Hvordan best forholde seg til ufrivillig barnløse venner

[AnonymBruker]

Vi var selv ufrivillig barnløse i flere år. Og ble godt kjent med et annet par i denne perioden. Ting har utviklet seg ulikt for oss og dem. Vi har ett barn og venter snart nr to. De holder på med godkjenning for adopsjon og vet at de aldri kan bli gravide selv.

Neste uke skal vi på hyttetur med dette paret. Deres initiativ selv om de vet at jeg er gravid.

Selv om jeg er "erfaren ufrivillig barnløs" selv, er jeg alltid veldig usikker på hvordan jeg skal forholde meg til dem. Jeg vet at de ikke ønsker at vi "trekker oss vekk". Men synes likevel det er vanskelig. Jeg er jo i tredje trimester og har bekkenløsning, så det er ikke akkurat noe jeg kan "skjule" heller.

Alle tanker og tips om hvordan vi best mulig ivaretar dette vennskapet mottas med takk.

[PlommentilPus]

Hei

Jeg synes at siden de tar initiativet til hytteturen, viser vel det at de ser på vennskapet som godt, trygt og sterkt. Vær glad for at dere har slike venner!

Dere har delt en felles sorg. Sikkert snakket om dette og støttet hverandre i vanskelige stunder. Dere er heldige som har fått barn. La dem glede seg over det sammen med dere! Og vær engasjert i deres situasjon. De kan ikke få egne barn, men det skal få være mamma og pappa for en liten jente eller gutt som står uten. Det er også en stor gave. Dere som vet hvor sårt det er å være ufrivillig barnløs, vil nok forstå deres glede, engasjement og iver over det som skal skje dem.

Nære venner gleder seg over din lykke. Omfavn dem

[AnonymBruker]

Vær dere selv, men ton ned det med at dere venter barn.

Jeg har selv opplevd at en nær venninne ble gravid og jeg ikke. Jeg ga bare positiv feedback til henne og fulgte opp med spørsmål. Savnet mitt og tårene var kun mine egne. Jeg evnet å se at andre var forunt det jeg ønsket meg.

[AnonymBruker]

Takk for tilbakemeldinger. Det støtter de tankene jeg har selv, men jeg synes fremdeles dette er veldig vanskelig. Kjenner at jeg begynner å grue meg litt til helga nå..

Vær dere selv, men ton ned det med at dere venter barn.

Hvordan skal jeg gjøre det? Jeg er jo 7 mnd på vei med diger mage og karrer meg vraltende bortover.

[Vilmenfårikketil]

Takk for tilbakemeldinger. Det støtter de tankene jeg har selv, men jeg synes fremdeles dette er veldig vanskelig. Kjenner at jeg begynner å grue meg litt til helga nå..

Hvordan skal jeg gjøre det? Jeg er jo 7 mnd på vei med diger mage og karrer meg vraltende bortover.

hehe, ikke snakke så mye om hvor utrooooolig mye dere gleder dere til 2 mann kommer kanskje? det er drepen for min del, og jeg har selv droppet gravide venninner som ståker for mye rundt graviditeten i mitt nærvær.. vi vet at dere er gravide, det ser vi,men jeg trener meg fortsatt på og takles andres rosarøde lykke og glede over barnet som kommer. så slem er jeg. men, jobber med det...

og; jeg forstår godt at man gleder seg og vil dele det, men jeg spør selv om hvordan mine gravide venninner har det når jeg vil høre og føler meg sterk nok til å takle det. Når jeg nettopp har fått mensen feks kan andres snakk om graviditet få meg til å gråte flere timer i strekk etter besøket, og det tærer veldig på meg psyskisk, samt at det er en belastning for mannen min... Helt grusomt å være så egosentrisk at man ikke takler andres lykke, men sånn er det altså for meg akkurat nå. om det er sånn for venninnen din vet jeg jo ikke.

[AnonymBruker]

hehe, ikke snakke så mye om hvor utrooooolig mye dere gleder dere til 2 mann kommer kanskje?

Selvfølgelig ikke. Det hadde da aldri falt meg inn.

Jeg tenker mer på det at det faktisk er veldig synlig at jeg er gravid og at de da vil ha meg og den digre magen min i "synsfeltet sitt" hele helga uansett hva jeg sier og ikke sier. Slik sett er det litt vanskelig å "tone ned" at jeg er gravid, føler jeg.

Jeg er bare så redd for at det kommer til å bli en "anstrengt" tur for oss alle. Jeg husker så godt hvordan jeg trengte tid på å slippe tristhetsfølelsen i slike situasjoner selv før i tiden. Verst av alt var den helgeturen med samboers søster da hun startet fredagskvenden med å fortelle at hun var gravid. Møkkahelg rett og slett

[Wonders]

vi har ett vennepar som er helt i kjeller'n etter siste forsøk er mislykket, og de må adoptere.

Åssen muntrer jeg min venninde opp?

Det er så utrolig vondt å stå her, uten å kunne gjøre noe annet enn å sende kort med varme ord...

[bttb]

Magen får du jo ikke akkurat gjort noe med, og om du mener du burde skjule den er det jo fare for at det blir en klein hyttetur nettopp fordi du føler at du ødelegger stemningen med ditt blotte nærvær. Tenker at nettopp derfor må du legge disse bekymringene dine bak deg, glede deg over at de har invitert en kjempegravid dame på hyttetur og dermed mest sannsynlig er komfortable med det. La være å klag over bekkenløsning, vær interessert i adopsjonen deres, og forsøk å snakke om andre ting enn barn også, spill spill, lag god mat, etc. så blir det nok en megahyggelig hyttetur!

God tur!

[AnonymBruker]

Jeg tror faktisk de vil kunne klare å være glade på dine vegne. Brukte selv laaang tid på å bli gravid, og det verste var de som unaturlig lot være å snakke om graviditeten rundt meg. I og med at vennene dine er i gang med en prosess ift adopsjon vil jeg også tro at de er optimistiske, og har tankene inne på dette sporet nå.

[Miss Muffet]

De vet at du er gravid, så akkurat det vil jo ikke komme som noe sjokk. Det er også de som har tatt initiativ til turen, så da må du regne med at de har tenkt gjennom dette selv.

Oppfør deg naturlig, men ikke prat om graviditet og barn om de ikke nevner det.

[AnonymBruker]

Å, som jeg forstår hvordan du har det (tror jeg iallefall). Vi opplevde å være i samme situasjon som deres. Det var grusomt å skulle fortelle vennene våre at jeg hadde blitt gravid -plutselig var noe av det som bandt oss sammen, borte. Heldigvis var dette venner vi hadde mye annet til felles med også, og vi har vært veldig bevisste på å fortsette å ha (minst) like mye kontakt som før. Det gjelder også dem -de har vist en enorm raushet og gleder seg tilsynelatende på våre vegne. F.eks var de de første som kom på besøk etter fødselen! Fortsatt kjenner jeg at jeg kan synes situasjonen er ubehagelig og jeg hater å f.eks måtte avlyse avtaler medd em pga mangel på barnevakt etc fordi jeg føler at forskjellen mellom oss blir åpenbar. Det jeg selv synes er viktig i en sånn situasjon, er:

- Vis interesse for andre ting enn barn!

- Oppretthold like mye kontakt, men i en periode må kanskje typen kontakt endres: F.eks må man kanskje møtes tidligere på dagen. Vi har f.eks invitert på middag rette etter jobb sitedenfor midt i en kaotisk leggetid senere på kvelden.

- Jeg valgte i en periode å kle meg i klær som ikke framhevet magen...høres kanskje teit ut, men jeg følte ikke for å vise fram den struttende magen sammen med dem (så lenge det lot seg gjøre).

- Vis at du husker hvordan det var å være UFB.

- Ikke klag over graviditetsting! Jeg har vært veldig obs på å ikke klage over nattevåk etc fordi jeg husker jeg tidligere tenkte at jeg gladelig skulle holde ut alt sånt, bare jeg fikk et barn! Vær ærlig på at dere gleder dere, uten at dere lar gleden over barnet styre all samtale med dem.

Ut fra de tankene og den bevisstheten du har rundt situasjonen, tror jeg dette går helt fint! Dere virker å ha venner som oppriktig ønsker å ha kontakt med dere! Men jeg forstår deg veldig godt. Jeg har mange ganger tenkt at mitt høyeste ønske er at våre venner også skal få barn snart -på den ene eller andre måten. Lykke til!