Folk med utstråling som alltid er i godt humør

[Gjest gjestdeluxe]

Jeg er sånn. Det betyr ikke at jeg alltid har det bra og at livet bestandig er fantastisk, men jeg får energi av menneskene rundt meg. Og jeg merker bare at det å være glad mot andre gjør at jeg får glade fjes tilbake. Det er bare blitt sånn.

Men så har jeg mine tunge dager hvor jeg kanskje i utgangspunktet ikke er like blid, men jeg tror at fordi jeg ofte er glad så blir jeg løftet opp av andre som automatisk er blide mot meg. Da kan det snu. Jeg er allergisk mot personer som bruker meg som søppelbøtte eller bare syter uten å tenke seg om. Men jeg opplever vel at de i mindre grad gidder å henvende seg til meg, så jeg slipper mye unna kos med misnøye.

Er blitt en livsholdning å være positiv, en automatisk innstilling til omgivelsene. Og så har jeg mine ventiler gjennom nære venner som jeg snakker om ting som er vanskelig.

Som jeg skulle ha sagt det selv.

[Krill]

Som jeg skulle ha sagt det selv.

Me to.

[MonThe]

I dag var jeg på en presentasjon/innlegg fra en mannlig fagperson. Han hadde i løpet av 1 time løftet blikket opp fra arket sitt maks. 5-7 ganger. Hans tema var: kommunikasjon.

..het forelesningen "Hvordan ikke kommunisere" ?

[Gjest Ruccola]

Jeg lurer på om det er litt medfødt jeg...? :klø:

Jeg har alltid fått høre at jeg var en blid unge og som voksen har jeg fått høre at jeg har et veldig "lett sinn".

Selv føler jeg at jeg stort sett er glad og har flere latterkramper hver eneste dag. Jeg snakker stort sett med alle, og jeg tuller og er meg selv uansett om jeg er på møter med direktører eller regnskapsdamer.. Humor er en stor del av min hverdag.

Jeg har hatt noen tunge stunder i mitt liv, men alltid synes jeg det er utrolig deilig å komme på jobb for å tenke på andre ting og få de vanskelige tingene på avstand.

Jeg har også fått høre av de som kjenner meg veldig godt at jeg har humøret laangt oppe når jeg er veldig glad og laaang nede når ting er tungt. Det vil nok si at jeg kan grine i timesvis når det er vanskelig og øse energi når jeg har det veldig bra. Stort sett har jeg det veldig bra.

Som sagt vet jeg ikke helt hvorfor jeg er sånn, men jeg tror jeg har lett for å fokusere på de bra tingene istedenfor de dårlige.

Jeg har en liten leveregel - det handler ikke om hvordan man HAR det men hvordan man TAR det.

Synes også det er aller best å være glad, så da velger jeg kanskje det ubevist?

Uansett hvor tungt ting kan være, så kan jeg ha galgenhumor eller se at ting kunne vært enda værre.

Vet ikke om det forklarer ting men... :klø:

Samtidig er det i overkant å se så mange smileys som i innlegget til for eksempel Krill over her.

Ser ikke noe problemer med dette innlegget til Krill?

Vi har da utrykksikoner her på KG, nettopp for å utrykke oss, og da ser jeg ikke noe unaturlig med antallet smilyer i dette innlegget ? :klø:

[Gjest gjestdeluxe]

Ser ikke noe problemer med dette innlegget til Krill?

Så flott! Ikke noe er bedre enn det!

[Krill]

Det er jeg ikke uenig i.

Samtidig er det i overkant å se så mange smileys som i innlegget til for eksempel Krill over her.

hehe! Deg om det.. Jeg liker litt farge i innleggene mine jeg!

[Krill]

Ser ikke noe problemer med dette innlegget til Krill?

Vi har da utrykksikoner her på KG, nettopp for å utrykke oss, og da ser jeg ikke noe unaturlig med antallet smilyer i dette innlegget ? :klø:

Takk! Jeg digger de jeg.. Men vet det er noen som irriterer seg over sånt. Men men.. Godt vi er forskjellige sier nå jeg..

[AnonymBruker]

Er det ingen andre her som synes positive mennesker enkelte ganger kan være litt ødeleggende? De som er så fornøyde med tilværelsen at de trenerer alle muligheter for å forandre på den. F.eks på jobb har man kanskje en sjef som egentlig ikke er flink til jobben sin, eller et datasystem som ikke fungerer, og når man da prøver å klager for å få bukt med problemet kommer det noen positive halleluja folk og ødelegger alt.

Eller når du er lei deg, og folk prøver å muntre deg opp istedenfor å trøste deg, også blir du bare ennå mer lei meg.

Det er nok best med en balansegang, både å ha en positiv innstilling og å ha evnen til å se at alt ikke er bra hele tiden og at man noen ganger er nødt til å si i fra for at det skal bli gjort forbedringer.

[Steinar40]

Er det ingen andre her som synes positive mennesker enkelte ganger kan være litt ødeleggende? De som er så fornøyde med tilværelsen at de trenerer alle muligheter for å forandre på den. F.eks på jobb har man kanskje en sjef som egentlig ikke er flink til jobben sin, eller et datasystem som ikke fungerer, og når man da prøver å klager for å få bukt med problemet kommer det noen positive halleluja folk og ødelegger alt.

Eller når du er lei deg, og folk prøver å muntre deg opp istedenfor å trøste deg, også blir du bare ennå mer lei meg.

Det er nok best med en balansegang, både å ha en positiv innstilling og å ha evnen til å se at alt ikke er bra hele tiden og at man noen ganger er nødt til å si i fra for at det skal bli gjort forbedringer.

Jeg ser poengene dine, men mine erfaringer er litt annerledes.

F.eks når et datasystem ikke fungerer, og når man da prøver å klage for å få bukt med problemet, så er det ikke de positive som kommer frem etter min erfaring. Det er de negative folkene som da kommer frem. Altså de som for enhver pris vil ha det som det er fordi de ellers kommer til å miste sin posisjon når man endrer til noe nytt.

Jeg har faktisk aldri opplevd at positive folk har hindret en endring til det bedre. Nei, det er "småkongene" rundt omkring i bedriftene som hindrer sånt, etter min erfaring.

På den annen side er det ikke bra å være altfor positiv til endringer heller, for da blir det fort gjort alvorlige feil.

Så at det beste er en balansegang, det er jeg helt enig med deg i

[Gjest Dainty]

Det er flott med mennesker som har en sprudlende og alltid positiv utstråling!

Samtidig er det helt greit at ikke alle er sånn. Vi er forskjellige, og noen er mer introverte enn andre, eller har en mer komplisert natur - uten at det er noe galt i det (såfremt man allikevel behandler sine medmennesker fint, selvsagt!).

Det finnes andre måter å bemerke seg positivt også. Ta f.eks. Dag Solstad (første personen jeg kom på, av en eller annen grunn ) - han suller jo for det meste rundt i sin egen lille verden, og tar vel knapt notis av at noen hilser på ham. Men han virker jo utvilsomt som en berikelse i manges liv allikevel, gjennom å bruke sitt skrivetalent

Og til alle dere solstråler der ute: dere er gode å ha!

[AnonymBruker]

Jeg ser poengene dine, men mine erfaringer er litt annerledes.

F.eks når et datasystem ikke fungerer, og når man da prøver å klage for å få bukt med problemet, så er det ikke de positive som kommer frem etter min erfaring. Det er de negative folkene som da kommer frem. Altså de som for enhver pris vil ha det som det er fordi de ellers kommer til å miste sin posisjon når man endrer til noe nytt.

Jeg har faktisk aldri opplevd at positive folk har hindret en endring til det bedre. Nei, det er "småkongene" rundt omkring i bedriftene som hindrer sånt, etter min erfaring.

På den annen side er det ikke bra å være altfor positiv til endringer heller, for da blir det fort gjort alvorlige feil.

Så at det beste er en balansegang, det er jeg helt enig med deg i

Ok, men det jeg mener er personer som kveler et verdt argument til forandring med sånne tåpelige positive innspill. Eller sånne som skal være venn med alle og ikke kan klage på sjefen med begrunnelsen at han er hyggelig, når han helt opplagt er ulønnsom for bedriften.

[Becka]

Jeg tror jo man først og fremst må ha det fint for å kunne utstråle det. Har jeg det godt, er det ikke noe problem å vise det for resten av verden. Da kommer det for meg helt naturlig. Men er jeg litt nedfor, så kan jeg fort bli litt innesluttet - dvs, jeg kan fint spille om jeg må, men helst vil jeg bare unngå folk. Jeg har en jobb som krever at jeg er utadvent og smilende uansett hvilket humør jeg er på. Det merker jeg spiller inn i hverdagen også. Man blir lit " automatisk" sånn utenfor jobben også..

[TinkTingeling]

det handler ikke om hvordan man HAR det men hvordan man TAR det.

Er så enig i denne! Tror også det har mye med holdninger å gjøre! Hvis tenker når du står opp, at idag skal bli en bra dag, så blir den automatisk bedre. Det er litt som med selvoppfyllende profetier. Hvis du våkner opp å tenker at herregud denne dagen blir så dårlig, så forventer du ikke annet og går igjennom dagen med en dårlig innstilling. Men hvis du bestemmer deg med en gang for at dagen skal bli bra, så er det så mye lettere å ta alt med et smil! Jeg har prøvd det selv og det hjelper! Man må bare være litt bevisst på sine egne holdninger

[Steinar40]

Ok, men det jeg mener er personer som kveler et verdt argument til forandring med sånne tåpelige positive innspill. Eller sånne som skal være venn med alle og ikke kan klage på sjefen med begrunnelsen at han er hyggelig, når han helt opplagt er ulønnsom for bedriften.

Det skulle ikke forundre meg mye om dette er direkte kjønnsavhengig.

Jeg jobber i et mannsdominert miljø, og der er flaskehalsene altså negative mannlige "småkonger" som skulle byttet jobb for lenge LENGE siden.

Jeg gjetter da på at du jobber i et kvinnedominert miljø - har jeg rett?

Endret 27. oktober 2010 av Steinar40

[Gjest wild bird]

Mulig det er medfødt? Jeg har alltid vært en sånn person som får høre at jeg er blid, har utstråling og et vinnende vesen. Koselig det

Men det er jo ikke sånn at jeg går rundt og er meg bevisst at jeg skal oppføre meg sånn og slik, for at andre skal oppfatte meg sånn. Det kommer naturlig. Og selv om jeg har en slik personlighet, så betyr ikke det at jeg ikke kan ha det tungt og vanskelig. Jeg prøver bare å skåne omgivelsene mine om jeg skulle ha en dårlig dag/periode. Da er det samboeren min som er samtalepartner. Må være trygg for å vise hvordan jeg virkelig har det inni meg.

Men for det meste er jeg lett til sinns, liker å tulle og fjase, bruke humor og være positiv. En kan sikkert lære seg å bruke mer humor og spre positivitet, men det med utstråling tror jeg er medfødt.....kanskje?

[AnonymBruker]

Det skulle ikke forundre meg mye om dette er direkte kjønnsavhengig.

Jeg jobber i et mannsdominert miljø, og der er flaskehalsene altså negative mannlige "småkonger" som skulle byttet jobb for lenge LENGE siden.

Jeg gjetter da på at du jobber i et kvinnedominert miljø - har jeg rett?

Nei, du tar feil, jeg jobber i et blandingsmiljø.

[Gjest ThatWoodcut]

Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg!

Den følger jeg

Jeg er i tillegg en generelt positiv person, og er egentlig ikke så veldig glad i negative folk som gir opp med en gang. Hvordan kan man løse noe hvis man ikke en gang prøver?

Jeg har også fått høre at jeg var blid som liten, sjeldent sur, og er også det den dag i dag.

Det skal mye til for å få meg sur, og da varer det som regel bare et par minutter før det over.

Jeg ler også veldig mye, hvis det har noe å si

[AnonymBruker]

Er noen som mener at hvis man prøver å smile mye, så blir man automatisk gladere, og vil derfor smile mer. Er vel ikke vitenskaplig bevist, men finnes forskning på dette området.

[aline]

Enkelte folk er alltid smilende og sjarmerende; med andre ord har de veldig fin utsråling. Hvordan klarer enkelte å være i godt humør hele tiden?! Livet går jo opp og ned, så jeg tenker på en måte at det er naturlig å være nedfor av og til..

Noen tips til hvordan jeg kan utstråle mer? Hehe, ble bare litt nysgjerrig

Ingen er i godt humør hele tiden, men noen har en mer naturlig glad side å møte verden med også når ting er tungt.

Jeg er også en av disse som ofte oppfattes som "alltid blid og hyggelig", det er stort sett bare de som står meg nære som ser noe til den andre siden.

Samtidig så har jeg så absolutt oppturer og nedturer, stooooooore nedturer tidvis. Men på det værste så omgåes jeg ikke folk så mye, rett og slett fordi jeg ikke trives med å møte verden på en så sår og vanskelig måte. Ikke for andres del egentlig, men for min del.

Mine venner ser alle sidene, men likevel får jeg ofte høre at folk synes det er vanskelig å tro på at JEG har de problemene jeg har, for det ville ingen trodd. Koselig det, men det gjør det jo ikke noe mindre sant.

Likevel, jeg ser ALLTID etter noe positivt jeg kan få ut av de vanskelige stundene. Jeg er sterk i min tro på at jeg lærer noe som gir meg noe jeg kan ta med meg videre, noe som gjør meg sterkere, smarkere, mer empatisk, mer forståelsesfull, bedre som medmenneske eller noe. Uansett hvor vanskelig ting er, så tror jeg på at det kommer noe utav det som fortsetter å forme meg til den jeg er, så altså søkenen etter noe verdifullt i alle situasjoner.

og, mine nedturer har jo stort sett ikke noe med fremmede mennesker på gata, kollegaer eller noe sånt å gjøre, så hvorfor skal jeg utstråle negative følelser til folk som ikke kan noe for min negative stund?

Og... jeg kjenner også at om jeg på en dårlig dag, smiler til en fremmed på gata som smiler tilbake, så gjør det faktisk den likevel dårlige dagen, hakket blidere likevel. Det tar ikke vekk vondter eller negativ mood, men det er litt koseligere. Så hver smil, gjør at dagen blir litt mindre sår litt lenger.

Jeg lever også etter mottoet: Vær mot andre som du ønsker andre skal være mot deg!

(er ikke på alle områder jeg får det til som ejg vil selvsagt, men dog.)

[Becka]

Er noen som mener at hvis man prøver å smile mye, så blir man automatisk gladere, og vil derfor smile mer. Er vel ikke vitenskaplig bevist, men finnes forskning på dette området.

Fikk tips om å smile når ting var ekstra kjipt jeg, selvom det siste man tenkte på var å smile. Smil uansett, så skal vissnok det ekte smilet kunne komme.... Hm, så enkelt er det nok ikke, men det skader nå i allefall ikke!