Min søster beskylder meg for å være psykopat

[AnonymBruker]

Velger å være anonym her, siden dette ikke er så rent lite dysfunksjonelt..

PS. Innlegget er lengre enn langt.

Jeg trenger noen andres innsikt her jeg sitter, for min søster begynner å komme under huden på meg. Hun får meg til å tvile på meg selv og mine empatiske evner og min egen psykiske helse.. Jeg er kort sagt helt inhabil i å vurdere hva som er hva lenger.

Kort om omstendighetene: Hun er i slutten av tenårene, jeg er fem år eldre. Vår far er og har alltid vært voldelig, sadistisk, seksualiserende og har svært framtredende sosiopatiske trekk. Min søster har et nært forhold til vår far, selv om hun er redd han. Jeg, vår bror og en søster har kuttet all kontakt med far (så langt det er mulig, siden han overvåker alt vi gjør). Jeg og mine to andre søsken har nære, gode relasjoner og krangler stort sett aldri.

Jeg og min søster (nevnt i overskriften) har hatt et greit forhold gjennom oppveksten, da hun kom i tenåra forandret det seg drastisk. Vi har alltid vært veldig forskjellige, men vi har fått det til å fungere til en viss grad. Hun er bråkete og tøff, jeg er stille og ydmyk, hun er morsom og høytflyvende, jeg er skeptisk og melankolsk. Jeg er den typen person ingen føler behov for å kjefte på eller "jekke ned", hun er den type person som ikke snakker, men som alltid roper..

Så til saken: min søster har i de seinere årene hatt en sterk tendens til selvdestruktivitet. Det er sex i alle mulige former, løgn, utroskap, vold og er svært nysjerrig på de menneskene rundt seg og hvor mye hun kan svikte dem før nok er nok. Hun har funnet ut at min svakhet er at jeg har et stort kontrollbehov for egen situasjon for å føle trygghet, og at jeg alltid har stått på egne bein. Hun har derfor i mange år brukt mye tid og energi på å stjele fra meg og ødelegge mine ting. Hun kan gjemme ting bare for at jeg ikke skal ha dem, hun kan ødelegge ting og deretter legge dem fram så jeg kan se det og hun tar ting som hun ikke har mulighet til å bruke: brillene mine, mac-lader (hun har pc) og skattekort.

Jeg har snakket med henne om dette, og hver gang kommer beskyldningene om at jeg prøver å "drite henne ut", at jeg ikke ser meg selv slik "alle" andre ser meg og at ingen i familien liker meg fordi jeg er så "ovenpå".

Jeg bor ikke sammen med henne og har ikke gjort det på mange år, men etter at jeg bodde en kort periode i samme hus som henne for et års tid siden, har det hele blusset opp noe enormt. Hun har også brutt seg inn i min nye leilighet og stjålet ting, samt at hun har ødelagt eiendeler mens de har stått fremme i flytteprosessen.

Nå har det endt opp i at hun beskylder meg for å være min fars datter og at jeg er alvorlig psykisk syk og at alle er redd meg, samtidig har hun gjennom stjålne dagbøker og diverse funnet ut om et stygt overfall jeg var utsatt for i 2008 og deler nå dette med alle verdens verst tenkelige mennesker, der i blant vår far. Alt i alt føler jeg meg fanget og at situasjonen forverres samme hva jeg gjør.. Noen som har råd??

Hovedproblemene:

1. Vår mor misliker meg fordi jeg konfronterer (les: tar tilbake tingene hun stjeler, ber henne slutte å ramponere) min søster og dermed indirekte "lager bråk"

2. Jeg greier ikke å beskytte meg og øvrige familiemedlemmer mot hennes hat mot meg, og jeg greier ikke å overtale henne til å bli gi psykologisk vurdert

3. Jeg begynner å tvile på meg selv. Min far har aldri ofret det en tanke at alle hans kjære er redd ham, og har i allefall på ingen måte tenkt på at det kanskje ikke er alle barna hans som har sviktet. Så, på den måten er det jo i praksis mulig at JEG er psykopatisk, men ikke greier og se det? Og at det er sant at "alle" misliker meg fordi jeg er, nettopp, psykopatisk? Jeg blir gal av tanken, men greier ikke å finne håndfaste holdepunkter for at jeg faktisk vet hvem jeg er ..

Alle innspill mottas med takk, ærlighet skal tåles

[Gjest Gjest]

Jeg har bare et spørsmål; hvorfor har du fortsatt kontakt med henne/dem?

[Gjest Lille-pus]

Kjære deg,

Det er fristende å bruke et anonymt forum for å få innspill i en slik situasjon. Men det kan (som du vet dersom du er innom her også under fullt nick) komme nye gørr og grums til overflaten, - og også innspill fra personer som enten ikke vet hva de sier eller som mener å gjøre deg vondt.

Kan du være snill og ta kontakt med fastlegen din på mandag ? Be om å få henvisning til psykolog.

Jeg sier ikke dette fordi jeg tror du er syk, men fordi jeg er redd for at å leve under slike forhold fort kan føre til at du kan bli syk.

Du trenger et godt hode å diskutere dette med. En proff som kan hjelpe til med å sortere ut tankene og identifisere hva du kan gjøre noe med, og hva du må la seile sin egen sjø her.

Føler meg deg og ønsker deg alt godt.

Om det er ok for deg så får du en klem her

Lille-pus

[Kråkesaks]

Om du er syk kan vi ikke svare på, men hun høres definitivt syk ut. Her har du i første omgang tre ting å gjøre. 1. anmeld henne for det hun har stjålet. 2. kutt kontakten med henne. 3. Følg Lille-pus sitt råd og få noen profesjonelle til å prate om dette.

[Piper]

Kjære deg,

Det er fristende å bruke et anonymt forum for å få innspill i en slik situasjon. Men det kan (som du vet dersom du er innom her også under fullt nick) komme nye gørr og grums til overflaten, - og også innspill fra personer som enten ikke vet hva de sier eller som mener å gjøre deg vondt.

Kan du være snill og ta kontakt med fastlegen din på mandag ? Be om å få henvisning til psykolog.

Jeg sier ikke dette fordi jeg tror du er syk, men fordi jeg er redd for at å leve under slike forhold fort kan føre til at du kan bli syk.

Du trenger et godt hode å diskutere dette med. En proff som kan hjelpe til med å sortere ut tankene og identifisere hva du kan gjøre noe med, og hva du må la seile sin egen sjø her.

Føler meg deg og ønsker deg alt godt.

Om det er ok for deg så får du en klem her

Lille-pus

Et veldig flott innlegg, som jeg håper ts tar til seg.

Og en liten ting til, det høres ikke ut som du har godt av å ha kontakt med din søster. Men snakk med en psykolog, som kan hjelpe deg å sortere tankene dine.

[Gjest Blondie65]

Min første tanke var også: anmeld henne. Deretter kutt all kontakt. Sørg for at det er alarm på når du ikke er i leiligheten - du får rimelige alarmer som lager et helvetes leven på Clas Ohlson. Eller du kan få en sikkerhetsalarm som varsler alarmselskap litt dyrere. Men det er ingen grunn til at du ikke skal ta forholdsregler mot ulovlig inntrengere i ditt eget hjem uansett hvem disse inntrengerne viser seg å være. La det være din lille hemmelighet at du har installert alarm, så kan de ulovlige inntrengerne få seg en god overraskelse neste gang de forsøker. Du kan også enkelt sette opp webkamera til å filme i leiligheten din.

Forøvrig er jeg enig i at det er lurt å skaffe seg psykolog hjelp - ikke fordi det nødvendigvis er du som er syk, men fordi dette allerede går på selvtilliten og selvbildet ditt og det kan være vanskelig å skille paranoia fra reell forfølgelse.

Endret 31. oktober 2010 av Blondie65

[AnonymBruker]

det høres jo ut som hun snur det helt rundt, er jo hun som virker å ha psykopatiske trekk. men jeg er veldig enig i det de andre skriver at du bør søke hjelp, fordi det å skulle forholde seg til sånne mennesker suger ekstremt med energi og kan i verste fall være ødeleggende på psyken. så lenge hun herjer sånn med deg lever du under kontinuerlig psykisk stress og det er absolutt ikke bra i lengden. både anmeld og søk psykolog.

[Gjest BabyBlue]

Høres ut som om søsteren din er den med psykopatiske trekk. Anmeld henne, skaff deg innbruddsalarm, kutt all kontakt med henne og kontakt noen profesjonelle du kan snakke med: det er jo helt klar at hun ikke er bra for den psykiske helsen din : /

[Miss Puddel]

fy søren, det er4 jo SØSTEREN din det er noe i veien med! SOm det sies her høres det ikke ut som om det er særlig sunt for deg å ha kontakt med henne.

Det kan nok være at du trenger psykologhjelp for å komme over hennes bahandling av deg, eller MIShandling ville jeg vel heller kalle det. Men den som virkelig er ute å kjøre og trenger hjelp er jo henne.

Men det er det ikke du som skal sørge for, det burde vært din mor, men det høres ut som hun er såpass i lomma både på din søster og kanskje din far at hun ikke er i stand til å ta tak i det.

Men for all del, få henne på avstand, allerhelst ut av livet ditt. Å ha kontakt med noe SÅ destruktivt er som å ha mugg å råte i huset, det spiser deg opp!

Lykke til, jeg sender en klem jeg også...

[Gjest GJEST]

Du må anmelde henne og få besøksforbud så hun ikke kan terrorisere deg. Sett hidden kamera hjemme hos deg hvis hun skulle bryte seg inn igjen. Ikke bry deg om hun sier masse løgner om deg og drit i hva den øvrige familien tror.

Lev ditt liv og ikke la søsteren din styre deg og at hun gir deg skyldsfølelse og anklager deg er bare tull.

Hun brøt seg inn hos deg. Det viser at hun er psykopaten og ikke du, uansett hva hun skulle slenge ut av beskyldinger.

[AnonymBruker]

Det er IKKE du som er psykopaten her TS. Pust ut og ikke ta din søster seriøst i det hele tatt. Om hun komemr seg under huden din, blås det bort.

Hun vet ikke hva hun snakker om! Hun bare fabler!

Hvordan kommer hun seg inn i leiligheten din? Sett opp alarm. Skift evt lås om du har råd.

Hva med å ta en familie-prat? La søsteren din bråke fra seg, og så forteller du rolig at du ønsker at ting skal bli bedre mellom dere som familie. fortsett med et overfladisk vennskap hvor du ikke slipper henne innpå deg. (gir henne nøkler,info ol)

JEg er redd for at det er hun som er psykopaten så vit hvor du har henne..men det kan være at hun er ekstrem nå som hun er ung, og har mye rot i hodet pga hormoner. Kansje det kommer seg, og da kan det være greit å være nøytral ovenfor henne.

Snakk med din familie, (Ikke din far og søster så klart) ta kontakt med dem, send julekort. Vis dem hvem du er

[AnonymBruker]

Mener å IKKE gi henne nøkler og info om deg så klart og gjem ditt skattekort! (hvorfor tar hun det ??)

[AnonymBruker]

Mener å IKKE gi henne nøkler og info om deg så klart og gjem ditt skattekort! (hvorfor tar hun det ??)

Jeg har bare et spørsmål; hvorfor har du fortsatt kontakt med henne/dem?

Hei! TS her.

Takk for gode råd og litt sårt tiltrengt sunn fornuft

Jeg antar at jeg har holdt kontakten av samvittighetsårsaker. Jeg har hatt sympati med henne fordi hun også har hatt en ustabil barndom og har hatt andre vansker som jeg forstår kan påvirke henne negativt.

I tillegg har det vært tøft at min mor (og øvrig familie på hennes side) ser det som at man må være følelsesmessig avvikende for å kutte kontakt med sin egen far og søster, samme hva omstendighetene er.

Til den som lurte på hva hun skal med skattekortet mitt må jeg svare at jeg ikke aner. Hun har en tendens til å prøve å ta det som har noen slags personlig verdi for meg, hun tok stjal blant annet min forlovelsering da jeg tok den av meg ett øyeblikk og den "stjal" jeg tilbake fra henne mange år etter at forlovelsen var brutt..

Vel, jeg forstår utifra disse innleggene at belastningene jeg har opplevd iforhold til dette kanskje ikke var helt unormale alikevel.

Jeg gjorde et forsøk på et "relasjonsbrudd" i går hvor jeg på melding (etter at hun hadde ringt og kjeftet mye uten å helt vite hvorfor) ba henne om å konsentrere seg om seg selv om egen situasjon og at jeg på et senere tidspunkt, når "ting" har roet seg, gjerne vil være der for henne igjen.

Dette førte ikke frem og hun trakk igjen fram psykopatbeskyldningene, hvilket hun vidreførte til to familiemedlemmer og en person utenfor familien - alt innenfor et kvarter etter at hun mottok meldingen min.

Er det bare å gi opp å få bryte med henne på en ryddig og saklig måte? Bør jeg bare unngå henne, ikke svare på telefoner og møte andre familiemedlemmer i hemmelighet?

Det føles bare som om jeg da taper så enormt, men det er kanskje ingen annen utvei.

Jeg har foresten kontaktet psykolog, og der skal jeg visst få kose meg på venteliste 8-12 måneder

[Miss Puddel]

Et brudd går sjeldent stille for seg, med mindre man bare slutter å svare om hun tar kontakt, og rett og slett ikke sier til henne at du bryter, du bare ikke svarer, men hun går antagelig i taket likevel. Du må nok være forberedt på at hun går i taket om du direkte sier til henne at du ikke vil ha kontakt med henne. Og at da vil beskyldningene hagle. Men du kan jo forberede bruddet litt på egenhånd da, gå til anskaffelse av ny mobil, med nytt nummer, lag deg ny msn og ny facebook adr, som du ikke slipper henne til på. Om du tror din mor vil klare å holde tett, kan du informere henne og enkelte andre om at du fra den og den datoen blir å få tak i på det og det nummeret, mailen etc. få tak i låsesemd, og skift låser på den datoen du bestemmer, og den dagen bryter du. og går over til den nye mobilen etc.

Tror det er en grei måte å gjøre det på, for det begrenser hennes muligheter til å ta kontakt med deg og pepre deg med meldinger etc...

[Gjest gjest]

Du må nok bryte med henne. Ettersom du har latt henne trampe over hele deg kommer hun nok ikke til å endre oppførsel. Ikke ta ansvar for HENNES adferd. Det beste du kan gjøre er nok å trekke deg tilbake og ikke diskuter eller snakk mer med henne på telefonen. Prøver hun seg bare går du ifra henne eller legger på telefonen, prøver hun å kjefte eller diskutere med deg der. Hvis du bytter telefonnummer tror jeg moren din ville gitt det til søsteren din siden hun står på hennes side og ikke tror på deg så mye.

Bytt lås og skift facebook og alle mulige midler hun kan prøve å ta kontakt med deg gjennom.

Tror ikke det er så lurt å si ifra at du vil ta avstand fra henne, for som en annen sa, hun vil nok gå i taket og prøve enda mer å terorrisere deg.

Bare slutt å svar på telefon hvis du ser henne ringer. Og møter du henne face to face og hun begynner å kjefte eller slenge ut beskyldinger bare går du uten å bli med i diskusjonen.

Lykke til.

[Gjest gjest]

Tror det er sånn funksjon på mobilen der du kan blokkere et nummer fra å ringe til deg og også sende deg meldinger. Du må nok bytte mobilnummer. Hun vil prøve å trekke i trådene dine, push your buttons for å få deg til å reagere. Ikke gå på den limpinnen!

[Gjest annonym]

Hei, dette var som å se seg selv i speilet. Jeg har opplevd en liknende situasjon for ti år siden. Etter å ha prøvd alt jeg kunne, brøt jeg opp med 7 søsken og mor alle sammen.I en 5 års periode og det hjalp.jeg tettett alle kanal hun/de kunne nå meg på.Det var voldsomt men det måtte til. Nå er jeg i god kontakt med alle uten søster min som lagde helvette i livet mitt. Jeg ble til og med beskyld for at jeg frem proviserte hennes skillsmisse.

Så følg rådene du har fått.

lykke til.

[Gjest Gode ønsker]

Velger å være anonym her, siden dette ikke er så rent lite dysfunksjonelt..

PS. Innlegget er lengre enn langt.

Jeg trenger noen andres innsikt her jeg sitter, for min søster begynner å komme under huden på meg. Hun får meg til å tvile på meg selv og mine empatiske evner og min egen psykiske helse.. Jeg er kort sagt helt inhabil i å vurdere hva som er hva lenger.

Kort om omstendighetene: Hun er i slutten av tenårene, jeg er fem år eldre. Vår far er og har alltid vært voldelig, sadistisk, seksualiserende og har svært framtredende sosiopatiske trekk. Min søster har et nært forhold til vår far, selv om hun er redd han. Jeg, vår bror og en søster har kuttet all kontakt med far (så langt det er mulig, siden han overvåker alt vi gjør). Jeg og mine to andre søsken har nære, gode relasjoner og krangler stort sett aldri.

Jeg og min søster (nevnt i overskriften) har hatt et greit forhold gjennom oppveksten, da hun kom i tenåra forandret det seg drastisk. Vi har alltid vært veldig forskjellige, men vi har fått det til å fungere til en viss grad. Hun er bråkete og tøff, jeg er stille og ydmyk, hun er morsom og høytflyvende, jeg er skeptisk og melankolsk. Jeg er den typen person ingen føler behov for å kjefte på eller "jekke ned", hun er den type person som ikke snakker, men som alltid roper..

Så til saken: min søster har i de seinere årene hatt en sterk tendens til selvdestruktivitet. Det er sex i alle mulige former, løgn, utroskap, vold og er svært nysjerrig på de menneskene rundt seg og hvor mye hun kan svikte dem før nok er nok. Hun har funnet ut at min svakhet er at jeg har et stort kontrollbehov for egen situasjon for å føle trygghet, og at jeg alltid har stått på egne bein. Hun har derfor i mange år brukt mye tid og energi på å stjele fra meg og ødelegge mine ting. Hun kan gjemme ting bare for at jeg ikke skal ha dem, hun kan ødelegge ting og deretter legge dem fram så jeg kan se det og hun tar ting som hun ikke har mulighet til å bruke: brillene mine, mac-lader (hun har pc) og skattekort.

Jeg har snakket med henne om dette, og hver gang kommer beskyldningene om at jeg prøver å "drite henne ut", at jeg ikke ser meg selv slik "alle" andre ser meg og at ingen i familien liker meg fordi jeg er så "ovenpå".

Jeg bor ikke sammen med henne og har ikke gjort det på mange år, men etter at jeg bodde en kort periode i samme hus som henne for et års tid siden, har det hele blusset opp noe enormt. Hun har også brutt seg inn i min nye leilighet og stjålet ting, samt at hun har ødelagt eiendeler mens de har stått fremme i flytteprosessen.

Nå har det endt opp i at hun beskylder meg for å være min fars datter og at jeg er alvorlig psykisk syk og at alle er redd meg, samtidig har hun gjennom stjålne dagbøker og diverse funnet ut om et stygt overfall jeg var utsatt for i 2008 og deler nå dette med alle verdens verst tenkelige mennesker, der i blant vår far. Alt i alt føler jeg meg fanget og at situasjonen forverres samme hva jeg gjør.. Noen som har råd??

Hovedproblemene:

1. Vår mor misliker meg fordi jeg konfronterer (les: tar tilbake tingene hun stjeler, ber henne slutte å ramponere) min søster og dermed indirekte "lager bråk"

2. Jeg greier ikke å beskytte meg og øvrige familiemedlemmer mot hennes hat mot meg, og jeg greier ikke å overtale henne til å bli gi psykologisk vurdert

3. Jeg begynner å tvile på meg selv. Min far har aldri ofret det en tanke at alle hans kjære er redd ham, og har i allefall på ingen måte tenkt på at det kanskje ikke er alle barna hans som har sviktet. Så, på den måten er det jo i praksis mulig at JEG er psykopatisk, men ikke greier og se det? Og at det er sant at "alle" misliker meg fordi jeg er, nettopp, psykopatisk? Jeg blir gal av tanken, men greier ikke å finne håndfaste holdepunkter for at jeg faktisk vet hvem jeg er ..

Alle innspill mottas med takk, ærlighet skal tåles

Hei! Dette gjorde inntrykk på meg! Jeg syns du er flink til å sette ord på den situasjonen du er i. Når man vokser opp med en far som er slik du beskriver, tenker jeg at man hele tiden må passe på hva man sier og gjør. Jeg tror ikke du er psykopatisk. Da ville du jo hatt et behov for å fornedre andre. Og det har du ikke. Og en som er psykopat ville heller ikke, tror jeg, spørre slik om råd på en slik side. En psykopat er en som ser feil på andre, ikke på seg selv. Det høres for meg ut som om din søster bruker deg som en "søplekasse", for å få utløp for egne frustrasjoner? Det høres også ut som om du har lært deg teknikker for å beskytte deg, på et tidlig tidspunkt. Det er svært positivt. men det er og til slik i såkalt dysfunksjonelle familier at positive egenskaper og evner kan bli " brukt mot deg". Jeg leste en fin bok av Carsten Isachsen, hvor han snakker om "symtombæreren". Og i denne skildringen beskriver han hvordan det ofte er den sterkeste i en familie som blir symtombæreren. Jeg vet ikke om dette stemmer for deg, at du er symtombærer. Men det høres slik ut for meg.

Det er ikke så enkelt som å kutte ut folk. Det er vanskelig når det er familie. Men noe man kan gjøre, er å organisere møter slik at man selv overlever. Jeg har for eksempel lest at man kan avtale å møtes på kafe istedenfor hjemme. Da er det lettere å tidsbegrense møtet.

En annen måte å beskytte seg på, er å ikke fortelle for mye om seg selv, hverken suksesser eller det motsatte. Et triks er å fortelle ting etter at man har gjort det, eller etter at ting har skjedd. Jeg vet jo ikke om dette er et problem. Men vanskelige mennesker vil gjerne mene noe om ting man foretar seg, kanskje på en måte som ikke er bra for en.

Jeg tenker at noe av det viktigste når man vokser opp under slike forhold..og opplever det du opplever, er å lytte til seg selv..Det er ikke bare lett.. Men man må trene og trene på å virkelig høre etter hva man selv tenker og mener.. Akkurat som et land har selvråderett, har vi det også..Og det finnes alltid områder hvor man ER flink til å lytte til seg selv.. Det er der man kan starte med å lytte..:" Ok. Jeg er flink til å lytte til meg selv når det gjelder hva jeg vil jobbe med."(eksempel)... Hvis man for eksempel er veldig god til å lytte til dette, er det et fint mestringsområde å starte på.. Så kan man erobre mestringsområde etter mestringsområde etterhvert.

Å lytte til seg selv betyr også at du IKKE skal lese det jeg skriver som noe annet enn at det er noe jeg tror.. Det kan være masse her som du ikke har bruk for i det hele tatt. Hvis du har bruk for noe, bruk det..Hvis ikke, kast det i søpla:) For du lever ditt liv. Og du skal velge hva du har bruk for fra andre.

Det er en bok jeg syns er så fin. det er Judith Orloffs bok om positiv energi. Det er masse om henne på Youtube også Hun snakker om "energityver" og har ulike strategier til de ulike typene.. Alle er i større eller mindre grad energityver. Men noen er så mye verre enn andre. De verste typene skal man holde seg unna..Ifht andre typer finnes da disse strategiene.. Hun skriver tankevekkende og fint.. Og man får hjelp til å tenke slik at man kan beskytte seg mot tap av energi..

Jeg håper virkelig du finner ut av ting:) Du er ikke psykopat. Det nekter jeg å tro.

Finn måter å ivareta deg selv på. Jeg syns det høres flott ut hvordan du HAR greid å beskytte deg mitt i alt også. Jeg vet ikke om jeg ville greid det bedre for å si det slik.

Det er ditt liv. Du er sjefen i ditt eget liv.

Beste hilsen fra en som ønsker deg vel:)

[lillevill]

Javel? Hvorofr dra opp en tråd fra i fjor?