Forlovelse

[Maja04]

fremdeles snakkesalige Maja syns også at alder i år kan ha en innvirkning, men også mengden erfaring...(ikke hvor mange du har ligget med altså) spiller inn. Til slutt er det et personlig valg to mennesker må ta i fellesskap og ut i fra det innledende spørsmålets tillegg informasjon vil jeg ikke ta stilling til akkurat DEN situasjonen.

Men jeg håper hun har fått noe å tenke på...

Er litt enig med Pip i at man alltid forandrer seg, men uansett når man velger å fri eller akseptere et frieri må man være villig til å inkludere den andre i resten av livet. Det er sikkert ikke alltid like lett når man er i begynnelsen av 20 årene og utreisetrangen kanskje er stor. Da skal det mye til for å få forholdet til å fungere. Man kan jo selvfølgelig som 40-åring også stå ovenfor et jobbtilbud et annet sted som medfører vanskeligheter i forholdet. Min filosofi er at hvis man er overbevist om at man "hører sammen" så vil man finne løsninger på det, men det medfører gjerne at man må inngå kompromisser. Det kan nok være vel så vanskelig om man er 22 år og rastløs eller om man er 37 og inngrodd i "sitt eget"...

[Gjest MrsL]

Selvfølgelig forandrer man seg hele livet. Mente ikke noe annet. Men jeg synes det handler mere om å bli voksen. Å kunne dele, ta ansvar, vise empati og forståelse, la andres behov også noen ganger komme foran ditt osv.

Når du er 20 er utdanning det man først og fremst bør tenke på. I løpet av de årene man utdanner seg forandrer man seg voldsomt.

Det er klart det er mange som forlover seg, gifter seg, får barn sammen i begynnelsen av tjueåra som også holder sammen resten av livet.

Man skal ha en del av sitt voksne liv til å være egoist, til å gjøre som man selv vil uten å ta hensyn til andre.

Jeg tror du står mer styrket til å dele ditt liv med en annen om du har opplevd, erfart, kjent på kroppen det virkelige liv alene......blitt voksen

Og nå mener jeg ikke at ikke tjueåringer kan være voksne.......det kan de, men de kan også være veldig det motsatte ......akkurat som eldre mennesker også kan være...

Huff, det ble mye rot dette her, men det jeg prøver å si er at livserfaring hjelper å ha når man skal ta en så viktig avgjørelse om sitt liv

[Gjest Anonymous]

Det er klart det er mange som forlover seg, gifter seg, får barn sammen i begynnelsen av tjueåra som også holder sammen resten av livet.

Det er jo faktisk dette som har vært vanlig i "uminnelige tider", det er først nå de siste 30 åra at det har blitt vanlig å realisere seg selv, som det så fint heter.

Uansett, etter min mening er det helt opplagt at man bør ha bodd sammen før man tenker på forlovelse og giftemål. Man kjenner ikke en person ordentlig før man har bodd sammen en tid. Det er forskjell på å "bare" være kjærester og å være samboere/ektefeller.

[Gjest MrsL]

Ja, det er det som har vært vanlig før i tiden. Tiden har også forandret seg de siste tredve årene, og andre krav stilles til et menneske som skal fungere i et samfunn....bla. utdannelse.

Men, alle kan lykkes i et ekteskap selv om det inngåes tidlig eller sent.......

man må bare vite at det trengs å jobbes med hele tiden og det er vel der de fleste feiler, er det ikke?

Skal ikke bry meg med hva andre gjør, men heller ønske alle lykke til med de valgene de gjør uansett om de har vært sammen/bodd sammen i en måned eller 14 år før de forlover/gifter seg

Bare en kuriositet til slutt; vi hadde vært sammen i tre måneder da vi kjøpte hus og 6 måneder da vi forlovet oss

[blåveis]

jo da alder spiller selvfølgelig en rolle (det finnes jo noe som heter å være for ung.. men det varierer vel litt fra person til person hvor gammen man er når man blir "gammel nok" ?)

for å snakke for meg selv.. jeg er 24 år.. og har planer om å gifte meg det året jeg fyller 26

for et par år siden ville jeg sagt at det var "alt for ungt", men nå er jeg på mitt siste år som student og har vært sammen med min kjære i snart 4 år.. og det begynner å føles sååå naturlig å tenke på ekteskap!

og utfartstrang.. det har vi begge mengder av.. vi har da ikke tenkt å sette oss på ræva og gro fast bare fordi vi gifter oss..

poenget er at vi uansett ville vært sammen.. så det å gifte oss vil ikke holde oss tilbake mer enn følelsene vi alt har for hverandre..

nok sagt om det..

vi kaller oss fremdeles ikke forlovet.. det kommer vi ikke til å se på oss selve som før vi har bryllupsdato.. eller i alle fall mer konkrete planer (nå har vi tenkt høsten/vinteren 2005, men aner ikke om det blir fjellet eller utlandet.. eller..??)

[Augustbrud02]

Jeg syns man skal forlove seg når man er klar til å sette en bryllupsdato

Jeg er veldig enig i dette. Den rette tiden til å forlove seg på, er når man vet at man ønsker å gifte seg med hverandre og man samtidig ønsker å fastsette en dato for bryllupet.

[Maja04]

Jeg følte meg "gift" fra den dagen jeg sa ja til min kjære da han fridde. (Da var jeg nettopp fylt 23.)

Men den drøye måneden som gikk før vi fikk satt en dato gikk jeg bare rundt og nøt følelsen. Da vi begge studerte og skal nok gjøre det en stund ville våre foreldres evne og lyst til å sponse bryllupet ha stor innvirkning på fastsettelse av dato. Det vi visst var at vi ønsker å ha en stor fest og måtte vi betale for det selv hadde det blitt en lang forlovelse, eller i alle fall et noe mer utradisjonelt bryllup...

Vi bor sammen, har lovet hverandre å dele resten av livet sammenog har glatte ringer på fingrene begge to. Neste sommer blir den offisielle markeringen som vi gleder oss masse til, gleder oss til å dele vår glede med alle de vi er glade i. Så selv om vi da vil ha vært forlovet i over to år så har det vært mer en prøve på hva vi kommer til å få.

Etter halvannet år med prøvetid så er jeg storfornøyd og gleder meg bare mer og mer til å bli skikkelig gift og "ekstragodene" som å få hete det samme...

[Gjest Anonymous]

vi forlovet oss etter 3 mnd, da var vi 16 og 17 år. I dag er vi gift og 20 og 21 år gammel! Bare dere vet når det er riktig for dere! Følg hjertet deres!

[Gjest Tex]

vi forlovet oss etter 3 mnd' date=' da var vi 16 og 17 år. I dag er vi gift og 20 og 21 år gammel! Bare dere vet når det er riktig for dere! Følg hjertet deres![/quote']

....også snakkes vi når dere er voksne.

[Engel]

Man forlover seg når man er klar til å gifte seg, når man er 110% sikker på at man ønsker å dele resten av livet. Om man setter dato for bryllupet da eller ikke er uvesentlig, økonomi, utdannelse e.l. kan tale for at man kanskje må vente med selvs bryllupet. Men man skal være så klar at man kunne giftet seg dagen etter om så var!

Og min mening ellers: 9 mnd er altfor kort tid!

[Gjest Tex]

...man skal være så klar at man kunne giftet seg dagen etter om så var!

Dagens kommentar!!!

[Gjest Anonymous]

For en kommentar!!

[Gjest Anonymous]

:o

[Gjest Anonymous]

Og du klager på Muppi, Tex?

[Gjest MrsL]

Uff, blir litt oppgitt av all kranglinga her jeg

[Gjest Anonymous]

[Ingeborg]

....også snakkes vi når dere er voksne.

Tex, du vet jeg ofte har vært enig med deg, men denne gangen synes jeg du gikk litt over streken...

[Gjest Tex]

Jeg syns at unger som forlover seg i sekstenårsalderen og er gift når de er tyve viser en større barnslighet en det som lov er.

Men den aldersdiskusjonen har vi hatt før.

Statistikken viser at de som er så unge når de gifter seg har en mye større sjans for å bli skilt enn de som har vett på å vente noen år.

Håper disse klarer seg.

[Ingeborg]

Svigerforeldrene mine var gift da de var 22... og de er det mest nyforelskede paret på noenogfemti jeg noen gang har møtt! Alt er relativt, Tex.

[Gjest Tex]

Ok, mamma var også 22 da hun giftet seg.....og veldig gift ennå.

Men det var litt andre tider for tredve år siden, og fex helt uaktuelt å være enslig forelder.

I dag er det lett å gifte seg, lett å skille seg, og statistikken viser at de som gifter seg når de i tyve skiller seg i langt større grad enn de som gifter seg etter fex fyllte 25.

Og det er forskjell på 20 og 22 også, selvom du ikke får en eneste 20-åring til å innrømme det. 22-åringene derimot er enige.