Konflikter med samboer pga svigermor

[Gjest Lena30]

Jeg har vært sammen med min samboer i snart 4 år, og vi planlegger å starte familie sammen, gifte oss osv. Vi har bodd sammen i snart 2 år, cirka 1-2 timers kjøretur unna svigerforeldrene mine. Det som den siste tiden har vært et tilbakevendende tema, er at jeg blir fullstendig raplende gal av min invaderende svigermor. Hun har alltid vært sånn at hun har dullet noe helt sinnsykt med sine tre sønner, men nå som eldstemann har fått seg et seriøst og langvarig forhold har hun ikke oppdatert seg i forhold til hva hun kan blande seg inn i. Hun ringer for småting hver dag (gjerne flere ganger om dagen), følger opp og spør om alt hun hører vi driver med, kjøper inn ting og mat til hjemmet vårt og behandler oss som om vi skulle vært to tenåringer som bor på hybel. Vi er begge svært selvstendige mennesker som har ansvarsfulle jobber, har bodd lenge hjemmefra og klarer oss på alle måter helt fint. Dette virker å være helt irrelevant for svigermor, som bare kjører på som om sønnen hennes fremdeles skulle vært 3 år og fullstendig avhengig av at hun styrer og steller for ham.

Jeg har mange ganger i løpet av de første årene vi var sammen vært oppgitt over hvordan hun styrer på, og har kommet med små kommentarer i enkeltsaker, men det har ikke blitt så godt mottatt fra typen min - som naturlig nok oppfatter dette som kritikk av sin mor. Han er fullstendig klar over at hun styrer og maser fælt, men har lært seg til å jatte med for å unngå konflikter, ettersom han har dårlig erfaring med å prøve å gi tilbakemelding til henne. Selvfølgelig er han også glad i familien sin, som han har et nært forhold til og gjerne vil treffe så ofte som mulig. Når jeg har prøvd å si noe om familien hans, har han tidligere kun blitt sur og gått i forsvarsposisjon. Disse samtalene har aldri noe annet enn negativ stemning over seg, og det ender som regel med grining fra min side og sinne/frustrasjon fra hans side.

De siste månedene har begeret rent over, og jeg har sagt helt tydelig ifra om at jeg føler meg direkte dårlig av å ha noe med svigermor å gjøre. Jeg føler at jeg ikke er bra nok ettersom hun føler at HUN må sørge for at vi har det vi trenger, kommenterer ting som kun er vårt anliggende og at hun alltid spør om vi har gjort ditt, husket datt, kjøpt rett ditt, latt være å spise datt. Tuuuusenvis av "gode råd" som vi aldri har bedt om...Samboeren min har, etter noen voldsomme runder med diskusjoner mellom oss, tatt grep om hvor mye han tar telefonen når hun ringer, hvor mye han lar henne sende med av mat/ting til huset osv - men svigermor selv har ikke endret seg et kvidder. Hver gang vi treffer henne er det bare mas, stress, spørsmål, formaninger - og jeg sitter igjen med følelsen av at hun overhode ikke ser på meg/oss som voksne folk. Jeg tør ikke en gang tenke på hva som kommer til å skje når vi får barn, og hun får "reele" barn å styre med i tillegg til at vi skal behandles som småunger fremdeles.

Hva gjør man med sånt? Samboeren min viser jo at han (til tross for at han misliker sterkt å være mellom barken og veden) tar dette alvorlig, og HAN har endret seg i forhold til å la henne ha en fot innom døra her til enhver tid. Men når vi treffes så føler jeg meg maks ukomfortabel, snakker lite sånn at hun har minst mulig å spinne på og jeg føler meg som møkk i flere dager etterpå. Det ender som regel med enda en diskusjon med sambo om at jeg ikke takler mora hans.

What to do?? Er det håp for at dama en vakker dag skjønner at sønnen hennes er en voksen mann med (snart) kone og forhåpentligvis egne barn, eller er disse svigermonstrene sånn for alltid...? Sukk....:-(

[Periwinkle]

Tja, det kan jo være håp, men jeg er litt usikker når din samboer har den innstillingen han har. Jeg ser jo at du skriver at han har forandret seg noe, og ikke lar svigermor styre så mye som før, MEN, det er han som må sette seg ned å snakke med sin mor her Han må sette ned foten og fortelle henne at dere er voksne mennesker som selvsagt er interessert i å ha et godt forhold til de, men som også trenger privatliv og et forhold hvor dere er "sjefene", og ikke henne. Er ikke han villig til å ta en slik samtale med sin mor, så tror jeg ikke det er noe håp, rett og slett fordi du ikke kan si noe som gjør situasjonen bedre for dere.

Dette kan slå veldig feil ut, hun kan mene at du ikke er bra nok for din sønn, eller mene at det er dine meninger og ikke hans eller noe i den duren.

Han kan miste et godt forhold med sin mor.

Du kan miste han.

Men er det bedre å leve i et forhold der hans mor kontrollerer alt dere gjør? Og jeg tenker også på når dere får barn. Hva har hun å si i forhold til barneoppdragelsen?

Det er ikke svigermor som skal styre forholdet, og egentlig ville det beste vært å gi faen i svigermor, men når din sønn tydeligvis trives så godt i sin mors selskap, så er jo dette ganske vanskelig også.

Jeg har en svigermor som også har ganske vanskelig for å gi slipp på sin yngste sønn, som jeg er samboer med. Ringer daglig, opp til flere ganger om dagen, uten egentlig en grunn. Heldigvis gjør hun ikke innkjøp for oss, annet enn en og annen oppvaskkost eller noe, og mtp at vi lever på studentøkonomi så er dette forsåvidt greit.

Men jeg ser også litt mørkt på det med å få barn etterhvert, hvordan vil hun være da. Jeg ser din samboer ofte ikke tar telefonen når hun ringer, det hjelper ikke her. Svigermor ringer 3-6 ganger på rad om hun ikke får svar, og om hun da heller ikke får svar så ringer hun meg. Dette kan være midt på dagen når jeg er på forelesning, og han i utgangspunktet er på jobb. Hvorfor hun tror det hjelper å ringe meg, det vet jeg ikke. Jeg tar nesten aldri telefonen, iallefall når hun ringer når jeg ikke er i nærheten av samboer. Jeg vet jo hva hun vil.

[Gjest Gjest]

Jeg har to mulige råd; det ene er å ta kontakt med familiekontoret/terapeut og gå for å snakke om dette. Slik at han kan få en nøytral tredjepart til å få ham til å innse at dette ikke går i lengden. For tro meg; Det GÅR IKKE an å ha det slik i lengden uten at alt går til helvetee. *klok av skade*

Det andre er å informere DINE foreldre, og få dem til å spille på lag med deg... Slik at han til slutt får en åpenbaring om hva det vil si å være i dine sko, og hva et parforhold er.

Ellers er dette veien rett til helvete dekorert med svigermors aller beste ønsker en eller annen gang i fremtiden.

[Kosemose]

Åh, det var et lurt råd å snakke om dette med en terapeut. Da får dere en nøytral tredje part, enklere å rydde i så betente og følsomme problemer.

Jeg har også hatt store problemer med svigermor, som jeg blant annet følte ikke respekterte meg, i tillegg til at hun herset mye med sønnen sin og manipulerte alle rundt seg. Mannen min klarte ikke å takle det, og det gjorde nok noe med mitt syn og respekt for han. Så vær lur og ta problemet til en tredjepart!

[Gjest Lena30]

Kjenner igjen den der repetisjonsringinga; hvis man ikke får svar når man ringer noen, så hjelper det jo ofte å ringe ti ganger til i løpet av de neste 15 min?? Galskap! Ja, den har vi vært gjennom her i gården også - en gang fikk JEG 6 ubesvarte anrop i løpet av en time, og gud veit hvor mange ganger hun hadde prøvd å ringe til sønnen sin da...sikkert fire hundre eller noe! Jeg tror det hjelper med aktiv ikke-ta-telefonen-taktikk fra begge, og til slutt synker det nok inn at man skal roe ned ringinga. I hvert fall har det hjulpet etter at jeg fikk sambo med på telefonboikott. Vet jo ikke hvor mye hun ringer ham når jeg ikke er i nærheten, men bare jeg slipper å høre på vaset, så er jeg fornøyd.

Det jeg mener med "er det håp?" er vel mer om det er håp for at vi begge kan trives med tingenes tilstand: At jeg kan fungere med hans familie og han slipper å velge mellom meg og sin mor. Sambo har fått direkte spørsmål om hvor lojaliteten hans ligger i første rekke, og da var svaret at den ligger hos meg. Så derfor har han gjort en del grep for å begrense henne, og han sier også at han skal prate med henne angående denne småbarnsbehandlinga av oss. Men det er vel mer spørsmål om det virkelig er håp å forandre noen er like mottakelig for input som en gråstein, og som har gått på auto-mamma-pilot helt siden hun fikk barn for tredve år siden. Hvis det fortsetter som nå blir det vel helst til at jeg melder meg ut når det blir spørsmål om å treffe henne, og at sambo får treffe henne alene hvis han har behov for det. Hans største ønske er selvfølgelig at alle skal fungere sammen og at alle skal være happy, og han sier at han forstår mine argumenter - men det er vanskelig å være fanget mellom barken og veden.

Når det gjelder å få barn, så tror jeg sånne (sviger)mødre går helt amok og derfor tenker jeg at det er best å få oppførselen under kontroll før barnebarna kommer. På den andre siden: Når det gjelder mine egne barn kommer jeg ikke til å mukke med å si ifra til henne selv - det er litt vanskeligere å skulle si ifra når det gjelder hvordan hun behandler sønnen sin (og indirekte meg). Vet ikke hvor sure bestemødre blir da, men det får bare være. Hvis svigermødre skal begynne å blande seg med oppdragelsen til barnebarna, har de bare godt av å få høre det og da kan de bare bli så sure de bare vil...!

[Gjest Gjest]

Kjenner igjen den der repetisjonsringinga; hvis man ikke får svar når man ringer noen, så hjelper det jo ofte å ringe ti ganger til i løpet av de neste 15 min?? Galskap! Ja, den har vi vært gjennom her i gården også - en gang fikk JEG 6 ubesvarte anrop i løpet av en time, og gud veit hvor mange ganger hun hadde prøvd å ringe til sønnen sin da...sikkert fire hundre eller noe! Jeg tror det hjelper med aktiv ikke-ta-telefonen-taktikk fra begge, og til slutt synker det nok inn at man skal roe ned ringinga. I hvert fall har det hjulpet etter at jeg fikk sambo med på telefonboikott. Vet jo ikke hvor mye hun ringer ham når jeg ikke er i nærheten, men bare jeg slipper å høre på vaset, så er jeg fornøyd.

Det jeg mener med "er det håp?" er vel mer om det er håp for at vi begge kan trives med tingenes tilstand: At jeg kan fungere med hans familie og han slipper å velge mellom meg og sin mor. Sambo har fått direkte spørsmål om hvor lojaliteten hans ligger i første rekke, og da var svaret at den ligger hos meg. Så derfor har han gjort en del grep for å begrense henne, og han sier også at han skal prate med henne angående denne småbarnsbehandlinga av oss. Men det er vel mer spørsmål om det virkelig er håp å forandre noen er like mottakelig for input som en gråstein, og som har gått på auto-mamma-pilot helt siden hun fikk barn for tredve år siden. Hvis det fortsetter som nå blir det vel helst til at jeg melder meg ut når det blir spørsmål om å treffe henne, og at sambo får treffe henne alene hvis han har behov for det. Hans største ønske er selvfølgelig at alle skal fungere sammen og at alle skal være happy, og han sier at han forstår mine argumenter - men det er vanskelig å være fanget mellom barken og veden.

Når det gjelder å få barn, så tror jeg sånne (sviger)mødre går helt amok og derfor tenker jeg at det er best å få oppførselen under kontroll før barnebarna kommer. På den andre siden: Når det gjelder mine egne barn kommer jeg ikke til å mukke med å si ifra til henne selv - det er litt vanskeligere å skulle si ifra når det gjelder hvordan hun behandler sønnen sin (og indirekte meg). Vet ikke hvor sure bestemødre blir da, men det får bare være. Hvis svigermødre skal begynne å blande seg med oppdragelsen til barnebarna, har de bare godt av å få høre det og da kan de bare bli så sure de bare vil...!

De kan bli så sure at de ikke har sett barnebarnet siden det var tre mnd gammelt og ikke snakket med sønnen på tre år...

[Gjest Gjest]

Hei

Her får du et svar som er litt ulikt de andre som har svart deg. Jeg ser saken på en litt annen måte. Mulig du ikke vil høre det jeg har å si, men forhåpentligvis tar du litt til ettertanke likevel. Det er uansett bare godt ment, for at du og din svigermor skal få et bedre fohold. Du skal tross alt (sannsynligvis) ha henne blant deg i mange år, og så galt så tidlig er ingen tjent med.

Du skriver ikke så mye om direkte hva det er hun gjør, hvilke ting hun kommenterer osv., så det er ikke så lett for meg å danne et helt riktig bilde av hvor upassende dette hun gjør er, eller evt. om det er du som tåler lite.

Mitt inntrykk av innlegget ditt er imidlertid at du heller ikke er så lett å ha med å gjøre, og kanskje tåler veldig lite og irriterer deg mye unødvendig.

Det å bli voksen handler også mye om å ha omtanke og forståelse for andre, og det å forstå at man ikke er alene i verden, og at din/deres eksistens nå også angår mange flere mennesker enn bare dere selv. I ungdomsårene er mange veldig selvopptatte og de bryr seg for det meste om seg og sitt, og mange er ikke vant til å ta hensyn til så mange andre enn seg selv. Når man blir voksen endrer dette seg betraktelig!

Du må ha forståelse for at hennes sønn alltid vil være hennes sønn uansett. Du må tåle å dele han litt med henne også, og ha tålmodighet med at hun bruker litt tid på å venne seg til at hennes "lille" sønn nå er blitt voksen. Mulig du synes det har gått mye tid, men det virker også som om du hele veien har hatt liten forståelse for dette. Dette vil du nok selv merke når du engang får store barn.

Selvsagt finnes det en gylden middelvei også her. Noen mødre har vanskeligheter med å finne den, men jeg har også inntrykk av at mange svigerdøtre har vanskeligheter med å finne den! Men for de fleste så er det sånn at man må møtes litt på midten, begge to. Ikke bare svigermor!

Det du nevner at hun kjøper ting og at osv. er da vel bare positivt! Mange nyetablerte par har ofte lite å rutte med (iallefall var det sånn i hennes yngre dager), så hun mener det nok bare godt. Jeg synes du burde vise litt takknemlighet. Men si gjerne til henne at hun ikke må kjøpe så mye til dere, og at dere har råd til å kjøpe slikt selv, og at hun heller skal kose seg selv med desse pengene det koster.

Det du nevner ang. at hun minner dere på ting, spør om dere har husket ting osv., det gjør hun nok fordi hun har vært vant til å måtte gjøre det. Har selv en voksen sønn (ikke i den alderen at han snart skal stifte familie, men ikke så langt fra heller) og det er utrolig hvor hjelpeløse gutter i denne alderen kan være! Man må henge etter dem for den minste ting, de klarer knapt å huske avtaler, komme seg opp om morgenen og diverse andre ting som er viktig. Jeg ser nå at han i det siste har kommet seg VELDIG og tar ansvar for mye mer enn han noengang har gjort. Derfor kan jeg etterhvert slappe litt av og stole på at han klarer seg selv. Men det gjør mange kanskje ikke før de ser at han har blitt voksen og ansvarsbevisst. Kanskje hans mor ikke har sett det enda? Og kanskje hun føler at du heller ikke er særlig voksen?

For å være ærlig, så vil jeg si at ut av innlegget ditt så fremstår du ikke som en moden person. Jeg oppfatter deg som en litt krevende, umoden person med lite forståelse og omtanke for menneskene rundt deg. Beklager, men det er inntrykket jeg gjør meg ut fra skrivemåte og det du sier.

Dette problemet vil sikkert bli enda større når dere får barn, som du selv også sier. Her bør dere skjønne at det er ikke bare dere som blir foreldre, men også noen som blir besteforeldre. Noe som visstnok nesten skal være større enn å få egne barn, påstår mange. Det er klart at sigerforeldrene/besteforeldrene gjerne vil nyte denne rollen til fulle, og det bør vel ingen har vanskeligheter med å forstå?

Husk at svigerforeldre/bestforeldre ikke bare er noe du kan putte i et skap og ta frem når DU ønsker det, når du trenger barnevakt, noen ekstra kroner når vaskemaskinen ryker, eller hjelp til noe annet du trenger.

De må også få være der litt når DE har behov for det, selv om livet kanskje går på skinner for dere akkurat da.

Jeg synes det virker som du har en veldig negativ innstilling til din svigermor, og bare ordet "svigermonster" synes jeg er respektløst. I alle fall siden jeg ut fra innlegget ditt ikke kan se de helt store grunnene til å kalle henne for monster.

Du bør jobbe litt med innstillingen din, samtidig som dere kanskje kan nevne for sigermoren din at hun kan roe seg ned litt på enkelte områder. Sagt på en fin måte, selvsagt.

Det aller beste er å prøve å bli glad i svigermoren din. Hun kommer tross alt til å bli en viktig person i ditt liv, dine barns liv, og er allerede en viktig person i din manns liv.

En svigerdatter som setter mor og sønn opp mot hverandre med mindre hun er helt nødt for det, håper jeg at jeg aldri kommer ut for. Sier ikke at du gjør det, men tenk deg litt om om du kanskje bør gi litt du også. Din mann vil helt sikkert sette pris på at du/dere får et bedre forhold til foreldrene hans. Tenk også hva det ville betydd for deg om han hatet dine foreldre. Jeg er ikke sikker på hvem jeg ville valgt om jeg ble nødt til å velge! Med mindre mine foreldre virkelig var MONSTERE da...

[Elensire]

Jeg vet ikke helt om jeg syns svigermoren din er så ille egentlig TS. Hun har nok ikke helt ville innse at barna hennes er blitt voksen, og innerst inne så mener hun det nok bare godt, når hun ringer, når hun kommer med ting til hus og hjem, etc. Men jeg skjønner samtidig og at du synes hun trenger seg unødvendig mye på. Det er jo tross alt deres hjem, og det er dere som skal styre der. At samboeren din har endret holdning er et skritt i riktig rettning. Ikke press han for mye, da han garantert er veldig glad i moren sin, og nok er vant til det på en annen måte enn du er.

Sett dere gjerne ned sammen med svigermor en dag hun er på besøk, eller en dag dere er hos de (hvordan er svigerfar oppi det hele?). Forklar henne at dere setter stor pris på at hun er så engasjert i livene deres, og at hun ønsker å hjelpe og bidra så mye som hun gjør. Men at for øyeblikket så er det ikke slik hjelp dere nødvendigvis trenger. Finn gjerne noen områder dere kan "trenge" hjelp til...oppussingsings råd, oppskrifter (er det noen retter sønnen er veldig glad i som hun kanskje kan lære deg å lage?). Si at dere gjerne vil få lov til å be henne om hjelp når dere føler dere trenger det, men at dere føler dere ikke kan be henne om det for øyeblikket siden hun bidrar på en annen måte, som blir satt pris på, men som ikke er den hjelpen dere trenger. Nå nærmer det seg jo jul...kan dere ikke spørre om dere kan bake julekaker sammen og slikt?

Din svigermor vil nok bare føle seg nyttig ovenfor barna sine, og det kan fort bli vanskelig for barnas partnere. så forsøk å peile hjelpen over på andre områder. Som det er nevnt så er det å bli voksen å kunne tilpasse seg andre, og gi og ta i slike forhold. så spør henne heller en gang mer om hjelp enn dere egentlig vil. Jeg vil nok tro at både du og svigermor da vil få et godt forhold til hverandre etterhvert. Men du og samboeren din må være klar med henne, men på en tydelig måte. Si neste gang hun kommer med matvarer eller noe slikt, at dere setter pris på det, men det hadde vært så mye koseligere om hun hadde brukt pengene på å hjelpe med julebaksten i steden. Da sier dere jo ikke at dere ikke vil ha hjelp, men peiler den over i et annet spor. vær konsekvent på det! etter jul går det jo ann å spørre henne om å ta med noen rundstykker eller slikt til en middag, siden hun lager så gode rundstykker (f.eks). da føler hun seg jo til nytte, og du slipper henne inn i hjemmet deres på deres presmisser.

så prøv å tenke på svigermor i et bedre lys. hun mener godt!

[Gjest Gjest]

Hei

Her får du et svar som er litt ulikt de andre som har svart deg. Jeg ser saken på en litt annen måte. Mulig du ikke vil høre det jeg har å si, men forhåpentligvis tar du litt til ettertanke likevel. Det er uansett bare godt ment, for at du og din svigermor skal få et bedre fohold. Du skal tross alt (sannsynligvis) ha henne blant deg i mange år, og så galt så tidlig er ingen tjent med.

Du skriver ikke så mye om direkte hva det er hun gjør, hvilke ting hun kommenterer osv., så det er ikke så lett for meg å danne et helt riktig bilde av hvor upassende dette hun gjør er, eller evt. om det er du som tåler lite.

Mitt inntrykk av innlegget ditt er imidlertid at du heller ikke er så lett å ha med å gjøre, og kanskje tåler veldig lite og irriterer deg mye unødvendig.

Det å bli voksen handler også mye om å ha omtanke og forståelse for andre, og det å forstå at man ikke er alene i verden, og at din/deres eksistens nå også angår mange flere mennesker enn bare dere selv. I ungdomsårene er mange veldig selvopptatte og de bryr seg for det meste om seg og sitt, og mange er ikke vant til å ta hensyn til så mange andre enn seg selv. Når man blir voksen endrer dette seg betraktelig!

Du må ha forståelse for at hennes sønn alltid vil være hennes sønn uansett. Du må tåle å dele han litt med henne også, og ha tålmodighet med at hun bruker litt tid på å venne seg til at hennes "lille" sønn nå er blitt voksen. Mulig du synes det har gått mye tid, men det virker også som om du hele veien har hatt liten forståelse for dette. Dette vil du nok selv merke når du engang får store barn.

Selvsagt finnes det en gylden middelvei også her. Noen mødre har vanskeligheter med å finne den, men jeg har også inntrykk av at mange svigerdøtre har vanskeligheter med å finne den! Men for de fleste så er det sånn at man må møtes litt på midten, begge to. Ikke bare svigermor!

Det du nevner at hun kjøper ting og at osv. er da vel bare positivt! Mange nyetablerte par har ofte lite å rutte med (iallefall var det sånn i hennes yngre dager), så hun mener det nok bare godt. Jeg synes du burde vise litt takknemlighet. Men si gjerne til henne at hun ikke må kjøpe så mye til dere, og at dere har råd til å kjøpe slikt selv, og at hun heller skal kose seg selv med desse pengene det koster.

Det du nevner ang. at hun minner dere på ting, spør om dere har husket ting osv., det gjør hun nok fordi hun har vært vant til å måtte gjøre det. Har selv en voksen sønn (ikke i den alderen at han snart skal stifte familie, men ikke så langt fra heller) og det er utrolig hvor hjelpeløse gutter i denne alderen kan være! Man må henge etter dem for den minste ting, de klarer knapt å huske avtaler, komme seg opp om morgenen og diverse andre ting som er viktig. Jeg ser nå at han i det siste har kommet seg VELDIG og tar ansvar for mye mer enn han noengang har gjort. Derfor kan jeg etterhvert slappe litt av og stole på at han klarer seg selv. Men det gjør mange kanskje ikke før de ser at han har blitt voksen og ansvarsbevisst. Kanskje hans mor ikke har sett det enda? Og kanskje hun føler at du heller ikke er særlig voksen?

For å være ærlig, så vil jeg si at ut av innlegget ditt så fremstår du ikke som en moden person. Jeg oppfatter deg som en litt krevende, umoden person med lite forståelse og omtanke for menneskene rundt deg. Beklager, men det er inntrykket jeg gjør meg ut fra skrivemåte og det du sier.

Dette problemet vil sikkert bli enda større når dere får barn, som du selv også sier. Her bør dere skjønne at det er ikke bare dere som blir foreldre, men også noen som blir besteforeldre. Noe som visstnok nesten skal være større enn å få egne barn, påstår mange. Det er klart at sigerforeldrene/besteforeldrene gjerne vil nyte denne rollen til fulle, og det bør vel ingen har vanskeligheter med å forstå?

Husk at svigerforeldre/bestforeldre ikke bare er noe du kan putte i et skap og ta frem når DU ønsker det, når du trenger barnevakt, noen ekstra kroner når vaskemaskinen ryker, eller hjelp til noe annet du trenger.

De må også få være der litt når DE har behov for det, selv om livet kanskje går på skinner for dere akkurat da.

Jeg synes det virker som du har en veldig negativ innstilling til din svigermor, og bare ordet "svigermonster" synes jeg er respektløst. I alle fall siden jeg ut fra innlegget ditt ikke kan se de helt store grunnene til å kalle henne for monster.

Du bør jobbe litt med innstillingen din, samtidig som dere kanskje kan nevne for sigermoren din at hun kan roe seg ned litt på enkelte områder. Sagt på en fin måte, selvsagt.

Det aller beste er å prøve å bli glad i svigermoren din. Hun kommer tross alt til å bli en viktig person i ditt liv, dine barns liv, og er allerede en viktig person i din manns liv.

En svigerdatter som setter mor og sønn opp mot hverandre med mindre hun er helt nødt for det, håper jeg at jeg aldri kommer ut for. Sier ikke at du gjør det, men tenk deg litt om om du kanskje bør gi litt du også. Din mann vil helt sikkert sette pris på at du/dere får et bedre forhold til foreldrene hans. Tenk også hva det ville betydd for deg om han hatet dine foreldre. Jeg er ikke sikker på hvem jeg ville valgt om jeg ble nødt til å velge! Med mindre mine foreldre virkelig var MONSTERE da...

Her greier du å overføre hele problemet på TS. Du er svigermor selv antar jeg..? Det er ikke TS sitt ansvar å ha noe forhold til svigermora. Det er mannen hennes sitt ansvar å pleie sin egen familie og sette grenser for dem. Du får TS sitt ønske om privatliv til å virke som hun setter sønnen og mora opp mot hverandre. Bare en skikkelig ond svigermor kan få sagt det på den måten. Og jeg tipper at sånne ting er halve problemet her...

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt, TS. Ville bare si at du skal være glad for at mannen din hører på deg, og til en viss grad innretter seg etter det du ønsker. Her i huset synes mannen det er koselig å snakke med mor daglig, gjerne flere ganger. Ringer ikke hun, så ringer han. Han kommer ofte med ”mor foreslår det og det”, når jeg gjerne vil prøve ut ting og finne min/vår måte å gjøre ting på. Og sier at det er lurt å høre på eldre med mer livserfaring. Jeg kan jo ikke si noe imot det...

Ville egentlig bare minne deg på å se det positive i det hele

[Gjest Gjest]

Hei

Her får du et svar som er litt ulikt de andre som har svart deg. Jeg ser saken på en litt annen måte. Mulig du ikke vil høre det jeg har å si, men forhåpentligvis tar du litt til ettertanke likevel. Det er uansett bare godt ment, for at du og din svigermor skal få et bedre fohold. Du skal tross alt (sannsynligvis) ha henne blant deg i mange år, og så galt så tidlig er ingen tjent med.

Du skriver ikke så mye om direkte hva det er hun gjør, hvilke ting hun kommenterer osv., så det er ikke så lett for meg å danne et helt riktig bilde av hvor upassende dette hun gjør er, eller evt. om det er du som tåler lite.

Mitt inntrykk av innlegget ditt er imidlertid at du heller ikke er så lett å ha med å gjøre, og kanskje tåler veldig lite og irriterer deg mye unødvendig.

Det å bli voksen handler også mye om å ha omtanke og forståelse for andre, og det å forstå at man ikke er alene i verden, og at din/deres eksistens nå også angår mange flere mennesker enn bare dere selv. I ungdomsårene er mange veldig selvopptatte og de bryr seg for det meste om seg og sitt, og mange er ikke vant til å ta hensyn til så mange andre enn seg selv. Når man blir voksen endrer dette seg betraktelig!

Du må ha forståelse for at hennes sønn alltid vil være hennes sønn uansett. Du må tåle å dele han litt med henne også, og ha tålmodighet med at hun bruker litt tid på å venne seg til at hennes "lille" sønn nå er blitt voksen. Mulig du synes det har gått mye tid, men det virker også som om du hele veien har hatt liten forståelse for dette. Dette vil du nok selv merke når du engang får store barn.

Selvsagt finnes det en gylden middelvei også her. Noen mødre har vanskeligheter med å finne den, men jeg har også inntrykk av at mange svigerdøtre har vanskeligheter med å finne den! Men for de fleste så er det sånn at man må møtes litt på midten, begge to. Ikke bare svigermor!

Det du nevner at hun kjøper ting og at osv. er da vel bare positivt! Mange nyetablerte par har ofte lite å rutte med (iallefall var det sånn i hennes yngre dager), så hun mener det nok bare godt. Jeg synes du burde vise litt takknemlighet. Men si gjerne til henne at hun ikke må kjøpe så mye til dere, og at dere har råd til å kjøpe slikt selv, og at hun heller skal kose seg selv med desse pengene det koster.

Det du nevner ang. at hun minner dere på ting, spør om dere har husket ting osv., det gjør hun nok fordi hun har vært vant til å måtte gjøre det. Har selv en voksen sønn (ikke i den alderen at han snart skal stifte familie, men ikke så langt fra heller) og det er utrolig hvor hjelpeløse gutter i denne alderen kan være! Man må henge etter dem for den minste ting, de klarer knapt å huske avtaler, komme seg opp om morgenen og diverse andre ting som er viktig. Jeg ser nå at han i det siste har kommet seg VELDIG og tar ansvar for mye mer enn han noengang har gjort. Derfor kan jeg etterhvert slappe litt av og stole på at han klarer seg selv. Men det gjør mange kanskje ikke før de ser at han har blitt voksen og ansvarsbevisst. Kanskje hans mor ikke har sett det enda? Og kanskje hun føler at du heller ikke er særlig voksen?

For å være ærlig, så vil jeg si at ut av innlegget ditt så fremstår du ikke som en moden person. Jeg oppfatter deg som en litt krevende, umoden person med lite forståelse og omtanke for menneskene rundt deg. Beklager, men det er inntrykket jeg gjør meg ut fra skrivemåte og det du sier.

Dette problemet vil sikkert bli enda større når dere får barn, som du selv også sier. Her bør dere skjønne at det er ikke bare dere som blir foreldre, men også noen som blir besteforeldre. Noe som visstnok nesten skal være større enn å få egne barn, påstår mange. Det er klart at sigerforeldrene/besteforeldrene gjerne vil nyte denne rollen til fulle, og det bør vel ingen har vanskeligheter med å forstå?

Husk at svigerforeldre/bestforeldre ikke bare er noe du kan putte i et skap og ta frem når DU ønsker det, når du trenger barnevakt, noen ekstra kroner når vaskemaskinen ryker, eller hjelp til noe annet du trenger.

De må også få være der litt når DE har behov for det, selv om livet kanskje går på skinner for dere akkurat da.

Jeg synes det virker som du har en veldig negativ innstilling til din svigermor, og bare ordet "svigermonster" synes jeg er respektløst. I alle fall siden jeg ut fra innlegget ditt ikke kan se de helt store grunnene til å kalle henne for monster.

Du bør jobbe litt med innstillingen din, samtidig som dere kanskje kan nevne for sigermoren din at hun kan roe seg ned litt på enkelte områder. Sagt på en fin måte, selvsagt.

Det aller beste er å prøve å bli glad i svigermoren din. Hun kommer tross alt til å bli en viktig person i ditt liv, dine barns liv, og er allerede en viktig person i din manns liv.

En svigerdatter som setter mor og sønn opp mot hverandre med mindre hun er helt nødt for det, håper jeg at jeg aldri kommer ut for. Sier ikke at du gjør det, men tenk deg litt om om du kanskje bør gi litt du også. Din mann vil helt sikkert sette pris på at du/dere får et bedre forhold til foreldrene hans. Tenk også hva det ville betydd for deg om han hatet dine foreldre. Jeg er ikke sikker på hvem jeg ville valgt om jeg ble nødt til å velge! Med mindre mine foreldre virkelig var MONSTERE da...

Dette innlegget er jeg for en stor del enig i. Du er sammen med kjæresten din fordi du elsker han, regner jeg med. Sannsynligheten for at du og hun er de personene som betyr mest i livet hans er stor. Da får du vurdere i hvilken grad du kan leve med svigermor slik hun er, og kanskje selv gi beskjed om når det blir for mye når dere blir bedre kjent, eller om du vil kreve at han gir henne beskjed om det, med et mulig resultat at forholdet mellom dem blir dårligere. Jeg synes også at de eksemplene du nevner er eksempel først og fremst på at hun bryr seg, jeg greier ikke å tolke så mye ondskap inn i noen av dem. Kanskje prøver svigermor så godt hun kan å vise omsorg på den måten hun kan det, men du og hun har kanskje forskjellige syn på hvordan man viser omsorg. Bruken av ordet "svigermonster" er for meg et utrolig nedlatende begrep, om de som har formet partneren din til å bli som han er. Lykke til TS!

Her greier du å overføre hele problemet på TS. Du er svigermor selv antar jeg..? Det er ikke TS sitt ansvar å ha noe forhold til svigermora. Det er mannen hennes sitt ansvar å pleie sin egen familie og sette grenser for dem. Du får TS sitt ønske om privatliv til å virke som hun setter sønnen og mora opp mot hverandre. Bare en skikkelig ond svigermor kan få sagt det på den måten. Og jeg tipper at sånne ting er halve problemet her...

Er det ikke svigerdatter sitt ansvar å ha et forhold til svigermor, like mye som omvendt? Mannen har et ansvar for å pleie sin familie, både kjæreste og mor. Å konkludere med at personen du viser til er en skikkelig ond svigermor utfra det du leser, blir omtrent like saklig som at jeg leser at du er en skikkelig fjortis, usikker på eget forhold, ut fra det du skriver. Og nei, jeg er ikke svigermor.

[Gjest 4-barnsmor]

Jeg vet ikke helt om jeg syns svigermoren din er så ille egentlig TS. Hun har nok ikke helt ville innse at barna hennes er blitt voksen, og innerst inne så mener hun det nok bare godt, når hun ringer, når hun kommer med ting til hus og hjem, etc. Men jeg skjønner samtidig og at du synes hun trenger seg unødvendig mye på. Det er jo tross alt deres hjem, og det er dere som skal styre der. At samboeren din har endret holdning er et skritt i riktig rettning. Ikke press han for mye, da han garantert er veldig glad i moren sin, og nok er vant til det på en annen måte enn du er.

Sett dere gjerne ned sammen med svigermor en dag hun er på besøk, eller en dag dere er hos de (hvordan er svigerfar oppi det hele?). Forklar henne at dere setter stor pris på at hun er så engasjert i livene deres, og at hun ønsker å hjelpe og bidra så mye som hun gjør. Men at for øyeblikket så er det ikke slik hjelp dere nødvendigvis trenger. Finn gjerne noen områder dere kan "trenge" hjelp til...oppussingsings råd, oppskrifter (er det noen retter sønnen er veldig glad i som hun kanskje kan lære deg å lage?). Si at dere gjerne vil få lov til å be henne om hjelp når dere føler dere trenger det, men at dere føler dere ikke kan be henne om det for øyeblikket siden hun bidrar på en annen måte, som blir satt pris på, men som ikke er den hjelpen dere trenger. Nå nærmer det seg jo jul...kan dere ikke spørre om dere kan bake julekaker sammen og slikt?

Din svigermor vil nok bare føle seg nyttig ovenfor barna sine, og det kan fort bli vanskelig for barnas partnere. så forsøk å peile hjelpen over på andre områder. Som det er nevnt så er det å bli voksen å kunne tilpasse seg andre, og gi og ta i slike forhold. så spør henne heller en gang mer om hjelp enn dere egentlig vil. Jeg vil nok tro at både du og svigermor da vil få et godt forhold til hverandre etterhvert. Men du og samboeren din må være klar med henne, men på en tydelig måte. Si neste gang hun kommer med matvarer eller noe slikt, at dere setter pris på det, men det hadde vært så mye koseligere om hun hadde brukt pengene på å hjelpe med julebaksten i steden. Da sier dere jo ikke at dere ikke vil ha hjelp, men peiler den over i et annet spor. vær konsekvent på det! etter jul går det jo ann å spørre henne om å ta med noen rundstykker eller slikt til en middag, siden hun lager så gode rundstykker (f.eks). da føler hun seg jo til nytte, og du slipper henne inn i hjemmet deres på deres presmisser.

så prøv å tenke på svigermor i et bedre lys. hun mener godt!

Veldig enig med deg, du satte ord på akkurat det jeg også tenkte

[Gjest Gjest]

Her greier du å overføre hele problemet på TS. Du er svigermor selv antar jeg..? Det er ikke TS sitt ansvar å ha noe forhold til svigermora. Det er mannen hennes sitt ansvar å pleie sin egen familie og sette grenser for dem. Du får TS sitt ønske om privatliv til å virke som hun setter sønnen og mora opp mot hverandre. Bare en skikkelig ond svigermor kan få sagt det på den måten. Og jeg tipper at sånne ting er halve problemet her...

Hadde ventet den kommentaren, men nei, jeg er ikke svigermor selv.

Og greier å overføre problemet på TS? Ja, det var jo nettopp det som var poenget med innlegget mitt. Ikke hele problemet, men en del av det. Og det mener jeg fortsatt. Av det jeg leser så tror jeg TS har litt å jobbe med selv også, ikke bare svigermoren.

"Det er ikke TS sitt ansvar å ha noe forhold til svigermora" sier du. Hallo! Hva har skjedd med begrepet familie?? Om man velger å gifte seg inn i en familie, så er det vel klart at man har et ansvar for å ha et forhold til partnerens familie. Eller har jeg misforstått alt?

Og jeg får det til å virke som TS setter sønnen og mora opp mot hverandre?

Vel, her er noen sitater fra TS' innlegg:

Selvfølgelig er han også glad i familien sin, som han har et nært forhold til og gjerne vil treffe så ofte som mulig. Når jeg har prøvd å si noe om familien hans, har han tidligere kun blitt sur og gått i forsvarsposisjon. Disse samtalene har aldri noe annet enn negativ stemning over seg, og det ender som regel med grining fra min side og sinne/frustrasjon fra hans side.

De siste månedene har begeret rent over, og jeg har sagt helt tydelig ifra om at jeg føler meg direkte dårlig av å ha noe med svigermor å gjøre.

Samboeren min har, etter noen voldsomme runder med diskusjoner mellom oss, tatt grep om hvor mye han tar telefonen når hun ringer, hvor mye han lar henne sende med av mat/ting til huset osv

Samboeren min viser jo at han (til tross for at han misliker sterkt å være mellom barken og veden) tar dette alvorlig, og HAN har endret seg i forhold til å la henne ha en fot innom døra her til enhver tid.

Men når vi treffes så føler jeg meg maks ukomfortabel, snakker lite sånn at hun har minst mulig å spinne på og jeg føler meg som møkk i flere dager etterpå. Det ender som regel med enda en diskusjon med sambo om at jeg ikke takler mora hans.

Jeg vet ikke hva du synes, men i mitt hode er dette en dame (jente) som gjør alt hun kan for å lage sur stemning mellom seg og partneren, og i neste omgang mellom mor og sønn. Når han ufrivillig må begrense sin omgang med sin mor som han er glad i, og behandle henne på en annen måte enn han selv ønsker for å unngå sur stemning og voldsomme krangler i forholdet sitt, da er man godt på vei til å ha satt dem opp mot hverandre etter mitt syn.

I det minste setter man partneren sin i en meget vanskelig og følelsesmessig vond situasjon. Istedenfor å prøve å være bittelitt imøtekommende og forståelsesfull, så furter hun til hun får viljen sin, selv om det gjør vondt for flere andre.

Mulig at denne svigermoren er litt over gjennomsnittet masete og engasjert. Men her snakker dere om ONDSKAP! Jeg kan fortsatt ikke se så mye ondt i dette, og det sier flere av de som skriver her også.

Du/dere kan gjerne være litt frustrert over masete svigermødre, men kall det ikke ondskap. Da er dere virkelig helt på jordet! Og da synes jeg kanskje det er å overreagere en smule når du/dere sier ting som svigermonster, at du ikke takler mora hans og at du blir direkte dårlig av å ha med mora hans å gjøre!

[Gjest Lena30]

Hei igjen

Takk for svar, alle sammen. Det var mange gode råd, og jeg får prøve å kommentere på en del av det:

For å ha en ting veldig klart: Det er ikke snakk om en OND svigermor. Absolutt ikke. Det med ordet "svigermonster" var vel kanskje et dårlig ordvalg, men ment sånn halvveis på spøk eller som et språklig virkemiddel. Uansett: Svigermor mener alt i aller beste mening, og vet knapt hva godt hun kan gjøre for sine sønner og også for meg. Jeg har ofte hørt at jeg bare bør være glad for at hun er så engasjert som hun er, at vi slipper å betale for noen ting som helst osv. Men problemet er at det som er ment godt, ikke alltid har en god virkning for meg som er den "nyankomne" i familien. Jeg mener at man ikke bare kan kjøre over folk under et flagg hvor det står "godt ment". Samboeren min og brødrene hans kan ofte bli skikkelig skarp i tonen mot henne når hun maser og det ikke nytter å si ifra på en normal måte. Det føler ikke jeg at jeg har anledning til, for jeg vil selvfølgelig at hun skal like meg som sin svigerdatter og derfor har jeg i alle år bare vært høflig og latt henne styre på som hun vil.

Jeg kan heller ikke akkurat peke på så mange konkrete ting som hun har gjort som er helt drøye isolert sett - bortsett fra å blande seg så mye inn i bryllupsplanlegginga vår at vi har bestemt oss for å bare reise bort alene i stedet for å ha et stort bryllup som ikke er "vårt eget". Men det er mer alle dråpene som har fått begeret mitt til å flyte over. Jeg overreagerer garantert på hver enkelt episode som skjer nå for tida, men det er fordi jeg bare har fått nok av at hun over mange år har "krevd" å få ha en finger med i spillet når det gjelder hvordan vi har det i huset, hvordan vi gjør ting i det daglige, hva vi skal spise osv. Når vi er på besøk bruker hun all energien sin på å ordne med at vi spiser mens vi er der, at vi skal ha med ditt og datt hjem, om vi har husket ditt og ordnet datt...jeg blir så stressa av alt styret, og jeg skulle ønske hun kunne ha ro nok i kroppen til å bare sette seg ned for å snakke med oss som normale voksne mennesker, ikke som barn.

Jeg er ikke oppfattet som en spesielt umoden person av folk, snarere tvert imot: Jeg flyttet på hybel på 1.året på VGS og har praktisk og økonomisk klart meg helt selv siden da. Mine foreldre har tatt den tilnærmelsen at de alltid stiller opp med både penger, ting og hjelp - når VI ber om det. Vi har et veldig godt forhold til dem, men det kan godt gå flere uker uten at vi snakker og de spør alltid om vi trenger noe fra dem i stedet for å bare kjøpe inn på egen hånd. Jeg har tatt en lang utdannelse, bodd i utlandet i mange år på egen hånd, hatt ansvarsfulle verv og jobber osv. Så kanskje nettopp derfor er jeg så vant til å ha kontroll på mitt eget at jeg "tilter" litt av å bli behandlet som om jeg var tilbake på hybel som 15-åring igjen.

Når det gjelder hvor svigerfar er oppi dette: Svigerfar kunne være ganske styrete før, da han bare begynte å ringe rundt, handle, ordne ting på egen hånd uten at vi en gang visste om det. Vi har sagt til ham at det er kjempefint at han hjelper oss, men bare hvis vi har avtalt det på forhånd - og nå funker alt mellom han og oss kjempefint. Han virker imidlertid å ha gitt opp å gi noen tilbakemelding til sin kone, selv når jeg ser at han blir kjempeoppgitt, fordi han vet at hun gjør som hun selv vil uansett både når det gjelder han og ungene.

Jeg skjønner at dette med svigerfamilie kanskje tar tid å forme, og jeg vil selvfølgelig at vi (og våre framtidige barn) skal ha et godt forhold til svigers. Jeg går absolutt ikke inn for å gjøre alt surt, men etter å ha spilt høflig med i mange år, så nytter det ikke for meg å bare late som om alt er greit lenger. Jeg trodde hun skulle skjønne at sønnen hennes (og jeg) klarer oss fint på egenhånd etter at vi flytta sammen, men ting har endret seg svært lite fra hennes side selv om vi har bodd sammen i flere år nå. Alt jeg vil, er at svigermor skal se på meg som et likeverdig menneske som hun har respekt for - og respektere at hun i større grad må venne seg til å bli "invitert" inn i våre liv i stedet for at hun har full tilgang til oss og vårt hus 24/7.

Uansett, jeg setter pris på alle typer innlegg: Jeg trenger like mye tips på hvordan jeg kan jobbe med meg selv for å få ned irritasjonsnivået, som jeg trenger tips om hvordan vi håndterer situasjonen direkte med henne.

[kaprifolen]

Det er ikke svigermor som skal styre forholdet, og egentlig ville det beste vært å gi faen i svigermor, men når din sønn tydeligvis trives så godt i sin mors selskap, så er jo dette ganske vanskelig også.

Synes det høres veldig koselig ut, jeg!

Skjønte selvsagt at dette bare var en liten "typo", men kunne bare ikke dy meg...

[Gjest Lena30]

Godt spotta, måtte lese den flere ganger selv før jeg så hva som egentlig stod... Men ja, sønner som trives i sin mors selskap er jo selvsagt å foretrekke - spesielt når jeg en dag kanskje får egne sønner...

[Gjest Gjest]

Og selv om noen hurper kommer med "du må være 14 osv" så står jeg på mitt. Det er ikke svigerdøtrenes ansvar å ha kontakt med svigermor/svigerfamilie på det planet. Det er mannens ansvar å klippe navlestrengen og få foreldrene til å innse at han er voksen og ikke ønsker familiens innblanding i sine saker. At svigermor har et ønske om å være "nyttig" er ikke sønnen og hans families ansvar, da får hun egne tiden sin til andre ting. Da har hun bygget sin egenverd så til de grader opp mot rollen som mor, at hun ikke har noe annet og kriger som en gal for å unngå å måtte se på seg selv.

Dette har med kvinneroller å gjøre. Forventninger fra og med kvinner. Fordi du er kvinne skal du være den som bærer omsorgsrollen, også i sammenheng med HANS familie. Når du ikke makter jobben, er det også DU som feiler og har skyld. At han er uten lojalitet og ryggrad snakkes det lite om. (Han griner og er frustrert) Som det barnet han er.

De som sitter og maner deg til å gjør slik og sånn, fordi "svigermor mener det jo godt". De har aldri opplevd å bli tatt fra sin voksenrolle av en annen. Man ville ALDRI gått inn i naboens hus og tedd seg slik enkelte svigermødre, og din svigermor gjør. Det er det samme som å fornærme noen så til de grader blodig. Men du skal tåle det for ellers skaper du spild mellom sønnen og mora. Tsk tsk.

Vel dere, jeg har og et ønske om å være til nytte, hjelpe til, bry meg. Er det greit at jeg ringer deg tre ganger om dagen og graver i hva du spiser, hvem du omgåes og hva du gjør? Jeg mener det jo godt!

[Gjest Lena30]

Gjest, takk for støtte Jeg er helt enig i det du skriver, nemlig at de som mener at en slik innblanding aldri kan ha blitt fratatt sin voksenrolle. For det er akkurat det som skjer, og det er akkurat det jeg har et problem med. Min svigermor har lite annet i livet sitt enn jobb og familie - og nå som sønnene har flyttet hjemmefra, er fritiden hennes tom. Hun har ingen hobby eller sosialt nettverk å kanalisere energien sin mot, og derfor tror jeg at hun fremdeles bygger det meste av identiteten sin rundt å være MOR. Det kan da vel ikke forventes at man skal synes det er greit å ha svigermor innblandet i alt fram til man er hva...? Førti? Femti? Seksti? På et eller annet tidspunkt synes jeg det må være greit å tydelig markere en grense om at jeg og sambo er en helt egen familie, ikke bare en under-avdeling i hennes familie. Det vanskelige er jo hvordan man gjør dette uten å ødelegge mulighetene for et godt, litt mer balansert forhold...

[Gjest Lena30]

Jeg er helt enig i det du skriver, nemlig at de som mener at en slik innblanding aldri kan ha blitt fratatt sin voksenrolle.

Rettelse: Jeg er helt enig i det du skriver, nemlig at de som mener at en slik innblanding er greit, aldri kan ha blitt fratatt sin voksenrolle.

[Gjest Gjest]

Og selv om noen hurper kommer med "du må være 14 osv" så står jeg på mitt. Det er ikke svigerdøtrenes ansvar å ha kontakt med svigermor/svigerfamilie på det planet. ..

Veldig saklig! Å kalle meddebattanter for hurper bare fordi de har en annen mening, er jo veldig modent:-))

Vet ikke om det bare er meg, men resten av innlegget ditt mister faktisk sin kraft når du åpner på denne måten.

Og jo, som svigerdatter har man faktisk et ansvar for å ha et forhold til svigerforeldre. Kanskje ikke skrevet i noen lov, men svigerfamilie er faktisk i alle høyeste grad familie det også!