Å være småbarnsmor på deltid, og enda synes det er slitsomt

[Gjest Trådstarter]

Jeg er en ung mor i slutten av tyveårene, med to små skatter på to og fire år. Jeg er i full jobb, men med en god del fleksibilitet og mulighet for hjemmekontor. Jeg har barna femti prosent av tiden, da de er femti prosent hos pappan sin også. Jeg har også godt med overskudd, siden jeg trener mye og har endel fleksitid ift jobb. Så det skal jeg ikke klage over.

Jeg savner de utrolig når de er borte fra meg, men har den siste tiden kjent på et slags stress og følelser som går på det at jeg er lei når min "mammaperiode" går mot slutten, og det snart er klart for pappauke. Jeg synes veldig ofte ting er kaos, særlig i forbindelse med daglige rutiner. For eksempel kle på barna, måltidssituasjoner og når vi faktisk beveger oss ut av huset for ærender, besøk hos venner og familie, m.m.

Minste barnet er utrolig kroppslig og aktiv. Skal borti alt. Forsyner seg med vedskive, hamrer løs på flatskjermen, kaster mat på gulvet under måltider, kaster ting vegg-imellom uten mål og mening. I tillegg er h*n trass. Største barnet var også trass, men ikke i så stor grad. Vil ikke sitte i barnestol, vil ikke ha smekke på, vil smøre på og forsyne seg selv, må settes i bilstol med mye makt.

Alt dette tærer så fryktelig på. Er det normalt at det skal være sånn? Kjenner jeg går på veggen snart, og det ender med at jeg bruker HØY og STRENG stemme. Idag da vi kjørte til barnehagen spurte fireåringen "mamma, hvorfor er du så sint hele tiden?" Det var utrolig sårt å høre. Jeg er av natur en person som ikke takler slik type stress så veldig bra, så skjønner at jeg må jobbe veldig med meg selv.

Hjelp, noen med råd, tips? Er dette vanlig kost i en småbarnsfamilie? Har det noe å si for oppførselen dems at de er halvparten hos meg og halvparten hos faren?

[Gjest andrassy]

Selvsag har det noe med saken å gjøre at de er halve tiden hos dere hver! Minstebarnet er åpenbart under/rundt tre år - og selv barneombudet har vært kritisk til at så små barn skal ha delt bosted.

Du skriver riktignok ingenting om samarbeidet med far - men uansett vil det være en overgang for barna hos den ene/den andre. Jo værre samarbeidet er mellom dere to, jo værre er også barnas tilværelse.

Barna har vel omtrent rukket å omstille seg til å være hos deg, før de skal avgårde igjen.

Jeg er klar over at det absolutt ikke er politisk korrekt å si det - men jeg tror ikke nødvendigvis at barna har så godt av denne ordningen. Du framhever egentlig hvor bra det er for deg selv, men det betyr ikke at det også er supert for barna. Med så små barn ville jeg fortsatt ment at de burde ha en base, enten hos deg eller hos far, og så er på besøk hos den andre. Små barn klarer seg som regel bedre hvis de har en base som er fast, da er det mye lettere for dem å forholde seg til andre omgivelser/mennesker/rutiner. Når de - som dine - har to baser, har de en ganske usikker tilværelse.

[Løvetanten]

Her er jeg faktisk enig med Andrassy.

Barna burde ikke pendle 50/50 i så ung alder, men heller ha ett fast bosted. Det blir rutineskifte hver eneste uke, og det tror jeg ikke er bra.

Jeg ble skilt da yngste var 3, og jeg så at hun taklet dårlig overgangen fra far til mor, og hun hadde det best med lange strekk på ett sted. Likevel fikk vi til hyppige samvær/møter med den andre forelderen sånn at det ikke skulle gå for lenge mellom.

Hva med annenhver langhelg nå som ungene er så små? Eller annenhver langhelg og èn dag i uka? Dere kan jo tenke på 50/50 når støvet har lagt seg og ungene begynner å bli større.

[AnonymBruker]

Jeg skal ikke si noe om samværsordningen, det har ikke jeg noe greie på.

Det jeg tenker, er at barna sine ikke høres mer trassige ut enn normalt. Du skriver ikke om du har samboer, så går ut fra at du er alene. Og det ER slitsomt å være alene med små barn, selv om det er bare halve tiden! Også foreldre som bor sammen, synes ofte småbarnsperioden er slitsom.

[Gjest Trådstarter]

Jeg er forsåvidt enige i det dere skriver, men på en annen måte tenker jeg at en sliten mamma ikke er en god mamma. Men en opplagt mamma med overskudd er det. På en annen side igjen har jeg forsøkt å få mer samvær, men pappaen tenker jo først og fremst på seg selv, og ser kun viktigheten i det. Ergo vil han fortsette samarbeidet med femti/femti. Han påpeker til stadighet når jeg nevner toåringen og anbefalt samværsmegnde fra myndighetene, at toråringen takler det svært bra og har høyt utbytte av det. Kanskje hos han, men det er hos meg det gir det negative utslaget føler jeg. Når det er sagt samarbeider vi godt på alle andre plan.

Å kutte ned på samværet med pappa for det største barnet på fire år, tror jeg blir tung. Fireåringen sier til stadighet at h*n savner pappaen, så annenhver helg pluss en ukedag er uaktuelt tror jeg. En annen ting jeg må si er jo at barn er jo forskjellige, slik som oss voksne. Noen barn takler det fint i en alder av to år, andre ikke. Har flere bekjente som jobber i barnevern, ped.ledere som er enige i dette.

[Løvetanten]

Hva med å endre samværet bare for den minste da? Ihvertfall for en periode?

Om det økonomiske spiller inn så trenger dere ikke gjøre noe grep der før dere har prøvd løsningen og evaluert den.

Det er både òg nå det gjelder 50/50 for så små barn, og det passer ikke for alle. Du må nok snakke mer med far.

Men så har vi det andre aspektet her (og det er ikke så veldig hyggelig). Det kan rett og slett være at du selv ikke er helt "på plass" etter bruddet og strever med å finne rytmen. Du sier at du synes det er kaotisk, at det ene barnet utagerer og at du trenger ro. Barn plukker opp sånn. Kanskje far er roligere og derfor opplever å få rolige barn hjemme hos seg selv.

Hva om du gav far hoveomsorgen en periode frem til du selv kom deg ovenpå og at dere deretter jobbet dere frem mot 50/50 igjen?

Bare tenker høyt nå. Det er viktig å ikke låse seg fast og projisere sine egne følelser over til andre.

[Gjest Trådstarter]

Hehe, altså.. Jeg har funnet rytmen, men det er ikke lenge siden vi startet femti/femti-delingen. Mulig det har noe å si. Bruddet skjedde for to år siden, og har hatt hovedomsorgen for de lenge før femti/femti, så har lite med det å gjøre. Ellers, takk for tipset.

[Løvetanten]

Akkurat, det kom ikke frem av innlegget ditt

Anyway; at dere nyss her begynt 50/50 har sikkert noe å si på hvordan ungene er om dagen. Det er jo et rutinebrudd 4 ganger i måneden. Hvordan hadde dere det før, og hvorfor gikk dere over til denne ordningen?

[Gjest Trådstarster]

Før hadde vi annenhver helg. Altså langhelg. Enten fra torsdags kveld til søndag, eller fra fredag til mandag. Det ble femti/femti- fordi vi flyttet til samme by. Altså noe pappan ønsket nokså sterkt.

[AnonymBruker]

At barna dine er trassige og gjør ting som du beskriver her er helt normalt. De tester grenser, det er liksom jobben deres det. Du setter grensene og de prøver å bryte dem. Så da er det din jobb å holde på grensene og si i fra på en ordentlig måte at dette er ikke greit.

Å være småbarnsforeldre er slitsomt, fryktelig slitsomt.

[Løvetanten]

Jeg opplevde også at minsta gikk i vinkel etter skilsmissen, men det gikk seg til etterhvert. Jeg var ikke så flink til å ta meg av meg selv heller i den perioden, så det hang nok litt sammen.

Det går seg til

[Gjest imli]

Både ungane dine og du høyrest "normale" ut. Det er normalt at ungar er trassige og vil "klare sjølv" og ikkje alltid er like samarbeidsvillige, og det er slitsomt å vere åleine med to små ungar.

[frøken_tralala]

Høres ut som helt normale unger etter mitt skjønn.

[Leanne]

Det er da helt normalt å bli litt sliten innimellom. Jeg tror at du i underbevisstheten din fokuserer på at din uke går mot slutten og at barna snart skal til far, og at dette kan gjøre deg ekstra sliten i slutten av uken. Uten at det har noe med deg som mor å gjøre.

Alle blir slitne noen ganger, det er lov

[lyche]

Jeg reagerer litt på at 50/50 ordningen MÅ bestå fordi far ikke ser behovet til 2-åringen og ikke godtar mindre samvær. Kanskje blir det du som må gjøre det da...

[Gjest hermine]

Jeg reagerer litt på at 50/50 ordningen MÅ bestå fordi far ikke ser behovet til 2-åringen og ikke godtar mindre samvær. Kanskje blir det du som må gjøre det da...

Reagerer på det samme.

Kanskje mor rett og slett ikke vil gå vekk fra den? Du sier jo at du blir sliten og ser frem til at de skal til faren. Hva med at faren har dem mer i en periode så du får kommet deg?

Du har jo ikke kommet inn i noen rutine(som du påstår) når du er så lei og sliten. Syns at når barna spør hvorfor du er sint hele tiden bør du ta det til etterretning. De ser deg bare annenhver uke mot mye mer før, og i tillegg oppfatter deg som sint når de først er hos deg. For BARNA sin del bør du jo gjøre noe!

[leirbål]

Reagerer på det samme.

Kanskje mor rett og slett ikke vil gå vekk fra den? Du sier jo at du blir sliten og ser frem til at de skal til faren. Hva med at faren har dem mer i en periode så du får kommet deg?

Du har jo ikke kommet inn i noen rutine(som du påstår) når du er så lei og sliten. Syns at når barna spør hvorfor du er sint hele tiden bør du ta det til etterretning. De ser deg bare annenhver uke mot mye mer før, og i tillegg oppfatter deg som sint når de først er hos deg. For BARNA sin del bør du jo gjøre noe!

Dette er et godt råd.

[Gjest gjest]

Jeg er forsåvidt enige i det dere skriver, men på en annen måte tenker jeg at en sliten mamma ikke er en god mamma. Men en opplagt mamma med overskudd er det. På en annen side igjen har jeg forsøkt å få mer samvær, men pappaen tenker jo først og fremst på seg selv, og ser kun viktigheten i det. Ergo vil han fortsette samarbeidet med femti/femti. Han påpeker til stadighet når jeg nevner toåringen og anbefalt samværsmegnde fra myndighetene, at toråringen takler det svært bra og har høyt utbytte av det. Kanskje hos han, men det er hos meg det gir det negative utslaget føler jeg. Når det er sagt samarbeider vi godt på alle andre plan.

Å kutte ned på samværet med pappa for det største barnet på fire år, tror jeg blir tung. Fireåringen sier til stadighet at h*n savner pappaen, så annenhver helg pluss en ukedag er uaktuelt tror jeg. En annen ting jeg må si er jo at barn er jo forskjellige, slik som oss voksne. Noen barn takler det fint i en alder av to år, andre ikke. Har flere bekjente som jobber i barnevern, ped.ledere som er enige i dette.

Tydelig at det er DINE behov som gjelder.

"...men på en annen måte tenker jeg at en sliten mamma ikke er en god mamma. Men en opplagt mamma med overskudd er det" Dette er forsåvidt sant men bør ikke være en hvilepute for deg. Dine behov bør heller ikke gå foran barnas.

La faren få omsorgen en stund.