"Det ordner seg for deg og skal du se"

[Gjest TS]

Jeg er snart 30 år...aldri hatt samboer....har gått igjennom tidenes kjærlighetssorg, og mistet helt troen på at det finnes noen der for meg. Begynt å innstille meg på å leve livet alene og å ikke få barn( selv om det er noe jeg sårt ønsker)...

Venninnene mine bare ler av meg, og sier..."heg vet da at du kommer tl å møte noen og få barn".,

det VET de da så aldeles ikke.....Er jo ikke sånn at man blir født inn i denne verden med en garanti om en mann og barn....

Grunnen til at jeg blir irritert er jo at de sikkert sier det for at jeg skal føle meg bedre..men de kunne heller latt vær...for jeg sitter ikke å sutrer om det heller...eneste jeg har sagt som gjør at de ler av meg er "hvis jeg får barn..så skal jeg...bla bla"...da reagerer de på at jeg sier hvis...

Vi har jo aldri noen garantier..

Jeg føler at når jeg ikke har løst kjærlighetskoden når jeg snart er 30, så løser jeg den aldri...

Måtte bare få det ut!

[AnonymBruker]

Jeg tror at du har helt riktig innstilling jeg. Det er nemlig ingen garantier.

Dessuten tror jeg at en innstilling om "hvis" vil gjøre deg mindre krampeaktig enn "når", noe som kanskje til og med øker sjansene dine. Hvis det er meningen at du skal finne en så gjør du det, hvis ikke kan det være like greit å være forberedt. "Man vet hva man har, men ikke hva man får."

Hvis du prøver å gjøre det beste ut av det, så har ting en tendes til å ordne seg til slutt. Enten på den ene eller på den andre måten.

Ønsker deg lykke til gjennom livet, enten det blir med eller uten mann og barn.

[Independent_]

Først av alt: leter du etter kjærligheten? Er du åpen på markedet? Eller bare sitter du hjemme på sofaen å forventer at en mann skal falle fra himmelen og inn i stua di?

Som en del av en spørreundersøkelse vi hadde under et forsøk på første året mitt av studiene, skjekket vi ulike grunner til at noen personer ender opp alene. Vi ble litt sjokkert over resultatet, da det viste seg at veldig mange ender opp alene av en veldig logisk grunn. De er single, men de er ikke tilgengelige! Mange single sitter hjemme for seg selv å bare venter på at noe mystisk skal skje, og de skal møte en partner som bare skal passe perfekt i livet deres og bli en del av hverdagen. Det er ikke nok at man bare ønsker å finne en partner. Man må utstråle en viss form for "singelhet", at andre mennesker også kan vite at man er ledig på markedet. Flørting, kroppsspråk og tale kan bidra med å gjøre dette f.eks.

Det er selvfølgelig ingen garantier på å finne en mann. Men det er da aldri en garanti for noe her i livet! Det er ingen garanti for kvinner å få barn heller, selv om mange tenker det. Saken er at man må gjøre en innsats selv. De aller fleste får jo seg kjæreste i en eller annen periode av livet. Og når det fins så mange andre single mennesker der ute, bør det heller ikke være det største problemet. Du oppfatter det kanskje som et problem nå, men da bør du kanskje begynne å tenke igjennom disse tingene: er du tilgjengelig? Hvis du prøver å finne en partner, hvor leter du og leter du på riktig sted? Eller kanskje du overser signaler fra andre menn?

Ikke ha en negativ holdning til det hele, da blir det så mye tyngre. Se på det som en mulighet, ikke en begrensing Lykke til.

[Sæzzy]

Jeg er snart 30 år...aldri hatt samboer....har gått igjennom tidenes kjærlighetssorg, og mistet helt troen på at det finnes noen der for meg. Begynt å innstille meg på å leve livet alene og å ikke få barn( selv om det er noe jeg sårt ønsker)...

Venninnene mine bare ler av meg, og sier..."heg vet da at du kommer tl å møte noen og få barn".,

det VET de da så aldeles ikke.....Er jo ikke sånn at man blir født inn i denne verden med en garanti om en mann og barn....

Grunnen til at jeg blir irritert er jo at de sikkert sier det for at jeg skal føle meg bedre..men de kunne heller latt vær...for jeg sitter ikke å sutrer om det heller...eneste jeg har sagt som gjør at de ler av meg er "hvis jeg får barn..så skal jeg...bla bla"...da reagerer de på at jeg sier hvis...Vi har jo aldri noen garantier..

Jeg føler at når jeg ikke har løst kjærlighetskoden når jeg snart er 30, så løser jeg den aldri...

Måtte bare få det ut!

De vil da det beste for deg, og jeg fatter ikke at noen sier noe slikt hvis du ikke sutrer over det?

I såfall virker det veldig som det ligger et tonefall hvor du indirekte sutrer over det (det er åpenbart at dette er sårt for deg, ellers hadde du ikke skrevet om det her).

Og det er igjen greit nok, og forståelig også at det kan bli slitsomt med slike kommentarer, men kan det ikke være at du bygger opp til dette litt selv?

Ellers forstår jeg ikke hvorfor noen skulle si sånt i det hele tatt....

Bortsett fra det syns jeg det er synd med en såpass negativ innstilling som du, og andre i tråden her har.

Nei, det er ingen garantier, men hvorfor ikke heller fokusere på at du en dag faktisk kommer til, og ønsker å møte en mann, og belage deg på at du eventuelt blir mor i "sen alder" f.eks?

De aller fleste møter noen, og selvom dette aldri kan garanteres med 100% at alle møter noen, så skal jeg love deg at det ordner seg for de fleste. Skal være noe spesielt på gang hvis det ikke gjør det.

Hvorfor mister du troen pga kjærlighetssorgen (som du også mange andre har opplevd)?

Kjærlighetssorg er vondt, men at du ikke skal møte en ny kjærlighet er vel ikke synonymt med kjærlighetssorg? I såfall seer det jo du som blir tverr.

Kan være greit å bearbeide ting, ja, absolutt. Det tror jeg du må!

Endret 19. oktober 2010 av Sæzzy

[AnonymBruker]

Jeg føler at når jeg ikke har løst kjærlighetskoden når jeg snart er 30, så løser jeg den aldri...

Jeg kjenner flere som har funnet mannen i livet sitt etter å ha passert både 30 og 40 (og vært single i mange, mange år).

Felles for dem alle har vært at de ikke har latt livet sirkle rundt det å få seg en mann, i stedet har de gått inn for å trives som singel.

De har vært mye ute blant venner, vært med på mange aktiviteter og stadig møtt nye folk.

Og plutselig, uten at de har vært det minste forberedt på det, har det dukket opp en flott fyr.

Og om man faktisk ikke møter noen som man har lyst til å dele livet sitt med, så kan livet bli ganske så fint likevel

[Gjest friends]

Vennene dine ønsker deg bare alt godt, det hadde kanskje vært verre om de hadde vært enig i at du aldri kommer til å finne deg noen.

Og så må du huske at livet stopper ikke ved fylte 30.

[Gjest Vingle-Petrine?]

Var singel i mange, mange år før jeg traff mannen jeg har falt for og vil dele livet mitt med.. men siden jeg ikke var vant til å date, forelske meg, ikke vant til forhold generelt, tok det en del tid for meg å se hva jeg egentlig hadde. Nemlig en mann jeg elsker og vil leve med! Kanskje du bør forsøke å la ting skje og se hvor du havner, ikke sette deg kriterier på forhånd og leve kun etter dem?

[Gjest ts]

Skjønner at jeg kunne høres litt "tverr" ut....Men tror vennenne mine "ler" når jeg sier "hvis"..fordi jeg sier det ganske mange ganger...Jeg er veldig glad i barn, og liker å snakke med vennene mine om det, som har barn selv..jeg blir veldig engasjer i deres barn og føler meg veldig som en tante...Så når samtalene dreier seg om det..sier jeg ofte "hvis"...men det er jo også fordi jeg reagerer når folk siern "når jeg får barn"...for da tenker jeg bare..."hæ?.VET du at du kan få barn..det er jo ingen selvfølge"

Om jeg er tilgjengelig?..hehe..det skal jeg love at jeg er...Er veeeeldig sosial, så og si ute hver helg..(da ikke alltid nattklubber..men ute å spiser og tar et par glass vin med venner..Har en stor og variert vennegjeng, så henger med mange foskjellige..

Jeg skjønner jo selvfølgelg at hvis vennnene mine hadde sagt "HVIS du møter noen"..så høres det litt sårende ut....Mulig de har veldig trua på at jeg møter noen..

Grunnen til at jeg mistet trua på å finne noen, er at jeg var sammen med verdens mest fantastiske mann, og jeg så ikke hva jeg hadde før vi hadde gjort det slutt...Nå skal det sies at jeg ikke har møtt noen siden det ble slutt for 1,5 år siden...Men de jeg har snakket med ute, og kanskje flørtet litt med...sammenligner jeg veldig med..

Jeg får vel heller tenke at de vil meg mitt beste...er vel bare at det er litt sårt for meg, sikker derfor jeg reagerer...

:sjenert:

[AnonymBruker]

Vel, det er aldri en garanti for noe som helst. Jeg vet hvordan du har det, det du skriver her kunne like godt vært meg for en tid tilbake.

MEN, du kan gjøre noe for å øke oddsene dine for å få en kjæreste. Og ikke minst for å beholde en kjæreste lenge nok til at det blir snakk om både samboerskap og barn.

Først og fremst: Vær løsningsfokusert. Ikke fokuser på hvor ille ting er nå. Fokuser på hvordan du skal komme dit du ønsker å komme. Kanskje betyr det at du må prøve online dating (sukker.no funka utmerket for meg og min kjæreste), melde deg på kurs, hobbyer og aktiviteter, rett og slett sørge for steder der du kan møte noen.

Bryt ned prosessen med å få deg kjæreste i flere steg. Når det går feil et sted på veien analyserer du og prøver å finne ut hva du kan ha gjort feil. Ikke for å klandre deg selv, men for å ta lærdom av det og kunne ta det med videre.

Be gjerne om ærlige tilbakemelding fra eventuelle menn som ikke viser seg å være interessert. Kanskje forteller du om alt det negative ved deg i starten, slik at den andre får inntrykk av at det er langt mer negativt ved deg enn det egentlig er? Det holder ikke å "være seg selv" når man begynner å date, man må ofte være "sitt beste selv" for å huke inn noen. Kanskje er du for pågående? Kanskje gjør du noe annet som ikke fungerer? Uansett, det er noe du kan lære av...og når du ser på tilbakeskritt som læremuligheter vil du merke at du kommer nærmere og nærmere et varig forhold. Finn ut hva du gjør sammen med menn som funker.

Du er faktisk bare 30. Det er ingen alder! Du har masse tid igjen på deg, men du løser ikke kjærlighetskoden av å ikke jobbe med den. Gjør dating til din hovedhobby. Les om hvordan du kan bli mer attraktiv for menn. Hvordan du kan finne den mannen du vil ha osv. Det er MYE å hente her!

Du har rett i at de ikke kan vite at det vil ordne seg for deg. Men du må faktisk jobbe for at det skal ordne seg. Kanskje ringer drømmemannen på døra en dag fordi bilen hans har brutt ned utenfor. Men hvis du ikke har de sosiale ferdighetene til å få den relasjonen til å gå lenger vil det ikke hjelpe stort. Og uansett kan det bli lenge å vente. Du må selv gjøre noe!

[Daria]

jeg er i samme situasjon som TS og har også fått høre -helt uoppfordret -"oppmuntringer" om at "Det ordner seg" og "Du finner nok en snart du også" -og jeg svarer gjerne noe i retning av "Er du sikker på at jeg vil ha en?"

Joda, det er sikkert godt ment, men det vet de faktisk ikke mer om enn meg, og -adskillig mer irriterende -ved å si det, sier de også implisitt at det er noe galt med den situasjonen jeg er i nå, det er noe som mangler, noe som må ordnes før alt er som det skal. At jeg ikke nødvendigvis selv anser mann og barn som en livsnødvendighet og heller ikke gir uttrykk for at jeg føler jeg mangler noe, har visst ingen betyding.

"Det finnes en til deg også" -i mine ører er det nesten en trussel...

[aline]

Jeg føler at når jeg ikke har løst kjærlighetskoden når jeg snart er 30, så løser jeg den aldri...

jeg er 36 og har ikke "løst kjærlighetskoden", men tro meg, jeg har da ikke tenkt å gi opp tanken på å møte noen spesiell av den grunn.

På den annen side, jeg trives godt som singel og ser på ingen måte noen trussel i tanken på å "bare være meg" gjennom livet. Jeg liker jo meg, trives i eget selskap og føler meg både trygg og sterk alene.

Klart jeg håper jeg treffer en som er spesiell, men om jeg ikke gjør det, vel, da koser jeg meg uten.

Og gi opp noe man drømmer om, bare pga at man setter en egen aldersgrense på når det er for sent, det er bare å lage begrensninger for deg selv i ditt eget liv.

Jeg liker ikke begrensninger. :D

Og om man faktisk ikke møter noen som man har lyst til å dele livet sitt med, så kan livet bli ganske så fint likevel

viktig å være klar over ja.

[Gjest gjestdeluxe]

Jeg er snart 30 år...aldri hatt samboer....har gått igjennom tidenes kjærlighetssorg, og mistet helt troen på at det finnes noen der for meg. Begynt å innstille meg på å leve livet alene og å ikke få barn( selv om det er noe jeg sårt ønsker)...

Vi har jo aldri noen garantier..

Jeg føler at når jeg ikke har løst kjærlighetskoden når jeg snart er 30, så løser jeg den aldri...

Det stemmer, vi har ingen garantier. Man kan være både pen, søt, hyggelig, snill og flink - som bare det - men om man ikke gjør de "riktige tingene", er det neimen ikke sikkert at det blir noen mann (eller barn) på en.

Mange trives bra som det er: de har sin jobb de trives i, og venner/nettverk/kolleger, samt at de reiser en del. Mange møter på eventyr og kortvarig moro, men ikke mye varig og stabilt som i kjernefamilie.

Er man tydelig ufrivillig single, som du ser ut til å være, blir det verre. Kanskje du bør prøve nettdating og gå mer ut på byen?

[MissStiles]

Jeg har heller aldri hatt samboer. Men jeg bekymrer meg ikke akkurat for det. Jeg har hatt erfaring med gutter og forhold. Allikevel, håper jeg at den rette er der ute et sted. Også for meg. Når jeg møter han? Det vet jeg ikke. Men for meg handler vel bare om å bruke tid på det som er viktig for meg her og nå. Ikke tenke så mye på hva som skjer om 2 år eller om jeg møter noen før jeg blir 30år. Ikke alltid like lett å være positiv. Fordi det finnes ingen garanti. Bare ikke minst håpet!

[Gjest BettyBoop28]

Jeg er snart 30 år...aldri hatt samboer....har gått igjennom tidenes kjærlighetssorg, og mistet helt troen på at det finnes noen der for meg. Begynt å innstille meg på å leve livet alene og å ikke få barn( selv om det er noe jeg sårt ønsker)...

Venninnene mine bare ler av meg, og sier..."heg vet da at du kommer tl å møte noen og få barn".,

det VET de da så aldeles ikke.....Er jo ikke sånn at man blir født inn i denne verden med en garanti om en mann og barn....

Grunnen til at jeg blir irritert er jo at de sikkert sier det for at jeg skal føle meg bedre..men de kunne heller latt vær...for jeg sitter ikke å sutrer om det heller...eneste jeg har sagt som gjør at de ler av meg er "hvis jeg får barn..så skal jeg...bla bla"...da reagerer de på at jeg sier hvis...

Vi har jo aldri noen garantier..

Jeg føler at når jeg ikke har løst kjærlighetskoden når jeg snart er 30, så løser jeg den aldri...

Måtte bare få det ut!

Nei det fins ingen garantier, selv ikke for de som har funnet en mann. Det å få barn er ikke noe man kan ta for gitt uansett for det er faktisk mange som sliter med eller ikke kan få barn i det hele tatt.

[Gjest Kevlarsjäl]

Jeg synes det er viktig å være positivt innstilt til framtiden.

TS ser veldig negativt på det, og mener det er tryggere å si "hvis" fordi man aldri kan være sikker og si "når".

Jeg forstår TS, men jeg er rimelig sikker på at å være negativ/passiv/ventende/usikker ikke vil hjelpe deg nærmere en partner.

Jeg synes det er bedre å ha et positivt syn på framtiden - da virker man for det første sterkere psykisk - og man får en litt enklere hverdag

TS: er det noen grunner til at du absolutt IKKE skal få deg en partner? Hvorfor tror du det er helt umulig? Hvorfor svartmaler du framtiden?

Bare fordi du har kjærlighetssorg og aldri hatt samboer i en alder av 30, betyr det jo ikke at løpet er kjørt. Tvert om!

Alt er mulig. Å si at du aldri kommer til å få en partner fordi du ikke har klart det enda, blir som å si "nå er jeg tretti år, og jeg har ikke lært meg å spille gitar enda. nå er det for seint."

Det er jo ikke sant i det hele tatt! Du har mange mange år igjen å prøve og feile og lære på

Har du aldri sett mennesker som har møtt hverandre sent i førtiåra, eller eldre som har møtt hverandre på bingo i sekstiåra?

Slutt å sutre og begynn å jobb med holdninga di. Ingen vil ha sutrekopper som ikke har trua på seg selv - men mange vil ha en glad, positiv, kjærlighetssøkende 30årig dame som ikke er redd for å prøve og feile litt!

[Gjest BettyBoop28]

jeg er i samme situasjon som TS og har også fått høre -helt uoppfordret -"oppmuntringer" om at "Det ordner seg" og "Du finner nok en snart du også" -og jeg svarer gjerne noe i retning av "Er du sikker på at jeg vil ha en?"

Joda, det er sikkert godt ment, men det vet de faktisk ikke mer om enn meg, og -adskillig mer irriterende -ved å si det, sier de også implisitt at det er noe galt med den situasjonen jeg er i nå, det er noe som mangler, noe som må ordnes før alt er som det skal. At jeg ikke nødvendigvis selv anser mann og barn som en livsnødvendighet og heller ikke gir uttrykk for at jeg føler jeg mangler noe, har visst ingen betyding.

"Det finnes en til deg også" -i mine ører er det nesten en trussel...

Jeg syns nesten det er litt nedlatende å si. Bare vent. Du finner nok noen du også. Nesten kvalmende med den medlidenheten. Akkurat som du sier, som om det skulle være noe feil med en om man er singel.

[I Grosny]

Jeg føler at når jeg ikke har løst kjærlighetskoden når jeg snart er 30, så løser jeg den aldri...

Måtte bare få det ut!

Hadde jeg løst kjærlighetskoden når jeg var 30? Nei. Hadde jeg barn? 2. Var jeg gift? Ja.

Jeg løste vel den koden i langt høyere alder.Etter ekteskapet.

Du har hatt gubbe, ergo er du i stand til å skaffe gubbe.

Hvis du er frisk i hodet, så er du superattraktiv. Når gutta blir halvgamle så er de rett og slett lei av gærne kvinnfolk, og et friskt sinn er noe som henger veldig høyt, langt over deilig bimbo.