medisin i oslo

[AnonymBruker]

heisann, jeg har kommet inn i medisin og er kjempe redd. Jeg måtte virkelig gi slipp på hele fritiden min får å oppnå de karakterene jeg har. Har alltid drømt om dette. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare studiet, har hørt at dette er kjempe vanskelig. I og med at jeg slet på vgs, vil jeg ikke slite mye mer her? er kjempe redd nå...også er jeg litt svak i engelsk. dette er drømmen min, jeg vil ikke gi opp.

[FatallyYours]

Pussig at du er svak i engelsk og slet på vgs. og har kommet inn på den vanskeligste skolen med det høyeste inntaket i Norge, Medisinstudiet i Oslo. Nesten så jeg ikke kjøper denne...

Men om dette skulle være reelt, ja jeg kan garantere deg at medisinstudiet er ti tusen gang værre enn å ta op karakterer fra vgs for å komme inn. Merkelig at du ikke vet dette fra før, jeg regner jo med du har satt deg inn i hva du skal gjøre, hvis du har ofret alt av fritid for å komme inn...?

Jeg har store problem med å ta dette innlegget seriøst.

[AnonymBruker]

Vel, de jeg kjenner som går medisin i Oslo sier det var vanskeligere å komme inn enn å gjennomføre studiet. Det er ikke lenger det voldsomme karakterpresset, fordi det er bestått/ikke bestått. Hvis du er interessert i medisinfaget, oppvakt og henger med samt takler enkelte perioder med høyere press (før eksamen) så ser jeg ingen grunn til å bekymre det. Studiet er laget for at folk skal komme igjennom det, ikke falle ut av det.

[AnonymBruker]

Vel, de jeg kjenner som går medisin i Oslo sier det var vanskeligere å komme inn enn å gjennomføre studiet. Det er ikke lenger det voldsomme karakterpresset, fordi det er bestått/ikke bestått. Hvis du er interessert i medisinfaget, oppvakt og henger med samt takler enkelte perioder med høyere press (før eksamen) så ser jeg ingen grunn til å bekymre det. Studiet er laget for at folk skal komme igjennom det, ikke falle ut av det.

Dette stemmer ikke helt. Studiet er ikke lagt opp for at folk skal komme gjennom. Studiet er lagt opp slik at man skal lære alt man trenger å kunne. Klarer man ikke det, detter man jo ut.

[AnonymBruker]

vel,man må jo ikke ha 6er i engelsk for å komme inn heller..Det er faktisk dette faget jeg har en 4er i. Det jeg mener med å slite, var at jeg måtte lese hele tiden for å kunne nå karakterkravet. jeg har ikke klisterhjerne for å si det sånn, jeg måtte lese flere ganger før jeg fikk det inn. Jeg hadde ingen fritid nesten. Jeg vet at medisinstudiet er ti tusen ganger værre. Det er jo netopp derfor jeg er bekymret. så du mener at hvis jeg sleit så mye på vgs så vil jeg mest sansynlig ikke klare dette studiet?

[Fantomina]

.

Endret 29. oktober 2015 av Fantomina

[Gjest Badabing]

Vel, de jeg kjenner som går medisin i Oslo sier det var vanskeligere å komme inn enn å gjennomføre studiet.

Dette inntrykket har jeg også. Det er mye hardt arbeid underveis, men jeg vil tro at når du har klart å få så gode karakterer at du kom inn på UiO, så vil du også klare deg bra. Lykke til, TS

[AnonymBruker]

Dette stemmer ikke helt. Studiet er ikke lagt opp for at folk skal komme gjennom. Studiet er lagt opp slik at man skal lære alt man trenger å kunne. Klarer man ikke det, detter man jo ut.

Er du klar over hvor dyrt det er å utdanne en lege?

Det koster omtrent to millioner kroner.

Utdanningen tar selvfølgelig sikte på å utdanne leger.

Det er klart det er et krevende studie, men det er slett ikke likegyldig hvorvidt folk gjennomfører eller ikke.

[Gjest sirik]

heisann, jeg har kommet inn i medisin og er kjempe redd. Jeg måtte virkelig gi slipp på hele fritiden min får å oppnå de karakterene jeg har. Har alltid drømt om dette. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare studiet, har hørt at dette er kjempe vanskelig. I og med at jeg slet på vgs, vil jeg ikke slite mye mer her? er kjempe redd nå...også er jeg litt svak i engelsk. dette er drømmen min, jeg vil ikke gi opp.

Vil ikke ødelegge drømmene dine men før du begynner på en legeutdanning ville jeg tenke over hvorfor du har lyst til å bli lege,har du tenkt nøye over valget? Jeg sluttet på medisinstudiet i Oslo etter mange år fordi jeg ble bare mer og mer sikker på at legerollen ikke passet meg, en ting er at studiet er hardt (det vil si skole fra ca 8-16 hver dag, slik at du er nødt til å lese hver kveld og i helger og ferier, eksamen alltid etter jul slik at det blir heller ikke juleferie...bye bye familieliv og fritid). Det er jo greit nok. I tillegg er legeyrket utrolig tøft, lange vakter, og mye tidspress. Du er hele tiden utsatt for massiv kritikk for det du gjør og lite ros. Dersom man ser på antall timer man jobber som lege og ikke minst det ansvaret man til enhver tid har, er ikke lønnen bra. Jeg kjenner mange leger som angrer på sitt yrkesvalg, de færreste tør å bryte ut, verken fra studie eller jobben som lege. Men for all del, dersom du er 200% sikker på at det er dette du vil og er villig til å ofre en del av ditt liv, da må du selvfølgelig gå for det. Det er absolutt ingen vanlig jobb, det er mer en livsstil. De som brenner for det bør uansett gå for det. Håper du virkelig gjør det ellers blir det tungt å ofre så mye for en slik utdanning.

Men vit at det er ikke studiet du bør bekymre deg for, men heller tenke på tiden etter utdanningen, vil du trives i et legeyrke? takler du sterkt tidspress og masse ansvar, og det å ta beslutninger i forhold til liv og død. Kjenner du fryd over å få delta og bidra under akutt hjertestans, da er saken biff.

[Grønt blad]

Kjenner flere som studerer og har studert medisin, og samtlige sier at det var vanskeligere å komme inn enn å studere medisin. Det krever arbeid, men det gjør da også andre studier. En jeg kjenner, som studerte noe helt annet før han begynte på medisin, hevder at et par av fagene han tok før medisinstudiet krevde mye og mer og var vanskeligere enn medisinfagene. (Avslører ikke hvilke fag, for å holde ham anonym.) Det er mye undervisning, noe som er bra. En av de største forskjellene i forhold til andre studier er at det ikke er pensumlister, men anbefalt litteratur, og alt som sies på forelesningene er pensum som kan komme på eksamen.

[Gjest sirik]

Kjenner flere som studerer og har studert medisin, og samtlige sier at det var vanskeligere å komme inn enn å studere medisin. Det krever arbeid, men det gjør da også andre studier. En jeg kjenner, som studerte noe helt annet før han begynte på medisin, hevder at et par av fagene han tok før medisinstudiet krevde mye og mer og var vanskeligere enn medisinfagene. (Avslører ikke hvilke fag, for å holde ham anonym.) Det er mye undervisning, noe som er bra. En av de største forskjellene i forhold til andre studier er at det ikke er pensumlister, men anbefalt litteratur, og alt som sies på forelesningene er pensum som kan komme på eksamen.

jeg sier det igjen: Men vit at det er ikke studiet du bør bekymre deg for, men heller tenke på tiden etter utdanningen, vil du trives i et legeyrke? takler du sterkt tidspress og masse ansvar, og det å ta beslutninger i forhold til liv og død. Kjenner du fryd over å få delta og bidra under akutt hjertestans, da er saken biff.

Jeg tror det er viktig å ikke bare tenke på hvordan utdanningen er og om utdanningen er vanskelig, men i like stor grad på hvordan blir tiden etter utdanningen. Hva slags jobber får man og hvordan er yrket. Vil jeg trives i et slikt yrke, passer dette yrket for meg.Yrket skal du ha hele livet, men utdanningen varer bare i 6-7 år.

[AnonymBruker]

jeg sier det igjen: Men vit at det er ikke studiet du bør bekymre deg for, men heller tenke på tiden etter utdanningen, vil du trives i et legeyrke? takler du sterkt tidspress og masse ansvar, og det å ta beslutninger i forhold til liv og død. Kjenner du fryd over å få delta og bidra under akutt hjertestans, da er saken biff.

Jeg tror det er viktig å ikke bare tenke på hvordan utdanningen er og om utdanningen er vanskelig, men i like stor grad på hvordan blir tiden etter utdanningen. Hva slags jobber får man og hvordan er yrket. Vil jeg trives i et slikt yrke, passer dette yrket for meg.Yrket skal du ha hele livet, men utdanningen varer bare i 6-7 år.

Jeg har lest en del av innleggene dine, Sirik, og jeg føler jeg må kommentere dette. Synd at du ikke følte at legeyrket passet til deg, men det passer som du skriver ikke for alle. Men de fleste som begynner på medisinstudiet blir i løpet av årene realitetsorientert og ser at det å være lege ikke vil si å være Supermann, men at det er et yrke på lik linje med andre yrker. Ja, du har kanskje større ansvar i og med at man ofte tar avgjørelser som har stor betydning for folks liv og helse, men det er jo nettopp dette man lærer i løpet av studiet. Akutt hjertestans kommer man sjelden opp i, og slike situasjoner er ofte de man virkelig vet hva man skal gjøre i og hvordan man skal gjøre det, fordi man blir drillet på algoritmene. Man trenger ikke elske hjertestans (hvem gjør det?) for å trives som lege. Alle skal ikke bli anestesileger. Jeg mener at medisinutdanningen er en av de mest anvendelige utdanningene som finnes, og alle vil finne noe de synes er spennende i løpet av studiet. De fleste jeg studerer med har faktisk store vanskeligheter med å avgrense sine interessefelt!

Til trådstarter: Jeg forstår at det virker overveldende å tenke på alt man skal lære seg i løpet av studiet. Jeg syntes også det i begynnelsen, på førsteåret klarte jeg ikke å forestille meg at jeg skulle klare å lære meg så mye som de som hadde sisteårseksamener kunne. Nå skal jeg i gang med siste semester, og selv om det fortsatt er skummelt å tenke på avsluttende eksamener, virker det ikke umulig. Læringskurven er bratt gjennom studiet, og det er merkelig å tenke på alt jeg har lært meg i løpet av disse årene. På kullet mitt går det mennesker av alle typer, slettes ikke alle er "supermennesker" som fikk 6'ere på videregående uten å løfte en finger, men de har kommet seg inn på, og gjennom, studiet ved hjelp av hardt arbeid. Du kommer til å lære masse spennende! Og sliter du med noe fagrelatert, kan jeg garantere deg at det er flere som sliter med det samme. Det fine med medisinstudenter (i hvert fall der jeg studerer) er at vi hjelper hverandre På noen andre studier er det kultur for å holde ting for seg selv, eller innenfor en kollokviegruppe, hvis man finner bøker, kilder, nettsider eller lignende som kan være hjelpsomme i lesingen. På vårt studium deles dette med alle på studiet. Og det er lov å si at man synes noe er vanskelig. Bruk kullkameratene dine hvis du synes noe er vanskelig!

[Gjest sirik]

Jeg har lest en del av innleggene dine, Sirik, og jeg føler jeg må kommentere dette. Synd at du ikke følte at legeyrket passet til deg, men det passer som du skriver ikke for alle. Men de fleste som begynner på medisinstudiet blir i løpet av årene realitetsorientert og ser at det å være lege ikke vil si å være Supermann, men at det er et yrke på lik linje med andre yrker. Ja, du har kanskje større ansvar i og med at man ofte tar avgjørelser som har stor betydning for folks liv og helse, men det er jo nettopp dette man lærer i løpet av studiet. Akutt hjertestans kommer man sjelden opp i, og slike situasjoner er ofte de man virkelig vet hva man skal gjøre i og hvordan man skal gjøre det, fordi man blir drillet på algoritmene. Man trenger ikke elske hjertestans (hvem gjør det?) for å trives som lege. Alle skal ikke bli anestesileger. Jeg mener at medisinutdanningen er en av de mest anvendelige utdanningene som finnes, og alle vil finne noe de synes er spennende i løpet av studiet. De fleste jeg studerer med har faktisk store vanskeligheter med å avgrense sine interessefelt!

Til trådstarter: Jeg forstår at det virker overveldende å tenke på alt man skal lære seg i løpet av studiet. Jeg syntes også det i begynnelsen, på førsteåret klarte jeg ikke å forestille meg at jeg skulle klare å lære meg så mye som de som hadde sisteårseksamener kunne. Nå skal jeg i gang med siste semester, og selv om det fortsatt er skummelt å tenke på avsluttende eksamener, virker det ikke umulig. Læringskurven er bratt gjennom studiet, og det er merkelig å tenke på alt jeg har lært meg i løpet av disse årene. På kullet mitt går det mennesker av alle typer, slettes ikke alle er "supermennesker" som fikk 6'ere på videregående uten å løfte en finger, men de har kommet seg inn på, og gjennom, studiet ved hjelp av hardt arbeid. Du kommer til å lære masse spennende! Og sliter du med noe fagrelatert, kan jeg garantere deg at det er flere som sliter med det samme. Det fine med medisinstudenter (i hvert fall der jeg studerer) er at vi hjelper hverandre På noen andre studier er det kultur for å holde ting for seg selv, eller innenfor en kollokviegruppe, hvis man finner bøker, kilder, nettsider eller lignende som kan være hjelpsomme i lesingen. På vårt studium deles dette med alle på studiet. Og det er lov å si at man synes noe er vanskelig. Bruk kullkameratene dine hvis du synes noe er vanskelig!

Ja det er mange muligheter med medisin, men bare dersom du ønsker å jobbe innenfor fagfeltet helse og sykdom eller medisinsk forskning. Dersom du opplever å bli utbrent eller av andre grunner ikke orker å jobbe med sykdom lenger (ikke en uvanlig problemstilling for bla leger), er det ikke like lett å skifte fagfelt. Forskning på dette feltet (som man kan lese bla. på dagens medisin) viser at fallhøyden for leger er mye større enn for andre yrkesgrupper dersom de mistrives i jobben. Det er ikke like lett for dem å skifte beite, mye også pga fall i anseelse, men også fordi legeutdanningen er rettet mot et spesifikt felt (det finnes til og med egne bøker om leger og utbrenthet, nettopp fordi akkurat det yrket befinner seg i høyrisiko for det).

Jeg har flere legevenner som mistrives sterkt i jobben og angrer på sitt yrkesvalg. De sier at jobben ble mye tøffere enn de hadde forestilt seg, og at det mer eller mindre forventes at jobben skal være en del av din livsstil, ikke bare en vanlig jobb. For de av oss som ønsker å opprettholde et normalt familieliv med barn og andre fritidsaktiviteter, og ikke bare få barn men også ha tid til å være sammen med dem, vil legeyrket kanskje ikke være så aktuelt. Dette er noee flere karriereveiledere også sier. Når du velger et yrke skal du i like stor grad tenke på hva som er dine verdier og ikke bare interesser og egenskaper. Hva slags jobb kan passe med det livet jeg ønsker å leve. Hva slags liv vil du egentlig ha? Hva slags arbeidsbelastning og arbeidssted ønsker du?

Men selvfølgelig er det individuelt hvordan yrket oppleves. Noen får til alt uansett...de er leger, har flere barn, trener hver dag, baker brød og lager mat med økologiske indegredienser, er med i ulike foreninger og videreutdanner seg etc.

[AnonymBruker]

Ja det er mange muligheter med medisin, men bare dersom du ønsker å jobbe innenfor fagfeltet helse og sykdom eller medisinsk forskning. Dersom du opplever å bli utbrent eller av andre grunner ikke orker å jobbe med sykdom lenger (ikke en uvanlig problemstilling for bla leger), er det ikke like lett å skifte fagfelt. Forskning på dette feltet (som man kan lese bla. på dagens medisin) viser at fallhøyden for leger er mye større enn for andre yrkesgrupper dersom de mistrives i jobben. Det er ikke like lett for dem å skifte beite, mye også pga fall i anseelse, men også fordi legeutdanningen er rettet mot et spesifikt felt (det finnes til og med egne bøker om leger og utbrenthet, nettopp fordi akkurat det yrket befinner seg i høyrisiko for det).

Jeg har flere legevenner som mistrives sterkt i jobben og angrer på sitt yrkesvalg. De sier at jobben ble mye tøffere enn de hadde forestilt seg, og at det mer eller mindre forventes at jobben skal være en del av din livsstil, ikke bare en vanlig jobb. For de av oss som ønsker å opprettholde et normalt familieliv med barn og andre fritidsaktiviteter, og ikke bare få barn men også ha tid til å være sammen med dem, vil legeyrket kanskje ikke være så aktuelt. Dette er noee flere karriereveiledere også sier. Når du velger et yrke skal du i like stor grad tenke på hva som er dine verdier og ikke bare interesser og egenskaper. Hva slags jobb kan passe med det livet jeg ønsker å leve. Hva slags liv vil du egentlig ha? Hva slags arbeidsbelastning og arbeidssted ønsker du?

Men selvfølgelig er det individuelt hvordan yrket oppleves. Noen får til alt uansett...de er leger, har flere barn, trener hver dag, baker brød og lager mat med økologiske indegredienser, er med i ulike foreninger og videreutdanner seg etc.

Du virker litt bitter, egentlig. Men har du noe positivt å si om medisin og legeyrket?

[Gjest sirik]

Du virker litt bitter, egentlig. Men har du noe positivt å si om medisin og legeyrket?

Jeg er faktisk ikke bitter selv om det høres slik ut, er bare glad jeg selv fant ut at legeyrket ikke var noe for meg før jeg ble ferdig utdannet lege. Jo jeg synes fagene på medisin er kjempespennende, veldig interessant å lære så mye om menneskekroppen, både når den er frisk og hva som skjer når den blir syk. I enkelte fag slik som f.eks nevrologi kan man komme frem til mye diagnostisk bare ved klinisk undersøkelse, og det er jo litt gøy. I tillegg er det selvfølgelig givende å kunne være tilstede hos mennesker som har det vondt enten fysisk eller psykisk. Men rammene rundt legeyrket ødelegger mye for lysten til å jobbe med dette, i tillegg til at arbeidsmiljøet mellom leger er rimelig tøft. Det er mange ganger at man blir stående alene på vakt fordi bakvakten ikke kan komme. Det orker jeg ikke...

[AnonymBruker]

Jeg er faktisk ikke bitter selv om det høres slik ut, er bare glad jeg selv fant ut at legeyrket ikke var noe for meg før jeg ble ferdig utdannet lege. Jo jeg synes fagene på medisin er kjempespennende, veldig interessant å lære så mye om menneskekroppen, både når den er frisk og hva som skjer når den blir syk. I enkelte fag slik som f.eks nevrologi kan man komme frem til mye diagnostisk bare ved klinisk undersøkelse, og det er jo litt gøy. I tillegg er det selvfølgelig givende å kunne være tilstede hos mennesker som har det vondt enten fysisk eller psykisk. Men rammene rundt legeyrket ødelegger mye for lysten til å jobbe med dette, i tillegg til at arbeidsmiljøet mellom leger er rimelig tøft. Det er mange ganger at man blir stående alene på vakt fordi bakvakten ikke kan komme. Det orker jeg ikke...

Legeyrket er alt annet enn ensporet. Det er jo nærmest ubegrenset med muligheter.