Begravelse

[AnonymBruker]

Uten at jeg vil si for mye så skal jeg om et par dager i en begravelse. Dette er noe jeg gruer meg uendelig til, siden avdøde var en person jeg var utrolig knyttet til. Jeg har vært i noen begravelser før, til personer i familien som ikke sto så nær meg, og det var ille nok. Jeg gråt og hikstet gjennom hele seremoniene, som føltes som en evighet. Folk begynner å kikke på meg og spørre om det går bra og sånt, men jeg vil egentlig ikke ha oppmerksomhet.

Jeg er en person som ikke klarer å holde følelsene tilbake, og dette er veldig plagsomt. Men det er sikkert flere som kjenner seg igjen i dette. Har dere noen tips til hvordan jeg kan håndtere dette. Jeg vet jeg kommer til å bryte sammen og jeg orker ikke dette.

[Gjest Xelle]

Norge er et litt merkelig land saadan.

Det er visst ikke lov aa graate i begravelser her uten at folk ser rart paa en.

Men drit i de, du har fullt lov aa soerge.

[AnonymBruker]

Jeg måtte be om beroligende fra legen for å klare å gjennomføre en forelders begravelse. Tok bare halv dose. Jeg er også sånn som deg. Jeg blir rørt, jeg gråter og jeg kan virkelig hikste og bare ha lyst til å hylgråte. Jeg kommer til å be legen min om det samme dersom jeg igjen må gjennom veldig tøffe følelsesmessige situasjoner.

[Gjest Vampen]

Jeg syntes du skal gråte, hulke og hikste så mye du ønsker! Det finnes vel ikke noe mer naturlig sted å gjøre dette enn i nettopp en begravelse? Om du syntes oppmerksomheten (eller omtanken?) fra de andre er ubehagelig, så kan du kanskje sette deg litt for deg selv? Ellers tror jeg egentlig ikke det er så mye man kan gjøre.. Det er, som du skriver, begravelsen til en person som stod deg nær. Det er vondt og følelsesmessig, så det er lov å gråte og være lei seg.

[Piper]

Man skal ikke behøve tenke hva andre tenker om en på en slik dag, for da skal man få lvo til å sørge som en ønsker selv. Noen sørger ved å vise følelser, mens andre viser ingen følelser id et hele tatt. Begge deler er riktige, fordi det er riktig akkurat for den personen.

Gå og vær deg selv

[SmallTalk]

Når du er i en begravelse, skal du få vise at du sørger, uansett hva dette måtte bety for din del. Jeg har vært i begravelse til både en fetter og ei venninne, og knakk sammen i begge to. Og det var det mange andre som gjorde også, noe som ikke er så rart når det er snakk om mennesker på 18-20 år som plutselig er borte. Ingen som synes dette var rart i det hele tatt, og det nekter jeg å tro at noen kommer til å synes det er dersom du skulle knekke sammen heller.

Endret 19. oktober 2010 av SmallTalk

[ugress]

Kondolerer

Det er ikke lenge siden jeg var i begravelsen til en person som betydde mye for meg. Min familie er også ganske "distanserte" i sånne situasjoner mens jeg ikke klarer å holde gråten tilbake. Grudde meg litt jeg og, men jeg tror ikke en eneste person i forsamlingen tenkte noe over min reaksjon.

En begravelse kan av og til være en "vekker" og det øyeblikket man faktisk tar inn over seg at ens kjære er borte. Det blir jo selvfølgelig svært emosjonelt. Du kan jo ta tid til å reflekter over akkurat det før begravelsen. Gråt i forkant, la noen som er glad i deg trøste deg og føl på betydningen av dødsfallet. Kanskje dette kan ta litt av brodden på sorgen. Akkurat det har hjulpet meg ihvertfall.

Ta med deg masse kleenex, sitt ved siden av en person du er trygg på, som også kjenner på sorgen og som ikke blir støtt av at du gråter. Mange mennesker takler ikke sånne situasjoner og blir veldig utilpass. Man kan jo ikke bare bytte plass i en minnestund/begravelsesseremoni heller..

Hva de andre i begravelsen ellers måtte mene er fullstendig likegyldig. Du må jo få uttrykke sorg du også.

[Linnea Adriana]

Kondolerer

Jeg har vært i noen utrolig triste og helt ufattelig grusomme begravelser. I begravelsen til mormor og da gråt og gråt og gråt jeg både før begravelsen og etter begravelsen, det var jo egentlig ikke det at mormor var død som var mest trist, det minte meg om andre begravelser og de andre jeg kjente som var døde.

Ene søsteren til mormor dro ikke i begravelsen til mormor. Nei hun pleide ikke å dra i begravelser.

Nå mener jeg for all del ikke at det er det rette for deg. Men nevner dette fordi når søsteren til mormor ikke dro i begravelsen fordi hun ikke pleide å dra i begravelse fikk jeg øynene opp for at en faktisk ikke trenger å dra i begravelse. Tidligere så jeg på det som en selvfølge og tenkte aldri over at jeg ikke trengte og komme.

skrivefeil

Endret 20. oktober 2010 av Linnea Adriana

[smalls]

Det er da normalt å gråte og hulke i en begravelse. Hvis folk vil glo rart får de bare gjøre det. Jeg hadde ikke brydd meg i det hele tatt. Det er en begravelse. Gråt så mye du vil

[AnonymBruker]

Ene søsteren til mormor dro ikke i begravelsen til mormor. Nei hun pleide ikke å dra i begravelser.

Nå mener jeg for all del ikke at det er det rette for deg. Men nevner dette fordi når søsteren til mormor ikke dro i begravelsen fordi hun ikke pleide å dra i begravelse fikk jeg øynene opp for at en faktisk ikke trenger å dra i begravelse. Tidligere så jeg på det som en selvfølge og tenkte aldri over at jeg ikke trengte og komme.

TS her.

Tusen takk for støtte, råd og sympati, alle sammen. Noen ganger føles det faktisk veldig godt med noen trøstende ord fra ukjente medmennesker på et forum.

Jeg bet meg merke i det du sier her, Linnea Adriana. På en måte skjønner jeg søsteren til mormoren din veldig godt. Hvis man ikke har noe forhold til kirken eller religion i det hele tatt, da kan det virke ganske meningsløst å gå i en begravelse. Jeg tror jeg føler det litt på samme måten. Jeg er ateist, tror at når man dør da er man død og alt slutter der. Jeg skulle nesten ønske at jeg kunne tro på et liv etter døden, for det ville bety at jeg kanskje fikk møte denne personen igjen når jeg selv dør. Kirken betyr ingenting for meg, men jeg vet at det er forventet at jeg er der denne gangen. Jeg tror også andre, for eksempel mitt eneste søsken, vil føle at det er godt at jeg er der, for vi er i samme situasjon. I andre anledninger som for eksempel konfirmasjon, har jeg droppet å møte opp, fordi det ikke er en sånn emosjonell ting på samme måte og folk vil ikke tenke så mye over om jeg ikke er der.

Ugress, jeg synes du hadde et godt råd, det med å prøve å føle på sorgen på forhånd. Det er nå en uke siden vedkommende døde, og det har sakte men sikkert sunket inn. Jeg har grått hver dag, det er sånn at sorgen kan komme snikende helt uten forvarsel, og bli trigget av den minste ting.

En anonym bruker foreslo beroligende, jeg har tatt Vival for noe annet en gang før, men det synes jeg ikke hjalp noe. De som har effekt av slikt er heldig i en sånn situasjon, noe som kan dempe de voldsomme følelsene.