Bør jeg dabbe det av, og hvordan skal jeg klare det?

[Gjest Numme]

Hei!

Lurte på om dere kunne hjelpe meg litt med tips!

Jeg har en elsker, men jeg har fått følelser for han. Han er slik en god venn også, men jeg blir liksom litt sånn er dette spill eller ikke spill noen ganger. Han var så ivrig, men sluttet nå å ta initiativet til å prate med meg...Blir jo lei meg av det. I den ene enden tenker jeg at hvis jeg gjør det samme så viser jeg at jeg ikke er interessert som kanskje ødelegger sjansene mine, i den andre enden har han sluttet fordi han ikke syntes jeg var noe likevel. Noen ganger spør jeg meg selv om det går an å gå lenger uten å direkte si at man liker en i frykt for svaret, men viser det på en måte som kan gi svar med at han viser eller sier det samme. Sånt blir det spill av, men jeg føler at jeg ga alt når jeg var sammen med han. Hvis ikke dette var nok(for jeg er veldig sånn som vil imponere også), så er han virkelig en kresen lubben mann som ikke fortjener meg uansett hvor snill han egentlig tror han er. Jeg bryr meg ikke om det ytre, selv om jeg er ganske så mye penere og kan få penere menn, så vil jeg liksom ha han.

I tilleg som venn, som jeg egentlig sårt trenger, så er jeg redd for å miste, men hvis jeg må for å ikke bli verre og verre, hvordan skal jeg klare å holde meg unna sms og chat med han en stund? ser han hver dag på facebook, og klarer bare å være stille 1-2 dager før jeg bare må si hei...

Tror jeg sliter litt med depresjoner også, men jeg føler at jeg ikke blir lykkelig hvis jeg ikke har en jeg vet elsker meg, så usikkerheten gjør meg så lei meg og deppa. Jeg ønsker å TRO, men kan ikke tro alene for da hallusinerer jeg kan man si.

Aner ikke om jeg overreagerer, eller om det virkelig er slik som det ser ut som det er. Føler liksom at jeg ikke kjenner han lenger.

Til info er jeg vel den eneste dama han holder på med, men jeg tenker at noen menn vil bare få seg ett par ligg etter en gooooo del med runking en gang i blant? Kanskje han virkelig nøyer seg med runk bare.

Så hvordan kan jeg slutte å håpe, hvordan skal jeg klare å blir uavhengig av denne personen, hvordan skal jeg klare å finne noe annet å sette stor fokus og interesse på hvis dette ser mørkt ut?

Ligner dette litt på noen som ikke er interessert?

[AnonymBruker]

If you love something, set it free...

Du kjenner regla. Vær sterk, kutt kontakten! Hvis du betyr noe som venn, eller elsker så vil du høre fra han.. Hvis ikke, så er det vel like greit å komme seg videre til en bedre fyr??

Nå utsetter du bare ubehaget! Det er bedre å få svar, til tross for at det er et negativt..

[Gjest Numme]

Ts

Takk skal prøve, men det er så vanskelig. Blir å utvikle et sinne over han, men om det er bedre enn sorg vet jeg ikke helt. Utviklet sinne på exen, det hjalp(trolig ikke helt over han enda, men jeg vet jeg ikke passer sammen med han så må si nei), men han her har ikke sagt noe så vet ikke om det blir det samme. Jeg blir enda tent av tanker om han osv, men det har begynt å plage meg også nå. Han er så stille nå for tiden. Har gått så langt at jeg ville spørre om et møte igjen for ikke så lenge siden, han sier ikke når det passer osv. Sier at han kunne tenke seg til det, men selv om han sier han er ærlig så tror jeg han kan lyve. Mer vil jeg ikke spørre, to ganger får være nok. Men skulle han komme til å kontakte meg, bør jeg svare han eller ignorere?

Huff, jeg hadde samme tanker som med exen at jeg spurte meg selv om jeg ville møte noen som så penere ut og passet bedre sammen med meg. Hvis så, så er det spesielt personligheten og oppførselen når det går fint som blir en utfordring etter denne fyren. Jeg har helt klart skjønt at med exen var jeg virkelig ikke trygg på han som jeg trodde jeg var. Med han her oppfører jeg meg virkelig mye mer som meg selv, mens med exen turte jeg nesten ikke å tulle og erte på. Jeg er ikke redd for å verken synge falsk, dette på tryne osv når han er i nærheten, tørr å spørre om ting. Så dette blir virkelig det verste å miste, for jeg vil virkelig åpne meg og føle meg trygg.

Siden jeg egentlig har så lyst på kjæreste, bør jeg prøve meg på nettdating? Men hva om han oppdager at jeg søker kjæreste, da vil han jo tro at jeg ikke er interessert i han noe som jeg er...Jeg er av en eller annen grunn veldig redd for at folk jeg kjenner skal vite at jeg har lyst på kjæreste. Jeg har tenkt på hvorfor egentlig, og kanskje er jeg redd for å virke desperat og svak, at jeg liksom er et null som blir nødt til å spørre selv og ikke en gutt meg. Er også redd for at de jeg ikke liker og de vennene jeg har som ser ut som at de prøver seg på meg og er helt oppå meg skal vite at jeg vil ha kjæreste, men så vil jeg jo ikke ha dem, men vil ikke såre. Tror jeg har sagt at jeg ikke er interessert i kjæreste heller til noen av dem, jeg er en løyner!

Jeg sier ting jeg egentlig ikke mener...jeg vil innerst inne ha noe mer en elsker.

Jeg ønsker en bestevenn, jeg ønsker en jeg VET bryr seg om meg, jeg ønsker en å kysse, en å sove sammen med, en å dele tanker med, en jeg kan se en fremtid med, en som er villig til å hjelpe meg. For jeg vil gjøre det samme mot han, jeg vil være noe mer spesielt for han enn jeg vil være med en vanlig venn/bestevenn. Jeg ønsker den samme, ikke 100 menn jeg ikke kan slappe av med. Jeg trenger å slappe av, men føler meg som "pule"materiale.

Noen flere som kan gi meg tips til positive og ANDRE tanker hvis dette skulle gå den veien jeg nok vil bli lei meg for?

[AnonymBruker]

Dette var nesten som å lese om meg, faktisk.

Har hatt et fuckbuddy forhold til en fyr i flere år. Vi var kollegaer, så vi så hverandre utenom også, kan vel nesten si vi var venner.

Jeg ble ganske fort betatt av han, så etter en fuktig kveld på byen sammen (og en gjeng fra jobben) så havna vi i senga.

Etter det så traff vi hverandre jevnlig. Jeg fikk mer og mer følelser for han, og ønsket etterhvert et forhold.

Det gjorde ikke han, han ville ikke gi slipp på friheten sin. Over tid har det vært litt fram og tilbake mellom oss, der jeg føler han jevnlig har såret meg ved å spille likegyldig, for så å leke romantisk, for så å spille likegyldig igjen...

Jeg klarte ikke å finne ut av hva han egentlig ville, og jeg tror han var usikker selv. Alarmklokkene mine ringte flere ganger, men det skulle bare noen få søte ord til fra han så var jeg i lykkerus igjen.

Jeg følte det også sånn som deg, at jeg ble smådeppa hvis han ikke tok kontakt, og hvis jeg tok kontakt, og han nesten ikke gadd å svare, så var det nesten så verden gikk under. Utrolig slitsomt.

Men også utrolig berusende, når man følte at man fikk oppmerksomhet...

Sånn har vi holdt det gående de siste åra. Og jeg skjønner egentlig ikke at jeg gidder. Men så er det alle disse dumme følelsene da...

I det siste så har jeg innsett at jeg aldri vil få denne fyren. Han er rett og slett ikke interessert nok. Jeg er grei å bruke når han trenger et knull og litt kos, og jeg er ei ok venninne å snakke med sånn innimellom.

Men det er ikke nok for meg. Jeg er verdt så mye mer. Jeg bør finne tilbake til selvrespekten før siste rest forsvinner.

Gutta får jo heller ikke noe respekt for oss om vi legger oss helt flate, og vil da behandle oss akkurat sånn som de føler for det, der og da.

Noen gutter/menn er over gjennomsnittet egoistiske, og mange blir aldri voksne.

Det gjelder å styre unna, så godt man kan.

Så der fikk du vel egentlig svaret mitt, selv om jeg vet det ikke var det du håpet på å få høre. (men som du nok innerst inne vet likevel...)

Vær sterk- det finnes andre menn der ute, det lover jeg deg