utakknemlig drittunge

[suzie]

Jeg er enig med alle som sier at det er lurt å gjøre avtaler - og forbrede ungene på hva som skal skje. Men samtidig synes jeg oppførselen ligner mer på en 2-3 åring enn en femåring. Hadde min fem-åring oppførst seg slik det er beskrevet her ville jeg blitt flau. Sånn oppførsel aksepteres ikke overhode hos oss - og da slipper man sånt når man har barnevakt også.

Jeg mener en femåring skal kunne akseptere de regler som de som passer dem setter - noe som resulterer at man kan finne på masse artig sammen.

Endret 22. oktober 2010 av suzie

[Gjest gjest]

Tror dessverre at det er helt vanlig. Har selv barn, og jeg mener bestemt at de ikke er bortskjemte. Men likevel kommer vi stadig opp i situasjoner som du beskriver.

Selv om de så indelig godt vet at jeg er konsekvent og at det ikke nytter å mase seg til noe, så betyr ikke det at de ikke forsøker! Det har jeg litt problem med å forstå; når de vet at det ikke nytter å mase eller blir sur og at det kommer til å straffe seg (f.eks at vi ikke lager pizza den kvelden som avtalt som straff) så fortsetter de å gjøre det.

Vet ikke om det har noe med samfunnet generelt, ungene ser rundt oss at andre får og får og at det er helt greit å sitte en hel dag foran TV'en eller få så mange cola de vil på kafe.

[Beauté]

Han vil sette pris på det senere, men der og da blir han skuffet, og som er helt vanlig blant 5 åringer.

Nei det er ikke vanlig. Jo da, har opplevd unger som er sånn men man kan faktisk forvente litt takknemmelighet. Og med den lille han har, så hadde jeg faktisk ikke orket å "dulle" med han mere.

Jeg har tre barn og de er ikke sånn. Unntatt eldste var en del bortkjemt som enebarn. Men mine to andre er helt utrolig når det gjelder dette. Bare de får et par med sokker, så takker de meg. Utrolig men sant. Eldste er litt annerledes for hun "glemmer" å si takk til oss foreldre. Sånn har hun alltid vært.

[AnonymBruker]

Nå tester jo gjerne unger foreldrene sine. Der kan de være noen drittunger så mye de orker.

En 5-åring vet litt om å oppføre seg ute. Litt.

Her snakker vi om tante og da burde terskelen for sutring være høyere.

Jenta mi kan være pyton hjemme, men heldigvis så har jeg bare gode tilbakemeldinger når hun er hos andre. Jeg ville ikke ha blitt fristet til å ta med meg tantebarnet mitt dersom alt som ble var sutring.

Går mye i skauen med unger. De inviterte en venn med. Allerede i den første oppoverbakken så ble det klaging og sutring. Det var ikke langt vi fikk gått. Under en km. Snakker om unger i barneskolen. Vi stoppet ved nærmeste vann og ble der noen timer. Du kan trygt si at denne gutten ble aldri invitert med en gang til.

[lille katt]

Jeg skal ikke forsvare "drittungeoppførsel", for det er utrolig irriterende, men jeg synes i det hele tatt at begrepet "takknemlighet" er helt absurd i denne sammenhengen. Forventer du virkelig genuin takknemlighet fra en femåring? Takknemlighet er en svært abstrakt følelse som man strengt tatt ikke begynner å fatte rekkevidden av før man er ganske mye eldre.

Hvis det høres ut som jeg pirker eller kverulerer nå, så mener jeg det ikke sånn - jeg prøver vel heller å rette fokus mot at det kan være uhensiktsmessig å bruke voksenord mot barn, som medfører "voksenforventninger". Det er mer realistisk å håpe på at barnet skal være glad og fornøyd med aktivitetene man velger eller de tingene det får, samtidig som det er realistisk å erkjenne at barn ikke kan være glade og fornøyde med alt, hele tiden. Synes Piper beskriver det greit i det første innlegget hennes.

[AnonymBruker]

Forvent aldri takknemlighet fra ungene dine.

Du har valgt å få de. Du oppdrar de i dine verdier. Takknemlighet har ingenting med det barn skal føle og tenke. Joda, de blir glade for ting og opplevelser, men barn skal ikke vokse opp med at de skal være takknemmelige.

[lille katt]

Forvent aldri takknemlighet fra ungene dine.

Du har valgt å få de. Du oppdrar de i dine verdier. Takknemlighet har ingenting med det barn skal føle og tenke. Joda, de blir glade for ting og opplevelser, men barn skal ikke vokse opp med at de skal være takknemmelige.

Ja, du sier vel egentlig ganske greit det jeg brukte en del flere ord på å si.

[Gjest Beautè avlogget]

Forvent aldri takknemlighet fra ungene dine.

Du har valgt å få de. Du oppdrar de i dine verdier. Takknemlighet har ingenting med det barn skal føle og tenke. Joda, de blir glade for ting og opplevelser, men barn skal ikke vokse opp med at de skal være takknemmelige.

Jeg har tre barn på 14,11 og 7 år. Spesielt de to siste er utrolig takknemmelig. Så det er aldri umulig. Det handler om hvordan du oppdrar de.

Jeg kan sammenligne med en venninne av meg feks. Hennes barn HATER å få nye klær, de krever og er langt fra takknemmelig. Mens her er det helt omvent. Mine barn ELSKER hye klær, selv om de får det i bøttevis. Jeg tror det er foreldrene som er eksempler. Vi feks tar ingenting for gitt.

[Gjest Stine]

Jeg syntes han høres ut som en drittunge, du får håpe han blir bedre etterhvert. Har selv ikke barn, men en venninne har tvillinger på snart fem som er utrolig snille og høflige, håper jeg klarer å få til det samme hvis/når jeg får barn.

[Gjest BabyBlue]

Femåringer utvikler fremdeles evnen til å sympatisere og samarbeide med folk rundt seg, noe som er en av grunnene til at småunger er noen egoistiske monstre! Huff, alle årene med trasse småsøsken... grøss. Det viktigste er at foreldrene oppdrar de skikkelig slik at de utvikles i rett retning, men der har mange feilet, dessverre.

Man skal ikke forvente at unger skal være takknemlig for hver eneste ting - det var ikke de som valgte å komme til denne verdenen. Cluet er å oppdra de til å vise takknemlighet gjennom "gi og ta" opp gjennom årene.

Femåringer forstår ikke at de skal være takknemlig for alt - de forventer at de skal ha alt de trenger og mer til. Takknemligheten kommer med årene når de forstår hvor hardt foreldrene jobber for at de skal ha det bra.

[AnonymBruker]

Jeg har tre barn på 14,11 og 7 år. Spesielt de to siste er utrolig takknemmelig. Så det er aldri umulig. Det handler om hvordan du oppdrar de.

Jeg kan sammenligne med en venninne av meg feks. Hennes barn HATER å få nye klær, de krever og er langt fra takknemmelig. Mens her er det helt omvent. Mine barn ELSKER hye klær, selv om de får det i bøttevis. Jeg tror det er foreldrene som er eksempler. Vi feks tar ingenting for gitt.

Mine unger er glade for både ting, klær og opplevelser. Kanskje mer enn andre fordi de er vant til lite. Allikevel kan ikke jeg som mor forvente takknemlighet fordi jeg yter i forhold til å gi de en best mulig oppvekst i forhold til mine ressurser.

De ble megaglade for en spillkonsoll etter mange år med dårlig økonomi i heimen, men jeg kan ikke forvente at de skal være takknemmelige. Glad for og sette pris på er noe helt annet enn takknemmelig.

[mp84]

det var da veldig så dere skulle henge dere oppi dette takknemmelighets begrepet..!

Et barn på 5 år (ett med god oppdragelse) vet å sette pris på ting og si tusen takk tante! Dette var gøy! En 5 åring som får se 2 filmer etter hverandre skal kunne vite når nok er nok.. En 5 åring slik TS beskriver virker for meg bortskjemt og oppfører seg som en 3 åring...

skjønner godt at TS er frustrert over måten nevøen hennes oppfører seg. Her er hun kjempe snill og tar han med til lekeland, lar han se på film osv, og så får hun ikke ett takk tilbake..!

Man skulle tro at når man var sammen med tante og onkel, bestemor eller naboen, at man hadde litt lært og vise mer respekt og høflighet enn dette barnet har gjort.. tydelig at barnet er vant til å gjøre som han vil og får det han peker på...?! Barn KAN vise takknemlighet og lære og sette pris på ting.. men det er opp til foreldrene å lære dem dette..!

[Gjest heina]

jeg har veldig ulike erfaringer med unger på den alderen - og helt kalrt, noen av dem er jo bortskjemte.

jeg synes det hjelper å påpeke situasjonen med en "positiv" tone; "likte du ikke å være i lekeland? jeg synes det var kjempegøy - men vi trenge rjo ikke gå hit igjen siden du ikke liker det".

da går det ofte alt fra sekunder til minuter før de enten sier direkte, eller indirekte at joda, det var gøy. så fokuserer de på det positive, for de små lille slue folka skjønner hva de skal gjøre for å få det som de vil - og man får selv en slags takk.

barn tenker ikke alltid like langt, og da trenge rde gjerne en påminner på en nøytral måte uten at man er like negativ eller sur tilbake.

dersom ungen fortsatt er like sur og negativ så blir det jo ikke noe mer lekeland.

[lille katt]

det var da veldig så dere skulle henge dere oppi dette takknemmelighets begrepet..!

Et barn på 5 år (ett med god oppdragelse) vet å sette pris på ting og si tusen takk tante! Dette var gøy! En 5 åring som får se 2 filmer etter hverandre skal kunne vite når nok er nok.. En 5 åring slik TS beskriver virker for meg bortskjemt og oppfører seg som en 3 åring...

skjønner godt at TS er frustrert over måten nevøen hennes oppfører seg. Her er hun kjempe snill og tar han med til lekeland, lar han se på film osv, og så får hun ikke ett takk tilbake..!

Man skulle tro at når man var sammen med tante og onkel, bestemor eller naboen, at man hadde litt lært og vise mer respekt og høflighet enn dette barnet har gjort.. tydelig at barnet er vant til å gjøre som han vil og får det han peker på...?! Barn KAN vise takknemlighet og lære og sette pris på ting.. men det er opp til foreldrene å lære dem dette..!

Et barn på 5 år kan også bli skuffet over de utroligste ting, ting som vi voksne ikke klarer å forutse (og heller ikke alltid forstå). Dermed kan det fort skje at skuffelsen overskygger gleden over å få en gave eller en opplevelse. Barns forventninger er annerledes enn våre, og de gleder seg også over andre ting enn det vi gjør. Dette burde vi huske fra vi selv var barn....! Og da blir det helt meningsløst å snakke om takknemlighet og oppdragelse. SELVFØLGELIG skal vi voksne være gode rollemodeller og lære barna våre å ikke ta ting for gitt - men DET blir en helt annen diskusjon, etter min mening.

[Shade]

Et barn på 5 år kan også bli skuffet over de utroligste ting, ting som vi voksne ikke klarer å forutse (og heller ikke alltid forstå). Dermed kan det fort skje at skuffelsen overskygger gleden over å få en gave eller en opplevelse. Barns forventninger er annerledes enn våre, og de gleder seg også over andre ting enn det vi gjør. Dette burde vi huske fra vi selv var barn....! Og da blir det helt meningsløst å snakke om takknemlighet og oppdragelse. SELVFØLGELIG skal vi voksne være gode rollemodeller og lære barna våre å ikke ta ting for gitt - men DET blir en helt annen diskusjon, etter min mening.

Fullstendig enig

[ViljaH]

Jeg tror du kunne hatt mye å hente på kommunikasjon. Han er bare 5 år, så han klarer ikke å avstemme forventninger og slikt selv, det er litt avansert. Voksne må hjelpe barn med å forstå og styre følelsene sine.

Prøv å si til ham på forhånd og etterpå hva som skal skje, at han er heldig osv.

"Nå skal du få se film, tante har ordnet en spesiell tegnefilm til gode nevøen sin, nå var du heldig!" og etter at filmen er ferdig "var det bra film? Heldig du er som får kose deg med film hos tante".

Samme med lekeland "Tante tenkte hun skulle ta deg med på lekeland, nå var du vel heldig!!" "Nå skal vi gå om 10 minutter" "Nå skal vi gå om 5 minutter" "Nå må du ta på jakka vi skal gå" "Var det gøy på Lekeland, er ikke du en heldig gutt?".

Min erfaring med eget barn og andres er at barneoppdragelse er ikke noe som skjer i bolker, men små drypp hele tiden. Små justeringer og pekepinner som både går på å snakke om hva som skal skje, og hva som har skjedd. Bemerke at man SÅ noe barnet gjorde som var bra, (som det kanskje har fått beskjed om, men for en stund siden), like mye som man forteller hvordan det heller skal gjøre. Kontinuerlige tilbakemeldinger på at man er et flott lite menneske som stort sett oppfører seg bra, og noen ganger trenger ørlite korrigering i riktig retning.

Mao - du kan ikke fikse ham på en helg. Dette er noe foreldrene først og fremst må ta tak i. Hvis de bedriver oppdrageri kun en gang i uka, så er det mange små og store hendelser som forbigår i det stille uten justeringer, og etterhvert vokser seg store.

Endret 24. oktober 2010 av ViljaH

[Gjest Carleigh-Ann]

For en drittunge. Æsj.

[SummerJoy]

Enig med ViljaH.

Legg litt ord i munnen på gutten, slik at han tenker over det selv.

Og hev deg over det at han virker sur og utakknemmelig. Han er bare barnet, og du er den voksne her. Voksne som blir provosert av så små barn er litt "fjern" i mine øyne. Hadde han vært 12 er saken en annen...