Samboer med barn som overser alt jeg sier i forhold til hans barn

[Gjest Anonym111]

Jeg er nyinnflyttet med min kjæreste.han hadde to barn fra før på 10 og 16 år.da vi flyttet sammen ble vi enige om at jeg hadde "valgt han med barn" organ selvølgelig meg "uten barn".så hensyn skulle tas ovenfor begge!men etter innflytting har det ikke gått helt sånn. Han skal egentlig ha barna hver 2 helg og en gang i uken.veldig ofte ender det med at det blir tre helger på rad.i tillegg bor de 30 min unna.veldig ofte så skjer det søndagskvelden når det er tid for at de skal kjøres hjem at datteren maser sePg til å bli til mandags morgenen.noe jeg syntes er tungt da jeg begynner tidlig på mandager og de gjerne ikke er i seng før nærmere 12.nå skal det også sies at grunnen til at er er vanskelig er at vi bor i en to roms leilighet på 50 kvm og de må sove i stua.da er det vanskelig på morningen når man føler man trå over folk for å finne kjøkkenet. Har forsøkt å forklare for han at det ikke er gunstig for noen at de sover her før en skoledag.de legger seg sent og de må tidlig opp og i tillegg kjøre langt før skolen begynner kl 8. Blir alltid møtt med himlenede øyne som forteller meg at jeg ikke skal blande meg.sier jeg noe direkte til barna om at det hadde vært lurt å dra hjem så de er uthvilte til skolen kan han be meg ti stille... Vet ikke hva jeg skal si og hva jeg har rett til å si.jeg bor jo tross alt her jeg også.og når det stadig går utover mine frihelger så blir jeg utslitt.han sa senest i går at hvis det plaget meg at de var her hver helg kunne jeg bare dra bort.fra mitt eget hjem?

[AnonymBruker]

Dette er ikke et råd jeg pleier å komme med, men her gjør jeg det.

Forholdet er nok ikke holdbart.

Det virker ikke som om du er moden til å gå inn i rollen som stemor, og du har en mann som bryr seg om ungene sine og vil ha dem best mulig.

Hva trodde du egentlig når du flytter sammen med en mann i en liten toroms og han har to barn?

Tenkte du noen gang over at han faktisk kan bli sittende med ungene fulltid?

Selvfølgelig ønsker han å se ungene sine mest mulig, og sier da ja til at de kan være ekstra.

Tror nok det beste for alle parter her er at du pakker sakene dine og flytter.

[AnonymBruker]

Jeg er selv stemor og vet hvor vanskelig det kan være. Jeg er også fryktelig lei av enkelte som alltid har standardsvaret om at stemor ikke har noe hun skulle ha sagt osv. Men i denne saken må jeg faktisk si det selv: Du har ikke noe du skulle ha sagt i denne saken!

Som stemor tenker jeg at det skal tas hensyn til meg også i nyfamilien, jeg er ikke en mindreverdig person som ikke skal sees eller høres. Alle må ta hensyn til alle. F.eks. er det helt naturlig for meg å si fra om barna oppfører seg dårlig (her i huset er det ikke lov å kalle hverandre stygge ting eller være respektløse overfor andre osv). Jeg er også med på å hjelpe far med praktiske ting i hverdagen, sånn som å minne barna på at nå er det tannpussetid, nå er det leggetid osv. Alt dette kom naturlig etter at vi hadde bodd sammen en stund, og både jeg og barna har funnet oss godt til rette med en slik ordning.

Når det kommer til samvær og hvor mye barna skal være hos oss kan jeg kunne komme på to situasjoner der jeg kunne funnet på å komme med innvendinger. Det ene er hvis jeg og far har en planlagt frihelg der vi skal reise bort eller har bestilt bord på en fin restaurant eller lignende, og så vil plutselig barna til oss sånn helt ut av det blå, da forventer jeg at far sier at "dessverre, i dag passer det ikke". Vi kan ikke droppe alle våre planer fordi ungene får plutselige innfall. Den andre situasjonen der jeg kan mene at barna ikke bør komme til oss er dersom far ikke selv har mulighet til å ta seg av dem. Hvis vi tar utgangspunkt i den situasjonen ts beskriver så ville det vært greit å si nei dersom det ble forventet at ts skulle sørget for å få ungene opp på morgenen og avgårde på skolen. Så lenge far tar seg av barna selv synes jeg det er fy-fy for en stemor å antyde at barna ikke bør være der så mye.

Kort oppsummert: Barna bør få være så mye de ønsker hos far uten at du legger deg opp i det, så lenge han tar seg av dem selv og dere ikke egentlig hadde frihelg og "viktige" planer som er vanskelige å forskyve.

Hurra for pappaen som vil ha barna mest mulig sammen med seg!

[Glitnir]

Selvfølgelig må han kunne ha barna så mye han - og de - vil. Deres hjem er da også barnas hjem. Er man forelder så er man det 24/7, selv med delt samvær. Du har jo valgt å bli sammen med en mann med barn. Dersom dere har planlagt noe spesielt må selvfølgelig alle parter ta hensyn til det, men er det "bare" en frihelg, så må vel barna kunne komme og dele den med dere.

Når det er sagt, så skjønner jeg ikke hvordan dere klarer å bo i en 2-roms leilighet med to voksne og to såpass store barn - det må da bli forferdelig trangt og intimt. Her burde dere snarest investere i noe med minst ett soverom til!

[AnonymBruker]

Hadde det vært annerledes for deg hvis de hadde eget rom og ikke lå i stua? Jeg kan skjønne at det blir trangt og det hadde jeg gjort noe med snarest.

Er også stemor og helt enig med AB over. De gangene jeg har hatt innvendinger, har det vært fordi vi har planer. Jeg syns ikke det er riktig at vi dropper planer fordi moren plutselig finner ut at hun skal på byen eller at barna er sur på moren og vil til oss istedet. (sistnevnte er moren helt enig i)

[Gjest Mahareth]

Det virker ikke som du på noen måte ser at det er viktig for din samboer å ha barna hos seg. At barna vil være mer hos dere enn samværsavtalen tilsier er faktisk lov, og det er ikke du som stemor som skal bestemme noe om det. Å si til barna at de heller bør reise hjem er ikke greit. Det er deres hjem også, og de har rett til å føle seg velkomne der.

At din samboer reagerer med å himle med øynene og ber deg om å tie stille foran barna reagerer jeg også på. Dere er faktisk forbildene til barna, og bør virkelig klare å ikke ta diskusjoner om samvær foran dem, uansett sammenheng.

[AnonymBruker]

Stakkars deg. Du kan risikere som en skrev at de flytter inn fast. Vi hadde det også sånn. og plutselig kom verstingen med alt han eide og skulle bo der fast. Det går egentlig greit hos oss, men det ligger en del jobb og masse toleranse bak. Man høster det man sår på en måte. Men jeg hadde aldri gjort det igjen. Det er 100 ganger enklere med en mann uten unger, og ingen forelskelse er vert det. Tenk deg om og gå ut av det mens du kan.

[AnonymBruker]

Jeg er nyinnflyttet med min kjæreste.han hadde to barn fra før på 10 og 16 år.da vi flyttet sammen ble vi enige om at jeg hadde "valgt han med barn" organ selvølgelig meg "uten barn".så hensyn skulle tas ovenfor begge!men etter innflytting har det ikke gått helt sånn. Han skal egentlig ha barna hver 2 helg og en gang i uken.veldig ofte ender det med at det blir tre helger på rad.i tillegg bor de 30 min unna.veldig ofte så skjer det søndagskvelden når det er tid for at de skal kjøres hjem at datteren maser sePg til å bli til mandags morgenen.noe jeg syntes er tungt da jeg begynner tidlig på mandager og de gjerne ikke er i seng før nærmere 12.nå skal det også sies at grunnen til at er er vanskelig er at vi bor i en to roms leilighet på 50 kvm og de må sove i stua.da er det vanskelig på morningen når man føler man trå over folk for å finne kjøkkenet. Har forsøkt å forklare for han at det ikke er gunstig for noen at de sover her før en skoledag.de legger seg sent og de må tidlig opp og i tillegg kjøre langt før skolen begynner kl 8. Blir alltid møtt med himlenede øyne som forteller meg at jeg ikke skal blande meg.sier jeg noe direkte til barna om at det hadde vært lurt å dra hjem så de er uthvilte til skolen kan han be meg ti stille... Vet ikke hva jeg skal si og hva jeg har rett til å si.jeg bor jo tross alt her jeg også.og når det stadig går utover mine frihelger så blir jeg utslitt.han sa senest i går at hvis det plaget meg at de var her hver helg kunne jeg bare dra bort.fra mitt eget hjem?

Kan du ikke gå til barna hans og be dem om å dra til helvete fordi du ikke vil ha dem der da?

Eller kanskje du kan vokse opp og forstå at barna er viktige for faren og at du er ganske grusom som ønsker støtte til å kunne kreve at far skal nekte å ha dem fordi du vil sove litt lengre om morgenene og heller være for deg selv.

[AnonymBruker]

Det virker ikke som du på noen måte ser at det er viktig for din samboer å ha barna hos seg. At barna vil være mer hos dere enn samværsavtalen tilsier er faktisk lov, og det er ikke du som stemor som skal bestemme noe om det. Å si til barna at de heller bør reise hjem er ikke greit. Det er deres hjem også, og de har rett til å føle seg velkomne der.

At din samboer reagerer med å himle med øynene og ber deg om å tie stille foran barna reagerer jeg også på. Dere er faktisk forbildene til barna, og bør virkelig klare å ikke ta diskusjoner om samvær foran dem, uansett sammenheng.

Er vel ikke rart far ber samboeren sin om å tie stille og viser at han er oppgitt og ikke enig med henne om hun driver å nærmest hinter og ber barna om å komme seg "hjem" for hun er lei av å ha "besøk".

[AnonymBruker]

Jeg er stemor selv og skjønner deg. Du burde ikke be om råd her på KG, for her inne er det ikke lov til å ha noen form for negative følelser ovenfor "de stakkar" stebarna.

Det handler ikke om at du ikke er moden eller klar. Jeg tror ikke at noen noensinne er klare for den oppgaven det er å bli steforelder. Og det er heller ikke like lett å bli glad i bran som du ikke har oppfostret og oppdratt selv. De er ferdige, og du har ikke noe du skulle ha sag verken på godt eller vondt.

Jeg kjenner godt igjen følelsen av å bli "invadert" og å nesten bli en gjest i eget hus. For dette er ikke bare hans og ungenes hjem, men ditt også. Du skal få lov til å bo der og dele utgiftene, men du har i praksis ikke så mye å si. En veldig utakknemlig og ubehagelig situasjon.

Jeg har selv revurdert mitt forhold opptil flere ganger etter at jeg ble steforelder på heltid. Hadde ikke kjærligheten min til mannen min vært så sterk så hadde ikke dette holdt.

Jeg synes du er modig som tør å sette ord på slike "forbudte" følelser og jeg synes samtidig at mannen din tar lite hensyn til deg. Og at han oppfører seg nedlatende ovenfor deg foran ungene er helt håpløst!

Det er en egen side på nett for steforeldre som trenger å lufte følelser, få råd og støtte fra andre som vet hva de snakker om. De som aldri har vært i din situasjon har ikke peiling, så ikke hør på de. De er bare ute etter å såre deg.

[AnonymBruker]

Jeg er stemor selv og skjønner deg. Du burde ikke be om råd her på KG, for her inne er det ikke lov til å ha noen form for negative følelser ovenfor "de stakkar" stebarna.

Det handler ikke om at du ikke er moden eller klar. Jeg tror ikke at noen noensinne er klare for den oppgaven det er å bli steforelder. Og det er heller ikke like lett å bli glad i bran som du ikke har oppfostret og oppdratt selv. De er ferdige, og du har ikke noe du skulle ha sag verken på godt eller vondt.

Jeg kjenner godt igjen følelsen av å bli "invadert" og å nesten bli en gjest i eget hus. For dette er ikke bare hans og ungenes hjem, men ditt også. Du skal få lov til å bo der og dele utgiftene, men du har i praksis ikke så mye å si. En veldig utakknemlig og ubehagelig situasjon.

Jeg har selv revurdert mitt forhold opptil flere ganger etter at jeg ble steforelder på heltid. Hadde ikke kjærligheten min til mannen min vært så sterk så hadde ikke dette holdt.

Jeg synes du er modig som tør å sette ord på slike "forbudte" følelser og jeg synes samtidig at mannen din tar lite hensyn til deg. Og at han oppfører seg nedlatende ovenfor deg foran ungene er helt håpløst!

Det er en egen side på nett for steforeldre som trenger å lufte følelser, få råd og støtte fra andre som vet hva de snakker om. De som aldri har vært i din situasjon har ikke peiling, så ikke hør på de. De er bare ute etter å såre deg.

Kan være andre her kan gi TS litt mer innsikt og bredde i sitt syn enn en snever gjeng med andre steforeldre som du tydeligvis mener bedre kan gi henne råd i hvordan tvinge ut barna til partneren og få dem til å føle seg uvelkommen...

Forbudte følelser ville jeg ikke kalle det, det er lov å føle seg sånn. Det TS derimot ønsker er mulighet til å peke på døren når hun er lei av å ha barna rundt seg.

Slike som deg gjør det bare mer og mer OK å behandle barn som bruk og kast og å få dem til å føle seg dårlig i sitt eget hjem! Ond er du!

[AnonymBruker]

Enig med AB over meg. De som aldri ha vært steforeldre selv vet ikke hva de snakker om og kan ikke sette seg inn i en slik vanskelig situasjon.

Jeg er selv stemor til en jente på 13 år. Jeg kan godt forstå deg ts. Spesielt siden det er så trangt og de må sove i stuen. Jeg har full forståelse for at han savner dattra si og vil ha henne her mest mulig. Jeg har ikke så mye jeg skulle ha sagt selv om jeg bor her jeg å. Jeg er utrolig glad i stedattra mi og synes det er koslig hun er her og at hun liker å være her men allikavel hender det noen ganger at jeg blir glad når hun skal hjem til moren. For da får jeg alene tid med han(nå høres jeg sikkert fæl og egoistisk ut) men det er nok flere som tenker sånn at det er deilig når steungene er vekke. Det å bli sammen med en som har unger fra før av er noe herk egentlig. Jeg ble ikke akkurat glad når jeg fikk vite det. Det er heller ikke så mange som vil "oppdra" andres unger og bo med andres unger. Det kan være utrolig vanskelig for du føler egentlig at du ikke har så veldig mye du skulle ha sagt og at du hele tiden må føye deg.

[Gjest Apis+]

Syntes dere er tøffe mot ts her. Det jeg tenker er at dere bor for trangt. Finn dere noe større

[Frøken Smilla]

Du valgte ham "med barn", som du sier. Men for meg kan det virke som om du ikke fullt ut har forstått hva det innebærer. Det virker som om barna har et nært forhold til sin far, og at far og barnas mor har en samværsavtale som innebærer at barna skal få bo der de selv ønsker i helgene? Som samboer til en mann med (tenårings)barn, ser jeg hvor mye han gleder seg til helgene med barn, et barn han ellers savner store deler av tiden. At han ville latt barnet være så lenge hos oss som det ønsket, ser jeg som en selvfølge.

Når det er sagt, er det ikke alltid at det "passer meg" å ha barn i huset. Hvis jeg har mye å gjøre på jobb, er stressa og sliten, eller syk, når det rotes og jeg føler at jeg er den som må rydde (eller i alle fall den som ender opp med å gjøre det), når jeg har lyst på "kjærestetid" alene med kjæresten min, men han er opptatt med å være pappa, da er det lett å tenke at det skal bli godt når barnet drar tilbake til sin mor. Det har ikke noe med hvor mye eller lite glad man er i samboerens barn, det har med et behov for voksentid å gjøre, og jeg tror også at man kan glede seg til "egne barn" skal bort eller legge seg innimellom.

Jeg tror, som noen over meg skrev, at man ikke fullt ut kan forberede seg på livet med mann som har barn fra et tidligere forhold. Men jeg undrer meg på om ikke dere kanskje flyttet sammen litt for tidlig? Kanskje dere burde prøvd å være kjærester som "nesten" bodde sammen en stund, men at du beholdt et bosted for deg selv. Du virker litt uforberedt på situasjonen, og det kan også synes som om du har litt problemer med å finne din rolle i den situasjonen du nå er i? Det er i så fall noe du bør diskutere med din samboer. IKKE en diskusjon om hvorvidt barna hans skal være der eller ikke, men en diskusjon (samtale) om din rolle i huset. Og hvis han forventer en rolle du ikke føler at du er komfortabel med, så er dessverre forholdet ikke "liv laga".

Lykke til!

PS: Hva leggetider angår, så synes jeg jo at en 16-åring bør legge seg før tolv når han/hun skal på skolen kvelden før, da, så det kan du jo eventuelt lufte for samboeren din. Men i og med at dere har soverom og de sover på stuen, kan vel du legge deg før dem, om du vil?

[Ententyn44]

Nå syns jeg noen svar her er direkte ekle

Og trist at du skal bli svart med drittslenging.

Men over til saken.

Når man har barn fra før av, og når man har stebarn vil en alltid være i en litt sårbar posisjon.

Far er sikkert sårbar overfor sine barn. Han syns sikkert det er tøft. Man er like mye mellom barken og veden både han og du.

Men dere har inngått en avtale om å bo sammen.

Og da må dere så godt dere kan møtes på halvveien, for det er så mange hensyn å ta. Hensyn til hverandre og hensyn til barna.

Problemet er kanskje ikke barna her, men plassen og organisering?

Kan du legge det opp på en annen måte?

Kan du si at det er greit at de blir over, men at dere blir enige om at de kan legge seg litt tidligere? Så blir ikke du så sliten. Det siste forslaget bør jo ikke være så vanskelig siden de skal tidlig opp dagen etter.

Kan barna ta soverommet i helgene?

Kan dere organisere helgen med barna bedre??

[lillesky]

Ta det som et kompliment at de vil være der lenger! Det må jo bety at de itillegg til at de vil være sammen med pappan sin, så liker de deg! Det kunne vært verre; at de hatet deg og ikke ville vært der i det hele tatt.

Har dere tenkt på å skaffe større bolig?

Lykke til, håper det ordner seg for dere alle på en god måte!

[Pastill]

Hei TS!

Jeg har selv bonusbarn. Hele familien har flyttet inn hos meg, og barna er her 5-6 dager ut av 14 om gangen.

Husker den første tiden. Da måtte jeg ha Pastill-tid, og sørge for at jeg var hjemme mens huset var tomt. Delte også mine tanker og følelser med min mann, og han var enormt forståelsesfull og aktiviserte seg selv og barna, slik at jeg fikk tid for meg selv. Overgangen fra å være alene til å bli en del av en familie på fire personer var enormt stor, og jeg ble sliten bare av det å ikke ha huset for meg selv lenger. Ungene er verdens søteste og beste, og jeg ville aldri være uten dem! Men jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver.

For meg hjalp det veldig å si ifra selv om hva jeg synes var ok og ikke hjemme hos oss. Jeg satte grenser for meg selv, og sørget for å "pleie" meg selv og ta vare på meg selv. Det hjalp også veldig at mannen min støttet og forstod meg, og "slapp meg til" i forhold til å kommunikere med barna omkring hva som er akseptert og ikke hjemme hos oss, og hvilken oppførsel som jeg/vi er glad for og hva jeg/vi helst ser at de gjør hos oss.

Pastill

[Gjest Gjest]

Stakkars deg. Du kan risikere som en skrev at de flytter inn fast. Vi hadde det også sånn. og plutselig kom verstingen med alt han eide og skulle bo der fast. Det går egentlig greit hos oss, men det ligger en del jobb og masse toleranse bak. Man høster det man sår på en måte. Men jeg hadde aldri gjort det igjen. Det er 100 ganger enklere med en mann uten unger, og ingen forelskelse er vert det. Tenk deg om og gå ut av det mens du kan.

Signerer denne

Hvis du er ung og har livet foran deg, hvorfor kaste bort kreftene på en sliten og fattig gamling?

[Phaedra]

Jeg kjenner meg også igjen i det du skriver, TS. Da mannen min og jeg flyttet sammen ble det store omveltninger i livet mitt, med to små barn i huset som krevde sitt. Jeg følte meg mentalt sliten og bombardert i hodet en lang stund, og det gikk utover skole og jobb. Jeg løste dette ved å ta meg en tur ut med venner, ta meg en tur i badekaret eller liknende - med andre ord fjerne meg fra "situasjonen", hvis man kan kalle det det.

Jeg var veldig bekymret en stund for at jeg aldri ville venne meg til dette livet. Flere år etter sammenflytningen så hadde jeg fortsatt perioder hvor jeg følte meg helt tom for energi og kjente at jeg måtte jobbe med megselv for å ikke ha kort lunte ovenfor familien og venner. Men jeg hadde bestemt meg for å jobbe med det (og med en del andre problematiske følelser jeg hadde: sjalusi, det at min autoritet ovenfor barna ikke føltes naturlig osv.) og selv om det tok tid så sto jeg der plutselig en dag og fant ut at jeg ikke lenger ble sliten av dem. Plutselig kunne jeg helt fint ha hele huset fullt av unger i helgen (de hadde gjerne overnattingsgjester på besøk.)

Er stor del av livet mitt (og min manns) består nå av kjøring/henting av barn hos venner/på trening, middagslaging, leksehjelp, klesvask, og "kjærestetid" først når de har lagt seg eller er hos moren. Vi har barna 50/50 så dette tar opp mye av min tid, men nå er det rutine, og jeg tenker ikke så mye over det lenger Har hatt unger som i perioder våkner masse pga. mareritt og vil ligge mellom oss i senga, har blitt "forvist" fra stua i helgen pga. ungenes dataparty og filmkveld med venner, og har stått for storfrokost til bråkete unger og venner som våkner mye tidligere enn et B-menneske som meg i helgene. Og jeg husker ikke sist vi hadde ordentlig ferie sammen uten unger :gjeiper: Men vi har alltid veldig koselige ferier.

Jeg tror også at dere bor for trangt. Spesielt med så store barn. Følelsen av å gå oppå hverandre er ikke bra, og skaper sikkert gnisninger som ikke trenger å være der. Jeg bodde i 2 år for trangt med mannen min og barna hans, og det er virkelig slitsomt, for da har man ingen steder man kan trekke seg tilbake til hvis man trenger tid for seg selv (dette gjelder nok for både deg, barna og mannen din. Jeg tror barn i den alderen ofte trenger privatliv de og). Hvis dere ikke har mulighet til å flytte til noe større så tror jeg jeg ville gjort som noen andre foreslo her: å la barna få soverommet og selv sove på stua.

Jeg er også enig med alle her som sier at man aldri kan fullstendig forberede seg på det å flytte sammen med en som har barn fra før av. Det involverer masse jobb, spesielt med segselv. Det involverer store endringer av egne rutiner, tilpasning av eget liv til andres liv, å lære seg å inngå kompromisser med mer enn én person, og læringskurven er utrolig bratt. Det viktigste er, slik jeg ser det, at barna aldri føler seg uvelkomne eller føler at de mister tid/oppmerksomhet fra faren pga. deg. De blir sikkert slitne de også, og de er sikkert usikre de også, og de prøver sikkert å finne ut av hvor de passer inn i forhold til deg de også. Alle endringene jeg har listet opp for den nye partneren gjelder antakeligvis for alle i huset, for jeg tror ikke det er mulig for familien å fullstendig forberede seg på et nytt familiemedlem heller.

Det ingen kan fortelle deg er hvorvidt det er verd det eller ikke. Det er en vurdering du må ta i forhold til hvor mye du orker å jobbe med forholdet til mannen, barna og med degselv. Jeg føler også at det avhenger av i hvilken grad faren er imøtekommende og støttende, så hvis alt du alltid blir møtt med er himling med øynene og beskjed om at du alltid kan dra, så ville jeg nok vurdert å følge det siste rådet. Som du selv sier: han har valgt deg uten barn også, så du skal bli tatt hensyn til du også. Men det hensynet skal ikke gå utover barna. Jeg møtte mye forståelse hos mannen min, og de gangene det ikke var noen forståelse så har han i det minste lyttet til meg og akseptert at jeg følte det på den måten jeg gjorde, og prøvd å finne løsninger eller gitt meg tid til å finne en måte å takle det på selv. Derfor var det verd det for meg

Og til sist: jeg kjenner flere mødre som har det på akkuratt samme måte i forhold til sin egen familie. For lite "kjærestetid", slitne etter full rulle med ungene hele helgen, slitne fordi de må opp tidlig og/eller aldri føler at de får tid for segselv. Ingen husker når de sist hadde ferie uten ungene og alle har hatt store endringer i livet sitt fordi de, som du, har valgt familie og barn

Endret 17. november 2010 av Phaedra
skriveleif

[Ententyn44]

Flott innlegg Phaedra