofrer ikke barns oppvekst om man velger å være hjemme noen år, det handler om prioriteringer, som alt annet. Hva tror du preger et barns utvikling mest positivt, noen ferieturer i året eller høy tilstedeværelse av foreldre?

[Gjest Gjest]

Innlegget ditt, gjest 14:16, er en selvmotsigelse. Først åpner du med at du også tillegger omsorg for barn stor verdi, men senere bruker du uttrykket "gå hjemme og dasse et par år".

Omsorg av barn har stor verdi. Derfor verdsetter jeg absolutt de som jobber i barnehage. De som dasser hjemme kommer i en helt annen kategori -de er forsørget i stedet for å forsørge seg selv.

Og det jeg skrev om verdsettelse var vel først og fremst at man får ikke penger av å "verdsette omsorg for barn" -derfor må NOEN betale for an en evt skal gå hjemme. Og jeg har selv været hjemme i vanlig permisjon og noe ekstra (for å "dekke opp" fram til barnehagestart) så jeg vet godt at det er en rimelig bedagelig tilværelse sammenlignet med normalt arbeidsliv+små barn.

Og man ofrer ikke barns oppvekst om man velger å være hjemme noen år, det handler om prioriteringer, som alt annet. Hva tror du preger et barns utvikling mest positivt, noen ferieturer i året eller høy tilstedeværelse av foreldre?

Ja, det handler om prioriteringer. Og da mener jeg at de man kan tilby barnet er viktigere enn at de skjermes for andre mennesker fra de er 1 til 3 år. Jeg mener derimot at de har godt av sosialiseringen i barnehage.

Og ja, jeg mener at både høy tilstedeværelse av foreldre og reiser har verdi. Og har man lagt det riktige økonomiske grunnlaget, så får man til begge deler. Men da kan man ikke leve på en inntekt i flere år mens barna er helt små.

Vi jobber "forskjøvet" så våre barn er IKKE 8 timer i barnehage. De har rolige morgener med en foreldre og rolige ettermiddager med den andre. Midt på dagen blir de aktivisert og sosialisert i barnehage -noe jeg mener er entydig positivt.

Senere håper vi å fortsatt ha mye tid til med barna -noe jeg tror er minst like viktig når de går på skolen som når de er helt små.

[Gjest TS Hilde]

Grunnen er utelukkende at han har sosial angst og mener at barnehage er så bra og sosialiserende.

Jeg har sagt at jeg ikke mener at ungen ikke skal bli sosialisert at jeg vil at barnet skal få møte andre barn i mer trygge og faste rammer, med voksne vi kjenner rundt uten så mye stress tjas og mas de første årene. Jeg mener at stress er uheldig og det er også en stor del av det jeg husker fra da jeg selv var et år, og dette er jo noe som jeg har sett igjen i alle barnehagene jeg har vært i.

Han mener derimot at det er viktig at ungen blir sosialisert med andre barn på samme alder fra 1 års alder.

Og det er her vi er veldig uenige jeg mener at barnet skal bli sosialisert men ikke at det er så viktig at barnet blir sosialisert med andre 1 åringer… Jeg har jo også peket frem at vi har mange venner og kan gå på besøk til andre med barn på samme alder, noe jeg synes er utrolig viktig. Jeg synes for eksempel det er koselig og passe barna til venner og se at de finner tonen med barn i nabolaget vårt. For eksempel nå i helga når jeg passet en gutt så fant han tonen med en annen gutt i nabolaget som også hadde trehjul sykkel, begge to og syklet frem og tilbake og ventet på hverandre. Samspill er viktig men jeg vil at barnet skal slippe stress og mange personer og forholde seg til.

Dette ble kanskje mest og forsvare mitt syn. Han har sosial angst og moren hanes passet ham de første årene. Moren hans er ensom deprimert og har angst, hun går nærmest aldri ut av huset nå. Det var bedre da, men ja, hun var svært dårlig til å ta med barna ut på ting, så bodde de jo ikke sentralt heller så det var langt ifra og bare stikke bort til naboen.

Han kommer for det meste som argumenter som ”Du er altfor overbeskyttende” ”Du bygger ting bare på dine erfaringer” ”tror du det bedre og bare være inne i huset og aldri dra ut på ting”

Jeg tror selvsagt ikke det er bra og bare være inne i huset og det er ikke det jeg mener at vi skal heller. Det virker som han blokker ut og ikke hører noe på hva jeg sier. Det blir mye krangling.

Jeg har ikke sagt at han har bedre økonomi enn meg eller at han må sponse meg… Det er ikke det vi tenker på. Begge vil derimot gjøre det vi synes er best. Vi er ca 35 år.

Ts

[SmallTalk]

At du meiner at TS' mann i "sponsar" TS for at ho skal "gå heime" viss ho vil vere heime med ungen, seier litt om kva verdi du tillegg omsorg for barn Det er jo ikkje berre TS sitt barn, men mannen hennar sitt og, og han burde i så fall vere glad for at TS vil vere heime og gi ungen ein best mogleg start på livet.

Selvfølgelig vil TS' mann måtte sponse henne dersom hun skal få være hjemmeværende utover permisjonen, og da skal faktisk han få ha en vesentlig finger med i spillet på om hun skal være hjemme eller ikke. Hvor ellers skal TS få penger fra dersom de ikke kommer fra mannen som må dra lasset for at økonomien blir skakk kjørt? (Og nei, kontantstøtte teller ikke, da det er for lommerusk å regne).

Dersom mannen til TS er den som blir stående igjen som eneforsørger en stund, så har han all rett til å sette seg på bakbeina, og jeg personlig må si at jeg skjønner han godt. Det er grenser for hvor mye det er mulig å stramme inn livreima, og ekstra vanskelig er det dersom man ikke er spesielt motivert for det.

Endret 18. november 2010 av SmallTalk

[Harlekin]

Hva bygger han synspunktet sitt på da (ref at han mener at du bare bygger ting på dine egne erfaringer)? Du kan berolige ham med at barn ikke får sosial angst av å begynne sent i barnehage. Tror han virkelig det?

Uansett må dere komme frem til et kompromiss her (dersom dere har økonomisk mulighet til at du er hjemme lenger). Hva med barnehage fra 1,5 eller 2 år?

[Gjest Gjest]

Ett kompromiss kan som Harlekin her nevner å utsette barnehagestarten NOE, men ikke like mye som du kunne tenke deg.

Det kan også være at barnet begynner i barnehage med en gang, men f.eks kun to dager i uka.

Jeg tror noe av det viktigste du kan gjøre er å annerkjenne hans bekymring for at barnet ikke skal blir tilstrekkelig sosialisert og forsikre ham om at du også ønsker at barnet skal omgås andre barn.

Dersom dere bare stanger med egne erfaringer uten å lytte til den andres bekymringer og ta disse på alvor, kommer dere ingen vei.

[AnonymBruker]

Åpen barnehage er vanleg over heile landet, det. Enkelte stader er det kommunen/helsestasjonen som driv det, andre plassar lokale menigheitar o.l.

Alt er relativt. I min region med 7 kommuner er det 2 som har dette tilbudet.

[AnonymBruker]

Grunnen er utelukkende at han har sosial angst og mener at barnehage er så bra og sosialiserende.

Han mener derimot at det er viktig at ungen blir sosialisert med andre barn på samme alder fra 1 års alder.

Dette ble kanskje mest og forsvare mitt syn. Han har sosial angst og moren hanes passet ham de første årene. Moren hans er ensom deprimert og har angst, hun går nærmest aldri ut av huset nå. Det var bedre da, men ja, hun var svært dårlig til å ta med barna ut på ting, så bodde de jo ikke sentralt heller så det var langt ifra og bare stikke bort til naboen.

Ts

Og du skriver i det første innlegget ditt:

Hei jeg er veldig i mot barnehage fordi jeg har jobbet i 5 ulike barnehager samt husker jeg mye fra min egen barnehage.. Det verste var at min barnehage fremsto veldig bra og jeg husker at de ansatte var veldig hyggelig med meg når foreldrene mine kom for å hente. De kunne også vise til fine bilder av barna men hverdagen var en annen. To av de barnehagene jeg har jobbet i var mye verre en den barnehagen jeg gikk i mens de 2 andre var cirka det samme. Minner fra min barnehage plager meg enda.

Altså, dere to helt ulike erfaringer, en med bhg og en med hjemmeværende mor. Felles er at begge erfaringene var negative, derfor ønsker dere noe annet for deres barn.

At han fikk dårlige erfaringer med å være hjemme med sin mor, betyr ikke at deres barn vil få en dårlig erfaring av å være hjemme med deg eller han. At du har dårlig erfaring med bhg, betyr ikke at barnet deres vil oppleve det samme i en annen bhg.

Det beste kompromisset må da være at en av dere (eller at dere deler) er hjemme 2-3 dager i uken og at dere leter etter en god barnehage hvor barnet kan være 2-3 dager i uken. På den måten får dere mulighet til å få noen NYE erfaringer, basert på dere som foreldre, den barnehagen dere velger og det barnet dere har.

I mitt tilfelle er det anderledes. Min mann hadde hjemmeværende mor, var svært fornøyd og mener mor bør være hjemme noen år. Jeg begynte i barnehage tidlig, har kun positive erfaringer og mener barn har godt av og har det godt i barnehage.

Men det er ikke dermed sagt at våre personlige erfaringer er det beste for våre barn:-)