Til mobbeofre

[Gjest Uglefot]

Jeg lever livet mitt 99%. Men enkelt for deg å si. Har man opplevd så mye dritt som meg, er det ikke bare å komme over det. Den jævlaskapen vil alltid være en del av meg dessverre. Det er mobberne som må skjerpe seg med at de må tørre å ski unskyld ikke jeg. De fortjener hevn, og det skal jeg sørge for hvis de ikke sier unskyld.

Sikert enkelt å si for folk som ar mobba selv. De vil vel ikke ha noe hevn. De tenker sikkert det de ar gjort ikke var så ille.

Det er ikke mobbing det er hevn. For mobbing er erting OVER LENGRE TID. Å komme bort til en mobber å si til personen "hei mobber" å så er man ferdig er ikke mobbing. Og du vil mest sannsynlig alltid være en mobber for den du mobba. Men klarte du ikke tenke selv da du mobba? var det først i voksen alder du forsto at det var galt? Merkelig. og ikke kom her å si jeg er på vei til å bli no mobber, det siste jeg vil være er å bli forbinda med en mobber. Og det er akuratt det dere x-mobbere kommer til å bli forbinda med resten av deres liv av de som så dere mobbe og av de som ble mobba

Jeg har ikke hevntanker, men bare sier jeg vil de skal forstå hva de har gjort.

Jeg synes det virker som om du har hevntanker..

Er ikke meningen å virke nådeløs imot deg,har full forståelse for hvor vondt og sårt mobbing er. Men jeg råder deg til å legge denne tida bak deg. Du er ung. Gå med hodet høyt hevet og se fremover!

[The Kitten]

Jeg har ikke hevntanker, men bare sier jeg vil de skal forstå hva de har gjort.

Foreløp har de bidratt til å gjøre deg til en bitter og hevngjerrig person. Er det slik du vil være?

[Gjest Dainty]

Ro dere ned, folkens. Å kalle TS kynisk og kald er helt feil her. Mest sannsynlig er hun det motsatte: hun er full av sinne og frustrasjon. I tillegg er hun ung, jeg får inntrykk av at hun er i tenårene, og det er ikke alltid like lett å tenke og uttrykke seg rasjonelt.

Jeg skjønner hvordan du føler det, TS. Og du har lov til å føle det slik. Det er helt greit. Sinne, bitterhet og hevnfølelse er en naturlig ettervirkning av det faktum at noen har vært stygge mot deg over tid og gjort hverdagen din vanskelig. Alle mennesker kan føle det slik.

Men jeg lover deg at det blir bedre. Det beste du kan gjøre per dags dato, er å konsentrere deg om deg selv og ditt eget liv. Tenk at disse menneskene finnes ikke lenger, de er ikke en del av ditt liv - og det skal de ikke få lov til å være, heller. De fortjener ikke å spille en rolle i ditt liv. De fortjener ikke å definere hvem du er, eller hvordan du skal se på deg selv, eller å forme din fremtid negativt.

Mange av verdens mest suksessfulle mennesker har en fortid som mobbeofre! Det å ha klart å komme seg igjennom en tøff ungdomstid kan være en styrke å ha med seg videre. Du vet at du kan overleve å bli tråkket på - og du har en erfaring i bagasjen som kan vise seg nyttig i andre situasjoner senere i livet.

Det tar tid å kvitte seg med følelsen av bitterhet - og det skal ta tid. Men det er nødt til å gjøres, og bare du kan gjøre det. Det er ikke dermed sagt at du trenger å gjøre det helt alene; hva med å få noen timer hos en terapeut? Det kan være nyttig å få sortert tanker og følelser sammen med noen utenfra.

Å bli mobbet er ingen spøk. Det kan sette spor i sjel og hjerte (og aller mest i selvfølelsen), som det kan være vanskelig å møte forståelse for, siden det er skader som ikke vises utenpå. Men det er skader som det går an å hele. Du har et rikt og spennende liv som venter på deg, utdannelse, nye mennesker å bli kjent med, og ikke minst deg selv å bli kjent med. Du skal ha det bra. Og det tror jeg er den beste "hevnen", om jeg kan kalle det dét.

Og husk - mest sannsynlig har disse menneskene som mobbet deg allerede fått sin straff; å være stygg mot andre mennesker, vitner i de fleste tilfeller om egen emosjonell disharmoni.

[Gjest Caylee]

Jeg synes det virker som om du har hevntanker..

Er ikke meningen å virke nådeløs imot deg,har full forståelse for hvor vondt og sårt mobbing er. Men jeg råder deg til å legge denne tida bak deg. Du er ung. Gå med hodet høyt hevet og se fremover!

Du har ikke forståelse for noe som helst. du sier imot deg selv hele tia, du er på lag med mobberne men plutserlig sier du at du har forståelse osv? Ja jeg har hevntanker og det hadde du sikkert også hatt vis noen ødla mye av livet ditt

[Gjest Caylee]

Foreløp har de bidratt til å gjøre deg til en bitter og hevngjerrig person. Er det slik du vil være?

Så du mener det ikke er lov å vise følelser? skal jeg gå rundt å late som alt er helt fint for at jeg ikke skal virke bitter?

[Gjest Caylee]

Ro dere ned, folkens. Å kalle TS kynisk og kald er helt feil her. Mest sannsynlig er hun det motsatte: hun er full av sinne og frustrasjon. I tillegg er hun ung, jeg får inntrykk av at hun er i tenårene, og det er ikke alltid like lett å tenke og uttrykke seg rasjonelt.

Jeg skjønner hvordan du føler det, TS. Og du har lov til å føle det slik. Det er helt greit. Sinne, bitterhet og hevnfølelse er en naturlig ettervirkning av det faktum at noen har vært stygge mot deg over tid og gjort hverdagen din vanskelig. Alle mennesker kan føle det slik.

Men jeg lover deg at det blir bedre. Det beste du kan gjøre per dags dato, er å konsentrere deg om deg selv og ditt eget liv. Tenk at disse menneskene finnes ikke lenger, de er ikke en del av ditt liv - og det skal de ikke få lov til å være, heller. De fortjener ikke å spille en rolle i ditt liv. De fortjener ikke å definere hvem du er, eller hvordan du skal se på deg selv, eller å forme din fremtid negativt.

Mange av verdens mest suksessfulle mennesker har en fortid som mobbeofre! Det å ha klart å komme seg igjennom en tøff ungdomstid kan være en styrke å ha med seg videre. Du vet at du kan overleve å bli tråkket på - og du har en erfaring i bagasjen som kan vise seg nyttig i andre situasjoner senere i livet.

Det tar tid å kvitte seg med følelsen av bitterhet - og det skal ta tid. Men det er nødt til å gjøres, og bare du kan gjøre det. Det er ikke dermed sagt at du trenger å gjøre det helt alene; hva med å få noen timer hos en terapeut? Det kan være nyttig å få sortert tanker og følelser sammen med noen utenfra.

Å bli mobbet er ingen spøk. Det kan sette spor i sjel og hjerte (og aller mest i selvfølelsen), som det kan være vanskelig å møte forståelse for, siden det er skader som ikke vises utenpå. Men det er skader som det går an å hele. Du har et rikt og spennende liv som venter på deg, utdannelse, nye mennesker å bli kjent med, og ikke minst deg selv å bli kjent med. Du skal ha det bra. Og det tror jeg er den beste "hevnen", om jeg kan kalle det dét.

Og husk - mest sannsynlig har disse menneskene som mobbet deg allerede fått sin straff; å være stygg mot andre mennesker, vitner i de fleste tilfeller om egen emosjonell disharmoni.

Tusen takk for støtten, det var veldig fint å lese det du skrev. Du har så rett

[Gjest Caylee]

Det er riktig, det tar oftest veldig mange år å komme over det samme hvor mye man ønsker å bli ferdig med det og gå videre. Jeg synes du skal være veldig stolt av deg selv for at du holdt ut. Det trengs det en enorm styrke å gjøre, særlig hvis man ikke har opplevd å få støtte fra en eneste sjel.

Tusen takk

[Tingo]

Hva ville du egentlig med denne tråden?

[Gjest Uglefot]

Du har ikke forståelse for noe som helst. du sier imot deg selv hele tia, du er på lag med mobberne men plutserlig sier du at du har forståelse osv? Ja jeg har hevntanker og det hadde du sikkert også hatt vis noen ødla mye av livet ditt

Ærlig talt,når har jeg gitt utrykk for at jeg er på lag med mobberne??

Beklager at jeg ikke støtter dine hevntanker,men jeg mener det ikke er den beste løsningen,og det sier jeg i beste mening.

Man trenger ikke å gå rundt med hevntanker selv om man har opplevd mye dritt i livet fra andre folk,tro det eller ei,det finnes andre måter å komme seg videre på.

Jeg håper du finner en grei måte å kommer over det du har opplevd på og jeg håper du vil få bedre selvtillit slik at du kan takle både motgang og konstruktiv kritikk uten å føle at du må forsvare deg.

Lykke til

[The Kitten]

Så du mener det ikke er lov å vise følelser? skal jeg gå rundt å late som alt er helt fint for at jeg ikke skal virke bitter?

Ja, det var nøyaktig det jeg mente.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke lest hele tråden, men vil bare si at jeg ble mobbet så ille at jeg i dag ikke tror jeg kommer til å få barn fordi jeg er redd de skal ende opp med enten min eller mobbernes rolle, og at dette skal gjøre så vondt at jeg ikke klarer å elske dem.

Femten år etter kjenner jeg fremdeles sinnet stiger og hevntankene kommer når jeg en sjelden gang tenker på hva disse onde barna gjorde mot meg. Men det synker like fort når jeg tenker på min hevn: jeg er elsket av en fantastisk mann, jeg har suksess, høy utdannelse, god jobb, utrolige venner og jeg liker meg selv. Mine mobbere har klart seg dårlig i livet, og er nesten uten unntak blitt rusmisbrukere. Jeg er ikke et større menneske enn at jeg godter meg litt over det, selv om jeg vet det er grusomt. Men det er alt jeg gjør også. Jeg drømte tidligere om hevn og at jeg skulle fornedre dem slik de fornedret meg. Men jeg er glad jeg ikke gjorde det, for da hadde jeg latt meg selv synke ned på deres nivå. I stedet tillater jeg meg altså å godte meg litt over deres stakkarslige skjebne og leve mitt eget liv til det fulle.

TS: Du kommer til å komme dit jeg er en gang. Men du har mye å fordøye og kanskje litt klokskap å lære. Gi det tid, betro deg til de du stoler på, snakk deg gjennom det og vurder profesjonell hjelp. Lykke til!

[Gjest Blondie65]

Er du klar over at mobbingen netopp har slutta? Det er liksom bare 5 måneder siden. Jeg hadde skjønt du hadde sagt det vis jeg var 40år og det hadde skjedd for 20år siden. Men det har ikke gått et halvt år engang. Det tar ikke så kort tid å komme over det. Men det aner vel ikke du, siden du mest sannsynlig ikke har blitt mobba

Jeg forstår veldig godt at dette er vondt og at det er sår som fortsatt er åpne. Jeg vet hvordan det er å bli mobbet daglig gjennom nesten hele barne og ungdomsskolen. Jeg brukte mange år på å bygge opp den ødelagte selvtilliten og reagerer voldsomt sterkt på mobbing.

Men hevn og straff er ikke løsningen for deg. Det kan kanskje virke som at det er det som skal til for å få fred, men det er faktisk du selv som har makten til å komme videre i ditt liv. Du er ikke avhengig av at mobberne skal få straff eller at du skal bli hevnet for at ditt liv skal bli bra igjen.

Og så kommer spørsmålet: skal de virkelig få slippe unna med dette? Vel husk at det er bare 5 mnd for dem også. I den grad de har forstått at de har mobbet trenger de også tid til å forstå at det ikke er måten. Kanksje forstår de det aldri. Men svært ofte mobber man for å skjule egen usikkerhet eller i et slags "mobb eller bli mobbet" mønster. Har du noen gang tenkt over dette: hvis du måtte enten være mobbeoffer eller mobber, hva ville du helst vært? Jeg ville selvsagt aldri ønsket å være mobbeoffer da det stod på - men tenk å være den som mobbet en annen og leve med det i ettertid? Det ville jeg ALDRI hatt på meg.

Jeg anbefaler deg sterkt å få hjelp til å bearbeide dette.

[The Kitten]

Jeg har ikke lest hele tråden, men vil bare si at jeg ble mobbet så ille at jeg i dag ikke tror jeg kommer til å få barn fordi jeg er redd de skal ende opp med enten min eller mobbernes rolle, og at dette skal gjøre så vondt at jeg ikke klarer å elske dem.

Femten år etter kjenner jeg fremdeles sinnet stiger og hevntankene kommer når jeg en sjelden gang tenker på hva disse onde barna gjorde mot meg. Men det synker like fort når jeg tenker på min hevn: jeg er elsket av en fantastisk mann, jeg har suksess, høy utdannelse, god jobb, utrolige venner og jeg liker meg selv. Mine mobbere har klart seg dårlig i livet, og er nesten uten unntak blitt rusmisbrukere. Jeg er ikke et større menneske enn at jeg godter meg litt over det, selv om jeg vet det er grusomt. Men det er alt jeg gjør også. Jeg drømte tidligere om hevn og at jeg skulle fornedre dem slik de fornedret meg. Men jeg er glad jeg ikke gjorde det, for da hadde jeg latt meg selv synke ned på deres nivå. I stedet tillater jeg meg altså å godte meg litt over deres stakkarslige skjebne og leve mitt eget liv til det fulle.

TS: Du kommer til å komme dit jeg er en gang. Men du har mye å fordøye og kanskje litt klokskap å lære. Gi det tid, betro deg til de du stoler på, snakk deg gjennom det og vurder profesjonell hjelp. Lykke til!

Får du det bedre av at de har det vondt?

[AnonymBruker]

Får du det bedre av at de har det vondt?

Selvfølgelig ikke. Det hjelper ikke på smerten de har påført meg. Men det hindrer meg i å gjøre noe aktivt for å få hevn. Jeg har ikke noe behov for å påføre dem smerte, selv om de har dratt meg gjennom helvete. Karma har tatt hevnen for meg.

[The Kitten]

Selvfølgelig ikke. Det hjelper ikke på smerten de har påført meg. Men det hindrer meg i å gjøre noe aktivt for å få hevn. Jeg har ikke noe behov for å påføre dem smerte, selv om de har dratt meg gjennom helvete. Karma har tatt hevnen for meg.

Så om de hadde hatt det bra i dag, så hadde du tatt hevn?

[AnonymBruker]

Så om de hadde hatt det bra i dag, så hadde du tatt hevn?

Nei, det hadde jeg nok ikke. Men jeg tror jeg hadde slitt med flere hevntanker enn jeg gjør i dag. Det hadde vært vanskeligere å legge det bak meg, hvis de hadde fått fantastiske liv til tross for grusomhetene de gjorde. Jeg håper at jeg en dag vil ønske dem alt godt, men det klarer jeg ikke ennå. Det er for dype sår.

[Gjest]

Sikert enkelt å si for folk som ar mobba selv. De vil vel ikke ha noe hevn. De tenker sikkert det de ar gjort ikke var så ille.

Jeg ble mobbet. Jeg ville aldri hevnet mobberne mine. Ja de er/var idioter og ingenting forandrer på det. Jeg ønsker de mye vondt, men jeg gidder ikke legge meg opp i det. Slikt tull kan de helt fint greie selv. Å evt ta igjen blir å synke til dems nivå. Dessuten viser det at jeg fortsatt lar meg bli påvirket av de. At til tross for at det har gått flere år påvirkes jeg fortsatt av hvordan de var mot meg.

Det er ikke mobbing det er hevn. For mobbing er erting OVER LENGRE TID. Å komme bort til en mobber å si til personen "hei mobber" å så er man ferdig er ikke mobbing.

I hodet mitt er det bare tåpelig, ikke hevn. Det funker hvertfall ikke å få en unnskyldning ved å gi de en slik hilsen hvertfall. Jeg hever meg over de, viser at jeg er bedre.. Ignorer de i verste fall, men å oppsøke de selv? Nei, det er de ikke verdt..

Er du klar over at mobbingen netopp har slutta? Det er liksom bare 5 måneder siden. Jeg hadde skjønt du hadde sagt det vis jeg var 40år og det hadde skjedd for 20år siden. Men det har ikke gått et halvt år engang. Det tar ikke så kort tid å komme over det.

Jeg kan gjerne si at det er over 8 år siden jeg ble mobbet. Og vet du hva, nå har jeg det jævligere enn noen sinne. Mobbing på den tiden var ikke i nærheten av hva jeg har endt opp med nå. Angst, depresjoner, selvmordstanker, selvskading, dårlig selvtillit o.s.v. Dette har ikke kommet før de siste årene. Og det har ikke skjedd noe annet som kan legge opp til dette bortsett fra å ha gått gjennom fra førskolen til slutten av ungdomsskolen ved å få fortalt at jeg er stygg, at jeg ikke fortjente noe, at jeg alltid ble valgt sist, dyttet, krynet, slått, banket, bindt fast i beina og bli dratt gjennom gangen, blitt stjålet fra meg ytterklærne mine, votter, luer, sekker. Fått kastet sekken i vannpytter, bøkene min ble dynket i vann, kastet i snøhauger så jeg ikke fikk tak i de o.s.v. Og dette er bare småting av hva jeg har opplevd. Og alikevel gidder jeg rett og slett ikke kaste bort min energi på mobberne mine. De kan for min del bare dra til helvette, og ser jeg de i butikken, vel da ignorer jeg de som om de var fremmede mennesker... De fortjener ikke min oppmerksomhet, om den så er negativ eller positiv. De er ikke verdt det. I heletatt!

Endret 7. november 2010 av Gjest

[Anglofil]

Jeg kommer ikke til å hevne meg på mine mobbere gjennom barneskolen. De hadde det vondt selv og gjorde det de måtte for å overleve. Jeg var den som ble mobbet av dem, men som dro hjem til mobberne etter skolen, spesielt én i klassen, for å lage middag til denne medeleven. Grunnen var enkel: denne eleven opplevde at en av foreldrene drakk mye og eleven fikk sjelden middag (eller andre måltider).

Så jeg synes egentlig veldig synd på mine mobbere. Ordene kommer jeg nok aldri til å glemme, de var ondskapsfulle, men mobberne i seg selv bærer jeg ikke hat mot. Jeg tilgir ikke, men jeg lever videre. Det er ikke noe jeg lenger tenker på, utover det at jeg ofte tenker at jeg kanskje burde gjort mer. Men jeg var bare 6-7-8-9 år og det var bare så mye som jeg kunne gjøre. Å lage mat til en av mine mobbere var min måte å vise at jeg kanskje forsto. Selv om denne mobberen fikk meg til å gråte hver eneste dag.

MEN. Den mobberen jeg ønsker å "hevne" meg på er den personen som snudde ryggen til meg på videregående og mobbet meg. Min tidligere bestevenninne. Henne tilgir jeg aldri. Jeg er ikke sint lenger, og jeg ser ingen vits i å tilgi, for jeg lever et fint liv uten å hate denne personen. Men hun skal få høre det. Akkurat den smerten hun påførte meg. Jeg skal konfrontere henne, men aldri på en fysisk måte. Hun fortjener å få vite hvor mye smerte hun forårsaket. Hun var myndig, hun burde ha visst bedre, hun var liksom en venninne. En person jeg gikk i klasse med i tre år, og som ikke ville snakke med meg én eneste gang. Jeg ønsker henne ikke vondt, men hun fortjener å vite.

Mvh Yvonne

Endret 8. november 2010 av Yvonne

[AnonymBruker]

Til Cyanid, Blodie65 og Caylee og alle dere andre som skriver at dere har blitt mobbet:

Hva ble dere utsatt for? Hvorfor definerer dere det som mobbing? Var det drittslenging etc. eller vold?

Beklager dumt spm, men har blitt utsatt for en del selv, og lurer på om jeg kan klassifiseres som mobbeoffer. Hadde hjulpet å høre deres historier. Hvis dere orker da.

[Anglofil]

Den mobbingen jeg ble utsatt for var systematisk, den foregikk over flere år, og den handlet generelt om baksnakking, trakassering gjennom f.eks kontinuerlig stygge bemerkninger ift mitt utseende/evner, latterliggjøring, utestengelse av aktiviteter, og noen ganger også regelrett fysisk vold. MEN, faktisk skulle jeg til et visst punkt ønske at de brukte enda mer vold, av den enkle grunn at det er sår man kan se. Noe å vise frem. Og jeg vet det høres helt absurd og fælt ut, men det kan være ekstremt ensomt å gå rundt med "sår på sjelen", for det var kommentarene, drittslengingen og utestengelsen som tross alt var den aller verste. Ordene de slengte mot meg kan jeg den dag i dag ikke uttale.

Mvh Yvonne