Vi trenger hjelp!

[Gjest Fortvilet]

Jeg skriver dette i fortvilelse og trenger både moralsk støtte og råd!

Jeg er relativt nyskilt og bor sammen med mine barn, gutt på 14 år og jente på 8. De bor ca 60 % av tiden hos meg og resten hos faren. Vi flyttet for 2 mnd siden inn i huset vi bor i og og alle 3 trives. Men konfliktnivået med 14 åringen har økt i det siste og jeg vet snart verken ut eller inn.

Da vi flyttet var vi enige om at alle måtte bidra og at ungene skulle ha faste oppgaver. I tillegg til å rydde egne rom skulle de også rydde opp etter seg selv + noen få småoppgaver. Det fungerte fint en stund, men nå har 14 åringen begynt å tøye grensene. Jeg er ikke urimelig, det er ikke mye jeg forventer, men det å rydde etter seg selv er helt klart et krav. Det flyter nå ut + at han begynner å argumentere når det gjelder leggetider, PC bruk og egentlig alt.

Ser klart at noe av dette er min skyld, ifm skillsmissen (som var svært tung og opprivende og pga min xmanns utroskap) lot jeg nok ting skli litt ut og lot ungene få litt for frie tøyler. Men jeg snakket med min sønn om dette da vi flyttet og vi var enige om at nå var hverdagen kommet og at vi måtte ha noen regler.

Når jeg f.eks ber han rydde etter seg drar det ut. Jeg blir utålmodig og det blir etterhvert masing. Da får jeg høre at jeg er sur, at jeg ikke forstår noe, det er mye "herregud" og himling med øynene. Siste var at han beskylte meg for å være så sint og sur fordi "pappa gjorde det han gjorde...". Jeg har det godt med meg selv nu og har ingen følelser igjen for min xmann og kan med hånden på hjertet si at jeg ikke er sur pga han. Det begynner å bli slik at jeg i stillhet rydder opp etter han og tenker at jeg får slappe av når han er hos faren. Men det blir også så veldig feil!

Jeg føler at det er like før min sønn sier "Jeg vil ikke bo her mer, jeg vil bo hos pappa!" Og jeg er redd jeg kommer til å si "Det er helt greit!". Og jeg føler meg som verdens værste mamma. Vet indelig godt at han ikke vil få det noe "bedre" hos faren, faren kommer ikke til å plukke opp etter han og da faller jobben på farens samboer (som er bare 10 år eldre enn min sønn) og jeg kan ikke tenke meg at hun vil ha den jobben.

Kan noen hjelpe meg? Jeg synes jeg har forsøkt alt, har snakket med min sønn rolig og besindig. Forsøkt å forklare at vi må hjelpe hverandre og at jeg ikke kan gjøre alt hjemme etter lange dager på jobb. Han er i utgangspunket enig, men så kommer kranglinge igjen...

Noen som har erfaring? Gode råd og konkrete tips? Moralsk støtte?

Takknemlig for svar!

[frk.86]

Jeg er litt redd for å svare på dette innlegget, siden jeg selv ikke har barn.

Men jeg har jobbet med barn og tar nå helseutdanning så tenkte å prøve likevel.

Selv er jeg skillsmissebarn og tror den største feilen foreldre gjør er å ha dårlig samvittighet! Ting går ikke alltid slik en vil her i livet,og når livssituasjonen er endret må en starte med blanke ark

Huff, jeg kan jo egentlig ingeting om oppdragelse på tenåringer, men jeg velger å tro at det har det samme utgangspunktet som med yngre barn.

1.advarsel, neste gang konsekvens.

Pusher han PC-tiden gir du en advarsel og sier i fra hva konsekvensen blir om han ikke hører etter (eks. skrur du ikke av PC nå som avtalt får du ikke bruke PC'en i morgen!), om han ikke hører etter ville jeg ha gjennomført konsekvensen.

Jeg hadde hest når jeg var yngre, og min mor brukte dette som konsekvens når jeg ønsket å tøye grensene. veldig effektivt

Jeg synes det er flott at du tar vare på deg selv i en situasjon hvor din mann har vært utro! Du skal være stolt av deg selv, ikke ha dårlig samvittighet!!

Stå på!

[AnonymBruker]

Får han ukepenger? I så fall kan det være en ide å forvandle dem til betaling for å gjøre pliktene sine. Gjør han ingenting: null ukepenger. Gjør han ikke mer enn halvparten av det dere har avtalt: halv ukelønn.

[AnonymBruker]

Du sier han ikke vil få de bedre hos faren sin, og det er jo veldig fint.

Kan du kommunisere med faren på en real måte? Hvis du kan det, så kan det være verdt et forsøk å få faren til å forklare ham at han må bidra hjemme hos deg. Snakk med faren så dere har noenlunde de samme kravene til gutten begge steder.

Dersom det ikke hjelper så kutt ned på PCtid som en konsekvens. I verste fall kan du nappe ut ledningen til internet eller fjerne den trådløse routeren.

[Gjest TS]

Du sier han ikke vil få de bedre hos faren sin, og det er jo veldig fint.

Kan du kommunisere med faren på en real måte? Hvis du kan det, så kan det være verdt et forsøk å få faren til å forklare ham at han må bidra hjemme hos deg. Snakk med faren så dere har noenlunde de samme kravene til gutten begge steder.

Dersom det ikke hjelper så kutt ned på PCtid som en konsekvens. I verste fall kan du nappe ut ledningen til internet eller fjerne den trådløse routeren.

Dessverre er ikke forholdet til min xmann det beste og jeg føler st jeg bruker opp all min velvilje, fornuft og samarbeidsevne ved å forholde meg til han når det gjelder avtaler om samvær, i forbindelse med foreldremøter, foreldresamtaler samt tilstelninger vi nødvendigvis må møtes på.

Å involovere han i mine utfordringer på hjemmebane er derfor uaktuelt.

Ja, jeg har tenkt på å innføre "harde" konsekvenser, men er samtidig så redd for at min sønn gjør alvor av å flytte til faren.... det gjør meg så utrolig fortvilt og får meg til å føle at jeg har feilet som mor. Og det tror jeg min sønn vet....

[Meridian]

Du skal ikke kjefte eller mase, men du skal si at han har sine oppgaver som må gjøres og du må være bestemt, men rolig.

Og om han ikke gjør dette, så får han ikke penger til nye sko, tv-spill osv...

Du må ikke ha dårlig samvittighet, og ikke kom etterpå og beklag deg og rydd etter han, for deretter å gi han penger og ting. Han har godt av å ta litt ansvar. Han ser det ikke nå, men senere vil han forstå hvor godt han hadde av det.

Jeg har ikke barn selv, men jeg forstår veldig godt da jeg har vært tenåring selv.

Jeg hadde mine plikter hjemme, og jeg visste at om jeg ikke gjorde de og de tingene, så fikk jeg ikke klær eller gå på kino osv. ..

Jeg har en søster som nettopp er blitt 15 år, og jeg se at hun respekterer det jeg sier når jeg holder meg rolig og er bestemt på visse ting, selv om hun kjefter og blir sint og slår seg vrang. Etter en stundt forstår hun at det ikke nytter, og hun skjønner at hun må rydde etter sitt eget rot på f.eks. kjøkkenet.

Selv om barnet ditt skulle bli urimelig og stå på bakbena og bli sint og sur, skal du vise at du er like rolig og bestemt, for da vil du få respekt.

Vet ikke om du skjønte hva jeg mente, men kjefting går inn det ene øret og ut det andre, og skaper bare utrygghet og avstand.

[onyx]

Høre ut som en typisk tenåring som tøyer grenser og manipulerer ved å henvise til skilsmissen og utroskapen for å få det som han vil. De er smarte sånn sett, de vet hvilken knapper de skal trykke på! Han vet du har dårlig samvittighet pga dette og at han kan slippe unna ved å dra frem skilsmissekortet.

[AnonymBruker]

Høre ut som en typisk tenåring som tøyer grenser og manipulerer ved å henvise til skilsmissen og utroskapen for å få det som han vil. De er smarte sånn sett, de vet hvilken knapper de skal trykke på! Han vet du har dårlig samvittighet pga dette og at han kan slippe unna ved å dra frem skilsmissekortet.

Ja, du har nok helt rett her. Men jeg vil ikke la han slippe unna med det, han kan ikke "true" med det hver gang han vil oppnå noe eller slippe unna noe.

Samtidig vil jeg ikke at det skal gå så langt at han faktisk velger å flytte til faren. Ulike årsaker - litt grunnet geografisk avstand, oppfølging når det gjelder skolearbeid +++.

Samtidig må jeg dessverre innrømme at det ville føles som et "nederlag" ifm min xmann..... og noe jeg tror han vil bruke for det det er verd.

TS

[Kaffeavtalen]

Jeg tror ikke du må bekymre deg så mye på muligheten for at din sønn skal flytte til sin far. Hvis far har ny samboer som bare er 10 år eldre enn din sønn så er det nok ikke så trolig at de har lyst til å ha men opprørsk tenåring mer enn de allerede har. Dessuten er han så mye der allerede at han muligens vet at det ikke blir bedre av å være der heller.

Min sønn er 14 og har har pushet grenser så vanvittig etter skolestart i høst. Men jeg har vært konsekvent med han og han har tydeligvis skjønt at det ikke lønner seg,samt at vi tar slike ting alvorlig, for de siste to ukene har han roet seg betraktelig. Men det ligger i en 14 årings natur å pushe grenser, og hvis det går på oppgaver hjemme samt PC-tid så er du heldig. Her er det mere utetid, nasking ol som har vært problemet.

Endret 23. oktober 2010 av Kaffeavtalen

[Gjest Gjest]

Du kan snakke med familiekontoret om dette. De har erfarne folk som kjenner problemet med tenåringer og skillsmissekonflikter godt. Mange reagerer slik som sønnen din. Du kan gå dit selv først og snakke, og så tar du gutten med etterhvert.

Skolen han går på bør ha en miljøarbeider og en helsesøster. Disse to er også ressurser som kan brukes.

Og i "verste fall" at han flytter til faren.. kanskej det er det han faktisk trenger? Mann til mann.. en slik greie. Og for en søt "hevn" på det forelskede paret.. tjo hei! Intet er mer effektivt for å drepe kjærligheten enn hverdag med andres SURE tenåringer... Nei fy som jeg snakker.. *host*

[Snart Frue]

Du kan snakke med familiekontoret om dette. De har erfarne folk som kjenner problemet med tenåringer og skillsmissekonflikter godt. Mange reagerer slik som sønnen din. Du kan gå dit selv først og snakke, og så tar du gutten med etterhvert.

Skolen han går på bør ha en miljøarbeider og en helsesøster. Disse to er også ressurser som kan brukes.

Og i "verste fall" at han flytter til faren.. kanskej det er det han faktisk trenger? Mann til mann.. en slik greie. Og for en søt "hevn" på det forelskede paret.. tjo hei! Intet er mer effektivt for å drepe kjærligheten enn hverdag med andres SURE tenåringer... Nei fy som jeg snakker.. *host*

Jeg er litt enig med deg når det gjelder at det er på en måte den perfekte "hevn" at det nye paret får en kranglete tenåring i hus. For han vil sannsynligvis prøve seg på det samme hos faren sin også.. og de kommer helt sikkert til å si til ham at han ikke kan holde på slik.

Til ts:

Det er tydelig at sønnen din har plukket opp at du er sårbar ifht at du ikke ønsker at han skal flytte til faren sin og bruker det for alt det er verdt, enten bevisst eller ubevisst. Samtidig er dette heeeelt normal tenåringsoppførsel..tøying av grenser i diverse retninger.

Det virker som om dere ha et ok forhold som kan snakke om ting og jeg tror dette kommer til å gå bra. Jeg skjønner godt at du ser det litt som et nederlag hvis sønnen ders vil flytte til faren sin, men det skal du ikke gjøre. Han er jo i en alder hvor han prøver å finne seg selv.

Når det gjelder hvordan du skal få han til å se alvoret i oppgavene sine så er det beste å være veldig konsekvent selv om det sikkert er slitsomt for deg. Og når han bruker "jeg flytter til pappa" kortet sitt så kan du prøve å finne en lur måte å takle dette på. (vanskelig å gi råd på den biten siden jeg ikke kjenner familien deres). Du skriver at du ikke vil samarbeide med barnefaren ang dette, men det hadde kanskje ikke vært så dumt å prøve? For dere er enige om at han skal bo mest hos deg, ikke sant? For hvis dere kunne funnet på noe lurt sammen så vil sønnen deres miste kortet han har på hånden.

[AnonymBruker]

Du kan snakke med familiekontoret om dette. De har erfarne folk som kjenner problemet med tenåringer og skillsmissekonflikter godt. Mange reagerer slik som sønnen din. Du kan gå dit selv først og snakke, og så tar du gutten med etterhvert.

Skolen han går på bør ha en miljøarbeider og en helsesøster. Disse to er også ressurser som kan brukes.

Og i "verste fall" at han flytter til faren.. kanskej det er det han faktisk trenger? Mann til mann.. en slik greie. Og for en søt "hevn" på det forelskede paret.. tjo hei! Intet er mer effektivt for å drepe kjærligheten enn hverdag med andres SURE tenåringer... Nei fy som jeg snakker.. *host*

Jeg har vært i kontakt med familievernkontoret tidligere, ifm megling samt at jeg tok kontakt fordi jeg trengte hjelp til å sortere tankene mine (mye sorg, sinne, tapt selvtillit etc). Har ikke vært imponert over den "hjelp" de kunne tilby, har funnet annen samtalepartner som har hjulpet meg mye.

Tror jeg heller forsøker å sette meg ned en dag med min sønn og forsøke å forklare han hva jeg føler og få han til å fortelle meg hvordan han ønsker at vi skal ha det. Kanskje det forplikter mer? Vet ikke, men må bare forsøke.

TS