Vet ikke hva jeg føler

[AnonymBruker]

Dette blir litt langt, men håper noen kan gi meg ett annet synspunkt...

Jeg og samboer bar vært sammen i mange år, men vi måtte leve med avstandsforhold mesteparten av de første årene. Saken er:

For ett år siden, før vi flyttet sammen, gikk han ett år på skolen. Jeg gikk også på skole. Han gikk i en liten klasse, og de ble en godt sammensveiset klasse. Jeg var glad for at han trivdes og fikk venner. Problemet var bare at det var èn spesiell venn. En jente. Han hang med henne hele dagen på skolen, og når han kom hjem pratet han med henne hele tiden. Han viste ikke interesse for meg lenger, og jeg tenkte som hvem som helst andre at han var utro. Her snakker vi ikke om å ha fått seg en ny venn som man trives med, her snakker vi om en venninne som erstattet meg i livet hans. Jeg følte ikke at vi var sammen det året i det hele tatt. Jeg prøvde å si ifra om hvordan jeg følte det i forhold til denne venninnen, men han tok det aldri på alvor. Dessuten bodde vi langt fra hverandre og kommunikasjonen var vanskelig.

Etter at vi flyttet sammen har jeg slitt veldig med tilliten til han på grunn av dette. Vi har kranglet mye, og han har bedyret at det aldri har vært noe. At han ikke likte henne. At hun aldri var venninnen hans. Men nå, de siste dagene, har han etter mye frem og tilbake fortalt meg at de ble veldig, veldig gode venner, og var veldig, veldig mye sammen. Og jeg var sikker på at nå kommer det. Nå forteller han meg det jeg har hatt magefølelse på så lenge.

Men saken var: Jeg slet veldig det året av mange grunner, og han fortalte meg at jeg virket veldig deprimert og var slitsom fordi jeg alltid var trist. At jeg aldri snakket om noe positivt, bare de tingene som skjedde i livet mitt der og da og som var triste. Han syns det ble veldig vanskelig, og fant derfor trøst i denne venninnen. Ikke noe seksuelt, bare vennskap, men likevel. I stedet for å være ærlig med meg, etter fem år sammen, så valgte han å erstatte meg med en annen jente i ett helt år selv om jeg prøvde å snakke med han om det flere ganger. Han fortalte at han på ett visst tidspunkt begynte å lure på om det var noe mellom dem fordi de var så mye sammen. Han sier at han kom frem til at det ikke var noe.

Nå er problemet at jeg vet ikke hva jeg skal føle. Jeg ble veldig glad for at han fortalte meg alt dette fordi endelig har jeg fått satt sammen mange løse ender. Jeg tror på han når han sier at det aldri skjedde noe mellom dem, men samtidig så gikk det så langt at han måtte sette seg ned og tenke over om han hadde følelser for henne. Jeg lager ikke noe drama her, jeg ser at dette ikke er verdens undergang. Jeg har stor forståelse for at han syns alt med meg ble vanskelig, og når jeg tenker meg om så var jeg ikke noen enkel kjæreste det året. Men i stedet for å prate med meg så gikk han til noen andre, i ett helt år etter alt vi har vært gjennom sammen.

Nå føler jeg ikke så nær han lenger bare, om dere skjønner hva jeg mener. Jeg er glad i han, men plutselig ble det en veldig stor avstand mellom oss. Jeg er som sagt glad for at han var ærlig, men hva er det egentlig jeg føler meg nå? Det er ikke noen veldig stor sak dette, jeg er ikke sint, men noe har endret seg. Hva? Hva skjer?

[Havtorn]

En million tanker og så få ord som passer å skrive ned, beklager.. Hvis han sier at det aldri var noe, må du nesten følge magefølelsen - ingen andre enn deg vet hvordan han er. Kjedelig at du skal føle det slik uansett og slettes ikke pent gjort av ham å ikke ta et hint og behandle deg slik du trenger å bli behandlet for å få forholdet stabilt og bra. Husk nå også på den andre siden på at det sikkert er vanskelig for ham å snakke om det dersom du har gitt tydelige signaler om at du ikke har syntes noe om hele greia.

Hvis du ser at hele greia er på tur nedenom og hjem kan det vel egentlig være like greit å komme seg ut av det, men hvis det er mye å redde og du mener det er verdt tiden og energien og at også han er innstilt på å få forholdet slik forhold skal være.. ja da holder du ut. Trasig uansett, mannfolk skulle fått seg en real smekk av og til.. beklager forresten at dette ble litt mye rot, mange tanker som skal ut av trange nøtta sent på kvelden..

[AnonymBruker]

Takk for svar Jeg vet liksom ikke helt hva jeg skal si. Nå har jeg bestemt meg for å reise bort noen dager, bare for å få litt avstand til alt sammen. Jeg vil ikke gå fra han, jeg er altfor glad i han til det, og jeg vet at han er veldig lei seg for det han gjorde. Jeg vet at han angrer. Han skjønner hvorfor jeg er lei meg, og han har vist at han er frytktelig lei seg for det han har gjort. Og som sagt er jeg ikke sint på han, bærer ikke på noe nag, er bare glad han fortalte meg det som det var.

Men det er den avstanden jeg føler ovenfor han nå. Følelsen av at han valgte en annen jente forann meg. Føler meg så lite spesiell i livet hans at han kan gå og finne noen andre i stedet for å snakke med meg. Kanskje det bare vil gå over med tiden?

For første gang på veldig lenge stoler jeg faktisk på han. Jeg tror 100 prosent på at det ikke skjedde noe mellom dem, og all den mistanken jeg har hatt i magen så lenge har nå forsvunnet. Hvorfor må jeg føle meg så forferdelig og ødelagt da? Som om jeg nettopp har fått vite at noen som bor langt borte har dødd. Det er så merkelige ting som skjer inni meg.

[Gjest Trulte]

Hei!

Menn er noen rare skapninger vi ikke klarer oss uten...

Noen ganger velger de den letteste utveien,bort fra oss som er lei oss, og inn til de som er sprudlende og glad..de fornekter det triste rundt seg og håper de går over av seg selv en dag..

Du skal være han evig takknemlig for at han valgte å være tro mot deg selv om han hadde en annen venninde..

Du kan kanskje takke for at det var nettop hun han hadde...som valgte å være venn med han og ikke noe mer..Du vet, det finns de som har kunnet fristet han til utroskap, og det gjorde ikke denne kvinnen..og heller ikke han.

Min venninde mistet en i nær familie og slet masse med det, og vet du hva hennes mann og far til tre barn valgte å gjøre istede for å trøste henne...søke trøst mellom bena til en annen kvinne!

Vær glad for at han er som han er, gled deg over de positive tingene idag istede for å henge deg opp i fortiden, det kan du ikke gjøre noe med likevel.