Mindre bitter, og mer glad..

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg lurer på hvordan dere motiveres?

Hva er det som gjør at dere holder humøret oppe, og ikke synker ned i ei smørje av dårlig humør og bitterhet?

Oppsummert:

Jeg har alltid vært en glad person. Inntil den siste tiden - hvor jeg bare blir mer og mer sur og bitter osv. osv.

Det er akkurat som om tanken har gått tom, det har gått et lys opp for meg - det at jeg alltid må slite og streve for å få til ting, for at alt skal ordne seg.

Jeg har ingen som hjelper, eller støtter, og på toppen av det hele har jeg en vanvittig uflaks. Det er så jeg gruer meg til resten av livet mitt mitt.

(Når jeg skriver at jeg har uflaks, så har jeg hatt det. Vil ikke skrive eksempler for å illustrere dette, fordi jeg ikke vil identifiseres, men det er snakk om solide doser maks uflaks.)

Alt det andre betyr også noe..

Venninnene mine: Får hjelp av foreldre + økonomisk støtte. Har ektemenn + samboere osv. som delvis forsørger dem, har friske barn, osv.

Jeg har ingenting av det jeg nevner ovenfor.

Likevel får jeg høre at "alt ordner seg". Av mennesker som ikke har behøvd å kjempe mot noe som helst i løpet av sitt liv. Av mennesker som sannsynligvis ikke hadde klart halvparten av det jeg er pent nødt til å klare.

Alt dette gjør meg sur og bitter. Jeg har lenge prøvd å tenke på at det er en styrke at jeg klarer det jeg klarer, og alskens vissvass, men når hverdagen kommer, så skulle jeg gjerne vært alt dette foruten.

Jeg har begynt å trekke meg unna venner, og mennesker generelt. Fordi jeg ikke orker mer av pisspratet til mennesker som ikke har halvparten av de bekymringene jeg har.

Jeg har til og meg bestemt meg for at jeg ikke vil ha barn, fordi man må være ond og kynisk for å ha det særlig bra i dagens samfunn - og dette vil jeg ikke oppdra barn til.

Så sånn er det - og ja, jeg er sur og grinete, det er jo blitt et problem...men vet ikke hva jeg skal gjøre?

[AnonymBruker]

Har det på akkurat samme måte.Vil heller ikke gå i detaljer, og det jeg sliter med er det kun mine foreldre som vet om.Kan ikke snakke med noen venninner siden det er såpass privat og flaut.De har forsjøkt å hjelpe så godt de kan,og er på "bedringens vei"

Og jeg var vel bitter og irritabel en stund,men tok meg selv i nakken og begynnte og trene og være mer sosial likevell.Det gikk til en viss grad,men det ble bedre og bedre.

Nå har jeg det bra uansett hvordan ting blir. Så, trening kan være veldig til hjelp,tro det eller ei. Du vet, trening er den beste narkotikaen sier de, skiller ut masse endorfiner som gjør deg glad...

[AnonymBruker]

Har det på akkurat samme måte.Vil heller ikke gå i detaljer, og det jeg sliter med er det kun mine foreldre som vet om.Kan ikke snakke med noen venninner siden det er såpass privat og flaut.De har forsjøkt å hjelpe så godt de kan,og er på "bedringens vei"

Og jeg var vel bitter og irritabel en stund,men tok meg selv i nakken og begynnte og trene og være mer sosial likevell.Det gikk til en viss grad,men det ble bedre og bedre.

Nå har jeg det bra uansett hvordan ting blir. Så, trening kan være veldig til hjelp,tro det eller ei. Du vet, trening er den beste narkotikaen sier de, skiller ut masse endorfiner som gjør deg glad...

Hei!

Takk for svar! Godt å høre at du er på bedringens vei!

Trening ja...kanskje jeg må trappe opp det..For dette her går ikke lenger.

Ellers har jeg funnet ut at det hjelper godt på å gjøre det hyggelig rundt seg med vasking og rydding osv. Og vakker musikk.

Det høres sprøtt ut, men akkurat nå er det greit for meg å holde meg unna venninner med megetsigende blikk. Særlig fordi jeg vet at de ikke hadde klart å stå i det samme, så de "hjelpsomme kommentarene" kan de holde for seg selv, siden det bare irriterer.

Hva var det du trente?

[AnonymBruker]

oh - kjenner meg igjen! av og til får jeg helt spasmer av å være på middager med folk som må gå til psykolog fordi sjefen har irettesatt dem etc, de fikk c eller b på mastergraden etc.,

og i tillegg må tåle nedlatende kommentarer om mitt eget, i deres øyne, merkelige (tragiske) liv. ikke tenk at de ikke hadde klart en tidel av det du har vært gjennom- det øker bare kløften. og gjør deg mer bitter - selvom det kanskje er helt sant. jeg prøver heller å la meg inspirere og tenke at jeg også vil ha et sånt liv der det største problemet mitt er at jeg har kranglet med kjæresten min eller andre ting jeg nå ser på som luksusproblemer.

og om mulig- finn noen som også har vært gjennom sitt, så kan du snakke med noen som forstår deg mye bedre enn sånne som sitter langt på "den andre siden".

og så tror jeg bare du har blitt mer voksen, og at en da innser flere ting som en etterhvert lærer seg å godta og leve med.....altså at det du kaller uflaks- prøvelser, det er jo dessverre veldig ujevnt fordelt.

[Cata]

Det der kjenner jeg igjen. Føles som om jeg har vært forfulgt av uflaks i snart 20 år nå, med bare små pusterom og føler nesten trang til å hyle hvis noen kommer med "det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det" eller "det ordner seg"-flosklene.

Naturligvis ordner "det" seg, men da kommer bare noe nytt og verre i stedet.

[Stara]

Jeg kjenner meg litt igjen jeg også. Skal ikke gå inn i detalj på min uflaks her i livet, men har opplevd ganske så mye mer "crap" enn de fleste i min omgangskrets, selv om det må sies at jeg har det ganske bra i dag. Likevel, klisjéer som "alt har en mening" og "det som ikke tar livet av deg gjør deg sterkere" og mye annet vissvass blir jeg også kvalm av!

Det som motiverer meg er vel venner og familie, mål og planer for framtiden, trening, reiser...

Vet ikke om dette hjalp deg i det hele tatt, men ville bare si at jeg skjønner litt av hvordan du har det.

[AnonymBruker]

Hei!

Takk for svar! Godt å høre at du er på bedringens vei!

Trening ja...kanskje jeg må trappe opp det..For dette her går ikke lenger.

Ellers har jeg funnet ut at det hjelper godt på å gjøre det hyggelig rundt seg med vasking og rydding osv. Og vakker musikk.

Det høres sprøtt ut, men akkurat nå er det greit for meg å holde meg unna venninner med megetsigende blikk. Særlig fordi jeg vet at de ikke hadde klart å stå i det samme, så de "hjelpsomme kommentarene" kan de holde for seg selv, siden det bare irriterer.

Hva var det du trente?

Fortsett å fokuser på ting som får deg til å føle deg bedre! Kjempeviktig! Og om du føler for å holde deg unna enkelte mens det står på,så gjør du det. Ble litt asosial jeg også til å begynne med.Ting hadde skjedd og jeg var sikker på at hele verden visste om det med en gang.Og dette er en sladdrebygd fra før av,så jeg klarte ikke se NOEN i øynene den første tiden.Helt til venninner og bekjnte tok kontakt som vanlig,spurte hvordan det stod til og alt var som før,innså jeg at ingen visste.Jeg ble kjempelettet og fikk et annet syn på ting.Fikk en helt annen selvtillitt,ble super sosial og begynte med trening.Det tror jeg faktisk "redda" psyken min på en merkelig måte,utrolig hva trening gjør med kropp og sinn Trener ikke for å bli slank,det er jeg fra før,men det er så godt for hodet.Hehe.

Ble mye om meg og mitt, men uansett skal du gjøre det som du føler for.

Trener intervall Løping stort sett, og sykling.

[AnonymBruker]

Helt ærlig.. Ingen har det lett i livet. Andre har kanskje ikke måtte strebe gjennom det samme som du, men de har nok garantert vært gjennom noe som er tilnærmet like tungt.

Slutt å synes synd på deg selv.

[Gjest Kevlarsjäl]

De dagene jeg føler at "nå er ting litt kjipt" (trist, men ikke deprimerende) pleier jeg å tenke: "hjelper det at jeg sitter her og sutrer? får jeg et bedre liv av å sutre? kan jeg finne på noe i steden for å sutre? kan jeg gjøre noe gøy?" og som regel finner jeg ut at jeg kan gå en tur, ringe en venn, trene, lage en god middag, se en film eller noe annet, og så går humøret opp igjen..

Hvis jeg stiller meg samme spørsmål, og virkelig føler meg nede og deprimert - så tillater jeg meg å synke ned og akseptere de vonde følelsene for en periode. Det går over etter en stund ( det er variabelt fra person til person hvor lang tid det tar, for meg tar et et par dager, noen bruker et par uker)

Du bør uansett lære deg å kjenne på når du bare er litt nedfor og når du virkelig er deprimert. Har du en depresjon trenger du proffesjonell hjelp. Er du nedfor klarer du som regel å komme deg opp selv.

Og jeg må si meg enig med Anonymbruker over meg. Det hjelper ikke å synes synd på deg selv. ALLE har det fælt. Bit tenna sammen og gjør det beste ut av situasjonen. Å grave seg ned i alt det vonde hjelper aldri. Aksepter at du har det fælt, og gå videre med nytt håp

[pingeline]

Kjenner igjen den følelsen. Har slitt med mitt siden ungdomstiden, men noen ganger så blir man bare så sliten av å kjempe at man til slutt tenker: "Hvorfor gidder jeg dette da? Hvorfor må jeg ha denne dritten i livet mitt, mens rundt meg har alle andre det så bra?" Og da vil man bare legge seg ned.

Men så har jeg heldigvis noen i mitt liv som klarer å sette ting litt i perspektiv, og som får tankene mine til å gå rundt igjen. Selvfølgelig har alle de andre rundt meg det så lett/godt. Akkurat som meg, så prøver de så godt de kan å komme seg igjennom livet, og sjuler sine problemer så godt de kan for omverdenen. Og hvis jeg nå bare gir opp å kjempe, hva har jeg da? De periodene hvor jeg gir litt opp er ikke gode dager, og gir jeg helt opp så kommer resten av livet mitt til å være så ille. Reiser jeg meg opp og kjemper videre så er det faktisk håp, selv om det kanskje ikke føles sånn der og da.

[pingeline]

Hvis jeg stiller meg samme spørsmål, og virkelig føler meg nede og deprimert - så tillater jeg meg å synke ned og akseptere de vonde følelsene for en periode. Det går over etter en stund ( det er variabelt fra person til person hvor lang tid det tar, for meg tar et et par dager, noen bruker et par uker)

Du bør uansett lære deg å kjenne på når du bare er litt nedfor og når du virkelig er deprimert. Har du en depresjon trenger du proffesjonell hjelp. Er du nedfor klarer du som regel å komme deg opp selv.

Kan ikke si meg mer enig. Veldig bra sagt!

[Ethereal]

Kan du ikke være stolt over at du er der du er i dag, og har klart det på egen hånd, i stedet for å hate de rundt deg som har fått hjelp? Jeg skal vedde på at mange av vennene dine ser på deg som en sterk, flink og ressurssterk person som klarer seg selv.

Jeg tror det eneste du kan gjøre er å tenke positivt hver gang du kjenner en negativ tanke. Lyv for deg selv til du tror det selv, skriv ned fine ting om deg selv og velg å fokusere på de gode tingene i livet ditt. Du er heldig tross alt, som lever i et land som Norge.

Å velge å ikke få barn fordi samfunnet er så "kynsik" mener jeg er en smule tullete. Det er oss som voksne som skaper verden. Om du syns verden er kynisk og ønsker at den ikke er det må du selv gjøre hva du kan for at verden skal bli litt mindre kynisk.

[Gjest *smak*]

Jeg prøver å ha en positiv å glad innstilling til det meste.. Men jeg tror at det av og til er viktig å føle på det som gjør vondt i livet også.. Man lærer mye av det.. Hvis alt en gjør må være perfekt så går man glipp av mye. Det er ingenting som frigjør så mye energi som å bli litt mer "menneskelig". Godta at man har feil og mangler som alle andre..

[AnonymBruker]

til TS, jeg har aldri lest et innlegg her inne som stemmer helt med hvordan jeg og har det. Mitt liv har vært fullt av triste hendelser, uflaks, og jeg har ingen foreldre eller ektefelle som støtter meg,verken psykisk eller økonomisk, alle vennene mine har dette og det skaper stor forskjell på livene våre. Jeg blir mektig provosert av folk som har seilt gjennom livet som liksom skal muntre deg opp, eller si at det går bra. Min erfaring er at det ikke går bra, klart du har en helt annen innstilling hvis du alltid har et sikkerhetsnett, som fanger deg opp hvis noe går galt. Det er et stort sjokk for meg å se hvor mange på min alder, 32, som får masser av hjelp hjemmefra, spesielt synes jeg det er fælt når jeg spinker og sparer, og så kommer folk med foreldre som betaler, både for boligkjøp og annet- og ja, det er overraskende mange av disse curlingforeldrene, som rydder vekk problemer for barna sine.

Det er fælt med bitterhet, den forgifter på en måte sinnet ditt, og man kan verken velge den vekk eller trene den vekk i mitt tilfelle, så jeg slenger meg på denne tråden i håp om å få råd jeg og

[Avaleona]

Om man er sur og bitter er vel det siste man bør gjøre å trekke seg unna vennene sine. De kan (mine gjorde ihvertfall det for meg ) lette et enormt trykk når det kommer til problemer. Du trenger jo ikke nødvendigvis å fortelle dem i detaljer hva du sliter med? Bare fortelle at du ikke alltid har det så greit? Da jeg var i en slik periode som du beskriver, brukte jeg trening til å få meg på rett spor igjen. Det er utrolig hvor mye sinne og tristhet det går an å etterlate seg i en spinningsal, hehe Det, kombinert med et sunt og variert kosthold, samt gode stunder med venner gjorde underverker for meg En samtale med legen din kan også gjøre godt (om du har en flink lege).

Uansett ønsker jeg deg lykke til, og du blir nok til slutt sterkere av dette. Vil også sende deg en

[AnonymBruker]

folk forstår seg som oftest ikke på bitterhet, det er tabubelagt reog du skal være meget forsiktig med å være åpen om det, for folk tar det oftest som kritikk av dem selv og går rett i forsvarsposisjon, dte skaper avstand mellom folk

[AnonymBruker]

Føler du deg helt alene om å ha det virkelig, virkelig vondt? Det gjør jeg. Føler ikke at NOEN har det som meg, og jeg spør meg selv HVORFOR jeg er i denne situajsonen jeg er i. Jeg har familie som er her for meg og støtter meg, men det gjør ikke saken lettere siden de ikke forstår meg. Jeg har også gode venner som bryr seg, og hadde det ikke vært for en spesiell god venn hadde jeg bare gitt opp alt.. Jeg har sliti i MANGE år, og ting har kun blitt verre, og jeg er redd jeg aldri vil komme meg ut av denne onde sirkelen. Når det har blitt så ille at man ikke tror det ting kan bli verre, så tar man grundig feil. Det kan alltid bli verre (sorry, men det er fakta). Det er ikke bare å tenke positivt, begynne å trene så forsvinner problemene! Man må søke proffesjonell hjelp (dersom det trengs), og man må være sterk! Jeg "redder" meg selv ved å se på ting/personer/høre på taler som inspirerer og motiverer meg til å VILLE ha et godt liv. Jeg drømmer meg ofte bort og ligger som oftes og smiler. Jeg planlegger og legger ideer i hodet mitt om hva jeg vil bli og hvordan jeg kan bli det. Rettere sagt: jeg legger mål. Drømmer, håp og mål er utrolig viktig for meg i hvert fall. Du skal ikke tro du er alene, for det er du jaggu meg ikke. Håper virkelig det ordner seg. Det er for meg hjerteskjærende at mennesker skal ha det så vondt at det hindrer dem i å leve slik de vil. Være lykkelige..

[AnonymBruker]

jeg er enig med deg anonym kl 21.34, bitre følelser er svært vanskelige å legge frem for andre mennesker på en "god" måte, selv for dine nærmeste venner, særlig hvis du føler misunnelse overfor de. Man mister gjerne venner på den måten.

[The Kitten]

Hva vet du om hva andre har hatt å stri med i livet, ts? At vennenen dine tilsynelatende har hatt et rosenrødt liv, betyr ikke nødvendigvis at de har det.

[AnonymBruker]

Hva vet du om hva andre har hatt å stri med i livet, ts? At vennenen dine tilsynelatende har hatt et rosenrødt liv, betyr ikke nødvendigvis at de har det.

det er fordi man når man kjenner noen godt, så kan man oppsummere objektivt hva de har i forhold til en selv , sett i forhold til familie, venner, økonomi, jobb osv. Det finnes jo folk man enes om at har gjennomgått mer enn andre