Venner som aldri tar initiativet

[AnonymBruker]

Jeg har noen venninner og et par av dem tar aldri initiativet. Jeg begynner å bli litt lei av å alltid være den som tar initiativet. De stiller alltid opp når jeg tar initiativet og vi finner alltid en tid til å møtes på da. Jeg prøver å innimellom si til dem at de kan jo si i fra hvis de vil ta en kaffe en dag, og de sier ja det skal de, men det skjer ikke noe før jeg eventuelt spør dem igjen og om det passer en spesifik dag.

Det kan godt hende de syns jeg er kjedelig, men da ville de jo ha funnet på unnskyldninger for å ikke treffe meg. Men de sier jo alltid: ja det skal bli kjempekoselig og får alltid høre at det var hyggelig i etterkant og at vi må gjøre noe snart igjen.

Jeg prøver til og med innimellom å la det gå tid i mellom og få dem til å ta initiativet, men da hører jeg jo ingenting, og da dør liksom vennskapet ut. Jeg har jo ikke lyst til å miste dem som venner heller. Venner vokser jo ikke på trær heller. Og vi har det jo bra når vi treffes.

Jeg vet jeg kan snakke med noen av dem, men jeg vet ikke helt hva jeg skal si, for jeg tror ikke de vil skjønne hva jeg mener fordi de har litt sånn ting ordner seg holdning og er litt konflikskye også.

Så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre? Skal jeg bare vente å se om de en dag tar initiativet selv og la vennskapet dø ut hvis ikke de tar initiativet?

[AnonymBruker]

Jeg føler meg litt skyldig her, for jeg tar sjelden initiativet, særlig ovenfor enkelte av venninnene mine. Det er ikke vondt ment for mitt vedkommende, men jeg er dårlig til å planlegge (har vanskelig for å bestemme meg for ting litt fram i tid) og det kan også ha å gjøre med hvordan "rollefordelingen" har vært opp gjennom årene akkurat ovenfor disse venninnene, selv om ting har endret seg. Jeg er også sånn som gjerne er fornøyd selv om jeg ikke treffer venner på flere måneder, dette har nok utviklet seg etter flere år i andre deler av landet. Men i perioder hvor jeg av og til har vært på hjemstedet, har jeg også vært den som har sagt fra at nå er jeg her og vil finne på noe.

Uansett - jeg ville ikke reagert negativt om ei venninne sa hun skulle ønske jeg tok mer initiativ, så lenge hun sa det på en ok måte og ikke var for anklagende. Det kjennes jo som en bekreftelse på at man ønsker å ivareta vennskapet, at andre også foreslår å treffes Men man er ikke alltid så bevisst på det selv, eller man er fornøyd som det er. Så synes godt du kan si fra. Ellers kan det hende dere har forskjellig oppfatning av tiden mellom hver gang dere treffes. Jeg vet ikke hva du mener med å la det gå litt tid.

[AnonymBruker]

Forresten, kan legge til at jeg kanskje har litt erfaring med at ovenfor noen venninner, så har "historisk sett" endel av mine forslag blitt nedstemt - type de filmene jeg foreslår vi kan se, hvilket utested jeg vil dra etc. Derfor har jeg kanskje valgt å la dem styre når og hvor vi treffes. Så hvis dette er noe du kjenner igjen er det jo noe du kan endre deg på, og nevne for venninnene dine, for det kan av og til forklare hvorfor noen ikke gidder å foreslå noe. Men trenger selvsagt ikke være derfor.

[Gjest Sløv venninne]

Jeg føler meg også litt truffet her. I mitt tilfelle skyldes det rett og slett at jeg har mindre behov for å treffe venner enn det venninnene mine (spesielt en av dem) har. Jeg har mye å gjøre, stor familie og krevende jobb, i tillegg til at jeg forsøker å trene innimellom. Så når jeg først har en "ledig" kveld på timeplanen synes jeg det er deilig å bare være hjemme.. Vil gjerne har litt tid til å bare slappe av sammen med sambo også. Likevel er jeg med hver gang noen andre tar initiativ, for jeg skjønner jo at det ikke er noe ålreit å ha en venninne som aldri er med på noe. Jeg er også redd for å miste kontakten med vennene mine, og er derfor flink til å stille opp når andre foreslår noe. Tanken/ lysten slår meg bare sjelden selv..

De av venninnene mine som tar mest initiativ, er single, uten store forpliktelser på andre plan- og sier selv at de ofte kjeder seg dersom de ikke har noen planer for kvelden. Jeg tror dette er noe av grunnen til at de har behov for mye hyppigere kontakt enn meg?

[Lea=)]

Jeg må innrømme at jeg kan være dårlig til å initiativet til å noen ganger. Det er ikke fordi jeg ikke vil treffe venninnene mine, men fordi det er andre ting som opptar mye av min tid, som kjæreste, familie, jobb og trening.. Dette varierer selvfølgelig fra tid til annen. Jeg syns du kan si til vennene dine hva du føler, bare si det på en fin måte:)

Lykke til:)

[Lea=)]

Jeg føler meg også litt truffet her. I mitt tilfelle skyldes det rett og slett at jeg har mindre behov for å treffe venner enn det venninnene mine (spesielt en av dem) har. Jeg har mye å gjøre, stor familie og krevende jobb, i tillegg til at jeg forsøker å trene innimellom. Så når jeg først har en "ledig" kveld på timeplanen synes jeg det er deilig å bare være hjemme.. Vil gjerne har litt tid til å bare slappe av sammen med sambo også. Likevel er jeg med hver gang noen andre tar initiativ, for jeg skjønner jo at det ikke er noe ålreit å ha en venninne som aldri er med på noe. Jeg er også redd for å miste kontakten med vennene mine, og er derfor flink til å stille opp når andre foreslår noe. Tanken/ lysten slår meg bare sjelden selv..

De av venninnene mine som tar mest initiativ, er single, uten store forpliktelser på andre plan- og sier selv at de ofte kjeder seg dersom de ikke har noen planer for kvelden. Jeg tror dette er noe av grunnen til at de har behov for mye hyppigere kontakt enn meg?

Kjenner meg veldig godt igjen i det du sier her:)

[AnonymBruker]

Ts her.

Jeg ser at flere av dere svarer at dere også er dårlig på initiativ. Men er glad å høre at grunnen ikke er at dere ikke vil treffe dem. Jeg har familie, jobb og ting å drive med selv, men jeg har tidligere erfart hvor viktig det er å ha venner rundt meg, og derfor har jeg lyst til å treffe vennene mine inniblant. Når jeg sier at jeg prøver å la litt tid gå imellom, så er det ikke snakk om dager, men måneder.

En av dem traff jeg mye oftere før, og det er faktisk hun som er singel og ikke jeg. Og nå ser jeg henne kanskje 2- 3 ganger i året. Jeg har kjent henne i mange år nå, vi har tidligere jobbet sammen, og hun har vært hjemme hos meg mange ganger og alltid blitt invitert ut når jeg skal ut med andre osv, men jeg har aldri vært hjemme hos henne engang og hun inviterer aldri meg ut når hun skal ut med sine venner.

Jeg lar ofte de bestemme hva vi skal gjøre. For jeg spør ofte hva de vil gjøre, og så svarer de og så blir det ofte til det hvis jeg ikke har noen invendinger som feks at jeg har sett filmen før eller nettopp vært på det utestedet etc.

Heldigvis har jeg noen veldig nærme gode venner som jeg ser oftere og som også er flinke til å ta initiativet. Kanskje problemet mitt er at jeg vil beholde alle venner jeg har. Kanskje jeg må bare skjønne at noen venner møter man over perioder og treffer dem ofte da, men så blir det sjeldnere etter det. Men jeg er litt sånn hvis vi har en veldig god kjemi, hvorfor tar de ikke initiativet av og til og ikke risikerer å miste vennskapet.

[AnonymBruker]

Også enig i at det ikke alltid er så lett å ta initiativ når hverdagen er travel. Jobb, trening, familie, helger på hytta, oppussing hjemme, det er mange grunner. Og å slappe av hjemme trenger man også. Men når du sier det går måneder mellom hver gang så er jo det litt lenge. Prøver å finne på noe med mine venninner hver 2 uke kanskje jeg. Synes det er passe. noen ganger går det lengre tid, noen ganger litt oftere. Men du nevner en singel venninne, og jeg også kan se at det blir litt sjeldnere man omgås de single "festevennene" man ofte var på vorspiel med. De gjør fortsatt det, og har da sine single venner de henger med, mens vi som har samboer nå prioriterer litt anderledes kanskje?

[AnonymBruker]

Ts her. Hun single venninnen har barn hun også og skjønner at hun har mye å gjøre og at det ikke alltid passer. Men hun har barnefri annen hver helg og før fant vi alltid på noe, enten lunsj, en kaffe, tur, kino etc, men det var fordi jeg tok initiativet hver gang. Plutselig skjedde det noe i livet mitt som gjorde at det gikk noen uker før jeg kunne ta kontakt,- og tror du jeh hørte snurten av henne. Ikke et ord før jeg tok initiativet igjen og hun lurte ikke på hva som hadde skjedd.

Jeg har alltid som sagt invitert henne til meg på middag, fest etc og gitt sønnen hennes gaver til jul, bursdag etc, men jeg har aldri engang vært hjemme hos henne. Hun har aldri gitt barnet mitt noe eller spandert noe som helst på meg.

Vi har god kjemi da og jeg har sett henne på en av mine nærmeste venner, men hun ser tydeligvis ikke på meg som like nær.

En annen venninne. Hun ene sier det i hvert fall rett ut at det er som regel jeg som tar initiativet, men når jeg spør om når det passer så kan hun svare: det passer når som helst, avtal med x når det passer for henne og så kan dere komme til meg. Jeg har sluttet å ta initiativet og jeg har ikke sett henne på et halvt år.

Den siste venninna som er slik. Vi kranglet faktisk for en stund siden, og det var hennes feil og hun innrømmet at det var det og hun sier at hun har savnet meg, men likevel tar hun ikke initiativet. Men sier alltid at det er så hyggelig at vi har kontakt igjen og at vi må finne på noe snart.

Plutselig har jeg en drøss av venner jeg bare ser et par ganger i året. Heldigvis har jeg et par nære. Kanskje jeg må bare lære å gi slipp på noen venner og tenke at hvis de aldri tar kontakt så er de ikke så gode venner likevel.

Jeg er sånn som går 100 % inn i vennskap. Og ønsker jo at folk kan prioritere meg innimellom også. Jeg har kanskje for store forhåpninger og forventninger til andre.

[AnonymBruker]

Til TS:

Jeg vil bare si at jeg synes du høres ut som en veldig god venninne

[Gjest linalina]

Kjenner meg også igjen her som den venninnen som ikke tar så mye initiativ. Og det skyldes ikke at jeg ikke liker venninna mi. Ei av dem, som jeg kan bruke som eksempel her.

Jeg er singel, og hun er gift. Bare det er god nok grunn til at jeg venter og ser om hun tar initiativet. Og det gjør hun når mannen er borte. Så det er veldig greit for meg at hun gjør det slik. Det er jo ikke mannen hennes jeg er venninne med. Selv om han er ok.

Så har vi også en annen grunn; jeg er også litt fed up med å foreslå ting som ikke blir godtatt. Har vel litt redsel i meg for å bli avvist når det gjelder forslag, tenker jeg.

"Nei, den filmen har jeg sett". "Den filmen fikk elendig kritikk-orker ikke". "Den kafeen har dårlig service". osv, osv...

Men det betyr overhode ikke at jeg ikke vil ha omgang med venninna mi. Skal til henne nå, forresten. Hennes forslag. Selv om jeg må kjøre på litt øde veier i mørket, så gjør jeg det allikevel, for vi har det så fint sammen.

[mp84]

Jeg føler meg også litt truffet her. I mitt tilfelle skyldes det rett og slett at jeg har mindre behov for å treffe venner enn det venninnene mine (spesielt en av dem) har. Jeg har mye å gjøre, stor familie og krevende jobb, i tillegg til at jeg forsøker å trene innimellom. Så når jeg først har en "ledig" kveld på timeplanen synes jeg det er deilig å bare være hjemme.. Vil gjerne har litt tid til å bare slappe av sammen med sambo også. Likevel er jeg med hver gang noen andre tar initiativ, for jeg skjønner jo at det ikke er noe ålreit å ha en venninne som aldri er med på noe. Jeg er også redd for å miste kontakten med vennene mine, og er derfor flink til å stille opp når andre foreslår noe. Tanken/ lysten slår meg bare sjelden selv..

De av venninnene mine som tar mest initiativ, er single, uten store forpliktelser på andre plan- og sier selv at de ofte kjeder seg dersom de ikke har noen planer for kvelden. Jeg tror dette er noe av grunnen til at de har behov for mye hyppigere kontakt enn meg?

henger meg på denne...

litt sånn jeg også føler det.. !

[Gjest Wolfmoon]

Jeg trenger ikke å ha veldig mye kontakt med venner, for å fortsatt regne dem som venner. Hvis det ga noen som helst mening

Jeg er en person som trenger tid helt alene for å samle energi til å være sosial, og når jeg jobber hele dagen og blir tvunget til å være sosial, så synes jeg det er tiltak å gjøre noe når jeg kommer hjem.

Sånn er jeg. Det betyr overhodet ikke at jeg ikke setter pris på mine venner og ønsker å tilbringe tid med dem, men det krever ganske tiltak for meg å faktisk ta iniativ og være sosial. Det er lettere når andre tar initiativ, spesielt siden jeg av og til glemmer at jeg trenger å være med venner også. Jeg trives jo så godt alene

[Gjest Gjest]

Jeg er også en som har lett for å ta intiativ og blir skuffet over at andre ikke gjør det samme. En venninne tar sjelden initiativ fordi hun har et veldig travelt liv. Men så er det i tillegg av hun av og til lar være å svare på mail/sms. Akkurat det siste synes jeg er så arrogant at jeg merker jeg mister interessen for vennskapet. Selv om hun var den som tok initiativ nå sist, kjenner jeg at jeg ikke orker mer av at hun for eksempel lar være å svare på en invitasjon.

[Gjest Dainty]

Jeg har/hadde spesielt én venninne som var veldig slik du beskriver dine venninner, TS. Jeg følte at alt gikk fra meg til henne, og fikk ingenting tilbake. Selv om vi hadde det hyggelig når vi møttes, og hun ga uttrykk for det selv, ringte hun aldri meg neste gang. Jeg var også ivrig på dette med å inkludere henne selv om jeg traff andre venner samtidig, og inviterte henne flere ganger når jeg skulle ha en gjeng til middag eller vinkveld hjemme hos meg (og resten av gjengen var ikke en lukket gruppe, det var flere som ikke kjente hverandre så godt). Selv hørte jeg aldri noe når hun hadde en gjeng hos seg. Det virket som om hun var veldig opptatt av å beholde en nær ring av venner som hun selv tok kontakt med, og så holdt hun andre venner litt på avstand. Jeg spurte henne til og med rett ut om hun hadde noe imot meg, om hun ikke følte seg helt komfortabel i mitt selskap eller noe, men hun hadde ingenting å komme med..

Jeg syntes etterhvert det ble slitsomt med en slik relasjon, og bestemte meg for å slutte å ta kontakt med mindre det gjaldt bursdagshilsen, julehilsen etc. Det har nå gått flere måneder og vi ses omtrent aldri lenger. Snakker hyggelig sammen om vi tilfeldigvis treffes, men det blir med det. Jeg bruker heller tiden min på de vennene som viser en oppriktig gjensidig interesse og tør å slippe meg innpå dem! Så til dere som er travle, har samboer etc: vennskap er viktig å pleie, uansett! Man bør ta seg tid til å invitere til en kaffekopp, et glass vin eller en bytur av og til. Og om man ikke har tid til å møtes på noen uker, kan man slå på tråden og ha en god samtale i stedet, for å vise at man bryr seg. Det har alle tid og overskudd til. Noen vennskap holder uansett, og det virker som ingen tid er gått når man møtes, men min erfaring er at de vennskapene man stifter i voksen alder må tas godt vare på!

[MissStiles]

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Flere og flere venninner som jeg føler at jeg er den eneste som tar kontakt. De tar bare kontakt når de vil noe. De sier ja til å møtes om jeg spør men aldri tilbake lengre. De fleste har jeg sluttet å sende mld til. Enten forsvinner de helt eller de kommer tilbake. Tiden vil vise!

[~white lady~]

Slenger meg på her jeg også.

Tar nesten alltid intiativ selv, og er igrunn rimelig lei av det. Nå har jeg invitert til en sammenkomst til helga, og sendt meldinger til de få venninnene jeg har her- er nyinnflyttet i området og har lite nettverk.

Har ikke fått noe klart svar fra noen av de, "de må se det an."

Javel? Hva med å prioritere å komme hit akkurat den ene kvelden? Hadde vært veldig hyggelig om de orket.

De er selv ifra området og har såklart både venner og familie her, så det er tydeligvis ikke så enkelt for de å se det ifra min side.

Det er ikke enkelt, for man vil jo ikke miste de få vennene man har...

[Rosalie]

Jeg trenger ikke å ha veldig mye kontakt med venner, for å fortsatt regne dem som venner. Hvis det ga noen som helst mening

Jeg er en person som trenger tid helt alene for å samle energi til å være sosial, og når jeg jobber hele dagen og blir tvunget til å være sosial, så synes jeg det er tiltak å gjøre noe når jeg kommer hjem.

Sånn er jeg. Det betyr overhodet ikke at jeg ikke setter pris på mine venner og ønsker å tilbringe tid med dem, men det krever ganske tiltak for meg å faktisk ta iniativ og være sosial. Det er lettere når andre tar initiativ, spesielt siden jeg av og til glemmer at jeg trenger å være med venner også. Jeg trives jo så godt alene

Jeg hadde for øvrig større sosialiseringsbehov da jeg var yngre, og nå har jeg behov for alenetid for å klare en hektisk hverdag. Så tidligere prioriterte jeg venner foran hvile, mens nå prioriterer jeg motsatt.

[AnonymBruker]

Ts her. Det høres jo virkelig vanlig at den ene parten er mer ivrig. Enten så er man den som alltid tar initiativ ellers så er man den som aldri tar initiativ.

Som noen skrev så er det viktig å pleie vennskap i voksen alder. Jeg syns det er synd at ikke mine venner ser på det som like viktig som meg.

Det kan virke som på meg at noen mennesker er blitt "bortskjemte", at de alltid har noen venner rundt seg uansett og at det ikke virker som et tap å miste de vennene som ikke er nærmest i vennekretsen. Eller at de er så vant med at andre tar initiativ at de ikke tenker på det selv.

Jeg er vant til å måtte pleie mine vennskap, fordi har lært at det ikke alltid er like lett å beholde venner over tid. Jeg er ikke den som får venner lettest, men når jeg får meg venner, så betyr de alltid mye for meg og føler at vi har en veldig god kjemi sammen. Gode venner vokser ikke på trær.

Som noen skrev så er jeg enig i at det mest irriterende er når man ikke får svar på meldinger/ e-post. Det verste er hvis man spør om man skal treffes en dag eller inviterer til en lunsj etc og man ikke hører noe og må purre og høre om de har fått meldingen. Og så får man som svar; ja det har de, men de har bare ikke hatt tid til å svare. Det kan godt være at man ikke har tid akkurat da, men da finner man seg tid litt senere, for mye i livet handler jo om prioriteringer. Og så kan jeg få til svar at de må se an eller at de selvfølgelig kommer. Er ikke så lysten på å føle at jeg maser på folk for at de skal huske på meg eller prioritere meg.

Jeg syns det er greit at noen ikke har like store sosialiseringsbehov som da de var yngre, men det går jo an å sende en melding inniblant for å høre hvordan det går.

Jeg tror jeg nå må tenke over hvilke vennskap jeg ønsker å beholde, og så får de andre vennskapene bare skli ut hvis jeg aldri hører noe. Det gjør litt vondt å miste folk, men jeg skjønner jo at man ikke kan beholde alle. Det er synd.

Uansett, takk for alle innspill :-) Fint å høre forskjellig synsvinkler på det å pleie vennskap!

[AnonymBruker]

Til TS:

Jeg vil bare si at jeg synes du høres ut som en veldig god venninne

Takk, det varmer :-)