Min datter tror hun kan gjøre alt

[AnonymBruker]

Jeg har en datter på 14 år, som har fått det meste ved å grine og manipulere.

Det har kommet til et punkt der vår andre datter på 11 år er oppgitt og bare gisper når vår eldste setter igang.

Nå har vi fått noen gode råd og disse følger vi.

Eldste mister en dag av hennes beste dager, pga hennes oppførsel. Hun lå i sengen og gråt så tårene sprutet.

Jeg og faren har kommet fram til dette sammen og føler det er det eneste som vil virke.

Hun vil nok komme i morgen og prøve å gråte seg til dette, men jeg er fast bestemt på at det vil aldri skje. Jeg orker ikke å komme med alt for det blir så mye å forklare. Vil bare si at hun snakker om å rømme og gudene vet hva. Det vil aldri holde for oss. Og jeg er ikke bare hard. Har gitt henne så mange sjanser. Nå er det bare nok.

Tar imot mange råd. Selv om ikke alle er enige i dette, så vil jeg ha noen råd. Jeg gruer meg til morgendagen da faren jobber og jeg er den som er hjemme når hun kommer trampende inn døren etter skolen.

Vil legge til at hun lukket døren til kjøkkenet for å si til meg at hun vil ikke klare en prøve i morgen.

[Gjest BabyBlue]

Det må da være en grunn til at hun griner seg til alt? Det kommer kanskje av at du og mannen din ga henne det hun ville bare hun hylte høyt nok. Jeg var også en forbanna drittunge på den alderen. Sleit mine stakkars foreldre ut! : /

Det er en del av fjortisalderen... Hormoner og alt det der. Men foreldre som står for at et nei er et nei er ekstremt viktig i den alderen, så ikke gi opp! Vær streng når det trengs, men vær rettferdig og kjærlig på samme tid. Foreldre er det kjipeste i verdenen på den alderen.

Hadde en venninne som faktisk rømte hjemmefra. Hun var et fosterbarn, og klagde over at hun hadde det så jævla fælt hele tiden når sannheten egentlig var at hun hadde det så mye bedre enn de fleste. Hun fikk egen hest, penger når hun ville, kunne skulke skolen uten at foreldrene sa et kvekk, og skrike moren sin i ansiktet uten at hun fikk så mye som en kjennepreken. Foreldre må sette grenser, hvis ikke kan tenåringen ende opp i mye trøbbel!

Endte med at venninna mi måtte flytte fordi foreldrene hadde reagert for seint osv.

Nå sier jeg ikke at det samme kommer til å skje med deres datter, for denne situasjonen var litt ekstrem, men allikevel: det viser bare hvor utrolig viktig god kommunikasjon er.

Hvordan behandler du henne når hun legger seg ned for å grine å hyle?

[AnonymBruker]

Bare å overse overse overse, om hun griner, la henne grine, hyle, være barnslig.

Unngå å gi henne sukker, det er jo døden for slike oppfarende unger.

Så etter at hun har hylt og grint i 45 minutter så blir hun til slutt lei av å hyle og grine.

Da kommer hun nok til slutt ned for å spise e.l., og blir da nødt til å oppføre seg normalt.

Vær hard. Stå i mot. Ikke dikkedulle når hun holder på med Dramaqueen faktene.

[AnonymBruker]

Tenk på hundeoppdragelse. Når hunden syter og griner, kan du ikke gi den mat ved bordet.. for hva skjer da? Da lærer den at ved å syte og grine får man mat.

[AnonymBruker]

Nå har hun ringt meg og gneldret på telefonen også. Jeg snakket med faren i sted og hun hadde prøvd seg på han også. Men denne gang holder vi virkelig på det vi sier. Hun hadde sin sjanse denne uken, å forandre ting og gjøre det bedre. Hun fikk advarsel så i bunn og grunn var det jo bare opp til henne. Hun valgte å ikke følge våre regler.

[Gjest Applestore]

Denne ungen må jo ha blitt veldig bortskjemt? Som bare kan gråte og få det som hun vil.

Jeg syns det er kjempebra at dere nå velger å sette dere på bakbeina, og for guds skyld, bli der! Kanskje litt sent å begynne nå, men bedre sent enn aldri!

(og en 14åring som står og hyler og skriker? huff..)

[Gjest Eurodice]

Nå har hun ringt meg og gneldret på telefonen også. Jeg snakket med faren i sted og hun hadde prøvd seg på han også. Men denne gang holder vi virkelig på det vi sier. Hun hadde sin sjanse denne uken, å forandre ting og gjøre det bedre. Hun fikk advarsel så i bunn og grunn var det jo bare opp til henne. Hun valgte å ikke følge våre regler.

Her må du være både tålmodig og standhaftig. Når du og din mann i 14 år har latt eldstedatteren ture frem som hun vil, kan du ikke forvente at hun plutselig skal forandre seg og bli samarbeidsvillig. Tenk også på hva forskjellsbehandling kan gjøre med andre søsken. Jeg har et grelt eksempel i min egen familie, en datterdatter som er blitt til et lite helvete på grunn av en "rævslikkende" (unnskyld uttrykket) far. Hun har to brødre. Faren fremhever og skryter av datteren ved nær sagt alle slags anledninger, guttene blir stort sett holdt i skyggen.

Endret 11. november 2010 av Belladonna

[Wombat]

Tenk på at jo verre det blir dere holder stand, jo bedre blir det - for når stormen er over så vet hun at uansett hvor ille hun trodde det var, så gikk det over når hun jenket seg

[Rakel]

Trenger ikke være bortskjemt for å hyle og skrike i den alderen.

Det er det som heter teenager, hormoner, og uttrykket "barn som blir til monster". Det er faktisk helt normalt!

Men selvfølgelig er det viktig å sette grenser, men ikke vær for pirkete heller. Det beste er å overse litt, velge sine kamper, ellers blir det bare utrivelig hjemme. La dem rase ut litt, men ikke tolerer stygge ord og utskjelling av dere.

La dem syte og klage, men ikke hvis balansen overskrides så sytingen tar overhånd. Da er det riktig å sette dem på plass, litt realitetsorientering nå og da... hehe..

Jeg har hatt ei som nå er over 20, og blitt ei kjempejente.

Nå har jeg ei på snart 14 år, som går hun første en høy gang. (trodde ikke det var mulig å bli "verre" jeg)

Nesten så jeg trenger en eksorsist her til tider.

Men akkurat i det jeg føler at eksorsist må tilkalles, så snus alt plutselig på hodet, og hun er sååå søt og koselig at jeg nesten får tårer i øyene.

Vet at det ikke er lett, og det vanskelige er å kunne ha balansen, ikke være for streng.., men heller ikke for slapp.

Syns det er veldig bra at dere står for det som dere har sagt nå. Ønsker dere lykke til i kveld!

(som regel roer de seg fort når de innser at det ikke nytter, og plutselig var det ikke så viktig alikevel mange ganger...)

[AnonymBruker]

Her må du være både tålmodig og standhaftig. Når du og din mann i 14 år har latt eldstedatteren ture frem som hun vil, kan du ikke forvente at hun plutselig skal forandre seg og bli samarbeidsvillig. Tenk også på hva forskjellsbehandling kan gjøre med andre søsken. Jeg har et grelt eksempel i min egen familie, en datterdatter som er blitt til et lite helvete på grunn av en "rævslikkende" (unnskyld uttrykket) far. Hun har to brødre. Faren fremhever og skryter av datteren ved nær sagt alle slags anledninger, guttene blir stort sett holdt i skyggen.

Er du morsom? Det er forskjell på et barn og en tenåring. Da hun var liten så satt jeg meg på en benk mens hun hylte vettet av seg for hun fikk ikke det hun ville.

Hun er manipulerende men nå er det over. Gjett hva, vi har hatt en flott kveld både i går og i dag. Jeg har nektet henne ALT og forklart henne i detaljer hvorfor. Hun tar det inn.

[Gjest Eurodice]

Er du morsom? Det er forskjell på et barn og en tenåring. Da hun var liten så satt jeg meg på en benk mens hun hylte vettet av seg for hun fikk ikke det hun ville.

Hun er manipulerende men nå er det over. Gjett hva, vi har hatt en flott kveld både i går og i dag. Jeg har nektet henne ALT og forklart henne i detaljer hvorfor. Hun tar det inn.

Jeg forstod det fra ditt første innlegg som om hun hadde manipulert og skreket seg til å få sin vilje gjennom hele oppveksten. Så flott at det har jenket seg nå da .

[Malum]

Hm. Jeg mener det er viktig å ikke bare snakke til, men med barna/tenåringene. Tenk litt over hvordan dere kommuniserer. Selv om dere er forbannet på henne, snakk med henne med respekt. Still henne spørsmål på en måte som får henne til å reflektere over egen adferd. "Hva synes du selv om..." "Hva fikk deg til å gjøre..." "synes du det er en ok ting å gjøre når du..." "Hva kan vi sammen gjøre for å få ting til å fungere bedre?" La henne bli en del av et team som sammen skal jobbe for bedre hverdag og sunnere kommunikasjon, da vil hun føle at hun teller, og at det hun sier er viktig, selv om hun ikke alltid vil få viljen sin. Vær konsekvente, men velg kampene med omhu. Om dere gir etter på de mindre viktige tingene (etter forhandlinger hvor dere sammen legger premissene) er det lettere å holde stand når det kommer til de mer alvorlige sakene.

Endret 14. november 2010 av Bodillen

[AnonymBruker]

Jeg var også fæl i den alderen. Foreldrene mine var de teiteste i verden

Man har mye press på seg i den alderen. Kroppen forrandrer seg,man er usikker,man vil være som alle andre og ikke skille seg ut for mye (somregel). For min del var grunnen til masing om div. ting at jeg "måtte" ha sko som var "in" osv. Man vil jo være kul. Og jeg kunne ikke forstå hvorfor foreldrene mine ikke kunne unne meg ting som gjorde at jeg følte meg bra og selvsikker. Og hallo,de var jo voksne så selvfølgelig hadde de råd til alt jeg ville ha,det var bare de som var kjiipe!!!!!!

Jeg har også en lillebror som er født 10år etter meg,så jeg var vandt med å være minstejenta i familien,så det ble mye sjalusi også fra min side når han fikk all oppmerksomheten.

Er rart det der,når man er 14 så føler man seg ganske voksen og vil bestemme alt selv. Men man har også lyst å være mammas lille skatt og få bekreftelse på at man fortsatt betyr masse. Jeg ble ihvertfall ekstremt glad når mamma tok bare meg med seg på kjøpesenteret f.eks der bare vi to kunne ha litt kvalitetstid sammen (uten teite lillebror )

Kanskje det kan gjøre ting bedre? At dere får litt kvalitetstid sammen? Kanskje hun da åpner seg litt mer. Er mye man egentlig vil snakke/spør mamma om,men det er litt flaut osv.

Tror også det er viktig med å gi mye skrøyt når hun er snill og flink. At det ikke bare blir kjefting og negativt (selv om det er vanskelig når hun er umulig)

Er det ikke noe slik man sier: For hver negative ting som blir gjort/sagt,gi dobbelt med positive ting?

Stå på deres! Jeg sprang mange ganger opp på rommet og grein,skreik, slo med dører osv. det gikk en halvtime,og jeg roet meg ned. Var litt småsnurt ut over kvelden,så kanskje litt stygt på foreldrene mine. Men jeg forsto tilslutt at det ikke hjalp å oppføre meg sånn.

Kan godt huske at alle følelsene eksploderte på en gang når jeg ikke fikk det som jeg ville,å da er det vanskelig å holde tilbake.

Uff,nå babler jeg bare om megselv her,og jeg vet ikke en gang om jeg har fått frem noen poeng,men jeg poster det likevel

Lykke til! En eller annen gang gir det seg uansett

[Chiyo]

Oh boy do I have sotries to tell you. Oki så.. Chiyo-tenåring = Hell for parents.

Som tenåring var jeg et monster. Det er faktisk nå i en voksen alder av 20 jeg faktisk tenker tilbake på den tiden og skjønner at det ikke var foreldrene mine som var teite, men bare jeg som var full av hormoner. Jeg grein, smalt dører, kjeftet og bannet til foreldrne mine osv. Jeg rett og slett hatet dem av og til. Og dette er faktisk sannt. Jeg har tenkt "oh my god jeg hater mamma og pappa noe så jævlig!" men jeg mente det jo ikke. Jeg bare kunne ikke kontrolere sinnet mitt antar jeg.

Da jeg var et ungt monster gjorde egentlig ikke foreldrene noe med det. Jeg mener vi kranglet osv. Men det kjatet ikke alt for mye på meg tror jeg. HVis jeg var frekk mot dem lot de det gå fordi jeg tror de skjønnte at senere i livet kom det til å roe seg. Jeg skal ikke kalle meg ekspert på dette området, men det var ikke lenge siden jeg var på denne alderen og etter min erfaring var det best at foreldrene mine backet off. Vi krangla om ting der jeg ikke fikk det som jeg ville... jeg gikk på rommet å begynte og grine og så roet det seg ned.

Dere foreldre kan jo trøste dere med at monsteret blir til en oppdragen voksen en gang i fremtiden.