Optimist eller pessiminst?

[Gjest Ludovie]

Jeg kjenner at jeg blit provosert over uttrykket pessimist/realist, og de føringene som ligger i det, og som jeg har kunnet observere tidligere i denne tråden. For det er jo på ingen måte sånn at pessimistene har enerett på det å være realistisk. For eksempel så har jeg en venninne som ble diagnostisert med alvorlig og uhelbredelig kreft for noen få år siden, men som nektet til det siste å la sykdommen ta noen som helst plass i livet. Hun var en evig optimist, men hun døde altså av kreft. Jeg tror bestemt at hennes positive livsinstilling bidro til å dramatisk forlenge livet hennes, samt til å gjøre hennes død finere. For hennes livsglede og fantastiske livsinnstilling gjorde at hun var veldig, veldig elsket.

Nå føler jeg en sterk trang til å gråte, men jeg skal la være.

[LetThemEatCake]

Jeg kjenner at jeg blit provosert over uttrykket pessimist/realist, og de føringene som ligger i det, og som jeg har kunnet observere tidligere i denne tråden. For det er jo på ingen måte sånn at pessimistene har enerett på det å være realistisk. For eksempel så har jeg en venninne som ble diagnostisert med alvorlig og uhelbredelig kreft for noen få år siden, men som nektet til det siste å la sykdommen ta noen som helst plass i livet. Hun var en evig optimist, men hun døde altså av kreft. Jeg tror bestemt at hennes positive livsinstilling bidro til å dramatisk forlenge livet hennes, samt til å gjøre hennes død finere. For hennes livsglede og fantastiske livsinnstilling gjorde at hun var veldig, veldig elsket.

Nå føler jeg en sterk trang til å gråte, men jeg skal la være.

Fint skrivet och helt sant!

[Evalilja]

En realistisk kjempeoptimist

[Gjest Purple Haze]

Og igjen spør jeg; er det kun pessimister som også kan være realistiske? Jeg er en ihuga optimist, men jeg er da samtidig realistisk. Ser ikke helt hvorfor det ene utelukker det andre?

Og fint innlegg av Ludovie

[Snop]

Og igjen spør jeg; er det kun pessimister som også kan være realistiske? Jeg er en ihuga optimist, men jeg er da samtidig realistisk. Ser ikke helt hvorfor det ene utelukker det andre?

Og fint innlegg av Ludovie

Nei, i noen tilfeller er det mest realistisk å være optimist, og i andre tilfeller er det mest realistisk å være pessimist

Det har vel blant annet noe å gjøre med livene og hverdagen til folk. Jeg er stort sett pessimistisk og stort sett er det det mest realistiske i min hverdag. Men jeg er bare pessimistisk til ting som er helt utenfor min kontroll, ellers i livet setter jeg meg fine mål og er optimistisk til at jeg klarer å nå dem. Men med en gang jeg mister kontrollen, føler jeg ikke at jeg kan si "dette går bra", og mene det, og være realistisk samtidig, for sannheten er jo at det kan gå galt. Så jeg forbereder meg på det verste, både praktisk og psykisk.

[Gjest nobilian]

***

Jeg er vel relativt balansert, men om jeg må velge vil jeg kalle meg en forsiktig optimist.

Jeg har tro på det gode i mennesket, men har kanskje sett mer av det onde.

Når "alt" går til helvete, sammenligner jeg meg alltid med dem som har det verre, ikke med dem som har det bedre. Logisk nok, siden de fleste stort sett har det verre enn meg.

Liker vel egentlig best å kalle meg realist.

[Sunniva81]

Absolutt en optimist og realist. Er sjelden pessimist,ja

[Tingo]

Murphy er min venn.

[Gjest Purple Haze]

Men kan man velge om man er optimist eller pessimist, eller er det en medfødt egenskap?

Bare lurer, for jeg ser at enkelte evner å være optimister, nesten uansett hvilken motstand de møter i livet, mens andre er grunnleggende pessimister, og evner ikke se noe positivt i noe.

[Gjest imli]

Begge deler. Optimist for andre, pessimist for meg selv.

Hehe, same her.

[peace]

Jeg hadde en lei tendens til å være pessimist tidligere. Heldigvis så har jeg en mann som er Optimist med stor O og han, samt mange års livserfaring har lært meg at alt går bra til slutt så det er ikke nødvendig å ta sorgene på forskudd.

Alle opplever vanskeligheter og sorger gjennom livet - hvis ikke så har man rett og slett ikke levd livet skikkelig. Men å ta sorgene på forskudd er ikke nødvendig - det har jeg heldigvis lært meg.

Tror nok jeg må signere denne... Er ihvertfall på vei til å bli en større optimist! :gjeiper:

Ville vel egentlig først skrive realist, men må vel være ærlig og påstå at så lenge jeg heller den veien, blir jeg vel det så lenge spørsmålet er formulert så svart/hvitt

[AnonymBruker]

Jeg er ikke en optimist. Jeg velger å være det!

[Snop]

Men kan man velge om man er optimist eller pessimist, eller er det en medfødt egenskap?

Bare lurer, for jeg ser at enkelte evner å være optimister, nesten uansett hvilken motstand de møter i livet, mens andre er grunnleggende pessimister, og evner ikke se noe positivt i noe.

Jeg tror det er ganske medfødt Jeg blir fortsatt mobbet for en 17 mai når jeg var liten, 7-8 år gammel. Jeg våknet om morningen og gråt og var bare sur, for dette kom til å bli den VERSTE 17 mai i mitt liv! Jeg bare VISSTE det!

Enden på historien ble at jeg la meg fornøyd i senga den kvelden og sa det var den kjekkeste 17 maien jeg noengang hadde vært med på.

Jeg vet at jeg er ekstremt engstelig av person, og det ligger ikke naturlig for meg å flyte gjennom hverdagen og tenke at alt er fint og at alt ordner seg. Men jeg har jobbet MYE med meg selv på det området (til og med gått på kognitiv terapi da dette har gått utover den psykiske helsa) og nå klarer jeg absolutt å se når det er rasjonelt og best å tenke positivt, og når jeg faktisk bør forberede meg på det verste, og hvordan jeg takler det på en sunn måte.

[Tabris]

Jeg mener man kan, i hvertfall til en viss grad, velge selv. Jeg har gjort nettopp det selv.

[Snop]

Forresten, en viktig ting jeg lærte en gang var at ja, det hender at ting går galt. Man vet det gjerne også på forhånd at det er stor sjangs for at det går galt. Men å tenke på det/fokusere på det har absolutt, overhodet ingen hensikt! Tvert imot gjør det en allerede trasig situasjon enda trasigere.

Ganske logisk, men det tok meg 21 år å lære meg det

Så for meg handler det ikke lenger så mye om å tenke "ånei ånei, dette kommer ikke til å gå bra, fy og fy" eller å tenke "dette går bra! dette ordner seg!", jeg tenker bare "OK, dette kommer ikke til å gå bra, men at jeg stresser over det hjelper ingenting fra eller til".

Endret 13. november 2010 av Snop

[Gjest imli]

Eg trur det er ei blanding av kva ein velgjer og kva ein er. Opplevingar og erfaringar spelar i stor grad inn. Viss ein har opplevd mange skuffelser, er det lett å vere pessimist.

[aline]

Eg trur det er ei blanding av kva ein velgjer og kva ein er. Opplevingar og erfaringar spelar i stor grad inn. Viss ein har opplevd mange skuffelser, er det lett å vere pessimist.

jeg tror også det er en blanding, men jeg er veldig uenig i at det blir lett å være pessimist om man har mange dårlige opplevelser og erfaringer.

Noen av de mest optimistiske jeg vet om, har vært gjennom større helvete en jeg tror de fleste klarer å forstå engang, mens noen av de største pessimistene jeg vet om, IKKE har hatt liknende traumer eller problemer.

Selv har jeg fått med meg noen opplevelser og erfaringer jeg ikke unner min værste fiende engang, men jeg ville på en måte ikke vært dem foruten heller, fordi de har skapt meg slik jeg er, ergo er det ikke vits i å bli negativ pga det. Så her igjen tror jeg kanskje den medfødte delen av det kommer inn? Er man født optimistisk, så kan faktisk vanskelige opplevelser forsterke optimismen, mens er man født mer pessimistisk så dytter det det kanskje enda mer den veien? litt sånn "hva var det jeg sa???"

[Gjest Purple Haze]

Jeg har nok også i stor grad valgt optimismen, mye pga en mor som var pessimist inn til margen. På gravsteinen hennes burde det stå: "Hva var det jeg sa!"

Og når jeg står i situasjoner som får meg til å tvile, pleier jeg tenke: "hva er det verste som kan skje?" Og det viser seg at det aldri blir så ille som det verste man kan forestille seg

[Gjest Lebewesen93]

Jeg er nok pessimist

Men kommer ann på hva det gjelder, da =)

[Gjest brutal_mann]

Hvorfor være pessimist når man kan være optimist?

Etter å ha levd noen år på jorda, har jeg funnet ut at det meste ordner seg til slutt, på et eller annet vis.

Ergo gidder jeg ikke la det negative overskygge det positive. Hvorfor folk blander realisme inn i dette, skjønner jeg ikke?

Både optimister og pessimister kan være realister. Det ene utelukker ikke det andre.

Og for de som nå tenker at jeg sikkert ikke har opplevd vanskelige ting, som kan tenke sånn, så kan jeg forsikre dem om at det har jeg. I fullt monn.

Men jeg velger likevel optimismen

Jeg velger den veien som i sum fører til minst mulig smerte. Mao, jeg unngår alle former for skuffelse.