Hva skal jeg gjøre eller kan jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Min kjæreste ville plutselig ha tid for å tenke litt. Han klarer ikke sortere tankene sine. Vi kom inn i en ond sirkel og han har vel litt tvil, selv om han sier at jeg er det beste som har skjedd han, fineste og jeg har alt han har drømt om.

Skal prøve å være kort. Det har vært et tøfft år for min del, noe som har vanskelig for oss begge. Jeg har barn fra før, men det har ikke vært et problem. Mye føleser i sving og hverdagen angrep oss og vi kom oss aldri inn i den gode sirkelen igjen. Jeg følte at jeg begynnte å ta i et tak, men da var han sliten og hadde lite å gi. Jeg venter på å komme til psykolog. Trenger å bygge meg selv opp igjen og bli kvitt mye fra fortiden min. Det har kanskje blitt litt mye for han og han savnet jenta som han traff.

Siden fredag har han ikke sovet her. Men vi møttes på Søndag og hadde en veldig fin dag på både godt og vondt. Gråt masse begge to. Koste og jeg låg i armkroken hans i timesvis. Jeg fikk et håpt etter den kvelden, men samtdig merker jeg at det er noe som gjør at han tviler. Men han vet ikke. Jeg analysere sikkert alt og hadde håpet han hadde like sterke føleser som jeg har kjennt på. Jeg ser nå hva jeg holder på å miste og føler meg som nyforelsket igjen og vet at det er han jeg ønsker å dele livet mitt med, men i helgen har jeg virkelig hatt kjærlighetssorg. Det verste jeg har opplevd. Har knappt fått i meg mat og sovet.

Jeg bestemte meg for at jeg er nødt til å gi slipp. Orker ikke å bli såret igjen og satt på gress. Idag kom han på middag til meg og nok en dag med masse tårer. Men det endte opp med at vi låg i armene tilhverandre og han sier at han håper at han finner frem følesene sine for meg. Bare at han ikke klarer nå. Han vet ikke hvorfor, men føler det gikk for langt. Men disse dagane har vi virkelig fått kost oss sammen, kysset og det er tydelig at han har sterke føleser for meg.

Jeg takler dårlig at han ikke vet, siden det er han som hele tiden har vært så sikker på at vår kjærlighet er så sterk. Jeg har sagt mitt og han vet hvor jeg står hen, men sier at jeg tror at jeg ikke orker å leve sånn så mye lenger. Da begynner han å gi meg håp igjen. Vil ha meg med på kino alt på tor. Han sier han tenker på meg hele tiden og savner meg masse. Tydelig at han ikke klarer å være helt borte fra meg.

Jeg tenker og tenker og kanskje han trenger tid for seg selv etter alt som har skjedd. Innerst inne tror jeg at han mener alt det fine han sier og at han ikke vil gi slipp, men samtidig gjør tvilen at jeg verger meg for å tørre satse på oss.

Fikk sms av han når han var komt hjem ikveld der han skrev:

Takk for en koselig kveld. Du er virkelig unik. Håper du får sovet i natt. Gleder meg til Tor:) Suss.

Jeg prøver å ikke skrive så mye meldinger og prøver å være litt kald, men jeg vil jo at han skal vite hva jeg føler.

Hadde dette vært et vanlig forhold hadde jeg ikke orket å vente. Men vi har opplevd så mye sammen på kort tid og det er unger inni bilde. Jeg har troen, men er livredd for at han ikke finner tilbake til den han var og er redd at vi kommer i samme sirkel igjen.

Jeg mener er det rett så takler vi dette. Jeg må slutte å analysere hver eneste meld. Imorgen er han kanskje litt kaldere igjen og jeg vet at da kommer tvilen hos meg om jeg bare må kutte før jeg ødelegger meg helt.

Dette ble rotete og langt. Litt i tåken her nå, men setter veldig stor pris på tilbakemeldinger.

[AnonymBruker]

Han er vel i tvil om hva han føler for deg da. Du sier han vil ha tilbake jenta han møtte og ble forelsket i, men hun forsvant i hverdagen? Altså var hun ikke virkelig. Den virkelige deg og det dere møtte i hverdagen, taklet han ikke. Eller du ble kanskje for annerledes, forskjellig fra den du var og framsto som da dere ble sammen?

At han sier du er det fineste som har skjedd han, og alt han har drømt om kan du nok ta med en klype salt. Hadde det vært sant, hadde han ikke tvilt på det han føler nå. Du er helt sikkert ei flott jente, med masse gode egenskaper, men egentlig passer du ikke for han når hverdagen kommer. Kanskje han har et drømmebilde av hva du kunne vært eller noe.

[AnonymBruker]

Enig med vedkommende over. Jeg har vært inne i det samme selv, og skjønner hvor utrolig frustrerende det er. Hadde jeg kunnet skru tilbake tiden, hadde jeg brutt kontakten etter en uke med tvil fra hans side. Det var som å befinne seg på en følelsesmessig berg-og dalbane. Jeg elsket han vanvittig høyt, og vi hadde også vært gjennom utrolig mye sammen, men jeg ville ha spart meg selv for så mye vondt om jeg gikk før. Istedenfor ble det nesten 6 mnd. å gå "på nåler" og på gress... Aldri mer!!

[AnonymBruker]

Dere har nok helt rett og jeg tenker jo på det samme, men vi begge har ikke vært oss selv. Jeg har værr deprimert, vært mye syk og slapp. Noe som har gjort at jeg har hatt lite å gi. Vi har snakket sammen mye om dette. Jeg har lagt meg flat og sier at vi kan få hjelp sammen. Jeg venter somsagt på time hos psykolog. Jeg tror dette bunner i min selsikkeret etter mangen tøffe år. Jeg taklet også dårlig at han forandret seg mer og mer fra sånn han var i starten.

Noe som sier meg at jeg må vise han at jeg virkelig har skjønnt at jeg må jobbe med meg sel. Det er kun han jeg vil ha og at jeg vil gjøre alt for å aldri mer komme inn i en ond sirkel.

Dersom han trenger tid for seg selv. Hvorfor tar han kontakt og hvorfor ønsker han å være sammen med meg? Jeg har sagt til han at den eneste måten å finne ut ting på er å priotere hverandre, noe vi ikke har gjort de siste mnd. Men samtdig litt avstand.

Jeg skal gå på kino med han imorgen og skal si til han. Dersom han vil at det skal være slutt nå så er det slutt, men at dersom vi fortsatt er sammen og med litt avstand vil jeg gi han litt tid.

Slik jeg kjenner han så er han ikke en person som sier ting han ikke mener. Men at han sier at han virkelig elsker meg og at jeg er hans drøm er vondt å svelge nå. Da hadde han ikke tatt sjangsen på å miste meg, man vil ikke miste det beste som finnes.

Magefølesen min sier at han virkelig vil og det er kun det som gjør at jeg piner meg gjennom dette. Men det føles litt bedre nå på en måte. Det er ikke noe mer jeg kan gjøre en å være meg selv. Jeg har sagt hva jeg vil og føler og jeg kan ikke gå sånn så veldig lenge.

[Gjest tronder]

Ser du skriver at du har barn fra før av, har han? Jeg får følelsen av at han kanskje ikke er helt klar for rollen som ekstra pappa og det kombinert med at du har vært deprimert, gjør at han får for seg en tvil.

Men inners inne har han rett, du er sikkert det beste som har hendt han, og han hadde nokk ikke tatt kontakt og gjøre slik han gjør om han innerst inne ikke ville ha deg.

Gi han litt tid, og prøv å få lirket ut om det er noe han er bekjymra for, det kan ta litt tid før det evt kommer (mannlig stolthet eller kall det noe annet).

[AnonymBruker]

Ser du skriver at du har barn fra før av, har han? Jeg får følelsen av at han kanskje ikke er helt klar for rollen som ekstra pappa og det kombinert med at du har vært deprimert, gjør at han får for seg en tvil.

Men inners inne har han rett, du er sikkert det beste som har hendt han, og han hadde nokk ikke tatt kontakt og gjøre slik han gjør om han innerst inne ikke ville ha deg.

Gi han litt tid, og prøv å få lirket ut om det er noe han er bekjymra for, det kan ta litt tid før det evt kommer (mannlig stolthet eller kall det noe annet).

Ja det stemmer. Jeg har barn fra før og det har ikke han. Jeg spørte han igår om det hadde noe med tvilen hans å gjøre. Det hadde dte overhode ikke. Han er helt unik på det området og det er tydelig at han er veldig glad og intressert i de.

Jeg fikk snakket med han i tlf isted. Jeg sa til han at jeg orker ikke å ha det sånn mer, at jeg ikke tørr å ta sjangsen på å sitte å vente. Han får meg til å gi det en sjange til. Han sier han ønsker å finne tilbake til det vi hadde og at han har sterke føleser for meg. Han nevnte at han kanskje burde gå til psykolog selv, for han klarer ikke sortere tankene sine og at det er vondt for han å ha det sånnt. Han sa at han hadde veldig lyst å gå på kino med meg imorgen og at han ringte meg seinere.

Han forstår meg også sier han. Men det er en grusom følese å ikke vite hvor han står. Det er han som alltid har sagt at vår kjærlighet er så sterk og at han aldri vil miste meg. Jeg har fått luftet mine tanker og sa at dersom vi skal være sammen, må vi lage en plan om hvordan vi ønsker ha det. At jeg har hovedansvaret med barna og det meste i huset, at han har 1 fast dag i uka der han er med venner, en helg der han bare har for seg selv osv. Men samtdig er det viktig for meg at han viser at han ønsker å være med meg og at det ikke er kun meg som skal ta hensyn.

Det er vanskeligste er ungene oppi alt dette. De skjønner visst mer en jeg trodde. Han mellomste hadde sagt til faren sin at vi ikke var kjærester lengre og at han kun var på besøk siden mamma var syk. Jeg har ikke sagt noe annet at han skal bo litt i sin egen lelighet.

Jeg får ta en dag av gangen, men har ikke litt lyst å gi opp nå selv at jeg vet at jeg burde det for min egen skuld.

[AnonymBruker]

Jeg prøver å innstille meg på at nå er det slutt. Skal ikke ta kontakt, men jeg vet at han kommer til å gjøre det. Jeg bare ødelegger meg selv å gå sånnt og håpe og vente

[AnonymBruker]

Igår startet jeg den første dagen i mitt lnye liv. Har ikke hørt fra han på et døgn. Han er ikke mann nok til å gjøre det slutt på en skikkelig måte. Var her på Mandag. Sier igjen at jeg er den beste, fineste, mest fantastiske jenten noen sinne. At jeg er drømme dama hans. Men at han ikke klarer nå og vet ikke hvorfor. Sier at han håper og tror, men samtdig ber han meg ikke om å gi han tid. Kun at han trenger tid for seg selv for å finne ut av ting. Hva det nå måtte være. Vi skulle på kino idag for det ville han, men jeg sa til han at det orker jeg ikke. Må skåne meg selv.

Etter sms frem og tilbake igår ser jeg at han tviler og den siste meldingen jeg fikk av han stod det: Jeg klarer ikke si at det er slutt. Jeg spørte om det var det han tenkte at det var slutt. Jeg skrev ikke mer etter den meldingen.

Første gang siden vi ble sammen vi ikke har sendt natta eller god morgen meldingen til hverandre.

Sitter igjen og føler meg totalt lurt, bitter og sviktet. Men er han ikke mer stabil en det så passer han ikke sammen med meg. Jeg prøver å jobbe med tankene mine. Gode venner hjelper meg å få troen på meg selv og jeg skal ta tak i meg selv. Jeg skal klare meg og ta vare på meg selv og ungene.

En eller annen dag hører jeg nok fra han, men jeg har fått mitt svar og skal aldri mer krype mer for han.

TS.

[AnonymBruker]

En liten oppdatering fra meg.

Savnet hans ble sterkere og sterke og han vil ikke leve uten meg og ungene. Han har aldri følt på slike føleser og vil virkelig ha meg. Vi har snakket masse, lagt planer og kanskje dette var vår reddning og at dette måtte skje for at vi skulle se hvor sterk vår kjærlighet her og til å begynne å å jobbe med oss selv og forholdet vårt. Lage planer og priotere oss, ta hensyn og finne en måte på å få det best mulig på. Ungene fortjener det og vi fortjener det. Jeg vil ikke kaste bort drømmemannen min og man har aldri noen garanti her i livet. Man må gi masse for å få masse. Jeg tror ikke at han hadde sagt alt dette og komt til bake til meg uten at han har like sterke følser som jeg har. Jeg tar denne sjangsen. Det gikk 1,5 døgn og jeg tvang meg til å ikke ta kontakt. Da fikk han tid å tenke, savne meg og virkelig føle på hvordan det ikke var å ha meg i livet sitt. Så til dere andre som har det på samme måte. Ikke kryp, mas eller be på deres knær om kjæresten er usikker eller trenger tid for seg selv.

Det er kun oss selv som kan ta ansvar for egen lykke og er kjærligheten sterk nok så blir det ikke slutt.

[Gjest tronder]

Godt å høre at ting muligens ordner seg for deg!