Sitter her med en ekkel følelse i meg

[Gjest Vicky]

Er gift og vi har to barn, har hatt det bra i mange år, så kommer nedturene i fleng..

Vi kommer over dem, men noe sitter igjen som jeg aldri helt har kunnet sette ord på...

Så blir følelsene borte..trodde aldri dette skulle skje..

Den dagen det gikk opp for meg ble jeg kjempelei meg, jeg har vært mye trist for dette og prøvd å få dem på plass igjen..

Har gitt og gitt, har gått en million runder med meg selv, dette er jo mannen jeg skulle bli gammel med.

Jeg har vært åpen om dette, og vi har pratet masse, prøvd og prøvd.

Nå...snart 2 år etter jeg kjente følelsene var borte, er jeg fremdeles i forholdet, da vi har det greit på andre områder, og han er fast bestemt på at dette skal vi klare, det skal være oss to..

Nå har imidlertid sexlysten svunnet helt,jeg klarer det bare ikke

Stakkars min mann, han har så stor tro på ekteskapet og er villig til alt, men nå ser jeg at det tærer på han også..det er ingenting igjen her, gnisten er borte og høfligheten er alt vi har igjen.

Det er nesten så jeg håper at han tar initiativet til å dra denne gang,for jeg har ikke energi til å gå flere runder med dette..

Jaja, det var mitt bidrag om nok et mislykket ekteskap

[AnonymBruker]

Uff, så leit å lese!

Har dere prøvd alt?

Kanskje dere skulle ta en reise bare dere to, og se om det er mulig å få gnist i ekteskapet igjen?

[Gjest Vicky]

Uff, så leit å lese!

Har dere prøvd alt?

Kanskje dere skulle ta en reise bare dere to, og se om det er mulig å få gnist i ekteskapet igjen?

Har prøvd absolutt alt...det er vel egentlig ingenting vi ikke har prøvd..

Det er meg..det kjennes ut som jeg ikke har mere å gi.. selv om jeg prøver hver dag fremdeles..

[AnonymBruker]

Man vet ikke hva man har før man har mistet det. Tror meg jeg vet og angrer som en gal at jeg ikke såg hva jeg hadde før det var for seint

[Gjest Gjest]

Kjønner ikke hvordan det går ann, men jeg er jo mann.

Mysterium rett og slett. Men jeg tror deg og samboeren min mistet dem bare over tid hun også. )Kjønte ikke en dritt jeg da bomba smalt). Vi også har barn sammen. Føler med deg.

Kan det være i feil rettning man jobber for å få følelsene tilbake?. Kanskje man kjenner etter formye isteden for å bare flyte med. Har det en sammenheng med små barn?

Bare tanker. Klem klem.

[Gjest Vicky]

Jeg er smertelig klar over dette, og derfor prøver jeg hver dag og finne tilbake..

Begynner samtidig å få veldig dårlig samvittighet, for jeg føler jeg ødelegger en mann som egentlig kunne hatt det veldig bra med noen andre som virkelig var glad i han..hver dag..og som ikke trenger å lete etter følelsene sine for han..

[Gjest Vicky]

Kjønner ikke hvordan det går ann, men jeg er jo mann.

Mysterium rett og slett. Men jeg tror deg og samboeren min mistet dem bare over tid hun også. )Kjønte ikke en dritt jeg da bomba smalt). Vi også har barn sammen. Føler med deg.

Kan det være i feil rettning man jobber for å få følelsene tilbake?. Kanskje man kjenner etter formye isteden for å bare flyte med. Har det en sammenheng med små barn?

Bare tanker. Klem klem.

Nei, ganske store barn..ikke så mye stress heller..jeg vet ikke hvor følelsene tok veien, jeg trodde aldri sånt kunne skje..følelser forsvinner bare ikke...??

[Gjest mann]

Hva mener du med når du sier at du gir og gir?

[AnonymBruker]

Vist det er deg. Så er det ikke lett. Kansje du trenger tid til og finne deg igjen. Finne dine følelser , bli kjent med deg selv på ny. Er ikke noen psykolog, men vet av egen erfaring at vist man " mister " seg selv på veien, forsvinner følelsene for det meste rundt en. Man trenger bekreftelse, og en god porsjon selv realisering for og føle oss levende. Vist dette ikke blir holdt vedlike gjenom årene er det lett for at man blir like gyldig til mann, venner og verst av alt barna. Og blir "følelse løse" og det i veldig merkbar grad der det burde vært mest følelser av alt, altså hos mannen din. Så kansje det er på tide med en GOD porsjon selv realisering. Med deg i fokus?

[Gjest Vicky]

Hva mener du med når du sier at du gir og gir?

Det er vanskelig å sette få ord på...men jeg har gitt mye av meg selv, både psykisk og fysisk..

Jeg føler at ingenting skal være ugjort i dette ekteskapet, og har vel gjort dette for å se om følelsene kommer tilbake igjen..hvis du skjønner..?

[Gjest Vicky]

Vist det er deg. Så er det ikke lett. Kansje du trenger tid til og finne deg igjen. Finne dine følelser , bli kjent med deg selv på ny. Er ikke noen psykolog, men vet av egen erfaring at vist man " mister " seg selv på veien, forsvinner følelsene for det meste rundt en. Man trenger bekreftelse, og en god porsjon selv realisering for og føle oss levende. Vist dette ikke blir holdt vedlike gjenom årene er det lett for at man blir like gyldig til mann, venner og verst av alt barna. Og blir "følelse løse" og det i veldig merkbar grad der det burde vært mest følelser av alt, altså hos mannen din. Så kansje det er på tide med en GOD porsjon selv realisering. Med deg i fokus?

Ja...men det er ikke lett å tenke på seg selv når en føler seg som den stygge ulven..har egnetlig ikke følt at jeg har kunne brukt tid på bare meg selv, da jeg har vært opptatt med å få ting til å gå rundt her hjemme..

[barnehagetanten]

Hva med å engasjere venner, besteforeldre, tanter eller andre gode bekjentskaper en stoler på til å være barnevakt en gang eller ti?

Hva med et dansekurs? Sette dere i fokus, og samarbeide om noe som er morsomt og gir energi?

beøke en svømmehall?

Gå på teater sammen, ut og ta en kopp kaffe etterpå og diskutere stykket?

Samme kan en gjøre med kino......

Hva med å leie dere inn på et spahotell en liten biltur unna hjemmet deres med roomservice fra fredag til søndag? (Sparer pengene på flyet, og bruker dem på hotellet istedet.)

Hva er det du er lei? Sliter dere økonomisk? Er barna krevende? Er huset et oppussingsobjekt? Er det hyggelig rundt dere? Hva kan du bidra med for at det skal bli bedre? Hva kan mannen bidra med for at det skal bli bedre? Om du skulle finne en ny: hvilke egenskaper skulle han hatt og ikke hatt? Hva var det du falt for med mannen din: sikker på at det ikke er der enda?

Lykke til.

[Gjest Vicky]

Hva med å engasjere venner, besteforeldre, tanter eller andre gode bekjentskaper en stoler på til å være barnevakt en gang eller ti?

Hva med et dansekurs? Sette dere i fokus, og samarbeide om noe som er morsomt og gir energi?

beøke en svømmehall?

Gå på teater sammen, ut og ta en kopp kaffe etterpå og diskutere stykket?

Samme kan en gjøre med kino......

Hva med å leie dere inn på et spahotell en liten biltur unna hjemmet deres med roomservice fra fredag til søndag? (Sparer pengene på flyet, og bruker dem på hotellet istedet.)

Hva er det du er lei? Sliter dere økonomisk? Er barna krevende? Er huset et oppussingsobjekt? Er det hyggelig rundt dere? Hva kan du bidra med for at det skal bli bedre? Hva kan mannen bidra med for at det skal bli bedre? Om du skulle finne en ny: hvilke egenskaper skulle han hatt og ikke hatt? Hva var det du falt for med mannen din: sikker på at det ikke er der enda?

Lykke til.

Takk for gode forslag, men de er brukt opp desverre

Vi har som sagt hatt våre nedturer, men egentlig er de også ordnet opp, så jeg vet faktisk ikke..

Det er vel derfor jeg sitter med denne ekle følelsen nå..

En ting er jeg ihvertfall sikker på...det blir ingen ny, og det er ingen ny i mine tanker..så problemet ligger heller ikke der..

[Havbris]

Kjære TS - jeg leser fortvilelse ut av det du skriver. Kanskje du rett og slett er utbrent etter å ha levd med "flink-jente-som-klarer-alt" syndromet? Vi er mange kvinner som har kjent på det der - og før vi orker å kjenner ekstra godt etter så er vi blitt tomme. Sikkert mange menn som kjenner det slik også. Men det kan være forbigående.

Jeg har vært gift med samme mann i 20 år - barna våre er nå snart voksne. I noen år glemte vi oss selv, vi hadde mer enn nok med å få AS familie til å gå rundt og det som kom nederst på prioriteringslisten var vi to - som par, som kjærester, som betydningsfulle i hverandres liv. Vi gikk på en krise for ikke så altfor lenge siden - og den rystet oss begge såpass mye at vi så hva vi hadde og hva vi ønsket å få tilbake. Det var ikke borte - men hadde blitt usynlig for begge to. Det krevde jobbing å hente kjærligheten frem i lyset igjen.

Du sier du ikke lenger har følelser - men dere har igjen høflighet. Da er dere iallefall ikke likegyldige eller fulle av forakt. Men hvordan vet du at det ikke er følelser der? Sexlivet kan ligge nede lenge - det vet jeg - men kan også blomstre igjen.

Hvilke følelser er det du ikke kjenner - og er det slik at du kjenner etter ofte? Jeg tenker at kjærligheten ikke alltid er følelser som kan kjennes hele tiden - men er en slags emosjonell "overenskomst" som åpner for samhørighet, fortrolighet og tilknytning. Er alt dette borte?

Jeg bare spør - fordi jeg opplever deg som veldig ulykkelig - at du har stor omtanke for mannen din og et ønske om å få det til. Har dere fått profesjonell hjelp?

Endret 18. oktober 2010 av Havbris

[Meridian]

Det kan hjelpe å være litt borte fra hverandre en periode. Enten om han eller du flytter ut en periode.

Har en venninne som slet i forholdet sitt. Til slutt flyttet de fra hverandre og bodde fra hverandre i 3 år (de møttes for det om, altså). De måtte starte på nytt, og etter disse 3 årene fant de ut at de ville flytte sammen igjen.

En annen venninne av meg slet også i forholdet. De bodde hver for seg i 1 år, men de møttes innimellom for det. De ble på en måte kjent med hverandre på nytt, og da ble savnet plutselig så stort at de flyttet sammen igjen.

Jeg tror det er en god ide å flytte fra hverandre for en stund. Det gjør ingenting om det blir 1 år eller 3, så lenge dere kan finne igjen følelsene.

Iløpet av den tiden alene vil dere kunne tenke klarer.

Dessuten så kan det hende at du rett og slett har sklidd fra han.

Sånn er livet.

[Havbris]

TS - glemte å skrive at jeg ikke tror et hotellopphold, en liten ferie, en middag ute osv er noe som vil hjelpe akkurat nå. Har selv vært der en gang - og det ble litt "plastring" i øyeblikket. Det som rystet oss var - oppdagelsen av følelsen av at vi faktisk kunne miste hverandre.

[AnonymBruker]

Jeg reagerer også på at du legger vekt på at du gir og gir.. Det virker ikke så balansert, det er jo nødvendigvis ikke bra, i hvert fall ikke hvis du går med den følelsen.. Er du like flink til å ta imot?

Litt vanskelig å komme med noe lurt, særlig fordi jeg ikke har erfaringen selv og du skriver dere har prøvd alt, men oxytocin er et hormon som skaper følelsesmessige bånd, mener å ha lest at enkelte mødre som avviser barna sine kan få injeksjoner av det for å skape bedre tilknytning, evne til å være glad i. Oxytocin skilles også ut ved massasje. Dette er forferdelig uromantisk av meg, men jeg holder en knapp på at du slutter å prøve så hardt, trener og ruser deg på endorfiner, får ut evt oppsamlet aggresjon, tar imot en hel masse massasje fra ham, for så å plassere dere i en setting dere var i da dere var nyforelsket en gang i tiden (men ikke for tidlig eller under press).

Hvis man ikke elsker seg selv er det veldig vanskelig å elske andre, sier dem, så det går jo an å snu det rundt og jobbe derfra også. Vi har alle komplekser for et eller annet, som det kan være deilig å få vekk. Skifter fokus gjør det også

Husk ylang ylang og sandalwood til massasjeoljen, forresten, de er helt rå

[Gjest Gjest]

Det er vanskelig å sette få ord på...men jeg har gitt mye av meg selv, både psykisk og fysisk..

Jeg føler at ingenting skal være ugjort i dette ekteskapet, og har vel gjort dette for å se om følelsene kommer tilbake igjen..hvis du skjønner..?

Du gir og gir fordi du håper egentlig på å få noe tilbake som kan gjennbygge følelsene dine for han. Føler du deg egentlig forstått av mannen din? Det å virkelig føle seg forstått kan snu noe mentalt. Problemet er jo at han er en mann og mer du gir så mindre forstår han egentlig hva som skjer. Ferier og spa fungerer ikke som noe gode tiltak på dette. Her må dere reise helt ned i bunnen av brønnen. Kutt jobb og forpliktelser og hopp ned sammen. Fint om dere kom opp igjen sammen.

[Gjest Vicky]

Åååå, så snille dere alle er :rødme:

Her satt jeg ganske så full i fortvilelse å skrev ned mine tanker, etter å ha prøvd å lest meg fram i forumet om andre som er i min situasjon, så får jeg så mange gode svar tilbake..

Er dere egentlig klar over hvor mye dere kan hjelpe et menneske igjen, bare med deres få ord å tanker..

Jeg er veldig takknemlig for svar, det varmet et fortvilet hjerte

Jeg har ikke kommet nærmere løsning på mitt ekteskapesproblem, men jeg har fått mange gode tilbakemeldinger som jeg skal lese masse og bruke i tankeprosessen min

[Havbris]

Du gir og gir fordi du håper egentlig på å få noe tilbake som kan gjennbygge følelsene dine for han. Føler du deg egentlig forstått av mannen din? Det å virkelig føle seg forstått kan snu noe mentalt. Problemet er jo at han er en mann og mer du gir så mindre forstår han egentlig hva som skjer. Ferier og spa fungerer ikke som noe gode tiltak på dette. Her må dere reise helt ned i bunnen av brønnen. Kutt jobb og forpliktelser og hopp ned sammen. Fint om dere kom opp igjen sammen.

Signerer denne!! Har vært der selv og en ferie, spa etc var ikke noe medisin. Vi trengte ikke hjelp til å ha det hyggelig sammen - men til å finne tilbake til hverandre. Vi tok sats og havnet på bunnen - og derfra har vi klatret sammen med haugevis av nyoppdagelser av hverandre. Vondt og godt på samme tid. Det avgjørende var vel at vi evnet å se hverandre, klarte å avdekke sårbarhet og behovet for nærhet. Og begge oppsøkte psykologhjelp hver for oss en periode.