Når er det "best" for barna at mor og far skilles?

[Gjest Stine]

Hei - trenger gode råd!

Lever i et forhold med en snill mann, men vi er ikke kjærester og er veldig ulike. Jeg ønsker meg ut av dette forholdet, men har blitt av hensyn til mann og barn. Vi har to barn på 11 og 14 år - bør jeg vente (synes jeg har ventet i ti år allerede og kjenner at det begynner å tære på helsa)?

[Gjest BabyBlue]

Å være i et dårlig forhold er enda verre for barna enn at dere blir skilt - er ungene klar over at dere ikke er glad i hverandre lenger?

[Gjest Stine]

De ser jo at vi aldri gir hverandre kjærtegn, og lurer jo på hvorfor. De vil jo at vi skal kysse, klemme, men...

Tror mannen min er fornøyd med bare smuler, han vil forenhver pris ikke skilles...

[Gjest BabyBlue]

Det er ikke bra for barn å leve i et hjem med foreldre som ikke er glad i hverandre som kone og mann lenger :/

Hvorfor vil ikke mannen din skilles?

[Gjest Sara]

Han trenger å være del av en familie. Har liten kontakt med egen familie, og vil ikke slippe taket

[Gjest navnelapp]

Våre barn var så gamle som dine då vi gjekk frå kvarandre. Det har gått greitt, men eg trur det kjem an på to andre ting: Om ein gjer det på ein ryddig og vennleg måte, og på korleis barnet er som person. Nokre barn er robuste, og toler det meste. Andre barn er meir følsomme, og for dei vil det kanskje aldri vere ok.

[Sølvdugg]

Etter min mening er foreldrenes mulighet til å kommunisere ETTER et samlivsbrudd vel så viktig som alderen på ungene når det skjer.

Dersom foreldre kan oppføre seg som siviliserte mennesker, delta på aktiviteter med ungene osv uten å lage ekkel stemning, så klarer nok ungene seg gjennom en skilsmisse.

[Gjest Gjest]

Å være i et dårlig forhold er enda verre for barna enn at dere blir skilt - er ungene klar over at dere ikke er glad i hverandre lenger?

Så lenge foreldrene er venner og ikke bare krangler har vel ikke barna noe vondt av at foreldrene forblir gifte.

[Gjest imli]

Så lenge foreldrene er venner og ikke bare krangler har vel ikke barna noe vondt av at foreldrene forblir gifte.

Det er eg einig i - men kva når ungane er store og flyttar ut? Kva skjer då?

Viss foreldra skiller seg då, føler ofte ungane at livet deira har vore basert på ein løgn...

Mange seier jo at det å oppleve at foreldra skiller seg etter at ein sjølv er blitt vaksen, er heilt forferdeleg, og mange meiner at det faktisk er verre, enn at foreldra skiller seg medan ungane er små.

Er du bestemt på at du vil ut, TS, så gjer det no.

Den "beste" eller minst verste alderen for ungane å vere i når foreldra skillas, trur eg for øvrig er yngst mogleg...

[Gjest Gjest]

Den "beste" eller minst verste alderen for ungane å vere i når foreldra skillas, trur eg for øvrig er yngst mogleg...

Det er jeg overhodet ikke enig i.

Jeg har noen bekjente som er i ferd med å skilles nå og som har et barn som ennå ikke er tre år. Det er en forferdelig følelse for faren (som har gitt opp kampen nå og gått med på å bli kun samværsforeldre etter press fra både advokater og familie) at barnet aldri skal huske å bo sammen med han. At han aldri skal være noe annet en samværsforeldre for sitt barn. At et så lite barn skal flyttes frem og tilbake mellom to hjem.

[Gjest imli]

Det er jeg overhodet ikke enig i.

Jeg har noen bekjente som er i ferd med å skilles nå og som har et barn som ennå ikke er tre år. Det er en forferdelig følelse for faren (som har gitt opp kampen nå og gått med på å bli kun samværsforeldre etter press fra både advokater og familie) at barnet aldri skal huske å bo sammen med han. At han aldri skal være noe annet en samværsforeldre for sitt barn. At et så lite barn skal flyttes frem og tilbake mellom to hjem.

No snakka eg faktisk om best for barnet, ikkje kva som er best for foreldra.

Flytte fram og tilbake mellom to heim? Tja, viss ein praktiserar delt omsorg, så. Det meiner eg at små ungar ikkje har godt av, og det er heller ikkje anbefalt for ungar under 3 år. Men eg vil ikkje kalle det å bu ein plass, og besøke den andre forelderen annakvar helg, for "flytting mellom to heim".

[Gjest Xelle]

Mine foreldre skilte seg når jeg var ca den alderen som dine barn er nå.

Og jeg er glad de gjorde det. For å leve med foreldre man skjønner ikke er glad i hverandre mer, er egentlig verre. Og å lære ungene sine at det er slik forhold er, er ikke sunt.

Ha vennlig kontakt under skilsmisse og etter, så skal det nok gå fint med ungene.Selv om det kanskje er lettere sagt enn gjort.

[Gjest Gjest]

Men eg vil ikkje kalle det å bu ein plass, og besøke den andre forelderen annakvar helg, for "flytting mellom to heim".

Hva vil du kalle det da?

Det er snakk om å dra et lite barn frem og tilbake over store avstander (fordi mor øyeblikkelig etter brudd bestemte seg for å flytte langt).

Og hva mener du med at du "snakker om hva som er best for barnet, ikke foreldrene"? Er det noe stor forskjell når det gjelder fortsatt god kontakt mellom far og barn? Hva skulle noen tjene på å bryte dette båndet?

[Independent_]

Dere bør skilles før dere begynner å krangle høyt og før ungene merker at dere ikke er "kjærester" lengre. Mange tror at det smarteste er å la ungene sa at mor og far bor sammen og er i et type ekteskap/forhold, men barn er veldig smarte og de forstår når man ikke er kjærester lengre. De har en oppfatning av hva en kjæreste skal være allerede i tidlig skolealder. Dere skal jo også sette et eksempel for barna dere om hvordan et kjæresteforhold skal være, og hvordan et ekteskap skal være. Og er det tydelig at dere ikke er det, men bor sammen likevel og kanskje krangler en del, da vil barna ha et dårlig eksempel til senere.

Det er veldig viktig at mor og far samarbeider godt, men man trenger ikke være èn familie. Det går helt fint å være to familier som samarbeider godt. Noen barn kan føle det veldig tungt når far og mor skal skilles, men ofte er det fordi de ikke vet hva det egentlig går ut på. De tror at livet tar en u-sving og alt forandrer seg til det verre! Men det gjør det jo ikke hvis dere er klare på å ta de utfordringene og å fortelle barna hva som foregår. Og hvis du og far klarer å være gode venner og kanskje møtes fra tid til annen å spise middag sammen, eller feire jul sammen, da er jo det helt klart det beste, og barna vil garantert ikke oppleve det som en negativ ting. Mine foreldre skiltes da jeg var 6 år og da var bare positivt! En av de beste tingene som har skjedd meg.

[Gjest Gjest]

Da må jeg jammen se til å skille meg fra gubben min. Vi har vært gift i 15 år, hvor det har gått opp og ned. Krangler i blant, men stort sett stillle og rolig. For oss er det ikke lenger normalt å leie hender, klemme og kysse daglig. Det var noe vi gjorde i "gamle" dager. Men nå bør jeg visst heller bli alenemor, flytte fra huset våres, få dårligere økonomi og ta fra ungene den tryggheten de har i vår familie. Bare fordi vi ikke oppfører oss som kjærester???

[Independent_]

Da må jeg jammen se til å skille meg fra gubben min. Vi har vært gift i 15 år, hvor det har gått opp og ned. Krangler i blant, men stort sett stillle og rolig. For oss er det ikke lenger normalt å leie hender, klemme og kysse daglig. Det var noe vi gjorde i "gamle" dager. Men nå bør jeg visst heller bli alenemor, flytte fra huset våres, få dårligere økonomi og ta fra ungene den tryggheten de har i vår familie. Bare fordi vi ikke oppfører oss som kjærester???

Dere lever jo tydeligvis i et sunt ekteskap. Jeg sa ingenting om at man må gå rundt å holde hender og kysse på hverandre. Men hvis man krangler daglig eller veldig ofte foran barna, og hvis man ikke lengre bryr seg om hverandre eller gjør ting for hverandre eller gjør ting sammen. DA skjønner barn at mor og far ikke lengre er kjærester.

[Gjest Krinoline]

Barna har det mye bedre med at mamma og pappa er lykkelige og energiske. Men vær forberedt på en filleristende prosess uansett hvor lenge du har ventet. Motstridende følelser kan dukke opp, tenk nøye igjennom alle sider av saken, og livet. Hva som teller.

Jeg er nettopp skilt, med en sønn på 7 år. Vi var som dere ikke kjærester, kun et ok arbeidsteam. Jeg ville ut, han ville absolutt ikke. Likevel er det jeg som sitter med tankene nå etterpå, han gikk raskt videre (fant seg en annen mann, altså ikke så merkelig at vi ikke var intime som kjærester i mange år...). Nå har jeg også fått meg kjæreste, en fantastisk mann! Lykke!

Husk at du også skal telle med deg selv i lykkeregnskapet for familien. Det er godt mulig at alle fire får det bedre med en skilsmisse. Men dette er det kun du som kan se alle sidene ved. Ikke tenk dogmatisk, ikke la deg fange av andres arguemnter. Gjør det som føles riktig for deg (og dine). Og er det å skilles, så har det ingenting å si ha barnas alder er, men at dere gjennomfører prosessen i rolige former og snakker med barna hele veien.

Lykke til!

[Gjest imli]

Hva vil du kalle det da?

Det er snakk om å dra et lite barn frem og tilbake over store avstander (fordi mor øyeblikkelig etter brudd bestemte seg for å flytte langt).

Og hva mener du med at du "snakker om hva som er best for barnet, ikke foreldrene"? Er det noe stor forskjell når det gjelder fortsatt god kontakt mellom far og barn? Hva skulle noen tjene på å bryte dette båndet?

Kor i all verda har eg skrivi om at "mor øyeblikkelig etter brudd bestemte seg for å flytte langt"??? Eg har då ikkje nevnt flytting langt av garde i det heile tatt. Viss dette er noko som gjeld i eksemplet ditt, så veit eg faktisk ingenting om venene dine, og det er ikkje dei eg skriv om. Eg skriv om skilsmisser generelt.

Eg kallar som sagt ikkje det å bu hos den eine forelderen, og bøske den andre annakvar helg, for flytting mellom to heim. I eit slikt tilfelle har ungane ein heim. Det er i tilfeller med delt omsorg at ungane har to.

Som sagt skriv eg ikkje om dine vener, slik du tydelegvis innbiller deg. Heller ikkje om å bryte noko band mellom far og ungar. Men nei, det er ikkje alltid det som er best for ungane er best for foreldra, og motsatt.

Eit råd: prøv å sjå at motdebattantar, med mindre noko anna er presisert, diskuterar ein sak generelt. Aller minst diskuterar dei venene til diverse gjester.

[Gjest Gjest]

Eg kallar som sagt ikkje det å bu hos den eine forelderen, og bøske den andre annakvar helg, for flytting mellom to heim. I eit slikt tilfelle har ungane ein heim. Det er i tilfeller med delt omsorg at ungane har to.

Det spiller vel liten rolle for barnet om du definerer det som det har ett eller to hjem. Reisingen frem og tilbake mellom de to hjemmene (for begge deler er i alle fall noens hjem) er vel akkurat like slitsom for det?!?

Eller er det noe jeg har gått glipp av her? Er det sånn at dersom du kaller noe "besøk" så blir det plutselig ikke slitsomt å måtte dra frem og tilbake mellom to foreldre i hele oppveksten?

[Meridian]

Jeg vokste opp med foreldre som aldri koste eller klemte eller kyste på hverandre. Jeg savnet det veldig!!! De pratet aldri sammen heller, bare overfladisk isåfall. Fra jeg var 14 år sov de på hvert sitt rom...

Det var helt grusomt å leve i dette forholdet mellom mine foreldre ... helt grusomt!

Hadde de skilt seg, hadde jeg iallfall sett hvordan lykkelige mennesker levde.

Fra jeg var tenåring ønskte jeg hver dag at de kunne skille seg, så jeg kunne få det bra hjemme. De kranglet en del også ...

Moren min trodde ikke jeg skjønte noenting, og at jeg ikke så at de hadde det dårlig. Det så jeg hver dag...

Fra barn er 3-4 år ser de og forstår ting veldig godt...det er det mange foreldre som glemmer.

Jeg trodde ofte at det var min skyld i at de var ulykkelige.

Hmmm ... ja, dette er nok en av grunnene til at jeg aldri har orket å gå inn i et forhold, eller ønsker barn.

Derfor, skill deg nå, og forklar barna dine hvorfor! Det har de krav på, så de ikke går rundt og tror de har gjort noe galt. Dessuten har de krav på å ha en lykkelig mor og en lykkelig far.

Endret 27. oktober 2010 av meridian