Moren min trøstet meg ikke

[AnonymBruker]

Først vil jeg si at jeg alltid har vært snill og grei, og gjort hva som var forventet av meg. Har aldri vært noe problem med meg. Dessverre har jeg hatt mange problemer inni meg...

Jeg husker så godt jeg lå på rommet mitt og gråt, da moren min plutselig kom inn. Jeg var 19. Hun så at jeg lå der og gråt, men da tenkte jeg at hun bare fikk se det.

Hva ville du gjort som du så barnet ditt ligge på sengen sin og gråte?

Jeg så på moren min og gråt, og moren min så på meg og bare gikk ut av rommet.

Jeg husker jeg ble veldig overrasket, siden hun bare gikk og ikke spurte hva som var galt.

Hva syns dere om denne reaksjonen? Jeg ble veldig såret...

Hun kunne ha hjulpet meg om hun spurte hva som var galt, for jeg trengte henne veldig den gangen.

Hun er jo lege, så hun burde jo forstå at jeg trengte hjelp...

[Gjest navnelapp]

Ofte er det dei som lever av å hjelpe andre som har vanskeligast for å hjelpe sine eigne...

Endret 19. oktober 2010 av Alt godt

[Gjest Gjest]

Hun tenkte kanskje at du ville være alene, siden du ikke sa noe, og ikke ba om hjelp, støtte og trøst? Mødre er ikke tankelesere, vet du.

Min framgangsmåte er å sette meg ned ved siden av datteren/sønnen, stryke dem over ryggen og håret, uten å si noe. Vil de snakke, gjør de det, hvis ikke er vi stille sammen.

[AnonymBruker]

Jeg har nesten alltid trøstet barn, men ...

Husker en gang. Datteren min var veldig fortvilet. Hun gråt og gråt. Jeg kom inn og trøstet og snakket. Hun fortsatte å gråte. Veldig. Jeg gikk til slutt og tenkte at hun trengte å være alene. Etter et par timer utrøstelig gråt hvor jeg pratet og foreslo så endte jeg opp med å bli frustrert og gikk. Tror det var noe i min hjelpesløshet. At uansett hva jeg gjorde og sa så gikk det ikke og jeg ble bare avvist. Husk at foreldre er mennesker de også og det å føle seg hjelpesløs er ikke ok og vi kan da si og gjøre ting som oppfattes som et svik og avvisning.

[Gjest navnelapp]

Eg brukte ein teknikk med sønnen min, då han var ulukkeleg over noko som viste seg å vere mobbing. Eg holdt han i handa, og ba han klemme ein gong for ja og to gongar for nei. Så spurte eg: Vil du prate? Han klemte to gongar. Eg spurte: Vil du at eg skal vere her og holde om deg? Då klemte han ein gong. Så vart eg liggande der ved sidan av han, og til slutt, eller fleire kveldar slik, fortalte han kva som plagde han.

[Piper]

Jeg har nesten alltid trøstet barn, men ...

Husker en gang. Datteren min var veldig fortvilet. Hun gråt og gråt. Jeg kom inn og trøstet og snakket. Hun fortsatte å gråte. Veldig. Jeg gikk til slutt og tenkte at hun trengte å være alene. Etter et par timer utrøstelig gråt hvor jeg pratet og foreslo så endte jeg opp med å bli frustrert og gikk. Tror det var noe i min hjelpesløshet. At uansett hva jeg gjorde og sa så gikk det ikke og jeg ble bare avvist. Husk at foreldre er mennesker de også og det å føle seg hjelpesløs er ikke ok og vi kan da si og gjøre ting som oppfattes som et svik og avvisning.

Og av og til er det nok å bare være der, uten å si et eneste ord. Man må ikke alltid fikse alt, men jeg syns man skal være tilstedet om ikke personen ber en om å gå.

Til ts: Det er vanskelig å si hvordan moren din tenkte der og da, for hun kjenner deg bedre enn det vi gjør. Kanskje har du hatt for vane å skulle klare deg selv, og da er det ikke like enkelt for en mor å plutselig måtte handle på en helt annen måte. Godt mulig hun er slik selv, at hun ønsker å være alene, og derfor gikk hun i fra deg. Veldig vanskelig å si hvordan din mor tenkte der og da,men kanskje du skal sprørre henne om det?

[AnonymBruker]

Ja, jeg skjønner jo det, men i denne saken så hun meg 5 sek og gikk. Hun spurte ikke om noe, og hun kom ikke bort til meg.

Vi prater aldri om følelser.

Hun har aldri pratet om følelser med meg. Det virker som om hun er livredd.

Den ene gangen jeg gråt var det første gang hun så meg gråte. Hun har ikke spurt i ettertid, er lenge siden nå, og jeg har ikke sagt noe fordi jeg ikke kommer over at hun ikke brydde seg.

Hun har aldri vært kjærlig eller hjertelig mot meg, men prøver bare å være snill. Alle sier jeg har så snill mor. Hun er jo snill, men det er alt.

[AnonymBruker]

Er det noen som kjenner seg igjen?

[AnonymBruker]

Er det noen som kjenner seg igjen?

Jeg!

Min mor er også snill, men det er det. Hun har aldri vært flink med følelser, og jeg ahr aldri følt jeg kunne prate med henne om ting. Hvis hun hadde sett meg gråte vet jeg faktisk ikke hva hun hadde gjort. Kanskje slengt ut et "det går bra", men er ikke mye kosing osv. Men hun er veldig snill, og hun har gitt meg en trygg oppvekst. Men en litt overfladisk oppvekst, hvor jeg ikke har følt at jeg kunne prate om noe personlig. Det har blitt sperret inne over mange år, og det var først når jeg møtte kjæresten min at jeg skjønte at det var unormalt. Nå må han stille opp og høre på alle mine innestengte følelser, og det er SÅ godt å endelig kunne prate ut om ting jeg går og tenker og føler på...

Så ja, jeg kjenner meg igjen i det du sier. har ingen råd, men da vet du hvertfall at vi er fler..

[AnonymBruker]

Jeg!

Min mor er også snill, men det er det. Hun har aldri vært flink med følelser, og jeg ahr aldri følt jeg kunne prate med henne om ting. Hvis hun hadde sett meg gråte vet jeg faktisk ikke hva hun hadde gjort. Kanskje slengt ut et "det går bra", men er ikke mye kosing osv. Men hun er veldig snill, og hun har gitt meg en trygg oppvekst. Men en litt overfladisk oppvekst, hvor jeg ikke har følt at jeg kunne prate om noe personlig. Det har blitt sperret inne over mange år, og det var først når jeg møtte kjæresten min at jeg skjønte at det var unormalt. Nå må han stille opp og høre på alle mine innestengte følelser, og det er SÅ godt å endelig kunne prate ut om ting jeg går og tenker og føler på...

Så ja, jeg kjenner meg igjen i det du sier. har ingen råd, men da vet du hvertfall at vi er fler..

Ja, du beskrev det kjempegodt!

Akkuratt sånn har jeg hatt det og sånn føler jeg det. Vet ikke hvordan det blir når jeg får meg kjæreste, men kanskje jeg kommer til å prate ganske mye jeg også?

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, bortsett fra at i min oppvekst var det HELT tabu å gråte for noe. Mamma var overfladisk, kald og streng, og det er hun forsåvidt enda. Ikke på utsiden, alle som ikke kjenner henne så godt, syns hun er fantastisk. Det kunne aldri skjedd at jeg ville vist min mor at jeg gråt. Til og med ikke da min mormor døde, var det rom for å gråte. Så det jeg tenker, er at det ihvertfall er fint at du har latt din mor se at du gråter. Det KAN jo være en begynnelse, selv om det må være utrolig sårt at hun bare gikk. Man kan ihvertfall få varige men av slike ting. For meg har det medført at jeg har veldig vanskelig med å ha tillit til andre mennesker. Dette er også pga å ha blitt slått hånda av i situasjoner der jeg trengte henne mest. Det har også medført at jeg ikke setter familie høyest, for meg er det viktigere å pleie de få vennene mine som faktisk er der for meg.

[Gjest Deliah]

Først vil jeg si at jeg alltid har vært snill og grei, og gjort hva som var forventet av meg. Har aldri vært noe problem med meg. Dessverre har jeg hatt mange problemer inni meg...

Jeg husker så godt jeg lå på rommet mitt og gråt, da moren min plutselig kom inn. Jeg var 19. Hun så at jeg lå der og gråt, men da tenkte jeg at hun bare fikk se det.

Hva ville du gjort som du så barnet ditt ligge på sengen sin og gråte?

Jeg så på moren min og gråt, og moren min så på meg og bare gikk ut av rommet.

Jeg husker jeg ble veldig overrasket, siden hun bare gikk og ikke spurte hva som var galt.

Hva syns dere om denne reaksjonen? Jeg ble veldig såret...

Hun kunne ha hjulpet meg om hun spurte hva som var galt, for jeg trengte henne veldig den gangen.

Hun er jo lege, så hun burde jo forstå at jeg trengte hjelp...

Hun ble antakeligvis livredd... Har en mor som jobber i helsesektoren selv, og hun er heller ikke spesielt flink til å snakke om følelser. Tror det henger sammen med hennes egen oppvekst, hun vokste opp i et såkalt perfekt hjem, ble fulgt opp på alle måter, men følelser og klemmer vanket det ikke mye av.

Jeg husker jeg var 12 år da jeg fortalte mamma at jeg slet med noe jeg trodde ikke var helt sunt. Hun laget mat akkurat da, og blåste det bort med at "det var ingen grunn til at jeg burde det" og kom med en overfladisk prat om temaet. Ett år senere ble jeg alvorlig syk, da slo hun plutselig alarm. Jeg har aldri nevnt det for henne, men jeg lurer på om hun husker når jeg tok det opp med henne.

Hun har, når det er sagt, blitt bedre gjennom årenes løp. Problmene mine forverret seg, vi ble innkalt til familieterapi, og selv om begge foreldrene mine fremdeles håndterer følelser utrolig dårlig, ble de iallfall lært opp til å lytte - til en viss grad. Jeg har vel slått meg til ro med at man ikke kan få alt. Jeg har foreldre som jeg vet er glade i meg (og de har heldigvis klemt meg i massevis), men følelser, det kan de ikke snakke om. Når jeg har et problem avgjør jeg derfor om jeg trenger løsninger. Pappa er av typen som gjerne går rett på problemløsninga, fordi det er det konstruktive.

Det kjipe er at det har fulgt meg inn i voksenlivet også, da. Jeg snakker med kjæresten om ting, men jeg merker også at jeg holder mye tilbake. Jeg føler at jeg må ha et konkret problem å komme med for å "fortjene" å syte. Kjæresten er verdens mest fantastiske, så det er ikke ham det står på. Men nå har det seg sånn at han også er gutt, og konfliktløseren dukker opp ganske raskt, men han VISER IALLFALL INTERESSE for å lytte.

Tilbake til det TS spør om; Jeg tror nok hun var livredd. Selv om hun er lege, betyr det ikke at hun nødvendigvis har et sunt følelsesliv. Det forsvarer selvfølgelig ikke det hun gjorde, og jeg har stor forståelse for at du føler deg sveket. Følelsen av at mamma ikke hørte meg da jeg først prøvde å fortelle om spiseforstyrrelsene mine henger fremdeles igjen. Ja, jeg hintet veldig, og ja, jeg burde nok vært tydeligere - men jeg var 12. Man føler seg rett og slett avvist.

[AnonymBruker]

Jeg har også vokst med en mor som var sånn.Det å gråte ble sett på som en svakhet hjemme hos oss og følsom som jeg var så gråt jeg kanskje litt lettere enn andre og husker jeg fikk mye kjeft for det når jeg var yngre.

Jeg kan ikke si hva som plager meg til min mor og det har jeg aldri kunnet for da slår hun det bare vekk og holder det på et overfladisk nivå eller hun ber meg om å holde munn.

Det har nok preget meg endel etter at jeg ble voksen.Jeg tenker at jeg alltid plager andre hvis jeg tar opp noe som plager meg og jeg føler meg svak og dum hvis jeg gråter sånn at andre ser det.Har også problemer med å si hva jeg mener til andre.