Tvangs-samvær

[Gjest tohto]

Hva gjør jeg når mine 2 tenåringsdøtre nekter å reise til far?

Jeg har prøvd å legge til rette, motivere osv. men nå er jeg i ferd med å gi opp og far legger hele skylden på meg!

Jentene vil heller være med kamerater i helgene ennå være hos far. Far er gift på nytt og har barn med sin nye kone. Disse barna er under 5 år og jentene sier at alt er lagt opp etter deres alder. Det er kjedelig og være der og "Anne" er alltid sur!

Jeg vil jo gjerne at de er hos far men jeg vil jo ikke tvinge de til et samvær de ikke ønsker!

[AnonymBruker]

Tenåringer synes jeg er så store så de kan få bestemme selv. Men det spiller jo en liten rolle om de er 13 eller 18. Sønnen min begynte å regulere samværet selv da han var rundt 15.

[Gjest regine]

Å tvinge barn til samvær er feil - og jo eldre de blir jo mere feil blir det.

Det er FARs ansvar å ha et ok forhold til sine barn. Så lenge du ikke hindrer dette (verken praktisk eller teoretisk) så er det ikke mer du kan gjøre.

Jeg ville IKKE tvunget barna på samvær under sånne forhold, og jeg ville gitt beskjed (saklig og rolig) til far om at dette måtte han selv ta ansvar for.

Du må slutte å ta ansvar for far!

[Gjest navnelapp]

Eg ville vel oppfordra jentene til å snakke med faren sin, det er dei som gjer dette valet, og det må dei stå for overfor pappaen sin.

[AnonymBruker]

Her sluttet tenåringen med fast samvær da han var 16 år og da etter eget valg. Han ville heller være hjemme hvor kammeratene var. Skjønte ham veldig godt. Ga bare far beskjed om at det var sånn det ble. Tenåringen styrte da sitt eget samvær og det hendte han stakk innom faren og noen ganger overnattet han også. Selvfølgelig ble samvær mellom far og sønn redusert. Det ble allikevel positivt når det først skjedde. Tvinger du så blir det en negativ opplevelse. Det er nå bare sånn at i tenårene så trekker venner og nærmiljøet det lengste strået. Kan ikke se at de er så veldig mye hjemme selv om de er hos meg. Jeg ba ikke om endring av bidrag, men det hadde også noe med at faren betalte minimalt. "Ulempen" for meg ble jo at jeg alltid hadde ansvaret for tenåringer og derfor ble mye mer bundet. I min verden iallfall for jeg mener tenåringer krever tett oppfølging, men på en helt annen måte enn da de var små.

[Gjest Avocado]

Enig med alle over her Jeg selv hadde lite samvær med faren min da jeg var liten, og i tenårene ble samværet ganske så uinteressant for min del. Vi satt jo bare der og så på tv, jeg ville heller være med venner! Men døra var alltid åpen, og etter at jeg passerte 20 og faktisk fikk litt problemer her og der var pappa en svært god pappa å ha. Jeg nærmer meg nå 30, og vi har veldig god kontakt

Faren min er ikke særlig flink med barn, men etter at jeg ble voksen har vi vært i stand til å snakke sammen og samarbeide på et plan som passer oss begge.

Jeg tror ikke ungdommer har vondt av å ha lite kontakt med en forelder for noen få år sett i den store sammenhengen, og de vil nok helt sikkert ønske kontakt selv etter hvert som de blir eldre og prioriterer annerledes.

Hvis faren er redd for å bli glemt eller virkelig ønsker å få følge ungdommene hele veien, kan han jo alltids gjøre seg litt mer interessant ved å be de med på turer o.l. av og til.

[Gjest Purple Haze]

Mine fikk bestemme selv da de ble tenåringer. Far hadde ingen interesse av å tvinge gutta til å være hos han mot sin vilje, men han syns selvfølgelig det var sårt.

Jeg oppfordret dem, for jeg ble mellom barken og veden, men jeg tvang dem aldri.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner meg ikke på denne tanken om at store barn skal få velge selv, med mindre det er snakk om veldig gode grunner for ikke å dra på samvær. Man kan gjerne redusere samværet, men ikke ta det bort.

Til sammenligning: Hvis foreldrene bor sammen og tenåringen ikke har lyst å bo der fordi det er så kjedelig og muttern er alltid sur (tenåringer synes ofte det, om det er sant eller ei), skal de dermed få lov til å slippe? Skal de få lov til å bo hos tante istedet?

Som sagt, er det snakk om gode grunner er det en annen sak, men i gjennomsnittlige tilfeller synes jeg det burde være åpning for å bestemme at barna må på samvær.

[AnonymBruker]

Til sammenligning: Hvis foreldrene bor sammen og tenåringen ikke har lyst å bo der fordi det er så kjedelig og muttern er alltid sur (tenåringer synes ofte det, om det er sant eller ei), skal de dermed få lov til å slippe? Skal de få lov til å bo hos tante istedet?

Høres ut som om du ikke menger at barnas meninger betyr noe særlig. Om de sier de synes det så synes de vel det, om det er riktig blir jo mer individuelt og et definisjons spørsmål. På samme som at noen synes sitron er for surt og spise så er det et definisjonsspørsmål om det faktisk er det. Men de må jo få lov til og mener det.

Jeg ser ikke hva som er galt med at barna bor hos tante innimellom om både barna og tante ønsker dette? Kan vel være en god løsning det? Barn er jo barn men hvorfor skal de ikke få lov og velge selv????

[AnonymBruker]

Tenåringer ønsker å være der de har det sosiale nettverket sitt, ikke der hvor foreldrene er.

[AnonymBruker]

Tenåringer ønsker å være der de har det sosiale nettverket sitt, ikke der hvor foreldrene er.

Var dette svaret rettet mot meg anonym bruker kl 19.10?

For det er vel ikke noe galt i seg selv at tenåringer er i nærheten av det sosiale nettverket sitt da menge tånåringer får seg vennskap som varer livet ut i denne alderen.

Hva med å spør hvor ofte tennåringen ønsker og være hos far. Kanskje en gang hver 6-8 uka ville passet bedre?

[AnonymBruker]

Tenåringer kan velge selv så lenge foreldrene er enige i valget. Sånn har jeg forstått det. Mitt barn først i tenårene vil ikke være hos sin far i det hele tatt. Far har selv ødelagt forholdet til barnet, og som hos trådstarter legger far skylden på meg. Jeg beskyldes for masse rart for å si det sånn.

Det sies at barn over 12 år skal høres og det skal legges sterk vekt på hva de vil, men i praksis er det foreldrene som bestemmer. Her kan det ende opp i rettssak, og jeg er ganske så knust. Jeg skulle virkelig ønske at det var så enkelt som at ungdommen selv kunne velge.

[Pastill]

Hei!

Jeg synes ikke det er i orden at jentene velger vekk tiden hos sin far helt. Er det ikke muligheter for at de kan være med venner og være sosiale også når de er hos far?

Far skal også legge seg grundig i selen selv for å skape et hjem jentene ønsker å komme til. Å legge skylden på deg skal han slutte med øyeblikkelig. Du skal la det prelle av deg som vann på gåsen - med mindre du selvsagt har et ansvar for at det har kommet til dette, hvilket jeg går ut ifra at du har gransket deg selv nøye for. Skylden legges kanskje på deg fordi han ikke føler han strekker til og du er den som pleier å ta ansvar?

Jeg synes videre at døtrene deres skal oppfordres til selv å fortelle far det de har fortalt til deg om hvordan de opplever det å være hjemme hos han.

Regner med du selv merker hvor utfordrende det er å holde interessen til en 15-16 åring - det er jo en erfaring du kan dele med han også?

Pastill

[AnonymBruker]

Så lenge du ikke legger noen hindre for samværet (direkte eller indirekte) så mener jeg at dette utelukkende er fars ansvar. Her må far gå i dialog med tenåringene sine.