Sambo er selvopptatt

[Gjest Frustrert]

Hei til dere

Jeg er en veldig frustrert mann med en samboer som er selvopptatt men mangler selvtillitt.

Vi har to gutter på 6 og 8.

Hun er selvopptatt i den forstand at hun prioriterer bare sine egne ønsker og behov, blant annet er hun etter mitt syn nesten manisk opptatt av trening. To kvelder i uka og gjerne to-tre morgentreninger. Når man står opp kl 6 for å trene på senter, så sier det seg selv at det er tidlig til køys, for soving selvsagt. Hun er midt i 30 årene og begynner vel kanskje å komme i "panikkalderen"? Iallefall er også fokus på å være slank og attraktiv stort, ikke noe galt med det men alt med måte.

Hun lar heller ikke en anledning til å være borte fra hjemmet være uprøvd, firmaturer, leverandørinvitasjoner eller en helg med andre sies det aldri nei takk til. Selv om det kan bli flere helger på rad så er hun med.

Jeg synes heller ikke hun er særlig opptatt av sine barn, ved middag er det greit at de ser på TV, hun forsøker ingen kommunikasjon med dem som å spørre hva de har gjort den dagen. Leggetider er også så som så, det er alltid jeg som må ta initiativ til å begynne kveldsstelelt og legging.

"Sexlivet" er jo også som en dårlig vits, her kommer vel den dårlige selvtillitten inn, "sex" skal foregå i senga i mørket og kanskje en gang i måneden. Hun tar aldri initiativ, hun har ikke gjort det de 10 åra vi har vært sammen og det har ikke blitt bedre så jeg skulle vel "luktet lunta" tidligere. Det er vel også mangel på sex og intimitet som trigger min frustrasjon. Man et samliv uten sex og kjærtegn er vel ikke noe å trakte etter.

Hun er ikke interessert i forspill, men kan like massasje og deretter "rett på".

Hun ligger som et slakt og gir ikke min kropp noen berøring, det er ikke rart den blir slapp. Det er jo like erotisk som en død fisk, jeg har faktisk mye mer glede av å onanere.

Heller ikke ungene er "offer" for kjærtegn eller klemmer, hva feiler den dama??

Kommunikasjonen oss imellom er elendig, det kan gå timer uten å si noe som helst. Ikke engang om trivielle emner som daglige gjøremål.

I huset er det jeg som gjør brorparten av pliktene, vekker ungene, lager matpakke og leverer i barnehage og skole (hun drar jo tidlig), hun lager middag, jeg rydder av og setter inn i/tar ut av maskin. Jeg vasker klær og tromler, hun bretter og legger ut. Jeg støvsuger og vasker gulv og alt mulig annet. I tillegg er alt praktisk i huset på meg. Så ikke kom med den klassiske at mannen må ta del i husets gjøremål. Ei heller er det mulig å få særlig "avlastning" fra besteforeldre, de er jo om mulig ennå mer selvopptatt.

Hadde det ikke vært for at jeg har en skilsmisse bak meg tror jeg jammen jeg hadde pakket snippesken, men barna fortjener å iallefall ha en forelder som bryr seg.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, mulig bare å få ut litt damp så takk til deg som gadd å lese alt dette.

Har du tilsvarende erfaring så gi meg gjerne ett godt råd.

[Gjest Cho]

Standardsvaret - har du snakket med henne om dette?

Altså snakket snakket, ikke bare slengt ut en sur kommentar en gang du irriterte deg over henne?

[NovaFlare]

Ja, hva skal man si. Utfra det du skriver virker du som drømmemannen og dama di som et elendig hespetre som jeg ikke skjønner at du er sammen med. Skilsmisse er nok bedre for barna enn slik dere lever nå... Hva lærer barna om samlivet mellom to partnere?

Hva med samlivsterapi? Du må jo uansett gjøre NOE om du ikke vil skilles på død og liv, og det er dessverre ingenting annet enn kommunikasjon som kan få igang det. Og siden det er lenge siden dere "snakket" sammen så har nok begge blitt rustne på kunsten å prate sammen. Om ikke hun er totalt uinteressert i deg, for det kan høres sånn ut, så vil hun nok åpne øra om du nevner ordet samlivsterapeut. Du må nok gi henne et ultimatum om hun ikke vil. For da VIL hun ikke, punktum. Så lenge dere har barn forstår jeg at du ikke vil la noe være uprøvd, og det er bra, men du må nok bare innse at dere MÅ få hjelp av en utenforstående, for det er nok såpass mye negativt som har bygd seg opp mellom dere at det er lett å bli usaklige.

For barnas skyld: få hjelp, eller skill dere! Jeg er skilsmissebarn selv, og jeg er GLAD jeg vokste opp med å se min mor og min far ha det bra på hver sin kant, med kjærtegn, klemmer og gode ord på daglig basis. Barn skal se sine foreldre nusse og kose, flørte og ta på hverandre. Det har de godt av. En sånn stillhet som har muret en vegg mellom dere er ikke sunt for noen, og barna merker mye mer enn du tror. Ha det godt med en annen og la barna se sin far lykkelig, eller hold sammen uten å få hjelp og lær barna alt hva et forhold IKKE skal være....

Endret 28. oktober 2010 av NovaFlare

[AnonymBruker]

Nå får vi jo ikke vite hele historien ut fra det du skriver, og det er mulig jeg misforstår litt. Men svare skal jeg i alle fall

Å trene 4-5 ganger i uka er ikke så unormalt, og det er jo bra at du har en sunn kone. Dette synes jeg ikke at du skal klage på.

Firmaturer og andre jobbrelaterte ting synes jeg heller ikke at du skal klage på. Det er tross alt jobben hennes det er snakk om. Dersom det er snakk om å møte folk fra jobben sosialt, synes jeg hun burde la være å være med hver eneste gang. Og så burde jo du bli med når det er mulighet for det. At hun er sosial ellers er da vel også bra, men igjen synes jeg du også burde bli med når det går an.

Jeg er oppvokst med en mor som kommuniserer bra med meg og viser at hun bryr seg ved å spørre hvordan jeg har det og hva jeg har gjort. Det er selvfølgelig kjemperart om kona di ikke viser den interessen ovenfor barna sine. Kanskje hun ikke er klar over det selv? Og bare så det er sagt, så er det ikke unormalt å ikke drive å "tafse" på barna sine hele tiden. For mange er det ikke naturlig i det hele tatt, og med tanke på hvordan du beskriver sexlivet deres, så vil jeg i alle fall ikke tro det kommer naturlig for kona di.

Det du derimot _må_ snakke om er hvordan hun oppfører seg mot deg, og hvordan du oppfører deg mot henne. Det virker som du har et nesten hat-forhold til henne etter å ha lest posten din, og det virker som om dere ikke snakker sammen i det hele tatt. Det er sikkert 10 000 problemer som har ballet seg sammen til å skape en stillhet, uenighet, irritasjon og dårlig sexliv (selv om det kanskje aldri har vært topp). Kjempebra at du gjør så mye husarbeid og tar deg av barna, men jeg synes det blir feil å klage på at kona di tydeligvis har en karriere og er godt trent. Klag heller på alt det andre.

Vær så snill, snakk sammen. Vær saklig, og ikke "angrip" hverandre. Si for eksempel "jeg synes at du bruker alt for lite tid på meg og barna - og gi eksempler" i stedet for å si "du bruker alt for lite tid på meg og barna". Kanskje hun ikke innser selv at det er et problem, og det er sannsynlig at hun har sine problemer med deg også.

[AnonymBruker]

For en vits. Hadde det vært en dame som hadde skrevet dette hadde svarene vært helt annerledes.

Jeg syns virkelig det er et problem at hun velger å være borte fra hjemme mange helger på rad.

Snakk med henne, snakk sammen, få hjelp eller gi opp.

[AnonymBruker]

Dette kunne vært skrevet om meg for et par år siden. Jeg var denne jenta som ikke orket å være hjemme pga jeg og mannen min ikke hadde det godt sammen. Jeg trente nesten hver dag og ble med på alt som jeg ble invitert med på. Hver gang jeg parkerte bilen utenfor huset vårt og jeg visste at han var hjemme ble jeg dårlig og uvel.

Jeg var så langt nede at jeg ikke såg hva som skjedde. Jeg var sammen med ungene når han ikke var der, men orket ikke være sammen med de så lenge faren var tilstede. Jeg hadde prøvd i alle år å snakke med han, få han til å skjønne hvor viktig kommunikasjon var og til å ha han med på parterapi. Det gikk så langt at jeg ble kald og det ble han også. Det endte i brudd og jeg skal love deg at det er det verste man kan gå gjennom.

Etter så mangen år, barn ol så snudde livet seg opp/ned. Jeg angrer på hvordan jeg var på slutten, men tenker det var min måte å sørge på og rømme på. Han tok ikke tak i ting og ville ikke snakke med meg. Jeg hadde hatt svangerskapfeprasjon, prøvde å fortelle han hvordan jeg hadde det. Men mannen uten ord klarte ikke snakke med meg.

Jeg vet at vi kunne klart å redde ekteskapet om begge to ville, man må kjempe, forandre seg og ikke minst det viktigste snakke sammen.

Sett foten ned. Si til konen din at sånn vil du ikke ha det. Begynn å prioter hverandre, lag planer og gjør mest mulig sammen. Med flere barn så er det ikke så enkelt, mangen går i samme fella og nei gresset er ikke grønnere på den andre siden. Men der man vanner det. Jeg har erfart det selv og det kommer bare nye problemer som man må forholde seg til og veldig vanskelig for ungene.

[Gjest Vilma]

Kanskje hun er mye borte fra huset fordi hun ønsker å unngå deg? Det er vel ofte slik når et forhold går mot slutten, men man enda ikke ønsker å innse det, man vil gjerne tilbringe så lite tid som mulig sammen og velger heller å trene og dra ut med venner.

Jeg tror nok jeg ville satt meg ned med dama og tatt en skikkelig prat, kanskje er dere enige i at ting ikke fungerer og kanskje finner dere en løsning?

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du ble sammen med henne hvis hun er så ille som du beskriver. Dersom du går fra henne er jo 50% omsorg en ganske vanlig løsning nå. Kanskje det hadde vært noe?

[Gjest Frustrert]

Takk, alle kommentarer har samme konklusjon: Kommunikasjon, og det skal jeg forsøke.

Det vil nok ikke bli lett med en som egentlig ikke liker å snakke om noe somhelst men men....

Som nevnt har jeg tidligere gjennomgått en skilsmisse (nei gresset var ikke grønnere, bare anderledes brunt ) så det vil jeg forsøke å unngå.

Et bra innlegg fra anonym kl. 01:38, Jeg tror ikke jeg hadde hatt noe problemer med hverken trening eller at hun har et liv utenom hvis hun også hadde et liv med oss hjemme, og jeg vil ikke kalle det et hat forhold, heller begynnende forakt.

Jeg mener heller ikke at hun skal "tafse" på barna, men en klem eller litt "rusking" i håret en gang i ny og ne må vel mennesker med et normalt følelsesliv kunne få til?

Det kan jo selvsagt være noe i det at hun ønsker å unngå meg som anonym 13:12 skriver, men

hun har jo i så fall ikke gjort noe for at jeg eventuelt skal forbedre eller endre meg.

Hun kommer selv fra et hjem hvor mitt inntrykk er at fysisk berøring har vært fraværende, så det preger henne sikkert. Hun kan enkelte ganger sitte tett inntil men kommer aldri med kjærtegn i form av berøring, så det er nok noen problemer som stikker dypt.

Det kan jo være hun ikke skjønner dette selv, så en terapaut kan være noe å foresøke.

[AnonymBruker]

er hun etter mitt syn nesten manisk opptatt av trening. To kvelder i uka og gjerne to-tre morgentreninger.

....

Hun lar heller ikke en anledning til å være borte fra hjemmet være uprøvd, firmaturer, leverandørinvitasjoner eller en helg med andre sies det aldri nei takk til. Selv om det kan bli flere helger på rad så er hun med.

Mann her.

Beklager å si det men jeg tror: Kona di er utro.

Jeg har nå noen ganger ligget med ei gift dame, som har to unger. (Frykt ikke, det er ikke kona di, de har en helt annen alder en ungene dine.)

Men hun sier konsekvent til mannen sin at hun skal dra og trene, skal hjelpe en venninne med noe greier, og så videre.

Hun sier hun skal på firmaturer i helgene bla bla, og så drar hun hjem til meg.

Jeg skjønner at ingen kvinner på dette forumet kommer til å akseptere det jeg sier her, så derfor poster jeg anonymt. Mitt innlegg vil nok utelukkende bli slaktet fra første til siste ord.

Jeg er lei for å si dette til deg, men jeg tror din kone er utro. Jeg er ganske sikker.