Stefamilien og samværsavtaler

[Gjest Gjest]

Lett å si, vanskeliger å gjøre det :-(

Hater det mennesket så indelig at bare tanken på at mine barn har en relasjon til henne gir meg åndenød. Bruker all min fornuft og gode intensjoner med å klare å forholde meg sivilisert ift min eks. Så lenge han og jeg klarer å samarbeide når det gjelder samvær for barna ser jeg overhode ingen hensikt med å involvere henne.

Mange synes sikkert det er helt på trynet, men sånn er det for meg akkurat nu og i bearbeidelsen av det jeg har opplevd som er rent helvete og det største sviket jeg noensinne har opplevd.

Forstår deg egentlig veldig godt jeg:)

Det finnes nok av de som ikke tar 5 øre for å ødelegge en familie. Og når ekskona etterpå (forståelig nok) er litt bitter og vanskelig å samarbeide med, så tar hun ikke hensyn til ungene sine. Men tok far og elskerinnen hensyn til ungene når de ødela familien og rev ungene opp med roten??

Så sier de sikkert masse bullshit om hvor dårlig forholdet var osv. Men sannheten er at forholdet mellom mor og far skal være ganske dårlig før ungene foretrekker at de blir skilt. De fleste forhold som ender i utroskap er neppe SÅ dårlige. Det er vel heller at mor og far ikke har den store forelskelsen lenger.

Jeg skjønner 100% at en som har opplevd det Anonym her har vært gjennom, ikke ønsker/klarer å være hoppende blid og hyggelig mot personen som er grunnen til den ødelagte familien, for ikke å snakke om ødelagt liv. Bare tanken på at en slik person skulle vært med barna mine halvparten av tiden, er umulig for meg å tenke at jeg noengang kunne blitt vant til og godtatt. Sannsynligvis den største fienden du noengang har hatt, skal nå til å tilbringe den tiden du mister med dine barn, sammen med dine barn. Hun skal på en måte være med å lage barndommen til ungene, minnene deres, tradisjonene deres, oppdragelsen deres osv. Det er så utenkelig for meg at jeg kjenner jeg koker når jeg skjønner at dette må noen godta hele tiden.

I alle fall; jeg skulle uansett ikke hatt noe med henne å gjøre, og alt skulle gått gjennom far og meg. Så fikk heller han og henne samsnakket og blitt enige på forhånd, det bør de jo såklart gjøre. Men jeg hadde på ingen måte spurt henne hva hun synes, eller tatt hensyn til henne om hun hadde noen innvendinger. Tror ikke mennesket ville eksistert for min del heller.

Og nei, jeg er ikke bitter og har ikke opplevd dette. Men klarer fint å tenke meg til en sånn situasjon, og har dessuten se en venninne gjennomgå akkurat dette.

Og så forventer alle at hun bare skal komme seg videre (helst uken etter), og sprudle og være blid og hyggelig. Og ja, selvsagt; være takknemlig for den gode jobben som stemor gjør med ungene...!

[AnonymBruker]

Forstår deg egentlig veldig godt jeg:)

Det finnes nok av de som ikke tar 5 øre for å ødelegge en familie. Og når ekskona etterpå (forståelig nok) er litt bitter og vanskelig å samarbeide med, så tar hun ikke hensyn til ungene sine. Men tok far og elskerinnen hensyn til ungene når de ødela familien og rev ungene opp med roten??

Så sier de sikkert masse bullshit om hvor dårlig forholdet var osv. Men sannheten er at forholdet mellom mor og far skal være ganske dårlig før ungene foretrekker at de blir skilt. De fleste forhold som ender i utroskap er neppe SÅ dårlige. Det er vel heller at mor og far ikke har den store forelskelsen lenger.

Jeg skjønner 100% at en som har opplevd det Anonym her har vært gjennom, ikke ønsker/klarer å være hoppende blid og hyggelig mot personen som er grunnen til den ødelagte familien, for ikke å snakke om ødelagt liv. Bare tanken på at en slik person skulle vært med barna mine halvparten av tiden, er umulig for meg å tenke at jeg noengang kunne blitt vant til og godtatt. Sannsynligvis den største fienden du noengang har hatt, skal nå til å tilbringe den tiden du mister med dine barn, sammen med dine barn. Hun skal på en måte være med å lage barndommen til ungene, minnene deres, tradisjonene deres, oppdragelsen deres osv. Det er så utenkelig for meg at jeg kjenner jeg koker når jeg skjønner at dette må noen godta hele tiden.

I alle fall; jeg skulle uansett ikke hatt noe med henne å gjøre, og alt skulle gått gjennom far og meg. Så fikk heller han og henne samsnakket og blitt enige på forhånd, det bør de jo såklart gjøre. Men jeg hadde på ingen måte spurt henne hva hun synes, eller tatt hensyn til henne om hun hadde noen innvendinger. Tror ikke mennesket ville eksistert for min del heller.

Og nei, jeg er ikke bitter og har ikke opplevd dette. Men klarer fint å tenke meg til en sånn situasjon, og har dessuten se en venninne gjennomgå akkurat dette.

Og så forventer alle at hun bare skal komme seg videre (helst uken etter), og sprudle og være blid og hyggelig. Og ja, selvsagt; være takknemlig for den gode jobben som stemor gjør med ungene...!

Takk. Det gjorde godt. Det verste er akkurat det du sier - at den tid jeg mister med mine barn får hun som har ødelagt familien. At hun skaper nye relasjoner og minner for ungene mine, det er tøft. Virker som om "alle" på KG mener man bare skal godta alt, vende det andre kinnet til, nesten glede seg over at ens ektefelle "enedelig" har funnet kjærligheten i sitt liv... Fatter det ikke. Jeg ser selvsagt at min xmann ikke er skyldfri, men nå er det nu slik at vi har barn sammen og dermed er nødt til å samarbeide. Jeg har ikke barn med henne og kan derfor ignorere henne så mye jeg vil.

Kanskje dette vil slå tilbake på meg en dag, vet ikke. Kanskje jeg vil akseptere henne en dag og faktisk klare å omgås henne. Kanskje til og med sette pris på det hun nok gjør for ungene mine. Kanskje en dag, men ikke ennå. Det er altfor tidlig.

Men takk for støtten!

[Gjest Bente]

Herregud! Hvorfor tygge ordene omigjen! Dette handler ikke om at biomor må rådføre seg med eksens nye dame, men om eksen rådfører seg med ny dame i det hele tatt, vis små og store ENDRINGER i samvær med særkullsbarna hans.

[AnonymBruker]

Det er jo ikke sikkert at "stemor" vil ha så mye med ungene å gjøre heller...?

[AnonymBruker]

Takk. Det gjorde godt. Det verste er akkurat det du sier - at den tid jeg mister med mine barn får hun som har ødelagt familien. At hun skaper nye relasjoner og minner for ungene mine, det er tøft. Virker som om "alle" på KG mener man bare skal godta alt, vende det andre kinnet til, nesten glede seg over at ens ektefelle "enedelig" har funnet kjærligheten i sitt liv... Fatter det ikke. Jeg ser selvsagt at min xmann ikke er skyldfri, men nå er det nu slik at vi har barn sammen og dermed er nødt til å samarbeide. Jeg har ikke barn med henne og kan derfor ignorere henne så mye jeg vil.

Kanskje dette vil slå tilbake på meg en dag, vet ikke. Kanskje jeg vil akseptere henne en dag og faktisk klare å omgås henne. Kanskje til og med sette pris på det hun nok gjør for ungene mine. Kanskje en dag, men ikke ennå. Det er altfor tidlig.

Men takk for støtten!

Hun som har ødelagt familien må ha en enorm påvirkningskraft siden hun har klart å tvinge en mann til å gå fra det perfekte ekteskapet sitt.

Bare godta det. Hva annet kan du gjøre? Lage livet surt for dem begge, noe som til syvende og sist går utover barna?

Ja, det kan slå tilbake på deg en dag. Hva om du finner drømmemannen og virkelig vil ha det forholdet til å fungere? Syns du det da hadde vært noe hyggelig hvis din eksmann hadde hatt masse imot din nye kjærlighet?

Hva godt får dere ut av å hate mannens nye samboer? Får dere det bedre? Får barna det bedre?

Ja, jeg bare spør.

[AnonymBruker]

Det er jo ikke sikkert at "stemor" vil ha så mye med ungene å gjøre heller...?

Nettopp! Det kan jo hende det er "stemor" som trekker det lengste strået her. Det har dere ikke tenkt på eller?

[Gjest Bente]

Det er jo ikke sikkert at "stemor" vil ha så mye med ungene å gjøre heller...?

Nei, kanskje ikke...?

[Gjest Gjest]

Hun som har ødelagt familien må ha en enorm påvirkningskraft siden hun har klart å tvinge en mann til å gå fra det perfekte ekteskapet sitt.Bare godta det. Hva annet kan du gjøre? Lage livet surt for dem begge, noe som til syvende og sist går utover barna?

Ja, det kan slå tilbake på deg en dag. Hva om du finner drømmemannen og virkelig vil ha det forholdet til å fungere? Syns du det da hadde vært noe hyggelig hvis din eksmann hadde hatt masse imot din nye kjærlighet?

Hva godt får dere ut av å hate mannens nye samboer? Får dere det bedre? Får barna det bedre? Ja, jeg bare spør.

Selvsagt er de to om å ødelegge ekteskapet, men mannen er tross alt far til barna, og han er hun nødt til å forholde seg til uansett. Det er hun ikke til elskerinnen.

Og det finnes mange menn som er drittsekker, og det finnes mange menn som ikke er drittsekker, men som rett og slett er for svake til å la være å fristes av noe nytt og spennende, når hverdagen og livet kanskje har blitt litt kjedelig og den store forelskelsen til kona har lagt seg litt. Men det som er klinkende klart er at han alene kunne heller ikke klart dette uten en villig elskerinne totalt blottet for moral og omtanke for andre. Heller ikke omtanke for små barn som er inne i bildet.

Velger hun likevel å gå for dette, istedenfor noe som sikkert kunne vært like bra og mye enklere for alle, bør det ikke komme som noe sjokk at hun vil møte litt problemer på veien, og at hans ekskone sannsynligvis ikke blir hennes beste venn og samarbeidspartner!

Og en annen ting; hverdagen vil komme der også, og den største forelskelsen vil legge seg, og sitter man da bare igjen med problemer så kan det neppe være den store lykken.

Og å hate noen er ikke nødvendigvis noe man velger. Hat er ofte en følelse man ikke kan styre selv, og i et sånt tilfelle kan jeg godt forstå det. Det vil kanskje blekne til slutt det også, men ingen kan forvente at det vil skje så fort som man gjerne kunne ønske. Dette kan ta LANG tid. Er det virkelig så uforståelig?? Og da spør jeg gjerne dere som ikke har opplevd det. Ikke vært stemor eller den andre kvinnen. Men dere som er lykkelige i en familie nå. Hvis dere kan tenke dere til at dette skulle skjedd dere, tror dere at det ville vært så enkelt?

Nettopp! Det kan jo hende det er "stemor" som trekker det lengste strået her. Det har dere ikke tenkt på eller?

Er hun stemor så er hun vel like mye sammen med dem enten hun er med og bestemmer eller ikke.

Uansett; om hun trekker det lengste strået eller ikke har ingen betydning etter min mening, så lenge de to som er foreldre er fornøyd med det samarbeidet de har, og med hvem som tar svgjørelser.

Hva er det egentlig å berstemme?

Hvis jeg hadde vært i denne situasjonen og spurt min eks om vi kunne bytte helg f.eks., så regner jeg jo med at han ville spurt sin nye dame om det passet før han svarte meg.

Så om hans svar er basert på hennes mening eller ikke, er vel akkurat det samme for meg. Men kommunikasjonen ville sannsynligvis gått mellom meg og han.

Er ikke det ganske naturlig da?

[Gjest Bente]

Selvsagt er de to om å ødelegge ekteskapet, men mannen er tross alt far til barna, og han er hun nødt til å forholde seg til uansett. Det er hun ikke til elskerinnen.

Og det finnes mange menn som er drittsekker, og det finnes mange menn som ikke er drittsekker, men som rett og slett er for svake til å la være å fristes av noe nytt og spennende, når hverdagen og livet kanskje har blitt litt kjedelig og den store forelskelsen til kona har lagt seg litt. Men det som er klinkende klart er at han alene kunne heller ikke klart dette uten en villig elskerinne totalt blottet for moral og omtanke for andre. Heller ikke omtanke for små barn som er inne i bildet.

Velger hun likevel å gå for dette, istedenfor noe som sikkert kunne vært like bra og mye enklere for alle, bør det ikke komme som noe sjokk at hun vil møte litt problemer på veien, og at hans ekskone sannsynligvis ikke blir hennes beste venn og samarbeidspartner!

Og en annen ting; hverdagen vil komme der også, og den største forelskelsen vil legge seg, og sitter man da bare igjen med problemer så kan det neppe være den store lykken.

Og å hate noen er ikke nødvendigvis noe man velger. Hat er ofte en følelse man ikke kan styre selv, og i et sånt tilfelle kan jeg godt forstå det. Det vil kanskje blekne til slutt det også, men ingen kan forvente at det vil skje så fort som man gjerne kunne ønske. Dette kan ta LANG tid. Er det virkelig så uforståelig?? Og da spør jeg gjerne dere som ikke har opplevd det. Ikke vært stemor eller den andre kvinnen. Men dere som er lykkelige i en familie nå. Hvis dere kan tenke dere til at dette skulle skjedd dere, tror dere at det ville vært så enkelt?

Er hun stemor så er hun vel like mye sammen med dem enten hun er med og bestemmer eller ikke.

Uansett; om hun trekker det lengste strået eller ikke har ingen betydning etter min mening, så lenge de to som er foreldre er fornøyd med det samarbeidet de har, og med hvem som tar svgjørelser.

Hva er det egentlig å berstemme?

Hvis jeg hadde vært i denne situasjonen og spurt min eks om vi kunne bytte helg f.eks., så regner jeg jo med at han ville spurt sin nye dame om det passet før han svarte meg.

Så om hans svar er basert på hennes mening eller ikke, er vel akkurat det samme for meg. Men kommunikasjonen ville sannsynligvis gått mellom meg og han.

Er ikke det ganske naturlig da?

Joda, det er vel helt vanlig også?

Men jeg undrer meg her på hvorfor enkelte av dere blander inn utroskap, hat , skyld og annen støy i denne tråden?

Fordi det er den usagte frykten, at eksens dame har noen innflytelse(les kontroll) på samværet mellom far og barn?!

[Gjest Gjest]

Joda, det er vel helt vanlig også?

Men jeg undrer meg her på hvorfor enkelte av dere blander inn utroskap, hat , skyld og annen støy i denne tråden?Fordi det er den usagte frykten, at eksens dame har noen innflytelse(les kontroll) på samværet mellom far og barn?!

Fordi minst en av eksene som svarte i denne tråden hadde dette som bakgrunn for at hun i hele tatt ble en eks, og for at hun meget ufrivillig må dele ungene sine med en (for henne) fremmed dame som ikke har gjort henne noe annet enn vondt.

Nå er ikke dette bakgrunnen for alle samlivsbrudd og barnefordelinger, men i veldig mange tilfeller er det det. Andre må ha forståelse for at dette kanskje påvirker følelser for mannens nye dame ganske mye, og dermed også samarbeidsviljen. Det er kanskje ikke bare viljen det er snakk om heller, men man orker kanskje ikke forholde seg til henne i det hele tatt, uansett om man gjerne vil.

(Og kom ikke med det å tenke på ungenes beste igjen, det gjorde ikke mannen og elskerinnen ihvertfall..)

[pøbelsara]

Og det finnes mange menn som er drittsekker, og det finnes mange menn som ikke er drittsekker, men som rett og slett er for svake til å la være å fristes av noe nytt og spennende, når hverdagen og livet kanskje har blitt litt kjedelig og den store forelskelsen til kona har lagt seg litt. Men det som er klinkende klart er at han alene kunne heller ikke klart dette uten en villig elskerinne totalt blottet for moral og omtanke for andre. Heller ikke omtanke for små barn som er inne i bildet.

Hm. Elskerinnen hadde vel ikke klart å "stjele" en mann, hvis han hadde hatt litt moral og integretet, eller?

Jeg kjenner et par menn. Ingen av dem er viljeløse, svake fjols.

[Gjest Bente]

Fordi minst en av eksene som svarte i denne tråden hadde dette som bakgrunn for at hun i hele tatt ble en eks, og for at hun meget ufrivillig må dele ungene sine med en (for henne) fremmed dame som ikke har gjort henne noe annet enn vondt.

Nå er ikke dette bakgrunnen for alle samlivsbrudd og barnefordelinger, men i veldig mange tilfeller er det det. Andre må ha forståelse for at dette kanskje påvirker følelser for mannens nye dame ganske mye, og dermed også samarbeidsviljen. Det er kanskje ikke bare viljen det er snakk om heller, men man orker kanskje ikke forholde seg til henne i det hele tatt, uansett om man gjerne vil.

(Og kom ikke med det å tenke på ungenes beste igjen, det gjorde ikke mannen og elskerinnen ihvertfall..)

Men tråden handler ikke om samarbeid mellom eksdame og ny dame...

Den handler mer om forholdet mellom fks. mann og ny dame kontra samværsavtaler.Om rollen til ny partner i stefamilien.Har h*n noe h*n skal ha sagt i hjemmet sitt(, enten kjærestens eks er ferdig med forholdet eller ei?)

Jeg ønsker svar fra STEFORELDRE.

[Gjest Gjest]

Jeg er stemor til 2 gutter og vil barnasfar ha ekstrasamvær så får han være hjemme og ha dem selv .

For det er tross allt barna som har rett til samvær med sin far og ikke med meg(stemor).

Jeg stiller kun om barnas mor blir syk og havner på sykehus og far ikke har muligheten for å være hjemme fra jobben sin.

[Pastill]

Hei!

Jeg sier til min mann/barnefaren at jeg gjerne ser at ungene er mer hos oss hvis han mener han har lyst, tid og overskudd til å ha dem mer enn han har i dag. Han skal ihvertfall ikke skjære ned på samværet med sine barn pga meg. Jeg stiller gjerne som barnevakt hvis han spør og jeg har tid.

Pastill

[Gjest Gjest]

Men tråden handler ikke om samarbeid mellom eksdame og ny dame...

Den handler mer om forholdet mellom fks. mann og ny dame kontra samværsavtaler.Om rollen til ny partner i stefamilien.Har h*n noe h*n skal ha sagt i hjemmet sitt(, enten kjærestens eks er ferdig med forholdet eller ei?)

Jeg ønsker svar fra STEFORELDRE.

OK, da er vi nok noen som har misforstått spørsmålet.

Men måten det var skrevet på kunne faktisk bety begge deler;)

[Phaedra]

I hovedsak er det mellom mor og far, men jeg har mitt jeg skal ha sagt jeg også.

Min mann hører alltid med meg hvis moren spør om vi kan ha barna ekstra. Moren har også spurt meg hvis hun ikke får tak i mannen min. Jeg kan ha planer den helgen som gjør det vanskelig å ha barn, men det er svært sjeldent og vi prøver alltid å få det til.

I andre sammenhenger må jeg ha noe å si fordi jeg kanskje skal ha dem alene (mannen bortreist) eller at jeg må kjøre til skole osv.

Feriene må jeg også ha et ord med. Ting skal også passe inn i mine planer, jobb osv.

Vi har har også byttet om på helger og da snakket vi om det sammen.

Alt dette har gått helt greit fordi det aldri har vært noe problem å bli enige. Saken blir nok helt annerledes hvis man ikke blir det. I et sånt forhold er det viktig at alle samarbeider. Til syvende og sist er det best for både barn og voksne.

Signerer alt i denne posten, selv om vi noen ganger har hatt problemer med å bli enige. Men det har løst seg til slutt