Alt er bare kaos

[Gjest Fortvilet]

Jeg er en fast bruker med et litt kaotisk følelsesliv for tiden, og behov for å lufte følelsene mine. Da min beste venninne har flyttet til et annet land og mine andre venninner også er venner av kjæresten min, har jeg ingen å betro meg til. Jeg føler at jeg sitter inne med noe jeg så desperat trenger å dele, at jeg skriver ned alt her. Siden han ikke er hjemme (vi bor sammen) er dette et bra tidspunkt å skrive alt ned på. Vi har kjøpt hund og leilighet sammen og alt er ganske satt og vanskelig å bryte ut av. Vi er i midten av 20-årene begge to.

Jeg er inne i et forhold som har vart i litt mer enn to år. Vi kjente hverandre en god stund før vi ble sammen, og hadde begge kjærester på hvert sitt hold da vi møttes. Alt var veldig hett og stormfult da vi ble sammen, med tårer, lidenskap og het sex. Vi er egentlig ganske like og tempramentsfulle, noe som resulterer i mer enn bare lidenskapelig sex, nemlig heftige krangler og enorme sjalusiutbrudd. Jeg er så usikker på hva jeg vil med forhold til han, bli hos han og leve for de hete øyeblikkene og lenge nettene, eller dra til fordel for et mer stabilt følelsesliv.

Jeg har hatt en langt tidligere forhold som hadde alt, bortsett fra det jeg har med min nåværende, nemlig lidenskap. Min ex var ikke særlig opptatt av kroppskontakt og kos, noe min nåværende er, på lik linje med meg. Det er det beste med han, og det jeg eventuelt ville savnet mest.

Det jeg er usikker på er om jeg elsker han eller bare det å ha en elsker, venn, kjæreste. Jeg har vel aldri vært singel og frykter tanken å ikke ha noen å ligge tett inntil når verden går meg i mot. Jeg er også redd jeg er blitt som min far, en som bytter kjæreste etter et par år fordi gresset ser så mye grønnere ut på den andre siden. Min mor har også nevnt det, sagt at hun håper jeg ikke blir som min far.

Jeg vet ikke om jeg elsker han, som sagt. Her om dagen var vi borte fra hverandre tre netter, og jeg ble som gal siste kvelden av lengsel og behov for kos og kroppskontakt. Var i festlig lag men satt bare og tenkte på å ligge inntil han og kjenne hans armer rudt meg. Andre ganger får jeg helt nok og orker ikke tanken på at han skal klå på meg og heller ikke at vi skal ha sex.

Jeg begynner å irritere meg over hans feil og småting han gjør, måten han prater på osv. Noen ganger synes jeg han er helt nydelig og kan titte på han med stolthet over at han er min, at jeg klarte å erobre han. Jeg synes han er pen og har en fin kropp, og liker måten han kler seg på. Jeg merker at jeg misliker enkelte av kameratene hans og også han fordi de får han til å endre seg overfor meg. Ikke mye, men sånn at han ikke leger frokost til meg når de er på besøk hos oss, men heller skal ha meg til å slave på kjøkkenet bare fordi de synes det er kult med kontroll over dama.

Mine foreldre elsker han, mine besteforeldre og søsken forguder han og alle tror vi er lykkelige.

Jeg er sjalu på hans jentevenner jeg ikke kjenner, og han er sjalu på mine kamerater. Vi er egentlig ganske sjalu begge to. Tenker også at sjalusien beviser at jeg føler noe for han. Vet bare ikke hva. Får vondt inni meg når jeg ser han danse med andre eller når han møter ex'en sin. Tror han er mer sikker på sine følelser enn hva jeg er.

Jeg har så mange motstridende følelser at jeg tror jeg blir gal. Enkelte dager tror jeg at jeg elsker han, mens andre dager ønsker jeg å prøve å være singel og leve livet, får lyst på alle kameratene mine og vil at de skal ha lyst på meg. Har aldri vært utro, og kommer heller ikke til å være det. Ei venninne jeg har nevnt dette til har rådet meg til å kose litt med en annen gutt for å se om jeg da vil få det ut av systemet og hva jeg eventuelt vil føle da. Vet ikke om det er løsningen. Liker ikke utroskap, men av og til ønsker jeg at han er utro sånn at jeg får en vei ut og en grunn til å hate han, eller iallfall ikke føle så mye for han.

Herregud, det jeg trenger er vel en psykolog. Å skrive dette ned er vel egentlig terapi, så jeg får sortert alle tankene og satt ord på dem. Kunne sikkert skrevet en hel bok om alt jeg føler. Synes synd på meg selv i dag og har et behov for å være sinna og lei meg. Jeg har vridd ting han har gjort i dag med vilje og overdrevet dem for å ha en grunn til å være sint på han. Stakar gutt. Han kan ikke ha det lett med meg. Håper alt ordner seg og blir lettere når jeg får sluttet på p-pillen. Tror den skaper kaos i hormonene, spesielt nå når jeg har mensen og alt er ekstra sårt. Akkurat i kveld synes jeg han er dust. Veldig dust, rett og slett. Har sagt det til han også, mens før i dag sendte jeg han søte sms om at jeg savnet han og ville kose med han i natt.

Hva i guds navn skal jeg gjøre?? Kommer jeg noen sinne til å bli normal???? Kommer jeg til å klare å holde meg til en resten av livet uten å drømme om et annet liv?? Hjelp?

[Agnes]

Alt hadde vært mye lettere om noe kunne fortelle en at denne personen er riktig eller ikke riktig å elske - og så skulle man gjort akkurat det. Eller?

:kgsmil:

[Gjest Anonymous]

Ja, da hadde alt vært mye lettere.

I dag er forresten alt litt bedre, ikke så sinna på han lengre. Men vet at det kommer tilbake.

[Agnes]

Ja, da hadde alt vært mye lettere.

I dag er forresten alt litt bedre, ikke så sinna på han lengre. Men vet at det kommer tilbake.

Poenget mitt er at selv da hadde det ikke vært lettere...Fordi du da måtte leve etter hva som føltes riktig og galt for andre. Du må søke i deg selv og selv avgjøre hva som er viktig og riktig for deg.

Ellers godt å høre at det går bedre

Har du forøvrig prøvd å høre med dine foreldre og besteforeldre om alt hva de har vært sinna på partneren sin for oppigjennom tidene? Hvor ofte de har drømt om et bedre liv? Jeg tror de kan fortelle at slikt sinne kommer og går, jeg tror de har drømt om andre.

Du må selv velge hvor stor grad av sinne og frustrasjon du kan holde ut med innimellom, før forholdet ditt tapper deg mer for krefter enn det tilfører deg av glede og energi.

[Gjest Anonymous]

Du har et godt poeng der. Takk for gode råd!

Klem