Barna vil ikke feire jul med far...

[Sommersol]

Mitt eldste barn, som er godt over 15 år satt seg ned med meg en kveld og fortalte at h*n ikke hadde lyst til å ha julaften hos far dette året. H@n kunne gjerne ha resten av jule- eller nyttårshelgen, min ingen av "aftenene"

Årsaken til dette ligger i hvordan far feirer disse. Far er gift på nytt, men det er ikke ett problem, barna går godt sammen med henne, men hun gjør ikke noe for å forbedre situasjonen.

Vi har bodd fra hverandre i 4 år snart så situasjonen er ikke ny, de har hatt julaften der før.

Klimaet mellom meg og far er ganske kjølig. Ingen åpne konflikter, men minst mulig kontakt.

Jeg oppfordret til å feire jul med far, samtidig som jeg følte jeg måtte si at de selvfølgelig var velkommen til å være hos meg.

Hvor mye bør jeg påvirke i ene eller andre retningen? H@n hadde selvfølgelig ikke lyst til å ta dette opp selv, bør jeg gjør det for ham.

Bør jeg "tvinge" dem til far denne dagen? Hvor mye skal barna selv få bestemme?

Barna har prøvd å formidle hva som må gjøres for at de skal trives bedre, men det skjer ingenting..

Noen tanker?

[Gjest Gjest]

Helt ok. Ungdom på 15 bestemmer selv, det er ikke noe å diskutere. Vil de ikke så vil de ikke.

[AnonymBruker]

H*n er så gammel som 15 år så han bestemmer selv. Jeg hadde bare sagt greit og informert far. Her har unger feiret jul med far en gang og det var nok. Jeg skjønner hvorfor. Skal man virkelig ødelegge jula for unger så skal man tvinge de.

Mitt barn valgte bort vanlig samværsløsning da h*n var 16. Ville heller være hjemme hvor venneflokken var. Sa også at det var greit. Sluttet ikke med samvær, men styrte det selv.

[Ava Mae]

Jeg er enig med de andre to over her. Vil ikke barna så vil ikke barna og da er jo bare å gi beskjeden videre til far. Kanskje det er det som skal til for at han skjønner?

[Sommersol]

Takk for svar...

Jeg er ikke helt overbevist. Har nok noe med at jeg er livredd for den skjøre freden det er mellom oss nå. Er ganske overbevist om at jeg får "skylden" for å ha manipulert barna slik at de vil feire med meg.

Men jeg skjønner jo barna, jeg skjønner at de ønsker å være sammen med min familie (selvfølgelig) og jeg skjønner at de synes det er urettferdig å måtte være der når de ikke har lyst, å feire sammen med noen de ikke har lyst til å feire sammen med. Selv om det inkluderer faren..

Vanskelig...

[Quasis]

9 åringen min vil ikke feire julaften hos faren i år. Han skal få slippe. Dette er noe han føler veldig sterkt, så jeg har ikke tenkt å tvinge han. Jeg har vært veldig nøytral og ikke påvirket han.

Jeg synes det er viktig å høre på barna når det gjelder så viktige ting. Nå tror jeg faren vil forstå det. Om han ikke skulle gjøre det, så får det bare stå sin gang. At gutten min får en fin julaften er det viktigste.

[Gjest jomfrua]

Takk for svar...

Jeg er ikke helt overbevist. Har nok noe med at jeg er livredd for den skjøre freden det er mellom oss nå. Er ganske overbevist om at jeg får "skylden" for å ha manipulert barna slik at de vil feire med meg.

Men jeg skjønner jo barna, jeg skjønner at de ønsker å være sammen med min familie (selvfølgelig) og jeg skjønner at de synes det er urettferdig å måtte være der når de ikke har lyst, å feire sammen med noen de ikke har lyst til å feire sammen med. Selv om det inkluderer faren..

Vanskelig...

Hvem har sagt at det skal være lett

Jeg har akkurat samme situasjon som du har med x. Jeg har også en gutt som trekker seg mer og mer fra samvær - fordi han takler det dårlig. Rett og slett dårlig kjemi mellom far og sønn.

Jeg har vært i kontakt med ppt; hvordan takle dette.

For det blir ofte veldig mye rabalder som hauser seg opp til å innbefatte alt - min livførsel, barneoppdragelse, ansvar.......you name it. Jeg setter meg selv som skyteskive for mannen om jeg stiller opp for en gutt som sliter med sitt forhold til far.

Min gutt har også bedt om psykologhjelp til å takle sin far. Fordi vi ble fortalt ganske tidlig at dette måtte gutten selv fikse........han må lære seg å takle denne faren. Tidvis har det vært tungt for han.....men far er far slik han er.....og jeg kan ikke endre den mannen.

Men til saken din - du snakker om at du er redd for hva du setter igang om du forteller far dette.

Jeg mener i utgangspunktet at dette er en sak mellom din sønn og far. Og din sønn burde fortelle dette til sin far selv.

Om det ut fra det blir problemer eller at gutten føler han har problemer med å få far til å forstå, så kan du tre støttende til for din sønn.

Og det hadde jeg gjort veldig kort og konkret; "Slik er situasjonen - han ønsker å feire jul hos meg. Jeg har oppfordret han til å feire hos deg, men han er 15 år og bestemmer dette selv. Jeg har sagt at det er greit å feire jul hos meg om det er slik du vil ha det. Jeg tvinger han ikke til å feire jul hos deg. Dette er en sak mellom far og sønn"

Og så trekker du deg bort og forholder deg minst mulig til din x - ikke gå i noen annen dialog - hold deg til disse ordene.

Lykke til

Jeg tror at din x, etter å ha ressonnert litt vil kunne se at 15 år er en egen vilje.

[Gjest Gjest]

Nå er det ofte ikke bare fedre som har skylda i at barna ikke vil være hos far. Noen ganger er det mødre som selv er skyld i dette pga holdninger og gjentatt kritikk av far og fars slekt/familie.

Jeg foreslår at du som mor forteller far hva som er situasjonen så han får mulighet til å rette på dette til neste gang, om det er hans skyld at det er et problem.

[Sommersol]

Nå er det ofte ikke bare fedre som har skylda i at barna ikke vil være hos far. Noen ganger er det mødre som selv er skyld i dette pga holdninger og gjentatt kritikk av far og fars slekt/familie.

Jeg foreslår at du som mor forteller far hva som er situasjonen så han får mulighet til å rette på dette til neste gang, om det er hans skyld at det er et problem.

Jeg er svært klar over dette, og ønsker ikke at jeg skal være årsaken til dette. Men barna har gitt beskjed om hva som er galt, men han klarer ikke helt og se problemet. Sålenge han ikke kjenner på det er det liksom ikke ett problem. Jeg har prøvd å formidle at selv om vi voksne ikke helt oppfatter ting på samme måte som barna, må vi ta det de formidler på alvor. Han sliter litt med det.

Jeg er selvfølgelig ikke feilfri, men mener selv at jeg har prøvd å få forholdet til barna og faren til å fungere. Jeg er selv oppvokst med en ganske fraværende far, og ønsker ikke det for barna mine.

[AnonymBruker]

Nå har jo ungene dine sagt at de gjerne er med far alle de andre dagene. At andre dager i jula er greit så lenge det ikke er snakk om julaftenen. Far blir da ikke fraværende.

Når unger i tillegg har sagt i fra hva som ikke er ok og at far ikke imøtekommer de og hører på de og går inn i en dialog. Da får han ta det på sin kappe. La ungene være hjemme sånn at de får en god opplevelse av julaften.

Her klarte far å ødelegge gleden deres i mange år. Først nå som voksne så begynner det å komme tilbake.