Til mobbeofre

[Gjest Mahareth]

Jeg drømte om å ta hevn på en jeg gikk på barneskolen med. Han var skikkelig ekkel med meg og ei anna jente i klassen. Flyttet da jeg begynte på ungdomsskolen, og fikk aldri muligheten til å gjøre noe. Etter hvert så kom jeg egentlig over det.

Så traff jeg ho andre jenta han mobba på igjen for et års tid siden, og vi begynte å snakke om det. Ho kunne fortelle at ho hadde funnet ut at han hadde blitt mobba selv før han begynte på vår skole. Dette hadde ho slengt tilbake en dag på skolen, foran alle klassekameratene deres. Ho hadde fått være i fred etter det.

Jeg må innrømme at jeg kjente at det var godt å vite at han hadde fått litt igjen.

Å vente i årevis på å få en mulighet til å ta igjen høres fælt ut. Ikke bare vil mobberen fortsatt ha makten over deg, men det må kjennes ut som å bli spist opp innenfra. Å fokusere masse negativ energi på å planlegge hevn på en mobber kan umulig bli bra. Mye bedre å legge det bak seg og tenke at det har nok skjedd noe med mobberen også, som har fått h*n til å bli en mobber. I tilfellet jeg skrev om over trengte gutten å kjenne seg litt mer ovenpå, og gjorde det på den eneste måten han egentlig kjente til.

[Dyreelskern]

Jeg trykker ignore på friend requests på facebook fra mobbere, det er så langt jeg har gått... Og så sier jeg høyt og tydelig hva jeg syns om dem hvis folk prater om dem. F.eks. "vet du hva, hu er faktisk ikke så fantastisk som du tror, hu mobba folk hele barneskolen gjennom og var en skikkelig tyrann".

Og så trøster jeg meg med at jeg er lykkelig nå.

Endret 7. november 2010 av Dyreelskern

[AnonymBruker]

Jeg har selv blitt mobbet, og jeg tror mye av sinnet folk føler mot mobberne er kamuflert følelse av krenkelse. Mobbeofre kan lett føle at de har tapt ansikt, og blitt ydmyket, og at det ofte er det såre. Men klart, det er ikke lett å komme over. Selv flere år etterpå husker jeg godt de som mobbet meg. Og jeg føler at når de så meg så ydmyket vil de aldri se meg som sterk igjen. Så mange som vil assosiere meg med å være stakksrslig. DET gjør skikkelig vondt.

[Gjest Kevlarsjäl]

Å ta hevn er noe av det mest barnslige du kan finne på. Hvis du tar opp en ti år gammel mobbehistorie foran mobberens barn, så vil du rett og slett være en mobber selv. Ser du ikke det?

Jeg håper du kan heve deg over det og leve livet ditt uansett. Bitre mennesker har skjeldent glade, fornøyde liv. Og jeg unner alle å være glad og fornøyd.

Så her er det faktisk du som må skjerpe deg!

[fruBeist]

Er ikke sikkert barna er så uskyldige. Er skremmende ofte at barn av mobbere blir til mobbere selv.

Mobbeofferet var også uskyldig, men alikvel bestemte mobberen seg for at " hun der skal jeg bryte ned og plage!"

Barn av mennesker som mobba i grunnskolen er 100% uskyldig i at foreldrene mobba, noe annet kan du ikke påstå. Joda, mobbeofferet er uskyldig, men det behøver virkelig ikke å bety at man skal senke seg til samme lavmål som mobberen, ved å ydmyke vedkommende foran ens barn.

[The Kitten]

Er det ikke bedre å gå videre i livet sitt? Å søke hevn i voksen alder for noe som skjedde i barne og ungdomsårene blir for meg umodent.

[Gjest Caylee]

Huff

Trøst deg med at mobberne garantert har hatt det fælt selv, noe som igjen har ført til at de ble bøller. Mange sliter også veldig med det i ettertid, og noen lever med skyldfølelse.

Men jeg synes det er litt dobbeltmoralsk... du skal mobbe mobbere for å vise at mobbing ikke er greit? :klø:

Hvis de har skyldsfølelse så hvorfor sier de ikke da unskyld ?

Hvis jeg tar igjen mobber jeg ikke, det eneste jeg gjør er få de til å skjønne hvor vondt jeg hadde det. Jeg hadde det så vondt at jeg holdte på å ta mitt eget liv. Og da fortjener de å lide selv. Hvis noen av mobberne hadde holdt på å falle ned fra et fjell, ikke snakk om at jeg hadde hjulpet. Jeg hadde gått bort å sagt: "Det fortjener du".

[Gjest Caylee]

Skal du virkelig la de mobberne fortsatt ha makt over deg ved å gå å vente resten av livet på en mulighet for hevn? Er det ikke bedre å hevde seg på livets områder - i yrkeslivet eller privat - få et godt liv og vise disse mobberne at de er små de, og at du er større enn dem?

Jeg ble mobbet også. Men jeg bruker ikke daglig energi på det.

Jeg har et godt liv jeg nå. Mange gode venner, gjør det bra på skolen og har det bedre med meg selv. Men jeg kommer ikke over det. De har ødelagt flere år av mitt liv. Nesten drept meg psykisk. Jeg er sårbar på grunn av dem. Og livredd for å bli kritisert. De fortjner å lide. Som foreksempel at barna for høre hvordan de har vært. Da lider de sikkert veldig

[Gjest Caylee]

Å ta hevn er noe av det mest barnslige du kan finne på. Hvis du tar opp en ti år gammel mobbehistorie foran mobberens barn, så vil du rett og slett være en mobber selv. Ser du ikke det?

Jeg håper du kan heve deg over det og leve livet ditt uansett. Bitre mennesker har skjeldent glade, fornøyde liv. Og jeg unner alle å være glad og fornøyd.

Så her er det faktisk du som må skjerpe deg!

Jeg lever livet mitt 99%. Men enkelt for deg å si. Har man opplevd så mye dritt som meg, er det ikke bare å komme over det. Den jævlaskapen vil alltid være en del av meg dessverre. Det er mobberne som må skjerpe seg med at de må tørre å ski unskyld ikke jeg. De fortjener hevn, og det skal jeg sørge for hvis de ikke sier unskyld.

[Gjest Caylee]

Er det ikke bedre å gå videre i livet sitt? Å søke hevn i voksen alder for noe som skjedde i barne og ungdomsårene blir for meg umodent.

Sikert enkelt å si for folk som ar mobba selv. De vil vel ikke ha noe hevn. De tenker sikkert det de ar gjort ikke var så ille.

[Gjest BabyBlue]

Hvis de har skyldsfølelse så hvorfor sier de ikke da unskyld ?

Hvis jeg tar igjen mobber jeg ikke, det eneste jeg gjør er få de til å skjønne hvor vondt jeg hadde det. Jeg hadde det så vondt at jeg holdte på å ta mitt eget liv. Og da fortjener de å lide selv. Hvis noen av mobberne hadde holdt på å falle ned fra et fjell, ikke snakk om at jeg hadde hjulpet. Jeg hadde gått bort å sagt: "Det fortjener du".

Kanskje de føler seg skamfulle og mindreverdige pga. det de har gjort og tørr derfor ikke å be om unnskyldning? Hva vet vel jeg? Det eneste jeg vet er at hevn overhodet ikke kommer til å gjøre deg til et mer lykkelig menneske.

[Cata]

Faktisk så er en del mobbere ikke klar over at de mobber . Det lærte jeg da min mor mange år etter at jeg ble mobbet fikk en av mine fordums mobbere som kollega. Aner ikke hvordan det i det hele tatt kom opp, men på en eller annen måte må min mor ha kommet til å nevne at jeg ble mobbet på ungdomsskolen.

"Nei, men det ble hun da ikke???" var svaret - fra en av mobberne.

Forøvrig så fikk jeg på sett og vis min "hevn" da jeg stilte til reunion og kunne konstatere at jeg både hadde bedre utdannelse, jobb og så bedre ut enn majoriteten av mobberne.

"Jøss, er det virkelig deg?" var omkvedet.

Jepp, det var meg og jeg var ganske fornøyd den kvelden.

[fruBeist]

Jeg har et godt liv jeg nå. Mange gode venner, gjør det bra på skolen og har det bedre med meg selv. Men jeg kommer ikke over det. De har ødelagt flere år av mitt liv. Nesten drept meg psykisk. Jeg er sårbar på grunn av dem. Og livredd for å bli kritisert. De fortjner å lide. Som foreksempel at barna for høre hvordan de har vært. Da lider de sikkert veldig

Siden mobberen har ødelagt år av ditt liv, så skal du ødelegge noe for barna? Ser du ikke selv den logiske bristen her? Igjen, de har ingenting med å gjøre at en eller begge foreldrene mobba!

Endret 7. november 2010 av fruBeist

[Gjest Blondie65]

Forøvrig så fikk jeg på sett og vis min "hevn" da jeg stilte til reunion og kunne konstatere at jeg både hadde bedre utdannelse, jobb og så bedre ut enn majoriteten av mobberne.

"Jøss, er det virkelig deg?" var omkvedet.

Jepp, det var meg og jeg var ganske fornøyd den kvelden.

Samme her.

Noen av mobberne har bedt om unnskyldning. Andre av mobberne kommer jeg aldri til å se igjen. Og atter andre hadde en MYE verre oppvekst enn meg, og har havnet på skråplanet og alt håp om noen gang å finne vannrett kjøl er ute. Trenger jeg mer hevn?

[Gjest Blondie65]

<dobbelt>

Endret 7. november 2010 av Blondie65

[waco]

Eller hvis jeg blir sjef i en jobb og noen av mobberne kommer på jobbintervju ikke snakk om at jeg skal ansette dem. Men selvfølgelig hvis de kommer å ber meg om unskyldning en dag, da er det "glemt".

Hva skal dere?

Hvis du virkelig skal få plage folk så må du jo kunne ansette dem? Hvordan ellers skal du få gjengjeldelse da? Skal mennesker huske dette her så må man jo pine dem over tid, ellers funker det ikke, da blir jo alt glemt samme dag og det er vi jo ikke ute etter.

[Tingo]

Hvis de har skyldsfølelse så hvorfor sier de ikke da unskyld ?

Hvis jeg tar igjen mobber jeg ikke, det eneste jeg gjør er få de til å skjønne hvor vondt jeg hadde det. Jeg hadde det så vondt at jeg holdte på å ta mitt eget liv. Og da fortjener de å lide selv. Hvis noen av mobberne hadde holdt på å falle ned fra et fjell, ikke snakk om at jeg hadde hjulpet. Jeg hadde gått bort å sagt: "Det fortjener du".

Du vet ikke noe om hvordan de har hatt det. Kanskje har de hatt det vondt selv, og tatt ut sin fortvilelse ved å mobbe andre. Ikke at det er noe forsvar, men det kan i mange tilfeller være en forklaring. Dette vet jeg gjelder noen av de verste plageåndene fra min egen barndom. De gikk gjennom et helvete hjemme, har jeg fått vite i ettertid.

Lar du noen falle ned fra et fjell fordi de mobbet deg, eller utsetter barna deres for noe de er uskyldige i, er du et mye dårligere menneske enn mobberne. Hvis det er en slik person du vil være, så vær så god. Du har ikke min sympati. Håper for din skyld at du modner litt etter hvert som du blir eldre. Og finner fred.

[cyanid]

Enig. Hvordan kan man gå videre om man ikke legger bak seg alt det kjipe en har opplevd og vrir det om til noe positivt? Nei det er jaggu ikke lett, jeg ble mobbet fram til jeg var 16, og på jobben for ett år siden, og nå i en alder av 24 har jeg begynt å se ting i et annet perspektiv. Det var ikke lett, og jeg skal ikke kjefte eller begynne å legge ut alt JEG har gjennomgått, men kan bare betrygge deg med at så lenge du jobber med deg selv så vil du greie å få et poitivt syn på livet etterhvert, uten hevntanker

[Antlers]

Jeg skjønner at det kan være godt å få det ut når du har båret på det lenge, men om du faktisk sier noe slikt til en som har mobbet deg på barne/ungdomsskolen så risikerer du at vedkommende bestemmer seg for å ta igjen, og da har du det gående på nytt, selv om det nok ikke blir snakk om mobbing slik det var før.

Slår du ned noen kan du bli anmeldt, og da hjelper det ikke å komme med at "Jammen... Hun mobbet meg skikkelig for 10 år siden!". Når man er voksen får det mye større konsekvenser å slå noen.

Høres helt greit ut å nekte å ansette en mobber. Mobberen har nok like lite interesse av å jobbe med deg som du har av å jobbe med vedkommende. Jeg synes heller ikke synd på mobberen om hun mister drømmejobben pga. at det var deg som hadde ansvaret for ansettelse. Det er et resultat av tilfeldige (og kanskje lite gjennomtenkte) ting som har skjedd i fortiden, og mobberen kan være en helt annen person i dag, men må alikevel ta konsekvensen av ting som skjedde for lenge siden.

Jeg har både mobbet og blitt mobbet, men dette er ikke noe jeg går rundt og har dårlig samvittighet for eller har det vondt pga. i dag. Jeg kan jo fortelle deg fra en (tidligere)mobbers perspektiv hvordan jeg hadde reagert på de tingene du vurderer å gjøre. Nå er jeg vel 10 - 15 år eldre enn deg, siden du snakker om videregående, men...

Hadde du forsøkt å slå meg ned hadde jeg tatt igjen med nebb og klør, og vi ville sannsynligvis endt opp med blåmerker begge to. Jeg hadde lagt deg for hat, og gjort alt jeg kunne for å gjøre livet surt for deg, noe som da er et resultat av hva du gjorde for 5 minutter siden, ikke hva som skjedde på barne/ungdomsskolen.

Skrike til mine nye venner at jeg var en mobber hadde ikke gjort meg noe, mine venner er venn med meg fordi de liker den jeg er, og at en tilfeldig person skriker at jeg er en mobber forandrer ikke på det. Folk ville nok stirret mer på deg enn på meg.

Om du hadde kommet bort til meg i butikken og sagt "Hei mobber! osv..". Ville jeg nok tatt igjen med samme mynt, f.eks: "Åh, heisann mobbeoffer Jeg kjente deg ikke igjen uten alle kvisene og den store magen. Jøss, du ser nesten normal ut, jo. Ja, bortsett fra ørene da. De stikker like mye ut som før, ser jeg.". Det du sa ville ikke gått inn på meg, men det jeg sa ville kanskje gått inn på deg. Hadde jeg hatt barn og du hadde sagt noe slikt foran dem, ville jeg forklart dem at du var en mobber, og brukt deg som et eksempel på hvordan man ikke skal oppføre seg. Hadde du sagt hei til meg på en høflig måte, hadde jeg hilst like høflig tilbake.

Om du hadde nektet å ansette meg synes jeg det bare er rett og rimelig. Jeg tenker ikke på hva som har skjedd for mange år siden, men om du fortsatt sliter pga. det, synes jeg det er fint at du har blitt tøff nok til å nekte å jobbe sammen med noen du blir lei deg av å være rundt.

De fleste som mobber har ikke diagnoser eller kommer fra voldelige hjem. De fleste av oss slutter å mobbe når vi er voksne. Det trenger ikke ligge noen dype tanker eller intenst hat bak mobbingen. Kanskje var du svært irriterende, kanskje hadde du et lyte som gjorde deg lett å mobbe, kanskje var du for stille og forsiktig, kanskje baksnakket du meg, og jeg bestemte meg for å ta igjen... Ikke vet jeg, men jeg vet at vi ikke satt og planla hvem vi skulle mobbe. Jeg vet ikke hvorfor andre mennesker valgte å mobbe meg heller, men de ga seg fort når jeg begynte å ta igjen med knyttneven. Da jeg mobbet selv, var jeg bestevenn med skolens største mobbeoffer - fordi jeg faktisk likte henne. Alle som forsøkte å mobbe henne når jeg var der fikk så hatten passet. Alle lo av han sjenerte med de utstående ørene (som ble skikkelig lilla i ansiktet når vi nevnte det), men ingen lo av den blide og utadvendte jenta i rullestol. Det er ikke nødvendigvis din skyld at du blir mobbet, men barn er flinke til å peke ut de "svakeste" - altså de som tar seg mest nær av det. Det var jo ikke noe gøy å mobbe de som ikke brydde seg.

[The Kitten]

Sikert enkelt å si for folk som ar mobba selv. De vil vel ikke ha noe hevn. De tenker sikkert det de ar gjort ikke var så ille.

At noen var en drittsekk mot deg i barne og ungdomsårene betyr ikke at du trenger å være en drittsekk i voksen alder. Det har nettopp noe med det å bli voksen.