Fortelle pappa om ADHD diagnose?

[Gjest ts18]

Jeg er en jente på 18år som nylig har blitt diagnosert med ADHD. Har idag vært på voksenpsykiatrien på møte, og fikk resept på ritalin som jeg skal starte med i morgen. Skal prøve det ut, så er ikke fastslått at det er ritalin jeg skal gå på, men det er det vi prøver med først.

Jeg har ikke den typiske adhd-"looken", altså det er lite som tilsier på utsiden for folk som ikke kan noe om adhd at jeg overhode har et problem. Men det har jeg da. Men jeg er veldig usikker på om jeg skal si noe til pappa.. Faren min er veldig spesiell og veldig opptatt av å være perfekt. Når vi var inne på ADHD hos bupa når jeg var 14 ble han innkaldt til et møte, og etter ett møte med han fastslo de at jeg ikke hadde det. Grunnet at faren min juger så det renner så han skal fremstå som en perfekt far med perfekte barn.. Han er ekstremt opptatt hva andre tenker om han og hans familie, og aldri om han ville akseptert at datteren hans hadde en "feil". Det høres merklig ut, han er en god person, han bare ønsker å være perfekt..

Jeg kommer selvfølgelig til å fortelle det til han, seinere, men er usikker på om jeg skal si noe nå som jeg skal begynne med utprøving av medisin, eller om jeg skal vente til det er klart hvilke medikamenter jeg skal bruke, og hvor stor dose. Jeg ser bare for meg at hvis jeg sier at jeg har ADHD så kommer han til å si at "nei det har du ikke, det tror jeg ikke noe på" eller " da er du feildiagnosert " eller noe..

For å være helt ærlig er eneste grunnen til at jeg vurderer å si noe nå er fordi jeg vet han vil betale for timen hos voksenpsykiatrien (300,-) og tabelettene (240).. J

[AnonymBruker]

Uff, det der høres ut som moren min! jeg har vært under utredning for å finne ut om jeg var bipolar eller om det var ADHD, og (jeg er voksen) Jeg sa det til moren min, og da protesterte hun og hevdet et det var tull, for datteren hennes var slett ikke gal...

Men legene og nevropsykologen mente nå at jeg har ADHD likevel hun da, akkurat som jeg mener...

[starligt]

sånt er slitsomt asså.uff!

fikk sjøl den diagnosen da jeg var litt over 30.sa det til folk med engang.foreldra mine vet det,men de sier ikke stort til det.

håper du får sagt det uten mye ekstra styr.

åja det er mange som ikke veot så mye om den diagnosen.og de som ikke gjør det skal i grunn bare holde kjeft om det.

[Jade]

Så trist å lese. Man får jo diagnosen for å vite hvordan man kan hjelpe deg. Ikke for å stemple deg som "ikke perfekt".

Du kan la være å fortelle faren din dette. Men hvis du vil han skal betale, så må du nok fortelle det likevel.

Lykke til! Håper medisinene virker for deg, så du får en bedre hverdag!

[AnonymBruker]

Det kan høres ut som vi har samme pappa. Når jeg fortalte mamma det trodde hun meg med en gang fordi du han sett utenfra at jeg har slitt lenge selv om det ikke ligner på adhd fra avstand. Pappa derimot bare avfeier det og sier at folk er forskjellige. En gang vi skulle snakke sammen alle i familien rundt dette ble pappa bare sur og det var helt umulig å legge frem problemer for han. Har lært meg å rett og slett holde han utenfor dette, og snakke med mamma om det når han ikke er tilstede. Jeg mistenker pappa for å ha det selv, for makan til hissigpropp og vanskelig person å omgås skal man lete lenge etter.

[Gjest ts]

Syntes det er ganske vannskelig. Og i tillegg ville det kanskje vært enklere for meg om han viste det, jeg skal jo ta 3 piller om dagen og om vi er to om å huske på det, så kanskje jeg ikke glemmer så mange..

Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre Er så redd hvordan han skal reagere..

[Akat]

De fleste av slike reaksjoner handler om mangel på informasjon... Står en ganske fin artikkel her, men kan være en av de andre det linkes til kan være bedre... Nå kjenner ikke jeg faren din så godt som du gjør, men sikker på at han vil sette pris på at du stoler på ham og deler ting med ham. En evt reaksjon må du være forberedt på, men tipper det har med at han ikke vet hvordan han skal reagere, mer enn noe annet. Uansett, få tak i informasjon og dokumentasjon, og innled gjerne med å forklare hvordan du har hatt det. Type: "pappa du vet hvordan jeg alltid har vært sånn og sånn" og fortell ham HVORFOR du valgte å søke hjelp, få ham til å forstå at dette er noe som har påvirket deg og at psykolog og medisinering er noe du har tenkt nøye gjennom og gjort som valg ut ifra hva du har et behov for. Det ville ihvertfall jeg gjort. Uansett hvordan han reagerer, ikke dra frem den tidligere gangen han var med deg inn og avgjorde at du ikke hadde det - det vil KUN kjennes som angrep+ at det er i fortida og kan ikke gjøres noe med... Lykke til! oppdater oss! klem

[Gjest jomfrua]

Jeg er mamma til to barn med diagnose.

Din reaksjon fra din far er ikke uvanlig.

Jeg tenker at du burde prøve ut medisinen i ro og mak med ro rundt din person for å se noen reelle forskjeller. Så mitt råd er: prøv ut medisin, se om det kan være til hjelp (ikke alle som føler at det gjør det).

Du har resten av livet ditt å forholde deg til din far og din situasjon. Så vær heller konsentrert på å ha en rolig livssituasjon uten fornektelser og komplikasjoner mens du finner ut av om det kan være til hjelp med medisinering. Så kan du informere og prate med din far i ettertid når du har resultater på hva som fungerer best.

Lykke til

PS! Mitt ene barn prøvde medisinering, men valgte selv å slutte.

[Mann 42]

En vinkling kunne kanskje være å poengtere overfor faren din at det med diagnosen og en evt medisinering, kan være en begynnelse på et lettere liv for deg. Folk med ADHD kan klare seg ganske bra i livet både mht utdanning og yrkeskarriere, men det koster dem mye mer enn dem som fungerer normalt.Mdisinering som fungerer som den ska, jamner ut oddsene, for å si det sånn. Din far burde være glad for at du har fått diagnosen, fordi det betyr at ting kan bli enklere for deg fremover. Han ville ikke satt seg på bakbeina hvis du hadde fått en diagnose som gikk på at det ene beinet var kortere enn det andre, og at du trengte oppbygde sko for å unngå å få skeiv rygg.

[Gjest mamma]

Bor du alene sammen med faren din, eller er det noen andre som får vite at de tar medisin hvis du ikke sier det til ham? Selv om sjansen jo kanskje ikke er så stor er det jo kjent at mange medisiner kan gi bivirkninger på den ene eller andre måten. Det kan være skummelt om ikke de rundt deg kan fange opp en eventuell reaksjon på medisinen.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke TS, men i delvis samme situasjon. Vet ikke om det er alle fedre det går ann å forandre, ikke min i hvertfall. En ting er om problemet er mangel på informasjon, men pappa vil ikke ha informasjon han blir bare sur eller himler med øya og kommer med bebreidelser mot meg. Er to år siden jeg fikk diagnosen, men snakker fortsatt ikke med pappa om det.

Det med bivirkninger er forresten ikke så farlig sånn sett. Jeg bor alene, men bivirkningene kommer så kraftig og tydelig at man merker dem selv.

[Gjest hare]

du kan jo bare ta essensen av det du har sagt her?

at du er klar over han vil reagere negativt - og du bare vil han skal vite om at du har gått gjennom utredninger for dette og fått diagnosen?

og påpeke at uansett hva han måtte tro eller ikke tro - så gjør ikke det virkeligheten noe annerledes.

grunnen til at man oppsøker hjelp hos lege er somregel fordi ting begynner å få konsekvens for dagliglivet. hvorvidt han tror at du feiler noe annet/er helt frisk, forandrer ikke på de tingene du sliter med.

så kan du jo avslutte at du har slått deg til ro med dette og kommer til å forsøke ulike behanslingemetoder, og så kan han selv velge om han vil støtte deg eller ikke. du trenger uansett å ta ansvar for din egen kropp og livet ditt.

selv har jeg lavt stoffskifte, og jeg kom frem til(når jeg oplevde at jeg ikke fikk forståelse for følgene av det) - at disse følgene er like fullt tilstede og reelle om noen skulle tro/ikke tro eller støtte/ikke støtte meg.

skal man si det samme til noen som har diabetes? "ikke ta insulin, og spis hva du vil". da ville de jo faktisk gått inn i sjokk og omkommet. spiller ikke noe rolle hva vil vil når virkeligheten er annerledes.

[Askael]

Jeg ville ventet med å informere far til medisintype og dosering var mer bestemt. Slik du beskriver han, får jeg inntrykk av en person som vil kunne lete etter tegn på at diagnosen er tull og medisinering er feil, noe som igjen vil kunne gjøre utprøvingsfasen vanskeligere for deg.