ALLE rundt meg er gravide....

[Vilmenfårikketil]

Jeg og mannen min er henvist IVF og aner ikke om vi kan få barn med den metoden.

Kort fortalt: Det popper ut mager og unger overalt, fremvisning av ultralydbilder og detaljer om svangerskapet omringer meg daglig. jeg gråter meg i søvn av misunnelse hver gang jeg får vite om en ny gravid og sliter med å beholde masken når jeg snakker med gravide på jobb o.l. De venninnene jeg har fortalt til at vi sliter har "forsvunnet" når de har blitt gravide.. på tross av at jeg synes jeg har "bevart masken" og forsøkt å være genuint interessert og omsorgsfull. Jeg har nok ikke oppsøkt dem like mye som før, men det har ikke de heller, jeg føler litt på at de som vet synes det er ubehagelig at jeg ikke kan bli gravid...

Føler noen det her på samme måte?

Hvordan takler dere det, og hvordan skal man unngå å miste alle gravide venninner?

[Gjest Consensio]

Aner ikke.

Er selv barnløs. Holdt meg langt unna min beste venninne i nesten to år pga dette. Hun ble gravid og jeg klarte ikke å glede meg på hennes vegne før barnet var nesten ett år gammelt. Da ble det ikke så sårt lengre, for det verste for meg er å se og høre om graviditet og nyfødte...større barn takler jeg egentlig bedre.

Kunne selv tenkt meg tips og råd til hvordan man kan glede seg med dem også under svangerskapet og den første tiden.

Jeg var veldig heldig og har ei veldig god venninne. Selvom vi så og si ikke pratet på et par år, så var hun like fullt min venn når jeg tok kontakt igjen

Endret 5. november 2010 av Consensio

[Vilmenfårikketil]

Jeg kjenner meg så godt igjen! Har ei venninne nå som har en baby, vi var ganske gode venninner før hun ble gravid, men nå nærmer det seg halvannet år siden vi fant på noe sammen.. jeg har tatt initiativet, men hun kan aldri og tar ikke initiativet tilbake. Har nok litt med å gjøre at de ikke sa til meg at de prøvde, jeg var 1++% ærlig mot henne, hun ventet 4 mnd med å si at hun var gravid... så det var veldig tøft for meg i begynnelsen.

[AnonymBruker]

Jeg hussker veldig godt hvor vondt det var da dama til en av mannens nærmeste kompiser ble gravid, da hadde vi allerede prøvd i nesten to år, og hun var veldig flink til å fortelle oss alle at hun ikke hadde trodd det skulle klaffe mnd. etter hun sluttet på p-piller. Vi hadde ikke fortalt noe om vår prøving, og helt frem til det endelig klaffet for oss også, fikk vi høre fra dem at det var bare å lage barn, nå var det på tide vi fikk en også og hvor lett det var å lage barn. Vi måtte begrense kontakten veldig, for jeg orket ikke å innvie dem i hva vi slet med, følte meg mislykket nok fra før.

Nå venter vi vårt første barn, og kontakten med de to andre har tatt seg opp igjen, selv om vi ikke treffer dem like ofte som før. Men det har nok også sine naturlige grunner.

Lykke til med IVF, håper det klaffer for dere!

[Gjest Alabama]

Klarer fint å være sammen med venninner med barn, men er et slag i trynet hver gang jeg får høre om en ny graviditet..

[missLynch]

Man blir litt motløs, da...men greier jo å holde masken. Det "må" man jo.

[fruBeist]

Jeg kjenner meg så godt igjen! Har ei venninne nå som har en baby, vi var ganske gode venninner før hun ble gravid, men nå nærmer det seg halvannet år siden vi fant på noe sammen.. jeg har tatt initiativet, men hun kan aldri og tar ikke initiativet tilbake. Har nok litt med å gjøre at de ikke sa til meg at de prøvde, jeg var 1++% ærlig mot henne, hun ventet 4 mnd med å si at hun var gravid... så det var veldig tøft for meg i begynnelsen.

Det kan være 1000 grunner til at man ikke forteller folk at man prøver, eller at man er gravid. Kanskje hun og mannen har prøvd i evigheter, og ikke blitt gravid, og hatt det vondt med det. Kanskje hun har spontanabortert tidligere, og ville vente med å fortelle om graviditeten. Første trimester er gjerne litt usikkert, og flere enn du kanskje tror mister. Jeg kan telle 4 i min ganske nære familie, på 2 forskjellige generasjonsplan som har mista en eller flere ganger. Og dette er de jeg vet om. De to på mitt generasjonsplan hadde ganske akkurat begynt å fortelle folk da de spontanaborterte. Ikke mye gøy da å forklare gang på gang at det ble nok ikke baby denne gangen allikevel.

Endret 6. november 2010 av fruBeist

[Vilmenfårikketil]

Det kan være 1000 grunner til at man ikke forteller folk at man prøver, eller at man er gravid. Kanskje hun og mannen har prøvd i evigheter, og ikke blitt gravid, og hatt det vondt med det. Kanskje hun har spontanabortert tidligere, og ville vente med å fortelle om graviditeten. Første trimester er gjerne litt usikkert, og flere enn du kanskje tror mister. Jeg kan telle 4 i min ganske nære familie, på 2 forskjellige generasjonsplan som har mista en eller flere ganger. Og dette er de jeg vet om. De to på mitt generasjonsplan hadde ganske akkurat begynt å fortelle folk da de spontanaborterte. Ikke mye gøy da å forklare gang på gang at det ble nok ikke baby denne gangen allikevel.

Nope, det var ikke tilfelle her... de hadde vært sammen toppen et år før hun ble gravid, så håper ihvertfall ikke det var tilfelle... Jeg er veeeldig påpasselig med å tolke ting og forstår at mennesker ikke vil åpne seg (på bakgrunn av hvordan jeg har det), men hun visste at vi slet (ikke mange som vet det), og de sa de ventet barn til en del andre før vi fikk vite det...Poenget var at vi (jeg trodde ihvertfall) at vi var gode venninner og snakket om alt, men hun hadde det tydeligvis ikke likedan. så kanskje like greit av vennskapet har dabbet av..

Uansett, dette var litt off topic, bare ment som en ørliten digresjon til hvordan man takler gravide venninner. Jeg tror jeg er rett ved et sammenbrudd, bare et tidsspm før jeg bryter sammen foran noen som snakker om hvor lykkelige de er...snakk om å være ego...

[Athene]

Jeg kjenner et lite stikk da jeg hører om en graviditet, men det går raskt over. Jeg bruker masse tid sammen med venninner som er gravide og som har små barn, gleder meg sammen med dem og spør dem masse om detaljer rundt svangerskap og baby. Det gir meg mye å ta del i deres glede, og jeg føler aldri missunnelse. Får jeg spørsmål om når det er vår tur svarer jeg alltid at jeg aldri har hatt planer om å få barn før langt opp i 30 årene, og at jeg har lyst til å fokusere på karrieren, reising og mannen min noen år til.

Vi har heller ikke sagt til noen at vi prøver. Jeg kunne aldri funnet på å dele dette med noen, hverken foreldre eller mine beste venninner. Selv når gode venninner åpner seg for meg sier jeg ingenting om mine tanker. Den følelsen at jeg ikke vil si noe var også der før jeg visste at vi kom til å møte utfordringer og at det kom til å ta tid. Jeg ønsker heller ikke å informere noen om det før jeg er så langt på vei at det synes. Folk er forskjellige, så det å bli sur på noen for å ikke dele dette synes jeg unødvendig.

Endret 6. november 2010 av Atheene

[Vilmenfårikketil]

som tidligere sagt, Athene, det var off topic

takk for at du delte dine tanker uansett, godt å høre at noen takler dette så bra som du gjør.

jeg synes det er unaturlig å ikke dele, jeg tenker at gode venninner og slekt er helt nødvendig for at vi skal kunne komme oss gjennom dette. Jeg takler også dårlig "når skal dere få" spørsmål, og da synes jeg det er bedre at de nærmeste vet hvordan det er. Vi er alle forskjelllige, men jeg trodde jeg og min venninne var like der, og derfor skuffelsen. Nå gjelder ikke den tråden henne egentlig, mer hvordan man skal takle dette generelt. Jeg er dessverre ikke i stand til å styre hva jeg blir sur for og ikke, så kontroll over følelsene mine har jeg ikke, skulle gjerne fått tips der! men å styre oppførselen min, det har jeg gjort. om det er fornuftig å bli sur er en annen sak

Godt å høre at du klarer å dele gleden, jeg prøver iherdig, men tror dette er såpass ferskt at jeg må jobbe meg igjennom det. Har du ikke hatt problemer med det i det hele tatt? Jeg tror jeg også skal prøve å "eksponere meg mer" for det, nå trekker jeg meg nok mye tilbake, både ubevisst og bevisst. Om jeg gjør litt mer som deg, spør og graver og engasjerer meg mer så kan det være at jeg blir litt mer herdet..?

[Athene]

som tidligere sagt, Athene, det var off topic

Godt å høre at du klarer å dele gleden, jeg prøver iherdig, men tror dette er såpass ferskt at jeg må jobbe meg igjennom det. Har du ikke hatt problemer med det i det hele tatt? Jeg tror jeg også skal prøve å "eksponere meg mer" for det, nå trekker jeg meg nok mye tilbake, både ubevisst og bevisst. Om jeg gjør litt mer som deg, spør og graver og engasjerer meg mer så kan det være at jeg blir litt mer herdet..?

Man leser hele tråden, så er det lett å bare ta tak i alt som engasjerer en, og det med å ikke dele er viktig for meg

Men, tilbake til tema. Det er vanskelig å forklare hvorfor man ikke blir misunnelig, kanskje jeg bare er heldig. Jeg jobber ikke hardt for å klare dette, det faller seg bare naturlig å glede seg sammen med dem. Men det hender jeg må bite meg i tungen, når det kommer lange taler om hvor enkelt det er å bli gravid, men det er jo bare utitenhet fra deres side.

Jeg har aldri hatt problemer med dette i det hele tatt. Men jeg trur også jeg har en avslappet holdning til egen situasjon, jeg tillater ikke meg selv å sutre og sørge over at vi ikke får det til. Jeg tenker at det er helt normalt at enkelte sliter, og at enkelte ikke kan få barn, og føler ikke at det er urettferdig at det gjelder akkurat meg. Jeg velger å tru at vi vil være heldige å lykkes en dag, og bruker ikke tiden på å være lei meg eller være misunnelig på andre frem til den dagen

[Vilmenfårikketil]

Man leser hele tråden, så er det lett å bare ta tak i alt som engasjerer en, og det med å ikke dele er viktig for meg

Men, tilbake til tema. Det er vanskelig å forklare hvorfor man ikke blir misunnelig, kanskje jeg bare er heldig. Jeg jobber ikke hardt for å klare dette, det faller seg bare naturlig å glede seg sammen med dem. Men det hender jeg må bite meg i tungen, når det kommer lange taler om hvor enkelt det er å bli gravid, men det er jo bare utitenhet fra deres side.

Jeg har aldri hatt problemer med dette i det hele tatt. Men jeg trur også jeg har en avslappet holdning til egen situasjon, jeg tillater ikke meg selv å sutre og sørge over at vi ikke får det til. Jeg tenker at det er helt normalt at enkelte sliter, og at enkelte ikke kan få barn, og føler ikke at det er urettferdig at det gjelder akkurat meg. Jeg velger å tru at vi vil være heldige å lykkes en dag, og bruker ikke tiden på å være lei meg eller være misunnelig på andre frem til den dagen

fikk bare lyst til å gi deg en ! Hjelpes for en bra person du er. Har virkelig noe å lære!! Jeg har veldig lett for å tenke akkurat det motsatte av det du skriver over her... jeg vet så godt at det er sånn du skriver, men å tenke det, det er en lang vei å gå. Jeg føler at dette er så urettferdig, det er nok der misunnelsen kommer inn. Men, hjelpes, hele livet mitt ellers er topp, så bør virkelig fokusere på det istedet!

[Envy]

Klarer fint å være sammen med venninner med barn, men er et slag i trynet hver gang jeg får høre om en ny graviditet..

Kjenner meg igjen her!

Ikke det at jeg er hverken prøver eller ufrivillig barnløs, men jeg har vært prøver, og det klaffet ikke den gang, så stikket henger igjen.. og bekymringene og tankene..

[Vilmenfårikketil]

Kjenner meg igjen her!

Ikke det at jeg er hverken prøver eller ufrivillig barnløs, men jeg har vært prøver, og det klaffet ikke den gang, så stikket henger igjen.. og bekymringene og tankene..

Kan jeg spørre om noe veldig personlig? Ble det slutt med han du ikke fikke det til å klafffe med, og var det pga barnløsheten?

[Envy]

Kan jeg spørre om noe veldig personlig? Ble det slutt med han du ikke fikke det til å klafffe med, og var det pga barnløsheten?

Det ble slutt ja, men ikke som et direkte resultat av barnløsheten. Var vel mer ung, naiv og verdensmester. Så på den måten så er det jo fint at det ikke klaffet, er bare det at bekymringen for hvorfor det ikke gikk sitter i.

Nesten så man gruer seg til å begynne å prøve igjen etterhvert, vet jo hvor tungt det er å sitte der med tanta eller negativ test mnd etter mnd

[Gjest Alabama]

Jeg velger å tru at vi vil være heldige å lykkes en dag, og bruker ikke tiden på å være lei meg eller være misunnelig på andre frem til den dagen

De færreste greier å se ting like nyansert som athenee. All honnør til deg!!

Jeg synes det er kjempeurettferdig at ikke vi får det til.

Er helt normalt å føle det sånn tror jeg.

Nesten så man gruer seg til å begynne å prøve igjen etterhvert, vet jo hvor tungt det er å sitte der med tanta eller negativ test mnd etter mnd

Æsj, skjønner at du gruer deg. Men husk at det ikke trenger å være likt med en annen mann.

Endret 7. november 2010 av Alabama

[Vilmenfårikketil]

De færreste greier å se ting like nyansert som athenee. All honnør til deg!!

Jeg synes det er kjempeurettferdig at ikke vi får det til.

Er helt normalt å føle det sånn tror jeg.

Jeg håper det, det er virkelig verdens verste følelse. Noen ganger tar jeg meg i å tenke meningsløse ting som at universet er etter oss, og "det er typisk vår flaks" Håper dere får det til etterhvert!

[hegejenta30]

Kjenner meg igjen ja.

Har hatt mange tunge stunder tidligere pga akkurat sånt! Men med ny partner og litt omlegging av kosthold så klaffet det ganske fort for oss. Og vi gleder oss veldig!

Så håper det klaffer for andre som sliter også - det er ikke stas å ikke kunne glede seg sammen med sine beste venninner når de opplever et av livets største mirakler.

[Strix]

Klarer fint å være sammen med venninner med barn, men er et slag i trynet hver gang jeg får høre om en ny graviditet..

Er litt der jeg også. Etter snart 4år i dette gamet så føler jeg meg på en måte mer tykkhudet samtidig som frykten for å aldri bli mor blir stadig større. Jeg omringer meg ikke med gravide frivillig!

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg føler det akkurat på samme måte når det gjelder å forholde seg til andre som er gravide eller har små barn. Prøver så godt jeg kan å unngå situasjoner der jeg møter eller hører om noen som skal ha barn.

Føler meg litt "stygg" som holder meg unna og at det gjør så vondt å høre om andre som...

Synes ikke folk er noe flinke til å tenke over at det kanskje sitter noen der som faktisk synes det er vanskelig. En blir påtvunget å høre om andre som er så lykkelige (til og med her inne) og det er jo kjempesupert. Er virkelig glad på deres vegne, men det er ikke det jeg trenger å høre om akkurat nå!!

Kollegaen min - som sitter rett ved siden av meg er nå gravid!! alle snakker om det og spør masse spørsmål og smiler og er så glade...jeg sliter! er jo veldig hyggelig for henne men... når blir det min tur? Hvor mange flere må jeg høre om før det blir min tur til å fortelle?

Er jeg så heldig noen gang å få bli gravid - skal jeg tenke over hva jeg sier og hvem som er til stede, selv om det selvfølgelig må være lov til å glede seg over noe så stort.

Dette er ikke en lett situasjon å være i!!

Slik som i fjor...når "alle" i "skal vi danse" var/ble gravide.! Jeg måtte slutte å se på det. Snakk om MYE fokus"!!!

Tror jeg har bltt veldig opphengt i dette fordi foreldrene mine slet også...og kjæresten min tok eeeeeevigheter for å bli klar!! måtte vente på han mens alle raste forbi.

Jeg har full forståelse for både deg og de som er gravide.

Det er fryktelig vondt å høre på og forholde seg til når en sliter selv men

Det er jo selvfølgelig det eneste en har lyst til å snakke om når man ER gravid selv!