Folk med utstråling som alltid er i godt humør

[Gjest Airi Chikako]

Bare å tenke på alt det bra som skjer, det. Både små og store ting. I dag er jeg foreksempel glad for at kjæresten tok oppvasken mens jeg kjøpte kaffe. Og at det slutta å regne rett før jeg gikk ut. Godt liv.

[Steinar40]

Bare å tenke på alt det bra som skjer, det. Både små og store ting. I dag er jeg foreksempel glad for at kjæresten tok oppvasken mens jeg kjøpte kaffe. Og at det slutta å regne rett før jeg gikk ut. Godt liv.

Enig. Dette er den rette måten å se det på; altså sette pris på (de små) tingene i hverdagen

[AnonymBruker]

Ja riktig, men det igjen baseres ikke på hvor utadvendt du er, som du sier senere i innlegget ditt.

Det å være utadvendt kan i mange tilfeller være en ulempe, fordi mange forventer mer av de som tilsynelatende har "alt", og som "får mye gratis".

Du skriver:

Jeg har to barn, ett sjarmerende og utadvendt, og ett "usynlig" og stille barn.

Det utadvendte barnet har det ikke lettere enn sitt "usynlige" søsken, men utfordringene arter seg ulikt for hvert barn.

Sånn var de med meg og søsteren min også. Hun var utadvendt, hadde mange venner, en stor vennekrets og kunne snakke med alle. Jeg var sjenert og ganske redd av meg. Elsket å opptre og å få oppmerksomhet, men samtaler hadde jeg vanskelig for å føre. Disse problemer ble også værre jo eldre jeg ble. Både jeg og søstern min var stort sett i godt humør, og hun var ofte sint eller lei seg hun også. Forskjellen er at jeg aldri sa noe når jeg var lei meg, jeg ble stille eller jeg gjemte meg. I dag har jeg ikke like sjenert som jeg var før, men det er fordi jeg vet hvordan jeg skal oppføre meg. Jeg kan synes det er ubehagelig å ha samtaler med enkelte mennsker og jeg flakker med blikket fordi jeg ikke fikser øyekontakt så godt. Jeg var søt som barn og veldig snill, så mange likte meg godt, men jeg hatet all oppmerksomhet jeg fikk fra andre enn mamma. Når jeg ble eldre derimot (nesten voksen) så ville jeg gjerne ha litt mer oppmerksomhet, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle oppføre meg, så jeg avviste folk uten egentlig å ville det. I dag lever jeg stort sett som alle andre, jeg går på jobb hver dag, smiler og tuller hele dagen, går på fester, shopper, passer tantebarn gir komplimenter og gjør i det hele tatt så godt jeg kan. Likevel synes jeg livet er en hard kamp, og sånn har det vært siden jeg ble født. Føler at jeg aldri kan puste lettet ut, og jeg er ofte misunnelig på de som ha mindre enn meg, men er lykkeligere. Det jeg skal frem til er at det er ikke alle personlige egenskapene man har som er selvforskyldt, mye er medfødt eller kommer fra miljøet også. Depresjon, angst osv er reelle problemer, det er ikke noe som kommer av latskap eller at man tenker negativt og ikke gidder å gjøre noe med problemet.

[Gjest KateW]

Ja, og det samme gjør da det man får lett eller gratis i livet. Altså ulikt for hvert barn.

Veldig få får noe gratis i livet. At du i det hele tatt insinuerer at folk som takler livet når det går en i mot, gjør det fordi de har flaks eller er pene, er rent og skjært vrøvel.

Det er hva man gjør med det man får. Får du sitroner, lager du lemonade. Ferdig med det.

[Steinar40]

Veldig få får noe gratis i livet. At du i det hele tatt insinuerer at folk som takler livet når det går en i mot, gjør det fordi de har flaks eller er pene, er rent og skjært vrøvel.

Det er hva man gjør med det man får. Får du sitroner, lager du lemonade. Ferdig med det.

Tullprat.

De som f.eks blir født såkalt attraktive, får fordeler av dette i visse sammenhenger.

Og de som f.eks får gode skoleevner, seiler ganske lett igjennom utdannelsen.

Osv.

[Gjest Airi Chikako]

Tullprat.

De som f.eks blir født såkalt attraktive, får fordeler av dette i visse sammenhenger.

Og de som f.eks får gode skoleevner, seiler ganske lett igjennom utdannelsen.

Osv.

Nå er det ikke snakk om hvor mye suksess man får, men hvordan man takler den og evt. mangelen på suksess. Skal love deg at hver dag ikke er rosenrød her i gården heller, men selv i vonde perioder klarer jeg å le og å se framover. Det er den måten man må forholdet seg til livet på om det ikke skal bli uholdbart, for kjipe ting skjer ganske så ofte. For hver og en av oss, selv om det kanskje ikke ser sånn ut utenifra.

[Krill]

Sånn var de med meg og søsteren min også. Hun var utadvendt, hadde mange venner, en stor vennekrets og kunne snakke med alle. Jeg var sjenert og ganske redd av meg. Elsket å opptre og å få oppmerksomhet, men samtaler hadde jeg vanskelig for å føre. Disse problemer ble også værre jo eldre jeg ble. Både jeg og søstern min var stort sett i godt humør, og hun var ofte sint eller lei seg hun også. Forskjellen er at jeg aldri sa noe når jeg var lei meg, jeg ble stille eller jeg gjemte meg. I dag har jeg ikke like sjenert som jeg var før, men det er fordi jeg vet hvordan jeg skal oppføre meg. Jeg kan synes det er ubehagelig å ha samtaler med enkelte mennsker og jeg flakker med blikket fordi jeg ikke fikser øyekontakt så godt. Jeg var søt som barn og veldig snill, så mange likte meg godt, men jeg hatet all oppmerksomhet jeg fikk fra andre enn mamma. Når jeg ble eldre derimot (nesten voksen) så ville jeg gjerne ha litt mer oppmerksomhet, men jeg visste ikke hvordan jeg skulle oppføre meg, så jeg avviste folk uten egentlig å ville det. I dag lever jeg stort sett som alle andre, jeg går på jobb hver dag, smiler og tuller hele dagen, går på fester, shopper, passer tantebarn gir komplimenter og gjør i det hele tatt så godt jeg kan. Likevel synes jeg livet er en hard kamp, og sånn har det vært siden jeg ble født. Føler at jeg aldri kan puste lettet ut, og jeg er ofte misunnelig på de som ha mindre enn meg, men er lykkeligere. Det jeg skal frem til er at det er ikke alle personlige egenskapene man har som er selvforskyldt, mye er medfødt eller kommer fra miljøet også. Depresjon, angst osv er reelle problemer, det er ikke noe som kommer av latskap eller at man tenker negativt og ikke gidder å gjøre noe med problemet.

Et utrolig ærlig innlegg!

Har du noen gang vurdert å gå til en coach eller noe sånt? Jeg mener at vi alle har et potensiale og en mulighet til å utvikle oss og "vokse" Lære om det beste vi har i oss selv og bli gladere mennesker.

Var på et foredrag for ikke så lenge som het "Zen-coach" Utrolig spennende! Hvis du synes hver dag er en hard kamp, så tenker jeg at det kanskje hadde vært fint for deg å ha en å sparre med som kan masse om sånne ting?

[Krill]

Er jo ikke sur bare pga litt regn da, skal litt mer til enn dårlig vær for å påvirke følelsene mine. Dessuten er jeg nesten aldri sur, jeg som hovedregel smiler jeg når jeg er ute blandt folk, men enkelte dager vil jeg helst ikke møte fremmede og har et merkelig og utrykksløst fjes. Da kan det hende jeg anstrenger meg skikkelig for å smile tilbake til en fremmed, selv om jeg helst trekker hetta godt nedover hodet og prøver å skjule at jeg er helt på gråten. Jeg er blid og positiv på jobb om dagen, selv om det for litt siden skjedde noe som gjorde situasjonen min veldig kjip. Jobben går greit og kollegaene mine merker nok ikke forskjell, men når jeg kommer hjem merker jeg at jeg har mistet piffen litt selv om jeg er på god vei til å gjøre noe for å endre situasjonen.

Skjønner at det er slitsomt å måtte smile når du helst har lyst til å gråte. Det er ikke sånn det skal være.

Det er like viktig å kjenne på de vonde følelsene som de gode.

Det høres ut som at du har noe litt tyngre ting å slite med, så håper du får hjelp til det.

[pingeline]

Ja, veldig mye er medfødt. Utseendet er jo f.eks rimelig åpenbart medfødt. Men det samme gjelder i stor grad også for personligheten.

Og det som er trist er da at den utadvendte av disse to du nevner her, vil få mye gratis i livet som den andre ikke vil få. Livet er altså urettferdig.

Ja, livet er urettferdig, men oppførselen din utad (i voksen alder i allefall, ikke som lite barn) er noe du faktisk kan styre selv.

Min søster var veldig sjenert som liten, og hun var sur mer enn hun var glad. Hun er en frisk jente, strålende vakker, men hun er sur veldig mye av tiden og finner det negative i ting veldig lett. Det er ovenfor familien. Min mor har flere ganger fått veldig positive tilbakemeldinger på hvor flott og hyggelig datter hun har som stråler som en sol! Selv om søstera mi er en mye mer negativ person enn jeg er, så har hun valgt å ikke vise den siden av seg ute blandt folk. Jeg tipper at en dårlig dag på jobb gjør at de hun arbeider sammen med kan glimte noe av irritasjonenen hennes, men hun går vanligvis ikke å furter mens hun er ute.

[Independent_]

Enkle tips til å bli en lystigere person, fra meg til deg:

- Sex

- Trening

- Komplimenter; både gi og motta

- Sunn mat; aldri gå sulten, da synker humøret med 99%

- Ha mening i livet; det kan være hva som helst, men noe som gjør at du er lysten på å stå opp på morningen

- Se bra ut; da øker selvtilliten og det er lettere å smile

- Ikke stress; ta deg tid til å være blid

- Innse at nedturer påvirker mye, men oppturer påvirker mer; en opptur er noe du husker i lang tid etterpå

[Steinar40]

Ja, livet er urettferdig, men oppførselen din utad (i voksen alder i allefall, ikke som lite barn) er noe du faktisk kan styre selv.

Min søster var veldig sjenert som liten, og hun var sur mer enn hun var glad. Hun er en frisk jente, strålende vakker, men hun er sur veldig mye av tiden og finner det negative i ting veldig lett. Det er ovenfor familien. Min mor har flere ganger fått veldig positive tilbakemeldinger på hvor flott og hyggelig datter hun har som stråler som en sol! Selv om søstera mi er en mye mer negativ person enn jeg er, så har hun valgt å ikke vise den siden av seg ute blandt folk. Jeg tipper at en dårlig dag på jobb gjør at de hun arbeider sammen med kan glimte noe av irritasjonenen hennes, men hun går vanligvis ikke å furter mens hun er ute.

Hmmmmmmm ... ja, hun kan jo da være "morsom" å leve i sammen med?

Men selvfølgelig prøver alle å sette den beste foten fram ute blant andre folk.

Problemer oppstår imidlertid fort når oppførselen ute blant andre er rene skuespillet, og personligheten bak husets 4 vegger er fullstendig en helt annen.

Dette er ikke bra.

[Gjest KateW]

Independent, WORD!

Men dersom noen tror at det er lettere å gå gjennom livet som pen og flink, så har man aldri hørt om janteloven.

Om man så bare er fornøyd med å ha strikket en sokk, så er en jo innbilsk og oppesen, i følge mange. Så at pene mennesker som i tillegg er flinke alltid har det bra, er tøys og tull.

Og ja, jeg kjenner noen slike, og det er ofte de som har dårligst selvfølelse, fordi de har blitt rakket nedpå siden de var små...

[pingeline]

Hmmmmmmm ... ja, hun kan jo da være "morsom" å leve i sammen med?

Men selvfølgelig prøver alle å sette den beste foten fram ute blant andre folk.

Problemer oppstår imidlertid fort når oppførselen ute blant andre er rene skuespillet, og personligheten bak husets 4 vegger er fullstendig en helt annen.

Dette er ikke bra.

Jeg er veldig glad i lillesøstera mi, men jeg tror nok ikke hun er den enkleste å leve med, nei! Jeg vet ikke om jeg fikk frem at hun ikke er gretten fordi hun holder ting inni seg, men at hun alltid har vært sånn. Når hun ble 15 så begynte hun å ta seg mer sammen ute blandt folk. Selv håper jeg at hun kommer til å vokse litt av seg surheten da hun er 19 nå (og kanskje litt umoden på noen områder), for jeg unner ingen å gå å være sur/gretten/trist mesteparten av tiden.

Og ja, jeg er enig i at problemer oppstår når man skjuler såpass mye av seg selv ute blandt folk, men det gjør vi alle til en viss grad (tenåringer mer enn andre). Hun er nok litt ekstrem på det punktet, dessverre, men det som er fint med denne masken utad er at hun pga den får veldig mye positive tilbakemeldinger, og det igjen hjelper på humøret hennes.

[Steinar40]

Jeg er veldig glad i lillesøstera mi, men jeg tror nok ikke hun er den enkleste å leve med, nei! Jeg vet ikke om jeg fikk frem at hun ikke er gretten fordi hun holder ting inni seg, men at hun alltid har vært sånn. Når hun ble 15 så begynte hun å ta seg mer sammen ute blandt folk. Selv håper jeg at hun kommer til å vokse litt av seg surheten da hun er 19 nå (og kanskje litt umoden på noen områder), for jeg unner ingen å gå å være sur/gretten/trist mesteparten av tiden.

Og ja, jeg er enig i at problemer oppstår når man skjuler såpass mye av seg selv ute blandt folk, men det gjør vi alle til en viss grad (tenåringer mer enn andre). Hun er nok litt ekstrem på det punktet, dessverre, men det som er fint med denne masken utad er at hun pga den får veldig mye positive tilbakemeldinger, og det igjen hjelper på humøret hennes.

Ja, når hun bare er 19 år så er det godt håp

Personligheten til folk flest er ikke ferdig utviklet før ved ca 30 års alder. Så det går nok bra

[aline]

Det hjelper ikke alltid å være den positive og utadvendte for å ha ett lett liv og få sine ønsker oppfylt, verden er ikke så svart hvitt.

Jeg var allerede som barn også en av de utadvendte og blide, smilte og ble kjent med "alle", hadde godt med mennesker rundt meg og alle visste og vet hvem jeg er fordi jeg blir sett og lagt merke til.

Det betyr ikke at man nødvendigvis blir "sett".. eller at ting er lettere.

Jeg opplevde at SIDEN jeg uansett var blid og positiv, så var det lett å hjelpe de andre først. Det var ikke det at jeg ikke ble sett, det var ikke det at ikke folk la merke til meg, jeg var jo hun sola som var så lett å ha med å gjøre, for jeg var alltid blid og hyggelig jeg..

Derfor fikk jeg heller ikke hjelp av lærerne på skolen, selv om jeg satt med hånda i været hele timen om jeg lurte på noe.... det var så lett å la være, lettere å først hjelpe de som bråkte og var sinte/sure/krevde det.

så det å være utadvendt og blid, trenger ikke bety at man får ting lett, eller at man alltid får den oppmerksomheten man trenger i form av hjelp eller annet. Ikke fordi man ikke ses, men fordi det er lett å ikke prioritere, man smiler jo uansett.

Jeg har senest i helga opplevd folk som undrende ser på meg og spør "jøss, jeg lurer på hvordan DU ser ut når du er sint?" ... fordi de ikke kunne tenke seg det, dette på ett tidspunkt der jeg freste innvendig så mye at kun folk som kjenner meg ser at noe er galt. hehe.. min kompanjong svarte de spørrende "NÅ er hun sint!!" ..

Det som også kan være problematisk, er at når man alltid som barn får høre ting som at "det er så enkelt med deg, du er alltid blid du!!" så tør man jo jammen ikke være noe annet heller, for det er dette folk forventer av deg. Og "det er enkelt med deg..."? Det vil jo si at man som barn lærer seg at dersom jeg ikke smiler og er blid, så er jeg vanskelig, og da er jeg ikke noe bra å ha med å gjøre. DET vil man jo ikke heller.

Så det å lære seg å kreve, det å lære seg å stille krav og faktisk kreve å bli sett, noe som tidvis kan innebære å ikke ALLTID smile, kan faktisk være ganske vanskelig.

Jeg har endt opp med å faktisk ha problemer med endel relasjoner, rett og slett fordi jeg tror mange forventer at jeg alltid er blid. Etter ett helt liv med å være "alltid blid", med å være "enkel å ha med å gjøre", så har det skapt en utrygghet i forhold til hvordan folk vil takle det de gangene jeg ikke er det. Og med noen dårlige erfaringer da, med folk som ikke fikser den mindre blide siden, eller med folk som faktisk misbruker at jeg stort sett alltid er blid og vil folk det beste, så kan det faktisk skape problemer. Selv om man fremdeles er blid og utadvendt.

så selv som utadvendt, med utstråling og "alltid i godt humør", så kan det komme mange vanskeligheter. Verden er ikke svart/hvitt, ei heller for de med utstråling og positivitet.

[Steinar40]

Det hjelper ikke alltid å være den positive og utadvendte for å ha ett lett liv og få sine ønsker oppfylt, verden er ikke så svart hvitt.

Jeg var allerede som barn også en av de utadvendte og blide, smilte og ble kjent med "alle", hadde godt med mennesker rundt meg og alle visste og vet hvem jeg er fordi jeg blir sett og lagt merke til.

Det betyr ikke at man nødvendigvis blir "sett".. eller at ting er lettere.

Jeg opplevde at SIDEN jeg uansett var blid og positiv, så var det lett å hjelpe de andre først. Det var ikke det at jeg ikke ble sett, det var ikke det at ikke folk la merke til meg, jeg var jo hun sola som var så lett å ha med å gjøre, for jeg var alltid blid og hyggelig jeg..

Derfor fikk jeg heller ikke hjelp av lærerne på skolen, selv om jeg satt med hånda i været hele timen om jeg lurte på noe.... det var så lett å la være, lettere å først hjelpe de som bråkte og var sinte/sure/krevde det.

så det å være utadvendt og blid, trenger ikke bety at man får ting lett, eller at man alltid får den oppmerksomheten man trenger i form av hjelp eller annet. Ikke fordi man ikke ses, men fordi det er lett å ikke prioritere, man smiler jo uansett.

Jeg har senest i helga opplevd folk som undrende ser på meg og spør "jøss, jeg lurer på hvordan DU ser ut når du er sint?" ... fordi de ikke kunne tenke seg det, dette på ett tidspunkt der jeg freste innvendig så mye at kun folk som kjenner meg ser at noe er galt. hehe.. min kompanjong svarte de spørrende "NÅ er hun sint!!" ..

Det som også kan være problematisk, er at når man alltid som barn får høre ting som at "det er så enkelt med deg, du er alltid blid du!!" så tør man jo jammen ikke være noe annet heller, for det er dette folk forventer av deg. Og "det er enkelt med deg..."? Det vil jo si at man som barn lærer seg at dersom jeg ikke smiler og er blid, så er jeg vanskelig, og da er jeg ikke noe bra å ha med å gjøre. DET vil man jo ikke heller.

Så det å lære seg å kreve, det å lære seg å stille krav og faktisk kreve å bli sett, noe som tidvis kan innebære å ikke ALLTID smile, kan faktisk være ganske vanskelig.

Jeg har endt opp med å faktisk ha problemer med endel relasjoner, rett og slett fordi jeg tror mange forventer at jeg alltid er blid. Etter ett helt liv med å være "alltid blid", med å være "enkel å ha med å gjøre", så har det skapt en utrygghet i forhold til hvordan folk vil takle det de gangene jeg ikke er det. Og med noen dårlige erfaringer da, med folk som ikke fikser den mindre blide siden, eller med folk som faktisk misbruker at jeg stort sett alltid er blid og vil folk det beste, så kan det faktisk skape problemer. Selv om man fremdeles er blid og utadvendt.

så selv som utadvendt, med utstråling og "alltid i godt humør", så kan det komme mange vanskeligheter. Verden er ikke svart/hvitt, ei heller for de med utstråling og positivitet.

HJELPER'N

FØLELSER - Aksepterer "varme". Avviser aggresjon. Hengivenhet og sympati er fremtredende.

MÅL - Å akseptere.

DØMMER ANDRE ... ut fra hvem som er "varm" og hvem som er fiendtlig, hvem som hjelper og hvem som skader.

INFLUERER ANDRE - Forsoner, beroliger, gir anerkjennelse, appellerer til medlidenhet, søker vennskap.

OPPGAVELØSNING - Søker å skape harmoni, oppmuntre, redusere spenninger, finne kompromiss, uttrykke varme.

OVERDREVEN TENDENS ... til å være vennlig.

BLIR LETT ... en smule sentimental.

FRYKTER ... å bli stående utenfor, ikke å bli likt, at det skal oppstå konflikter.

TRENGER Å VISE MER ... styrke, fasthet, sikkerhet og selvhevdelse.

[AnonymBruker]

Det hjelper ikke alltid å være den positive og utadvendte for å ha ett lett liv og få sine ønsker oppfylt, verden er ikke så svart hvitt.

Jeg var allerede som barn også en av de utadvendte og blide, smilte og ble kjent med "alle", hadde godt med mennesker rundt meg og alle visste og vet hvem jeg er fordi jeg blir sett og lagt merke til.

Det betyr ikke at man nødvendigvis blir "sett".. eller at ting er lettere.

Jeg opplevde at SIDEN jeg uansett var blid og positiv, så var det lett å hjelpe de andre først. Det var ikke det at jeg ikke ble sett, det var ikke det at ikke folk la merke til meg, jeg var jo hun sola som var så lett å ha med å gjøre, for jeg var alltid blid og hyggelig jeg..

Derfor fikk jeg heller ikke hjelp av lærerne på skolen, selv om jeg satt med hånda i været hele timen om jeg lurte på noe.... det var så lett å la være, lettere å først hjelpe de som bråkte og var sinte/sure/krevde det.

så det å være utadvendt og blid, trenger ikke bety at man får ting lett, eller at man alltid får den oppmerksomheten man trenger i form av hjelp eller annet. Ikke fordi man ikke ses, men fordi det er lett å ikke prioritere, man smiler jo uansett.

Jeg har senest i helga opplevd folk som undrende ser på meg og spør "jøss, jeg lurer på hvordan DU ser ut når du er sint?" ... fordi de ikke kunne tenke seg det, dette på ett tidspunkt der jeg freste innvendig så mye at kun folk som kjenner meg ser at noe er galt. hehe.. min kompanjong svarte de spørrende "NÅ er hun sint!!" ..

Det som også kan være problematisk, er at når man alltid som barn får høre ting som at "det er så enkelt med deg, du er alltid blid du!!" så tør man jo jammen ikke være noe annet heller, for det er dette folk forventer av deg. Og "det er enkelt med deg..."? Det vil jo si at man som barn lærer seg at dersom jeg ikke smiler og er blid, så er jeg vanskelig, og da er jeg ikke noe bra å ha med å gjøre. DET vil man jo ikke heller.

Så det å lære seg å kreve, det å lære seg å stille krav og faktisk kreve å bli sett, noe som tidvis kan innebære å ikke ALLTID smile, kan faktisk være ganske vanskelig.

Jeg har endt opp med å faktisk ha problemer med endel relasjoner, rett og slett fordi jeg tror mange forventer at jeg alltid er blid. Etter ett helt liv med å være "alltid blid", med å være "enkel å ha med å gjøre", så har det skapt en utrygghet i forhold til hvordan folk vil takle det de gangene jeg ikke er det. Og med noen dårlige erfaringer da, med folk som ikke fikser den mindre blide siden, eller med folk som faktisk misbruker at jeg stort sett alltid er blid og vil folk det beste, så kan det faktisk skape problemer. Selv om man fremdeles er blid og utadvendt.

så selv som utadvendt, med utstråling og "alltid i godt humør", så kan det komme mange vanskeligheter. Verden er ikke svart/hvitt, ei heller for de med utstråling og positivitet.

Men har du noen gang opplev å IKKE bli sett? Å være den som ingen vil ha på laget i gymtimen, som aldri blir bedt på fester eller som folk går rett forbi uten å si her fordi de er så vandt til at du er usynlig? Når jeg sier at utadvendte får mye gratis, så mener jeg sammenlignet med de som er innadvendte og sjenerte. Aner ikke hvor mange ganger jeg har vært misunnelig på de som bare kan henvende seg til sidemannen også starte en samtale. Jeg kan det nå jeg også, men det er etter mange timer med øving, prøving og ikke minst feiling. Jeg har også stukket gråtene av fra selskaper uten å si noe fordi jeg har følt meg så usynlig og utenfor at jeg ikke fant noen annen løsning (og nå snakker jeg om i voksen alder).

[pingeline]

Men har du noen gang opplev å IKKE bli sett? Å være den som ingen vil ha på laget i gymtimen, som aldri blir bedt på fester eller som folk går rett forbi uten å si her fordi de er så vandt til at du er usynlig? Når jeg sier at utadvendte får mye gratis, så mener jeg sammenlignet med de som er innadvendte og sjenerte. Aner ikke hvor mange ganger jeg har vært misunnelig på de som bare kan henvende seg til sidemannen også starte en samtale. Jeg kan det nå jeg også, men det er etter mange timer med øving, prøving og ikke minst feiling. Jeg har også stukket gråtene av fra selskaper uten å si noe fordi jeg har følt meg så usynlig og utenfor at jeg ikke fant noen annen løsning (og nå snakker jeg om i voksen alder).

Jeg er sjenert, og i ungdommen var dette siden som tok over. Jeg sa aldri noe, svarte ja og nei på spørsmål, hvis det var et spørsmål hvor jeg måtte svare utfylllende ble det et stille "jeg vet ikke..." de fikk til svar. Jeg har ikke stukket gråtene fra fest siden den gang jeg var 13, men så gikk jeg ikke akkurat mye på fest heller da. Var mest alene.

Som deg har jeg trent meg opp. Jeg er fremdeles sjenert og kommer alltid til å være det, men i stedet for å trekke meg tilbake som forsvarsmekanisme, så skravler jeg og ler som forsvar nå. Da snakker folk tilbake, også løsner det litt opp i sjenangsen min fordi jeg faktisk får respons. Det var ikke lett å snu, nei, men det går an.

Men det som Aline sier er veldig sant. Ikke bare blir man ofte prioritert ned hvis man alltid er smilende og tålmodig, men hvis man i tillegg er positiv og sier ja, så skjer det ofte at man blir utnyttet, både i jobbsammenheng og sosialt.