Vurderer å slutte på studiet

[AnonymBruker]

Jeg startet i høst på lærerstudiet av ren tilfeldighet, jeg hadde i utgangspunktet andre planer, men disse ble spolert på grunn av en bilulykke tidligere i år. Jeg startet rett på etter videregående, og min mor var den som kjempet hardt for at jeg skulle få skoleplass til tross for ulykken tidligere i år. Det jeg ser nå i ettertid er det at jeg har startet og fortsatt på studiet kun for å glede mine foreldre.. Slik bør det ikke være. Jeg har gått mange runder med meg selv om jeg vil fortsette eller ikke, og jeg har kommet fram til at det vil være best å gi seg før det går for langt. Det har vært et tøft år for meg på mange måter, og jeg føler selv at jeg trenger tid til å bygge opp motivasjon. Selvom jeg velger å ikke fortsette etter jul, betyr ikke det at jeg ikke har tenkt til å gjøre noe. Problemet mitt er bare dette med mine foreldre. Skolemessig har de alltid vært strenge, og jeg aner ikke hvordan jeg skal få lagt fram dette på en måte som virker fornuftig, og jeg er redd for hvordan de vil reagere. Jeg ønsker selvfølgelig at de skal forstå min situasjon og hvordan jeg føler det. Har noen der ute noen tips?

[Gjest Spinell]

Hvis jeg var deg ville jeg hatt to ting klart før jeg tok det opp:

1. En jobb å begynne i etter jul.

2. En plan for hva jeg skal studere og når jeg skal begynne.

Hvis du ønsker å bli lærer, men ikke akkurat nå, undersøk mulighetene for permisjon fra studiet.

[Thorn]

Kan sette meg inn i situasjonen din... Det har alltid blitt forventet av meg at jeg skulle ta høyere utdanning, siden jeg hadde gode karakterer både på ungdomsskolen og videregående. Om jeg kun skulle tatt hensyn til meg selv og egne ønsker, hadde jeg gått frisørskole, uten tvil. Men for mine foreldres del valgte jeg en linje på universitetet. Resultatet for meg ble stryk pga særs lite motivasjon for det ene faget (og deretter stryk i et fag jeg faktisk likte pga lite studiemotivasjon), og at jeg sluttet etter to og et halv år. Jeg diskuterte det ikke med foreldrene mine, men fortalte dem at jeg hadde tenkt å slutte pga slik og slik, og det aksepterte de heldigvis. Nå jobber jeg heltid i butikk mens jeg prøver å finne ut hva jeg vil gjøre videre. Frisørlinja har jeg gått bortifra, men har ikke tenkt å jobbe i butikk resten av livet heller. Så en eller annen gang blir det nok høyere utdanning på meg igjen, men da skal det være mitt valg.

[Lærerinna]

Jeg kjenner meg igjen i din situasjon. Rett etter videregående startet jeg på et studium som skulle vare i 4 år. Dessverre fant jeg raskt ut at dette studiet ikke var noe for meg. Jeg fortsatte likevel i halvannet år før jeg klarte å "ta skrittet" og ringe hjem for å fortelle at jeg ville slutte. Jeg fikk flere kommentarer fra "bedrevitere" i familien som nok hadde forventet at jeg som "alltid har vært så flink", skulle klare å fullføre dette studiet.

Jeg sluttet likevel, og kan med hånden på hjertet si at jeg ikke en eneste gang har angret dette valget. Det eneste problemet jeg fikk i ettertid, var med Lånekassen. Dette var imidlertid ikke min skyld, så det ordnet seg til slutt, men jeg vil likevel anbefale deg å undersøke regler for tilbakebetaling av lån ved avbrutt studei dersom du har lån.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg har også avbrutt studier jeg kjente ble helt feil og manglet motivasjon til, og har heller aldri angret. Men jeg hadde ikke det samme presset fra foreldre da - samtidig tror jeg ofte det er slik at det er en selv som føler sterkest på at man tror familien vil bli kjempeskuffa osv. Mine foreldre har nok alltid forventet noe av meg fordi jeg er skoleflink og "smart", men de støttet meg også veldig i valget mitt. Andre har nok fra tid til annet spurt hvorfor jeg ikke fullførte (prestisjestudium osv), men det er kommentarer jeg nesten aldri har fått høre ansikt til ansikt. Og det har da blitt folk av meg også, selv om jeg brukte en stund på å bestemme meg.

[Gjest boblebrus]

Jeg har også "sløst bort" livet med to år med studier. Jeg hadde ikke motivasjon, jeg fant plutselig ut at jeg hadde lurt meg selv til å tro at jeg hadde interesse for noe jeg egentlig ikke kan fordra. Jeg har også vært en veldig "flink jente" som alltid har fullført det jeg har begynt på, men jeg klarte bare ikke å fullføre, og fortalte dette til foreldre som forsto (men de var nok litt skuffa). Nå går jeg andre året på en barchelor som jeg trives med. Hvis man ikke eier motivasjon eller synes at studiet er totalt uinteressant, synes jeg man like gjerne kan slutte.

[AnonymBruker]

Hvis man ikke eier motivasjon eller synes at studiet er totalt uinteressant, synes jeg man like gjerne kan slutte.

Uenig. Uansett hvor demotiverende det kan være, si at man har 1 år igjen av bacheloren, så klarer de fleste å tvinge seg gjennom det ved hjelp av motivasjon som

1. At man faktisk har tatt opp lån fra lånekassa for å finansiere

2. At man når man er ferdig uansett har noe i ryggen og ikke er blank selv om man ikke kan tenke seg å jobbe med det så kan det være en fordel senere.

3. At 1 år går så fort likevel at man er "snart" ferdig.

For de som ikke trenger ta opp lån så er ståa kanskje annerledes. Nei jeg skulle hatt graden for alle pengene jeg hadde investert!

[The Kitten]

Vet du hva du vil gjøre istedenfor?

[ssgxd]

Vet akkurat hvordan du har det. Jeg begynte på sosionomstudiet nå i høst, og kom rett fra videregående. Eide ikke motivasjon, men følte jeg "måtte" gå noe fordi jeg allitd har vært "flink". Endte med at jeg sluttet for halvannen måned siden, bare noen måneder ut i studiet. Bøkene jeg har kjøpt har jeg så vidt åpnet.

Nå jobber jeg så og si fulltid i butikk og har fått en høyere stilling som vil se bra ut på CV'en, så noe har jeg da fått ut av å slutte. Hva jeg skal nå, vet jeg ikke, men er iallefall sikker på at jeg IKKE begynner på skole før jeg er sikker på hva jeg vil. Tar det to år tar det to år, tar det femten, så gjør det det. Men et studie er så mye mer arbeid enn en fulltidsjobb at man må ha motivasjonen på topp hele tiden.

Så du er ikke alene, du må gjøre hva som er rett for deg. Men det kan være lurt å ha en jobb å gå til slik at du ikke blir gående hjemme hver dag.

[AnonymBruker]

TS her, takk for gode råd - og det er veldig befriende å vite at man ikke er aleine om å velge feil!

Jeg bor fortsatt hjemme hos mine foreldre, i teorien hvertfall, og har derfor ikke tatt opp noe lån eller stipend, så noe problem med lånekassen vil jeg derfor ikke få.

Jeg har allerede en jobb som jeg har hatt ved siden av skolen i to og et halvt år, hvor det ikke er noe problem å få noe større stilling enn det jeg har i dag. Så jeg står derfor ikke helt på egne bein om jeg skulle trekke meg fra studiet.

En annen ting jeg så en av dere nevnte var dette med hva som motiverer for å fortsette, nå har det seg sånn at ingen av de punktene du nevnte treffer meg på noen som helst måte da jeg hverken har tatt opp noe lån/stipend eller har kun ett år igjen av studieløpet mitt. Jeg har faktisk tre og et halvt år igjen. De årene vil jeg heller sløse bort på noe jeg har lyst til og føler er motiverende.

Men hva jeg vil senere har jeg ingen fasit på nå, jeg vil finne noe jeg kan trives med.

[Isabel]

Virker som du innerst inne vet hva du vil: slutte.

Foreldre kan av og til overraske, ta en prat med de om dette.

Å kjenne at man er på feil plass, er utrolig frustrerende og tyngende! Slutt, det er mitt tips!

Jeg er skikkelig i mot at man "skal" begynne å studere rett etter videregående. Ta deg en pause, jobb, tjen penger, reis! Til neste år kan du kanskje ta et årsstudium i et emne som interesserer deg - det taper du uansett ikke på!

Livserfaring er den beste skole! Utdanning kan du gjøre tidsnok, du skal jobbe resten av livet - så ikke stress med det når du er så ung som 19 år! Ta det et par år til å gjøre det DU vil!

Erfaringsmessig gjør man det mye bedre på studier når man har hatt et par år "off". Da er man klar for å begynne, og mer målrettet. Skjønner ikke vitsen med å være ferdig utdanna i en alder av 22-23 år..

Stå på!

[Joyce]

Jeg skjønner på deg at det virker som om du har bestemt deg, og i såfall med god grunn synes jeg, men har du forsøkt å vurdere hvordan tilværelsen kunne blitt i ettertid?

Har du sett for deg deg selv som lærer? Ulemper og fordeler? Hvis denne tilværelsen tiltaler deg, kunne du jo brukt det siste av motivasjonen din på å fullføre?

Jeg vet bare at i dag er jeg 25 år med kun VGS og ingen karrierevalg linjet opp. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor! Hindringen min er at jeg har barn og kan ikke studere heltid, derfor må jeg plukke nøye ut nettstudier som kan gi meg mest mulig på kortest studietid. Ikke så heldig situasjon det heller.

Skulle ønske jeg kunne startet på nytt og ha tid og mulighet til å studere akkurat hva jeg vil og så lenge jeg vil.

Jeg tror du oppnår mest ved å fullføre noe du tror du vil bruke livet ditt på. Det er bare du som vet hva det er.

Lykke til!