6 åring som nekter å sove i sin egen seng

[AnonymBruker]

Jeg har en datter på 6 år som nekter å sove i sin egen seng. Hun vil kun sove i min og farens seng. Det er styr uten like for å få henne i sin seng. Når vi sier at hun ikke kan sove i sengen vår får hun et raserianfall uten like og hun gir seg ikke til vi gir henne lov til å sove i sengen. Dette er fryktelig slitsomt. Nå som barnefaren er bortreist pga jobb er det ekstra slitsomt siden jeg må håndtere henne og lillebroen alene.

Det er som regel slik at jeg får lagt henne i sengen men så fort jeg går ned i stuen går hun inn på soverommet vårt å legger seg der. Når jeg kommer opp å sier hun må ligge i sin seng slår hun seg vrang med en gang og hyler og er helt umulig. Hun gir seg ikke før hun får vilja si. Jeg prøver å legge henne men hun går bare ut av sengen. Hun kan holde på i timesvis. Det er et kaos om kveldene.

Jeg må ærlig innrømme at jeg har gitt etter flere ganger før. Jeg vet det er dumt men jeg blir så sliten. Hun nekter å sove i sengen sin. Vi kommer ingen vei. Vi må jo få litt søvn. Jeg skal tross alt på jobb,hun skal på skole og minstemann i barnehagen. Jeg føler egentlig vi har prøvd alt. Vi kan ikke holde på sånn. Hun er tross alt 6 år(blir 7 neste månde) Hun må lære seg til å sove i sin seng. Men hvordan? Jeg er veldig frustrert nå Aner ikke hva jeg skal gjøre. Trenger noen gode råd!

[AnonymBruker]

Du skulle sett det engelske nannyprogrammet i går. Samme situasjon.

Mor var alene med to barn. Eldste rundt 5 år ville bare sove i mors seng.

Hun fikk klar beskjed om at heretter skulle hun sove i egen seng. Hun ble fulgt tilbake hver gang. Mor fulgte/bar henne i seng 35 ganger den første natta. Barnet gråt og raste. Etter at mor hadde lagt seg så la barnet seg utenfor døra til soverommet til mor og sov der hele natta.

De to første gangen hun ble fulgt inn så ble det sagt at her skulle hun sove og natta. Resten av gangene ble det ikke sagt et ord.

Du må bare ta kampen. Tøft i starten, men er ikke snakk om å holde på i månedsvis.

[Ava Mae]

Du skulle sett det engelske nannyprogrammet i går. Samme situasjon.

Mor var alene med to barn. Eldste rundt 5 år ville bare sove i mors seng.

Hun fikk klar beskjed om at heretter skulle hun sove i egen seng. Hun ble fulgt tilbake hver gang. Mor fulgte/bar henne i seng 35 ganger den første natta. Barnet gråt og raste. Etter at mor hadde lagt seg så la barnet seg utenfor døra til soverommet til mor og sov der hele natta.

De to første gangen hun ble fulgt inn så ble det sagt at her skulle hun sove og natta. Resten av gangene ble det ikke sagt et ord.

Du må bare ta kampen. Tøft i starten, men er ikke snakk om å holde på i månedsvis.

Ja, dette programmet så jeg også. Man får jo neste panikk når man sitter der og ser på så rabiate unger mens man er gravid og skal bli mamma for første gang Men jeg har skjønt såpass at man aldri kommer utenom konfrontasjonen og at man må være konsekvent uansett hvor vondt det gjør i mammahjerte. Som Anonym over her sier så fulgte moren jentungen sin tilbake i seng over 30 ganger den første kvelden, men hun var beinhard og holdt på sitt. Jeg ville lånt bort lillebror en helg, låst døra inn til soverommet deres så hun ikke kommer inn der og fulgt henne i seng konsekvent uansett om jeg måtte holdt det gående hele natta. Den eneste grunnen til at hun ikke gir seg er jo nettopp som du sier, hun vet at holder hun på lenge nok får hun gjennomslag.

[Xanadus]

Du skulle sett det engelske nannyprogrammet i går. Samme situasjon.

Mor var alene med to barn. Eldste rundt 5 år ville bare sove i mors seng.

Hun fikk klar beskjed om at heretter skulle hun sove i egen seng. Hun ble fulgt tilbake hver gang. Mor fulgte/bar henne i seng 35 ganger den første natta. Barnet gråt og raste. Etter at mor hadde lagt seg så la barnet seg utenfor døra til soverommet til mor og sov der hele natta.

De to første gangen hun ble fulgt inn så ble det sagt at her skulle hun sove og natta. Resten av gangene ble det ikke sagt et ord.

Du må bare ta kampen. Tøft i starten, men er ikke snakk om å holde på i månedsvis.

Jeg støtter dette innlegget 100 %. Jeg har ikke sett dette Nannyprogrammet, men vet at dette kan være rett måte å håndtere situasjonen til TS på. Og tro meg, metoden hjelper absolutt.

Til TS: Jenta di er veldig lur, hun vet at hun vinner hver gang. Det gjelder barefor henne å ikke gi seg. Du har ikke vært konsekvent i det hele tatt, du gir etter hver gang- til slutt. Jenta di har funnet ut at du mener ikke det du sier. Du sier hun skal sove i senga si, og får ikke sove i din, men du mener det ikke. Hun tror ikke på ordene dine. Nå må du vise i handling at du mener hva du sier. Vær konsekvent. Følg henne/skyss henne bestemt inn i senga hver gang. Kanskje det betyr 30 ganger første kvelden. 15 ganger andre kvelden, og bare noen få ganger tredje kvelden. Så har hun endelig skjønt at du mener hva du sier, og legger seg selv i senga si. Og en ting til, ikke argumenter med henne, du trenger ikke si hun må sove i senga si, og hvorfor hun må det. Det har du sikkert sagt 100 gasnger før likevel, og jenta di husker det nok. Nå må du vise med handling at du mente hvert ord. Om du gir etter bare en eneste gang, så har du atter en gang tapt. Kanskje kommer jenta di med trusler, argumenter, raserianfall, men det er bare henner\s måte å få vilja si på. Ikke hør på henne. Ikke gi deg.

[AnonymBruker]

Var imponert over moren i det programmet. Hun var like rolig hele tiden. Selv når klokka var 3 på natta.

Jeg vil forøvrig ikke anbefale deg å låse døra til soverommet ditt. Ser for meg et barn på utsiden som banker og slår og som kan bli mer hysterisk fordi du overhode ikke er tilgjengelig.

Denne moren satt oppe i soveetasjen eller lett tilgjengelig i 1. etasjen sånn at hun kunne følge med når datteren ikke var på rommet sitt.

[Ava Mae]

Var imponert over moren i det programmet. Hun var like rolig hele tiden. Selv når klokka var 3 på natta.

Jeg vil forøvrig ikke anbefale deg å låse døra til soverommet ditt. Ser for meg et barn på utsiden som banker og slår og som kan bli mer hysterisk fordi du overhode ikke er tilgjengelig.

Denne moren satt oppe i soveetasjen eller lett tilgjengelig i 1. etasjen sånn at hun kunne følge med når datteren ikke var på rommet sitt.

Nå mente jeg ikke at hun skulle låse soveromsdøra samtidig som hun selv er der inne. TS skriver jo selv at problemet er at hun så fort de har gått ut av soverommet hennes sniker hun seg inn på deres og jeg går da ut i fra at de ikke legger seg samtidig som seksåringen. Blir døra til foreldresoverommet låst kommer hun seg jo ikke inn dit og får lagt seg der.

Endret 21. oktober 2010 av Ava Mae

[AnonymBruker]

Ja, dette programmet så jeg også. Man får jo neste panikk når man sitter der og ser på så rabiate unger mens man er gravid og skal bli mamma for første gang Men jeg har skjønt såpass at man aldri kommer utenom konfrontasjonen og at man må være konsekvent uansett hvor vondt det gjør i mammahjerte. Som Anonym over her sier så fulgte moren jentungen sin tilbake i seng over 30 ganger den første kvelden, men hun var beinhard og holdt på sitt. Jeg ville lånt bort lillebror en helg, låst døra inn til soverommet deres så hun ikke kommer inn der og fulgt henne i seng konsekvent uansett om jeg måtte holdt det gående hele natta. Den eneste grunnen til at hun ikke gir seg er jo nettopp som du sier, hun vet at holder hun på lenge nok får hun gjennomslag.

Ts her:

Har prøvd å låse døren men da står hun bare utafor å slår i døren mens hun skriker for full hals. Hun gir seg ikke. Som sagt så holder hun på i timesvis. Hele kvelden. Så hender det at minstemann å begynner å gråte, så det blir jo et heftig kaos. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg drar henne hylendes ut av soverommet vårt på en kveld. Å gang på gang på gang går hun inn på soverommet etter jeg har fått henne i seng. Huff det er slitsomt. Får nesten lyst til å bare sette med ned å grine. Er vel derfor hun holder på. For hun vet at hvis hun ikke gir seg vil jeg gi meg. Samme med faren. Han gir seg til slutt han å. Er jo det som er det enkleste.

Skal se i kveld åssen det går. Vet hun kommer til å være like vrang i kveld som alltid er.

[Ava Mae]

Jeg skjønner at det er en fortvilende situasjon å være i men det er desverre ingen enkel vei utenom. Som sagt lån bort lillebror en helg slik at dere får fokusert (og kanskje energi nok?) til å fullføre og ta opp kampen så blir det nok

[AnonymBruker]

Ts her:

Har prøvd å låse døren men da står hun bare utafor å slår i døren mens hun skriker for full hals. Hun gir seg ikke. Som sagt så holder hun på i timesvis. Hele kvelden. Så hender det at minstemann å begynner å gråte, så det blir jo et heftig kaos. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg drar henne hylendes ut av soverommet vårt på en kveld. Å gang på gang på gang går hun inn på soverommet etter jeg har fått henne i seng. Huff det er slitsomt. Får nesten lyst til å bare sette med ned å grine. Er vel derfor hun holder på. For hun vet at hvis hun ikke gir seg vil jeg gi meg. Samme med faren. Han gir seg til slutt han å. Er jo det som er det enkleste.

Skal se i kveld åssen det går. Vet hun kommer til å være like vrang i kveld som alltid er.

Nettopp, kanskje dere burde slutte bare gjøre de enkleste tingene og starte å sette grenser for barnet? Det er jo dere som har skapt dette problemet selv fordi dere er ettergivne, slappe og late. Stakkars unge.

[Gjest Gjest]

Du må faktisk bare bestemme deg at fra i dag så er det stopp og da må du bare stå i det.

Gjør du ikke det så har du bare deg selv å skylde på.

Drit i søvn og ro og fred. Hva vil du egentlig ha? En fight for en uke eller to eller barnet i seng i år framover?

[Gjest Linda sofie]

Nettopp, kanskje dere burde slutte bare gjøre de enkleste tingene og starte å sette grenser for barnet? Det er jo dere som har skapt dette problemet selv fordi dere er ettergivne, slappe og late. Stakkars unge.

Unødvenig å komme med en slik kommentar anonym. Tror ikke du hjelper så mye med å kalle de for late og si stakkars unge. Hvorfor er det stakkars unge?

[AnonymBruker]

Ts igjen:

Takk for råd fra dere. Men jeg synes ikke noe om at du AB kaller oss for det ene og det andre.

Vi har faktisk vært oppe med ho så og si hele natten flere ganger før. Men vi har ikke fått henne i seng. Det har endt opp med at hun sovnet på gulvet (til slutt etter flere timer med hyling og skriking) og da fikk vi bært ho i seng. Å man blir faktisk utrolig slitsom av å holde på sånn hver kveld. Vi lar henne heller ikke sove i sengen vår så ofte bare så det er sagt. Ja det har hendt noen ganger at vi har føyet oss for henne og gitt opp. Men er det noen som har hatt det slik som oss? Som kan kjenne seg igjen? Å hva gjorde dere for få ungen til å sove kun i sin seng?

Men jeg skal prøve det som en her sa. Å sende minstemann til noen så kan jeg fokusere 100% på henne

[AnonymBruker]

Vi har faktisk vært oppe med ho så og si hele natten flere ganger før. Men vi har ikke fått henne i seng. Det har endt opp med at hun sovnet på gulvet (til slutt etter flere timer med hyling og skriking) og da fikk vi bært ho i seng. Å man blir faktisk utrolig slitsom av å holde på sånn hver kveld. Vi lar henne heller ikke sove i sengen vår så ofte bare så det er sagt. Ja det har hendt noen ganger at vi har føyet oss for henne og gitt opp. Men er det noen som har hatt det slik som oss? Som kan kjenne seg igjen? Å hva gjorde dere for få ungen til å sove kun i sin seng?

Men har ikke flere svart på akkurat dette da? Du må ikke gi opp før hun sover i sin egen seng, uansett. Gir du opp 1 av 20 ganger, så vet datteren din at hun kan få viljen sin, og fortsetter. Og da fortsetter det, og fortsetter det, og dere blir bare enda mer slitne. Istedenfor å ta den kampen en uke, to, fire, så vil dere ved å gi opp komme til å slite med dette mye lenger.

[AnonymBruker]

Ts igjen:

Takk for råd fra dere. Men jeg synes ikke noe om at du AB kaller oss for det ene og det andre.

Vi har faktisk vært oppe med ho så og si hele natten flere ganger før. Men vi har ikke fått henne i seng. Det har endt opp med at hun sovnet på gulvet (til slutt etter flere timer med hyling og skriking) og da fikk vi bært ho i seng. Å man blir faktisk utrolig slitsom av å holde på sånn hver kveld. Vi lar henne heller ikke sove i sengen vår så ofte bare så det er sagt. Ja det har hendt noen ganger at vi har føyet oss for henne og gitt opp. Men er det noen som har hatt det slik som oss? Som kan kjenne seg igjen? Å hva gjorde dere for få ungen til å sove kun i sin seng?

Men jeg skal prøve det som en her sa. Å sende minstemann til noen så kan jeg fokusere 100% på henne

Anonym her. Vel det er nå det jeg synes. Jeg har opplevd et slikt barn og vet det er slitsomt.

Du må gjøre som damene i denne tråden sier. Ikke gi deg, aldri. Du må være konsekvent ellers går alt det harde arbeidet du allerede har lagt ned opp i røyk. Kommer ungen inn på soverommet da tar du henne i hånden og følger henne inn på rommet sitt og i seng uten å si noen ting, HVER GANG! Eneste er kanskje noe slikt: "Nå skal du sove på rommet i sengen din og nå er det natta." Tro meg det funker, men du må følge opp og være konsekvent.

Det kan jo også hende det er noe på rommet hennes som gjør henne utrygg, eller at det å ommøblere og rydde hver kveld på rommet hjelper. Noen ganger kan det å fyre opp under "at nå er hun er blitt såå stor jente og store jenter sover i sin egen seng" og slikt hjelpe veldig. Alle små jenter vil jo være store og flinke!

[Gjest Vilma]

Kanskje hun er utrygg og redd? Hva med å ha en madrass på rommet deres som hun kan sove på?

Vi hadde en slik periode i samme alder og vi brukte da madrass. Barnet fikk alternativet om å sove på madrass eller i egen seng, og det ble akseptert. Vi satte oss ned og tok en prat om dette, at sengen til mor og far var utelukket og ikke noe vi var villige til å fire på. Ville ikke barnet sove på madrass hadde det alltids sengen sin.

[Ava Mae]

Kanskje hun er utrygg og redd? Hva med å ha en madrass på rommet deres som hun kan sove på?

Vi hadde en slik periode i samme alder og vi brukte da madrass. Barnet fikk alternativet om å sove på madrass eller i egen seng, og det ble akseptert. Vi satte oss ned og tok en prat om dette, at sengen til mor og far var utelukket og ikke noe vi var villige til å fire på. Ville ikke barnet sove på madrass hadde det alltids sengen sin.

Men hva i all verden skal det løse? Om hun er utrygg så må man heller ta tak i det som gjør at ungen føler seg utrygg og ikke ty til en madrass på gulvet. Jenta er jo snart 7 år gammel så hvor lenge skal foreldrene egentlig ha ungen på samme soverom?

[Gjest Vilma]

Men hva i all verden skal det løse? Om hun er utrygg så må man heller ta tak i det som gjør at ungen føler seg utrygg og ikke ty til en madrass på gulvet. Jenta er jo snart 7 år gammel så hvor lenge skal foreldrene egentlig ha ungen på samme soverom?

Til de gidder ta opp kampen?

[Ava Mae]

Til de gidder ta opp kampen?

Dette er tydeligvis et stort problem som har pågått en stund og som ikke ser ut til å ta noen slutt før de faktisk gidder å ta opp kampen. En madrass på gulvet vil bare forlenge det problemet som eksisterer men selv som småbarnsforeldre blir man vel ikke så trøtt og fjern at man ikke ser den?

[Gjest Vilma]

Dette er tydeligvis et stort problem som har pågått en stund og som ikke ser ut til å ta noen slutt før de faktisk gidder å ta opp kampen. En madrass på gulvet vil bare forlenge det problemet som eksisterer men selv som småbarnsforeldre blir man vel ikke så trøtt og fjern at man ikke ser den?

Det er vi ikke uenig i, men så lenge mor ikke gidder ta kampen så er madrass et bedre alternativ en å ha ungen i senga.

[AnonymBruker]

Og der forsvant sexlivet til foreldrene