Har du mange venner?

[Gjest karianne]

Et litt rart spørsmål kanskje, men jeg lurer litt på hvor mange nære venner det er "normalt" å ha. Har flyttet veldig mye hele livet å mistet mange nære venner. Noen ganger føler jeg at jeg er venneløs. Kjenner mange, men har vel egentlig ikke en kjempe nær venninne som jeg kan fortelle alt til og som jeg er mye sammen med. Kan vel si at jeg har flest "overfladiske" vennskap. Min aller beste venn er nok min kjære samboer.

Hvordan har dere det på dette området?

Blir kjempe glad for svar.

[Gjest Poirot]

Har ca 2 jeg kan si alt til, og noen til jeg ringer og er sammen med. Og så har jeg mange venner felles med min sambo, men som jeg eks ikke har tlf.nummeret eller finner på egne ting med.

Er ikke spes ofte sammen med noen av de to beste vennene mine.

[*Lillian*]

Jeg har de siste årene flyttet en del, så jeg har heller aldri fått til å skape meg et godt sosialt nettverk på de forskjellige stedene før jeg har flyttet videre :-?

Jeg har ei som jeg alltid har kalt bestevenninna mi, vi har kjent hverandre siden vi var 4år og vokst opp sammen og greier. Men de siste 3årene har vi glidd mer og mer fra hverandre - det er ikke lenger det samme å treffes fordi vi bor på to forskjellige steder og møtes sjelden og har derfor mistet mye av den tette kontakten vi hadde og har vel vokst fra hverandre kan man si.

Har ei veldig god venninne jeg har hatt et par år her nede - hun er den skjønneste jenta jeg har møtt! Dessverre bor hun 1år borte nå, derfor møter jeg ikke henne så ofte heller, men vi prates mye i telefonen og sender sms'er da..

Så hadde jeg en kompis......kalte ham for min beste kompis....alt var veldig flott og fint og vi møttes ofte og hadde det utrolig gøy sammen, kunne prate om alt og ingenting...helt til det for ikke lenge siden viste seg at han hadde mer enn vennskapelige følelser for meg Det spilte ingen rolle for meg, han betydde like mye som en venn for meg... Men han angret vel på at han hadde sagt for mye eller noe så han har oppført seg veldig merkelig etterpå og han tar ikke kontakt like mye som før:cry:

Langt innlegg bare for å komme til konklusjonen om at nei...jeg har ikke mange virkelige venner... :-?

Ellers er det overfladiske vennskap og bekjente - noen som man håper blir nærmere venner og andre som gjerne kan holde seg på stadiet bekjente.

Lillian

[Gjest Lea]

Har EN virkelig nær venninne og mange bekjente.

Holder i massevis for meg.

[chimp]

Har et par virkelig gode venninner, noen kompiser, en kjempegod homsekamerat, og noen vennepar, også på andre kanter av landet + mange bekjente og haugevis av gode kolleger som jeg ofte er på tur m eller på byen m.......

[Gjest Zalomine]

Kan jeg svare "ingen"?

Kan godt gjøre svaret langt lengre...

Jeg har ei "bestevenninne" som jeg har kjent siden vi var 7 år, og begynte i samme klasse. I 5-6. klasse var hun lederen for de som mobbet meg, og i et år snakka jeg ikke til henne i det hele tatt. Jeg ble ensom, og vi begynte å henge sammen igjen, men jeg lovet meg selv en ting, i en alder av ca 13-14 år, jeg skulle aldri mer stole på henne. Vi holdt mer eller mindre sammen gjennom vgs også, selv om vi gikk på forskjellige skoler. Jeg fortalte henne ikke alt, jeg stolte aldri mer på henne. Hun vet den dag i dag ikke at jeg strøk på min første oppkjøring, hun vet ikke at en god grunn til at jeg ikke drikker er min onkel som er alkoholiker (blandt annet da, det er ikke den eneste årsaken, men hjalp til å "ikke friste meg" på det "kritiske tidspunkt") Det er nok mye hun ikke vet. Vi begynte å studere samme sted, så da var vi naturlig nok mye sammen. Da hun flyttet til en annen kant av landet enn meg etter studiene fikk jeg, i en alder av 23 endelig "fri" på en måte.

I det året da jeg ikke snakka med henne hadde jeg ei anna venninne.... men hun snudde seg også mot meg, leste dagboka mi og gjenfortalte til klassen, etc...

På vgs hadde jeg et par venninner, ikke sånn at jeg fortalte dem alt (hadde tungt for å stole på jenter, etter det jeg hadde vært gjennom) så nei, jeg fortalte dem aldri hvem jeg var forelska i, f.eks... Hadde en god kamerat også, en jeg kunne diskutere alt mulig med, vi kunne være kjempeuenige, men gode venner likevel.

I studietida traff jeg aldre folk, og hadde en liten "venninnegjeng", og vi kom etterhvert til et punkt hvor jeg faktisk innrømma for noen hvem jeg var forelska i. Da var jeg vel ca 20 år da (Jeg gjorde det en gang før også, da jeg var 13, til hun som likegodt fortalte det til hele klassen, som ga meg kommentarer som: "liker du HAM? Du må ha store problemer!" (ingen sa det da ei anna i klassen falt for den samme gutten et halvt år senere....))

Jeg traff han som ble min samboer også i studietida, og han er min beste venn. Etter endt studie flyttet alle mine venner til andre steder. Vi sender litt mail, sms, og ringer litt innimellom, men jeg har nok mista kontakta med dem, mer eller mindre.

Her bor jeg da. Sammen med en samboer som jeg virkelig elsker. Og ikke en eneste venninne i milevis omkrets, de eneste folkene jeg kjenner i denne byen er noen kamerater av min samboer (det er faktisk ikke så mange av dem heller), og en del av hans bekjentskaper som jeg kan si "hei" til, men der stopper det.

Jeg tenker litt på, den dagen jeg gleder meg til, en gang i fremtiden, når (ja, jeg forutsetter når) min samboer frir, og vi skal planlegge bryllup. (dette skjer nok ikke med det første...) Hvem i all verden skal være min forlover? Min "beste venninne" som jeg altså ikke har stolt på siden jeg var 13 år? (Kan garantere en ting, avholdsmennesket meg kommer til å bli "tvangsservert" i utdrinkingslaget, og gråte (i alle fall inni meg) meg gjennom den kvelden. Ikke helt slik jeg vil ha det...

Så... hvor finner man gode venner i voksen alder? Altså, ikke bekjentskaper, men ei skikkeig god venninne, ei man kan ringe til når man trenger det, som man stoler på, som man ØNSKER å ha i bryllupet, ikke tenker "uff, måååå jeg invitere henne?". Hvor finner man slike? (Når man er litt sjenert og har veldig dårlig selvtillit?)

Nei, kanskje jeg skulle holdt meg til den korte varianten av svaret?

[Gjest care]

Jeg liker få, men gode venner, i stedet for mange overfladiske forhold....

[Såpebobla]

Har ikke venner, men har gode jobbkollegaer....

[Gjest Starya]

Jeg har vel egentlig bare bekjente, når jeg tenker meg om. Skolevenninnene har jeg stort sett mistet kontakten med, vi vokste nok fra hverandre i tenårene.

[Gjest Zalomine]

Jeg liker få' date=' men gode venner, i stedet for mange overfladiske forhold....[/quote']

Det gjør nok jeg også. Men har dessverre ikke slike. Annet enn det meget nære forholdet jeg har til min samboer da. Han vet nesten ALT som rører seg i hodet mitt, og i dag har han vært med meg på shopping.... Tipper at hans største ønske til jul er at jeg får ei venninne jeg kan shoppe med, så han slipper

[mellom]

Har ganske mange venner. Alle sammen er nære på hvert sitt vis. Vi møtes på cafe ganske ofte, på middag hos hverandre og noen ganger *ute* - men det igjen er sjelden. Det kan gå uker mellom hver gang jeg møter en av dem, og andre kan det gå måneder mellom hver gang jeg ser. Snakker ofte med dem på telefonen, men det går i perioder det også. Liker å vite at de er der for meg - men når alt kommer til alt - så er det kanskje to jeg ville kunne bryte sammen foran, uten å tenke meg om på forhånd. Eller faktisk bare en. Avhenger av hva det eventuelle sammenbruddet handlet om

Vennene mine er viktige. Men noen av dem har ikke andre venner en meg - de *er* bare ikke sånn - liker ikke den type nærhet og ansvar som et vennskap krever (eller kan kreve). Vet ikke hva jeg skulle gjort om jeg flyttet tiil et nytt sted - hvordan *blir* en venner med folk? Jeg har møtt mennesker på de merkeligste måter, men husker ikke akkurat når jeg begynte å betrakte den eller den som venn.

[Skusla]

Jeg har en skikkelig, skikkelig bestevenninne. Som jeg forteller ALT til.. Hun er verdens beste, og jeg kunne ikke tenkt meg livet uten henne. Ingen over, ingen ved siden av.. :D

Så har jeg 5-6 stk som jeg finner på ting med, og som jeg anser som gode venner. Så har jeg nett venninnene mine, som jeg holder på å bli kjent med, og som jeg setter veldig stor pris på...

Sambo og jeg har mange felles venner, som vi treffer nå og da, men jeg finner sjelden ( det skjer av og til da men) på noe med de alene.

Er i grunn fornøyd med tilstanden slik den er i dag.. Jeg har heller få gode, enn mange dårlige venner.. Ett must for meg er at jeg kan stole på vennene mine, og at jeg føler meg vel med de.. :D

Setter utrolig stor pris på vennene mine!!!

[Gjest Malena]

Jeg har en bestevenninne som jeg ble kjent med i voksen alder da vi begge var hjemme med jevnaldrene barn. Vi er utrolig like, samme alder, begge er skilte, barna våre er kamerater, samme interesser - spesielt interessen for kunst.

Så har jeg to barndomsvenninner som jeg treffer omtrent 2 ganger i året - det er kjempekoselig og vi har alltid masse å snakke om vi 3 sammen. Dessuten har jeg ett par gode kollegaer som jeg også omgås litt privat med. Har også en nabodame som jeg har endel felles med - vi går bl.a. tur sammen noen kvelder i uken.

Men som bestevenninne regner jeg kun 1 - hadde egentlig mer kontakt med henne tidligere - jeg føler at det har skjedd så mye i privatlivet mitt det siste året at jeg ikke har hatt så mye overskudd til venninner. Det viktigste er at vi har hverandre og at jeg vet jeg kan kontakte henne når det måtte passe. Det samme gjør hun med meg og vi har begge andre venner.

[*Lillian*]

Jeg liker få' date=' men gode venner, i stedet for mange overfladiske forhold....[/quote']

Enig med deg care, men gode venner kan man jo aldri få nok av da! Hvis man blir virkelig gode venner, mener jeg!

Lillian

[Lilly]

Har 3 venninner jeg kan fortelle ALT til. Alle kjenner til hverandre, men ingen av dem kjenner hverandre. Ellers har jeg 4-5 gode venninner som jeg kan prate om det meste med, men som jeg ikke føler samme nærheten til likevel.

Har noen "gamle venner" som jeg nesten ikke har kontakt med lenger pga lang avstand og at vi har utviklet oss i forskjellige retninger. Disse har jeg likevel et slikt forhold til at om noe hadde oppstått og de eller jeg hadde trengt hjelp, så hadde vi stilt opp for hverandre.

Har etterhvert oppdaget at det viktigste for meg i tillegg til tilliten er at en person kan "utfordre meg", få igang tankeprosesser osv. Dvs at vi utvikler hverandre. Kan lett begynne å kjede meg hvis ikke. Men som sagt: både de og jeg stiller opp ved behov.

Bekjente har jeg i haugevis. Er ganske så sosial når jeg setter den siden til. Og setter stor pris på de fleste av disse også.

Er vel egentlig ganske heldig

[Gjest Madam Felle]

2 gode venninner, og en del venner.

[Tusseline]

Har fire venninner jeg kan fortelle alt til, samt fem andre, og noen "løs- venninner", pluss to kjempegode kamerater. Er fornøyd, jeg! :D