Flytting og 50/50

[Gjest Mamma80]

Hei, trenger noen utenforståendes synspunkter på denne situasjonen, det er en komplisert sak men skal prøve å skrive kortfattet;

Jeg har en sønn på snart 6 år, barnefar og jeg gikk fra hverandre for nesten to år siden, vi har delt foreldreansvar og delt fast bosted. Vi har bodd her vi gjør nå siden barnet var 1 år (bydel i oslo). Grunnen til at vi flyttet hit var kun for å komme inn på boligmarkedet og jeg var alltid klar på at jeg ikke ønsket å bo her for alltid men at når økonomien tillot det ønsket jeg og flytte. Barnefar var også enig i dette. Jeg har også alltid hatt et ønske om å flytte til den bydelen i oslo jeg kommer fra og vokste opp, ca 10-15 min kjøring fra her vi bor nå. Etter bruddet har jeg leid en liten leilighet et par minutter kjøretur unna, for å holde den første tiden etter bruddet mest mulig stabil for barnet. Det er likevel ikke gå-avstand mellom barnefar og meg nå. Barnet har gått i en barnehage i denne bydelen fram til han begynte på skolen nå i høst, men avstanden fra hjemmene til barnehagen gjorde at vi måtte kjøre han dit. Når han nå begynte på skolen søkte vi han til en skole som også de fleste fra barnehagen begynte på, og dette krever også at vi må kjøre han hver dag. Pga at vi begge har bodd såpass langt unna barnehage og skole har dette ført til at sønnen vår har få lekekammerater, det er en god venn og han er en sosial gutt, men har likevel ingen andre gode venner her. Verken barnefar eller jeg har andre venner eller familie som bor her. Jeg ønsket i utgangspunktet at flyttingen skulle skje før barnet begynte på skolen, men da barnefar ikke hadde mulighet til å selge leiligheten å flytte før det ble vi enige om neste år som siste frist. Jeg har en kjæreste som barnet har veldig god kontakt med som mest sannsynlig flytter sammen med oss neste år.

Så til saken;

Jeg har gjort det klart for barnefar at jeg ønsker å flytte til den bydelen jeg kommer fra, det er et trygt og godt miljø, der har jeg venner med jevnaldrende barn og også min mor bor der. Miljøet er mindre og jeg tror det vil være lettere for sønnen vår å komme inn i miljøet og få flere venner. Han er også en gutt som trives best i mindre miljøer og grupper hvor ting er mer oversiktlig. Barnefar har imidlertid nektet på dette, han ønsker å flytte dit han kommer fra, men dette er uaktuelt da det er i et annet fylke og veldig mye lenger reisevei til jobb, familie og venner, det ville rett og slett vært praktisk umulig å få til. Vi var i utgangspunktet enige om et annet sted å flytte til i oslo, men etter å ha kikket på leiligheter og priser fant jeg ut at det for min del var uaktuelt. Vi var til samtale på familievernkontoret ang dette for en tid tilbake, og fikk der råd om at vi begge sier fra oss våre 1.valg til sted å bo men heller blir enige om et nytt sted som ingen av oss har noe spesielt forhold til (slik at ingen "vinner"). Når jeg etter hvert har tenkt over dette synes jeg jo det virker helt sprøtt, og kan ikke helt skjønne hvordan det skal være til barnets beste at vi begge bor et sted ingen av oss ønsker å bo og hvor heller ikke barnet har noen tilknytning eller noen han kjenner. Jeg synes også det blir veldig dumt når det blir snakk om hvem som "vinner", det er jo ikke det det handler om. Det kommer også fram at de stedene barnefar ønsker å bo har ikke jeg råd til å bo.

Situasjonen endret seg betydelig for min del da min mors mann døde tidligere i sommer, og ønsket om å flytte "hjem" har bare blitt sterkere. Dødsfallet kom som et sjokk på oss alle og jeg ønsker å kunne være i nærheten for min mor. Min mor og jeg har snakket om mulighetene til å bygge om på huset slik at det blir to separate leiligheter. Det vil på den måten også være mye penger å spare for min del. Det kan også være at jeg finner en leilighet i nærheten, men jeg tenker uansett at det vil være veldig positivt for min sønn å ha nær familie i nærheten, og jeg vet at hun vil stille opp masse for han. Jeg har som sagt også venner med jevnaldrende barn som min sønn mest sannsynlig vil gå på skolen sammen med. Flytter vi hit vil det også være gangavstand til alt og man slipper å bruke bilen over alt hele tiden. Men barnefar nekter fremdeles at barnet skal bytte skole, eller å selv flytte dit. Jeg har sagt at jeg uansett flytter og at jeg da i såfall aksepterer at jeg må kjøre barnet til og fra skolen hver dag. Jeg ser jo samtidig at dette i lengden ikke er noen god situasjon for barnet, og jeg prøver derfor fortsatt å få far til å gå med på flytting da det vil være det beste for barnet. Han har derimot nå bestemt seg for å bli boende her vi bor nå, og begrunner det med at det vil være barnets beste å slippe å bytte skole. Jeg mener derimot at barnet pr nå ikke har noen særlig tilknytning til skolen, han har få venner og ingen familie eller venner i nærheten. Han vil i flere år framover være avhengig av å bli kjørt til venner/ aktiviteter osv. Samtidig vil det, slik jeg har forstått det, bli en omorganisering av klasser/ grupper på skolen ved start i 2 klasse og jeg ser derfor ikke at det vil gjøre stor skade at barnet bytter skole da. Barnefar har eller ingen argumenter for å ikke flytte barnet som ikke gjelder annet enn hans egne behov, ikke barnets.

Jeg ser det også som sannsynlig at barnefar vil ønske å flytte om noen år når hans livssituasjon endrer seg (stifte ny familie, jobb osv). Jeg ser derfor "mitt" alternativ til bosted som den tryggeste løsningen for alle parter hvis man ikke bare tenker på hvordan ting er nå, men også i fremtiden. Barnefar har ingen familie eller venner som bor i områder han eller jeg kunne tenke oss å bo i. Flytter jeg og kjører barnet til og fra skole hver dag vil jeg bruke 30-45 min pga rushtrafikk, bytter barnet skole og far kjører barnet vil han bruke 15-20 min da han i såfall kjører mot trafikken. Det vil heller ikke være noen store ulemper for far mtp jobb osv. Å finne en annen løsning enn 50/50 er uaktuelt.

Dette ble lenger enn jeg hadde tenkt, beklager det og håper noen har orket å lese alt og kan komme med noen synspunkter. Jeg vet at jeg av noen sikkert kan oppfattes som egoistisk som vil holde på "mitt" bosted, men hvis man ser hele situasjonen under ett håper jeg man kan se at jeg også ser det som barnets beste og det tryggeste for han i det lange løp. Det aller beste hadde selvfølgelig vært om barnefar ville flyttet på seg også, da det jo er det beste for barnet med 50/50 at vi bor i nærheten av hverandre, men jeg synes også det er vanskelig å "kreve" dette.

På forhånd tusen takk for innspill!

[Gjest Gjest]

Dersom far setter seg på bakbeina med tanke på flytting og går til sak så har du ikke en sjans.

Det spiller ingen rolle hvor gode argumenter du har, dere har 50/50 og likestilt og den som vil opprettholde status quo vinner.

En sakkyndig vil regelrett drite i dine argumenter, spørre hva barnet ønsker, barnet ønsker å ha det slik det er i dag og saken er ferdig og definitivt ikke i din favør.

Du må ordne dette på en måte at du og far blir enig, greier du ikke det må du foreløpig slå fra deg planene.

[AnonymBruker]

Jeg syns du er fryktelig egoistisk som er villig til å dra ungen ut av miljøet han kjenner og bort fra venner og klassekamerater bare fordi du er mammadalt og bydelssnobb. Skjerp deg, TS.

[AnonymBruker]

Jeg hadde flyttet. Du flytter jo ikke langt av gårde. Akkurat det med skolebytte har jeg ingen formening om.

Jeg har selv valgt å flytte med barn. Flyttingen medførte at det ikke lenger var gangavstand til faren samt skolebytte. Vi bodde i en bydel som ikke hadde gode vilkår for barn. Når jeg fikk økonomi til det så flyttet jeg til en annen bydel for å gi ungene mine en tryggere og bedre oppvekst. At far ikke flyttet fikk han ta på sin kappe. Han hadde ikke økonomi til det. Ikke hadde han noen spesiell tilhørighet til der han bor heller. Et par år senere så valgt far å flytte, men da et sted som passet ham. Ikke et sted som passet ungene.

[Gjest Blondie65]

Jeg forstår rett og slett ikke halvparten av hva du sier. Du bor i samme by som din mor, ikke en annen del av landet. Du kan dermed ha så mye nærkontakt med din mor som du bare ønsker, selv om du ikke kan stikke innom for kaffe i 10 minutter tre ganger pr dag.

Dere har begge valgt en idiot løsning for skole for barnet, uten å tenke lenger enn de neste 5 minutter. Dere skulle selvsagt valgt skole i nærheten av et av hjemmene, og hvis det var voldsomt viktig at han gikk på skole med venner fra barnehagen burde dere selvsagt ha flyttet til skoledistriktet.

Familievernkontoret har skissert en løsning for dere som kalles kompromiss - det eneste du ser er at du "taper" og synes det er dumt at det skal handle om at ingen "vinner".

Du forventer at din eks skal flytte til din bydel - hvorfor forventer du det? Han har ønsket å flytte hjem til sitt fylke - hvorfor synes du det er latterlig?

Du sier at å endre på 50/50 ikke er aktuelt. Men slik dere begge oppfører dere burde dere aldri hatt 50/50 ordning fordi dere ikke er villig til å bo slik at en 50/50 ordning kan fungere - med kort avstand mellom hjemmene og begge hjem i den skolekretsen barnet hører til.

Jeg foreslår at du lar være å flytte inntil du er voksen nok til å forstå at du ikke kan true deg til en flytting som passer deg når du latterliggjør din eks. krav om det samme. Du får innse at dere aldri kommer til å bli enige her så da burde du faktisk fire på kravene dine angående bosted og rett og slett begynne med reelle forhandlinger mtp hva som er barnets beste.

[Far til 2]

Jeg er enig md Blondie over at dere begge har gjort valg som synes å ha vært veldig dumme mht hvor i Oslo dere skal bo, og at dere nå må betale for det. Dessuten kan jeg ikke forstå at det er nødvendig med gangavstand til sin mor om ikke hun er tiltenkt rollen som "den evige barnepasser".

Kansje må dere velge en løsning der en av dere blir bostessforelder og en blir samværsforelder. Jeg tror dette blir en ulempe for barnet, men kansje eneste løsning når det ikke tenker lenger enn til nesetuppen. Far synes å være den som er mest stabil for øyeblikket mht valg av bosted.

Hvis det blir slik at en blir bostedsforelder og den andre samværsforelder vil det tross alt fortsatt være slik at det blir veldig vanskelig for den som blir bostedsforelder å flytte langt om bostedsforelder er den av dere som blir boende, - foreløpig.

Jeg vil foreslå at dere fortsatt utserrer en forhastet avgjørelse (og ikke gjør slik dere kansje har gjort tidligere) og isteden venter 1-2 år før nye alterntive bosteder vurderes.

[Gjest Mamma80]

TS her

Vil først takke for tilbakemeldingene, det er godt å få utenforståendes synspunkter. Jeg ser at mange tenker at jeg kun tenker på meg selv og opptrer egoistisk og ”truer” far. Det er ikke det som er min intensjon i det hele tatt og jeg har på ingen måte truet barnefar til noe som helst, heller forsøkt å komme i dialog og ordne en løsning som til sammen er det beste for barnet.

For å svare på innleggene fra toppen;

Jeg vet at når far setter seg på bakbeina har jeg ingen sjanse. Jeg mener derimot at status quo slik det er nå (for barnet) ikke er det beste for barnet , og i hvertfall ikke i lengden er det den beste løsningen for barnet slik situasjonen er nå. Derfor ønsker jeg å endre på dette så tidlig som mulig da jeg mener det blir verre for barnet å måtte gjøre disse endringene i livssituasjonen på et senere tidspunkt. Du skriver at en sakkyndig vil av barnet få vite at han ønsker å opprettholde situasjonen slik den er nå, hvordan vet du at barnet ønsker det? Barnet sier noe helt annet (ytringer barnet har kommet med uoppfordret flere ganger).

Barnet HAR IKKE noe miljø, venner, klassekammerater og tilhørighet her pga avstandene, ville det ikke da vært bedre for barnet å flytte et sted hvor han kunne få nettopp dette? Jeg ser det blir gjort til et stort poeng at jeg ønsker å bo nærmere min mor og at noen mener jeg kun vil ha en ekstra barnevakt i nærheten, og at jeg ønsker mulighet til å drikke kaffe med henne hele tiden. Dette stemmer ikke overhodet og det er ikke dette som er hovedgrunnen til at jeg ønsker å flytte dit. Når jeg skriver at hun vil stille opp for barnet handler det ikke om barnevakt, men at barnet har hun i nærheten som kan være der for barnet når han trenger det. Jeg ser ikke at dette er noe negativt for barnet? Vil ikke det være bedre enn å ikke ha NOEN i nærheten? Det handler også om at min mor ikke har noen andre rundt seg og i hennes situasjon etter hennes manns dødsfall ville i vært fall jeg synes det var godt å ha min datter i nærheten. Jeg er heller ingen bydelssnobb, bydelen det er snakk om er heller det motsatte av snobbete, men et trygt og stabilt miljø er det og det er vel det viktigste, samt korte avstander hvor barnet slipper å være avhengig av å bli kjørt.

Jeg er fullstendig klar over at valg av skole var og er en idiotløsning. Skolen barnet opprinnelig tilhørte er en elendig skole og vi var begge enige om at dette ikke var aktuelt, jeg bor imidlertid i en annen skolekrets og mente barnet skulle begynne der (hvor det også var 1 fra bh som begynte). Dette ville ikke far som mente det var bedre han begynte der hvor den ene gode kammeraten begynte (selv om de ikke går i samme klasse) så da ble det sånn. Jeg gikk med på dette skolevalget fordi jeg strengt tatt ikke forventet at han skulle få plass der pga avstanden og nettopp fordi vi SKULLE flytte neste år og det var på det tidspunktet en midlertidig løsning vi begge kunne leve med ett år, det var vi enige om. Å flytte til skoledistriktet er uaktuelt da jeg rett og slett ikke har råd til det (kun eneboliger og ny-blokker). Barnefar har heller ikke råd til det på nåværende tidpunkt.

Jeg kan rett og slett ikke se at løsningen som familievernkontoret kom med er den beste for barnet ut i fra de valgmulighetene som ligger (bli boende- flytte et sted i hvertfall en av oss OG barnet er kjent og har nettverk- flytte til et helt ukjent sted for alle). Hvordan er det et bra alternativ for barnet? Og nei jeg liker ikke at dette skal handle om hvem av barnefar og jeg som vinner og taper, det handler faktisk om hva som er det beste for barnet. Jeg forventer heller ikke at barnefar skal flytte til ”min” bydel. Det handler igjen om hvor man har tilhørighet, og ”hans” tilhørighet er veldig langt unna begges jobber, begges familier og begges venner (det er snakk om minst 1 times kjøring til alt). Derfor ser jeg ikke at de to stedene kan sidestilles som gode løsninger for barnet.

Å endre på 50/50 løsningen er ikke uaktuelt for meg, det er uaktuelt for barnefar. Jeg ønsker samtidig at barnet skal ha like mye kontakt med oss begge og ønsker også derfor å opprettholde det. Jeg vet derimot veldig godt at slik samarbeidet er mellom oss burde vi aldri hatt denne løsningen, men det er en historie for seg selv. Nå prøver jeg bare å gjøre det beste for barnet ut i fra slik ting er nå. At jeg flytter til skolekretsen er som nevnt over uaktuelt da jeg ikke har råd til det. Jeg latterliggjør ikke barnefars argumenter for å ønske å flytte dit han ønsker, det handler heller om å se realitetene og hva det faktisk vil innebære, og det vil på ingen måte være barnets beste å måtte flytte dit. Hadde hans ønske om bosted vært nærmere i avstand hadde jeg ikke sett på det på samme måten.

Beklager at dette ble langt igjen, men har i hvertfall forsøkt å svare på synspunktene som har kommet. Setter pris på flere innspill.

[Gjest Gjest]

TS her

Vil først takke for tilbakemeldingene, det er godt å få utenforståendes synspunkter. Jeg ser at mange tenker at jeg kun tenker på meg selv og opptrer egoistisk og ”truer” far. Det er ikke det som er min intensjon i det hele tatt og jeg har på ingen måte truet barnefar til noe som helst, heller forsøkt å komme i dialog og ordne en løsning som til sammen er det beste for barnet.

For å svare på innleggene fra toppen;

Jeg vet at når far setter seg på bakbeina har jeg ingen sjanse. Jeg mener derimot at status quo slik det er nå (for barnet) ikke er det beste for barnet , og i hvertfall ikke i lengden er det den beste løsningen for barnet slik situasjonen er nå. Derfor ønsker jeg å endre på dette så tidlig som mulig da jeg mener det blir verre for barnet å måtte gjøre disse endringene i livssituasjonen på et senere tidspunkt. Du skriver at en sakkyndig vil av barnet få vite at han ønsker å opprettholde situasjonen slik den er nå, hvordan vet du at barnet ønsker det? Barnet sier noe helt annet (ytringer barnet har kommet med uoppfordret flere ganger).

Fordi at i det øyeblikket det blir en sak så er det krig mellom foreldrene og sannsynligheten for at dere begge påvirker barnet er stor. Og du vil kunne bli svært overrasket over hvordan barnet reagerer, det er du som vil flytte og da vil du kunne være trusselen som skal gjøre endringene.

To ord fra den andre parten om at da får du ikke se pappa noe særlig mer eller noe slikt så sier barnet akkurat det sakkyndige ønsker å høre, nemlig at tingene skal være som de er.

Det er utfattelig naivt å tro at barn sier hva de egentlig ønsker i en slik situasjon. De vil føle seg dratt mellom foreldrene og vil si hva som helst for å få slutt på uenigheten.

[Gjest Mamma80]

TS her

Jeg er helt enig med deg i at det er naivt å tro at barn sier hva de vil i en slik situasjon. I denne situasjonen tror jeg ikke barnet har fått med seg noe av diskusjonen, jeg kan i hvertfall med hånden på hjertet si at jeg aldri har snakket med barnet om dette, eller snakket om det med han tilstede i det hele tatt. Det barnet selv har sagt har kommet i andre situasjoner og har egentlig ikke noe med denne konkrete saken å gjøre, men det er ting barnet har fortalt om til meg som har skjedd/ blitt sagt hos barnefar og som således godt kan ha noe med saken å gjøre likevel.