Har man plikt til å si fra til familien ang. forhold?

[AnonymBruker]

Jeg og samboeren min har et barn sammen. Vi har strevd en stund med forholdet.. Forrige uke fant vi ut at vi ville ta en pause fra forholdet, hvor da han flyttet ut (fant seg ikke nytt sted å bo "for alltid", men et provisorisk sted..) i samme by hvor vi allerede bor. Resten av familien min bor på en annen kant av landet, og jeg har aldri hatt et veldig åpent forhold til dem. Jeg kommer overens med dem, spesielt da med søstra mi. Har alltid følt jeg kan stole på henne og at hun er forståelsesfull ovenfor meg. Men med mamma har jeg aldri kunnet snakke ut. Først og fremst fordi hun er veldig dømmende og er VELDIG forskjellig fra meg. For det andre er hun ei av de største "sladrekjerringene" som finnes. Jeg forteller henne så og si aldri noe, med mindre jeg er "nødt" eller jeg har lyst.

Da samboeren min flyttet ut fortalte jeg ikke om dette til min mor eller andre for den saks skyld. Kan kanskje legge til at jeg ikke åpner meg lett for noen, egentlig. Liker best å holde ting for meg selv. Men jeg fortalte ingenting til andre mest fordi vi ikke er sikre på avgjørelsen og har lyst å bare ta en pause for å se hvordan det går. Vi trenger begge tid til å tenke over saker og ting. Da synes jeg ikke det var nødvendig å ringe rundt og annonsere dette til alle og enhver. Kanskje mest fordi det er vanskelig og trist og jeg ikke har lyst til å snakke med noen om det, men også fordi jeg ikke er interessert i at hele verden skal vite at vi har hatt problemer osv om vi noen gang blir sammen igjen. Bestemmer vi oss helt sikkert for å gå fra hverandre, eller vi hadde separert over lengre tid ville jo saken vært annerledes.

Nå har det seg slik at samboeren min jobber i samme firma som svogeren min, bare i forskjellige byer. Samboeren min har snakket om bruddet til sjefen sin (de har et ganske bra forhold + at denne sjefen hjalp ham med å finne et provisorisk sted å bo).

Så, 5 dager etter han "flyttet ut", fikk jeg en telefon fra min mor. Det første hun spør om er om det går bra. Jeg sier at det går helt fint, ja. Så sier hun "er du sikker på det?".. så forteller hun meg videre at svogeren min (han er sjef for kontoret i den andre byen og har endel kontakt med kontoret her i byen) hadde snakket med på kontoret herfra som hadde fortalt at samboeren min hadde flyttet ut! Jeg fikk helt hakeslepp! Ikke bare hadde sjefen til samboeren min åpnet kjeften, men at svogeren min har fortalt søstra mi, og at søstra mi har gått til mamma og sagt det, og at mamma deretter ringer meg for å spørre meg ut om dette synes jeg er ganske utrolig! Jeg nekta å snakke med mamma om det. Jeg fortalte henne at jeg ikke orker å snakke om det, men hvis det skjer noe "endelig" sier jeg fra. Hun maste og maste, og jeg måtte til slutt true med å legge på. Hun sier da at jeg ikke kan være slik, og at dette ikke bare er noe som dreier seg om oss 2 - de er da familien min! Da responderte jeg bare med at JO det er faktisk noe som handler om MEG og SAMBOEREN min og dette er noe VI må finne ut av.

Overreagerer jeg? Burde jeg ha ringt hjem for å fortelle om dette med en gang det skjedde? Jeg forstår jo at hun skulle ønske jeg kunne være åpnere, men hun må jo forstå at hvis jeg ikke har sagt noe, er det fordi jeg ikke vil! Hadde det vært mitt (voksne) barn tror jeg da at jeg hadde tenkt som så at hun forteller meg når hun er klar. Jeg ville aldri ha ringt og mast om det og forlangt en forklaring på hvorfor det skjedde! (Som hun også gjorde..) En annen ting er at jeg er fryktelig skuffet over søstra mi. Jeg trodde jeg kunne stole 100% på henne, og hadde aldri forestilt meg at hun skulle løpe til mamma og fortelle henne det. Da kunne hun vel ha ringt MEG først?

Blir så overgitt. Og nå er det vel det store samtaleemne i familien....

Jeg er så drittlei sladring og snakking bak "ryggen" til folk. Bestemmer jeg ikke selv hva jeg vil snakke med familien min om? Har man "plikt" til å fortelle familie (og venner) om samlivsbrudd osv? Jeg har bare lyst å være alene og uten mas!

[Gjest Bianca28]

Jeg og samboeren min har et barn sammen. Vi har strevd en stund med forholdet.. Forrige uke fant vi ut at vi ville ta en pause fra forholdet, hvor da han flyttet ut (fant seg ikke nytt sted å bo "for alltid", men et provisorisk sted..) i samme by hvor vi allerede bor. Resten av familien min bor på en annen kant av landet, og jeg har aldri hatt et veldig åpent forhold til dem. Jeg kommer overens med dem, spesielt da med søstra mi. Har alltid følt jeg kan stole på henne og at hun er forståelsesfull ovenfor meg. Men med mamma har jeg aldri kunnet snakke ut. Først og fremst fordi hun er veldig dømmende og er VELDIG forskjellig fra meg. For det andre er hun ei av de største "sladrekjerringene" som finnes. Jeg forteller henne så og si aldri noe, med mindre jeg er "nødt" eller jeg har lyst.

Da samboeren min flyttet ut fortalte jeg ikke om dette til min mor eller andre for den saks skyld. Kan kanskje legge til at jeg ikke åpner meg lett for noen, egentlig. Liker best å holde ting for meg selv. Men jeg fortalte ingenting til andre mest fordi vi ikke er sikre på avgjørelsen og har lyst å bare ta en pause for å se hvordan det går. Vi trenger begge tid til å tenke over saker og ting. Da synes jeg ikke det var nødvendig å ringe rundt og annonsere dette til alle og enhver. Kanskje mest fordi det er vanskelig og trist og jeg ikke har lyst til å snakke med noen om det, men også fordi jeg ikke er interessert i at hele verden skal vite at vi har hatt problemer osv om vi noen gang blir sammen igjen. Bestemmer vi oss helt sikkert for å gå fra hverandre, eller vi hadde separert over lengre tid ville jo saken vært annerledes.

Nå har det seg slik at samboeren min jobber i samme firma som svogeren min, bare i forskjellige byer. Samboeren min har snakket om bruddet til sjefen sin (de har et ganske bra forhold + at denne sjefen hjalp ham med å finne et provisorisk sted å bo).

Så, 5 dager etter han "flyttet ut", fikk jeg en telefon fra min mor. Det første hun spør om er om det går bra. Jeg sier at det går helt fint, ja. Så sier hun "er du sikker på det?".. så forteller hun meg videre at svogeren min (han er sjef for kontoret i den andre byen og har endel kontakt med kontoret her i byen) hadde snakket med på kontoret herfra som hadde fortalt at samboeren min hadde flyttet ut! Jeg fikk helt hakeslepp! Ikke bare hadde sjefen til samboeren min åpnet kjeften, men at svogeren min har fortalt søstra mi, og at søstra mi har gått til mamma og sagt det, og at mamma deretter ringer meg for å spørre meg ut om dette synes jeg er ganske utrolig! Jeg nekta å snakke med mamma om det. Jeg fortalte henne at jeg ikke orker å snakke om det, men hvis det skjer noe "endelig" sier jeg fra. Hun maste og maste, og jeg måtte til slutt true med å legge på. Hun sier da at jeg ikke kan være slik, og at dette ikke bare er noe som dreier seg om oss 2 - de er da familien min! Da responderte jeg bare med at JO det er faktisk noe som handler om MEG og SAMBOEREN min og dette er noe VI må finne ut av.

Overreagerer jeg? Burde jeg ha ringt hjem for å fortelle om dette med en gang det skjedde? Jeg forstår jo at hun skulle ønske jeg kunne være åpnere, men hun må jo forstå at hvis jeg ikke har sagt noe, er det fordi jeg ikke vil! Hadde det vært mitt (voksne) barn tror jeg da at jeg hadde tenkt som så at hun forteller meg når hun er klar. Jeg ville aldri ha ringt og mast om det og forlangt en forklaring på hvorfor det skjedde! (Som hun også gjorde..) En annen ting er at jeg er fryktelig skuffet over søstra mi. Jeg trodde jeg kunne stole 100% på henne, og hadde aldri forestilt meg at hun skulle løpe til mamma og fortelle henne det. Da kunne hun vel ha ringt MEG først?

Blir så overgitt. Og nå er det vel det store samtaleemne i familien....

Jeg er så drittlei sladring og snakking bak "ryggen" til folk. Bestemmer jeg ikke selv hva jeg vil snakke med familien min om? Har man "plikt" til å fortelle familie (og venner) om samlivsbrudd osv? Jeg har bare lyst å være alene og uten mas!

Det jeg reagerer på her er hvordan moren din fikk vite dette. At sjefen og svogeren din har sladra liksom. Det hadde de ingen rett til, men at moren din ringer til deg skjønner jeg ikke du reagerer så negativt på. Klart mora di blir bekymret og ønsker å vite hvordan det går med deg når samboeren din har flytta ut. Er det ike bare bra at hun bryr seg? Hadde vært verre om hun visste det og ikke ringte.

[AnonymBruker]

Du burde ikke ha ringt hjem for dette er en sak mellom deg og samboer. Allikevel bør du være klar over at veien fra at en vet til at resten vet kan være rimelig kort.

Jeg synes det er veldig praktisk innad i familien. Ved å prate med tanta mi så får jeg en oppdatering på søskenbarna mine. Går den andre veien også. Jeg prater med mamma som prater med søstrene sine og så havner det hos søskenbarn.

[Gjest Tsunade]

Du har rett i at dette først og fremst er mellom deg og din ekssamboer, og jeg forstår godt at du ikke hadde lyst til å si noe før alt var definitivt slutt.

Slike ting er såre nok, om man ikke skal ha rapporteringsplikt overfor "alle og enhver".

Du sier at du liker å holde ting for deg selv, men så er kanskje ikke familien din sånn?

Folk er forskjellige; noen løper rundt og snakker om ALT så snart det er noe, andre sier ikke stort.

Jeg tror ikke familien din eller de andre involverte mente å gå bak ryggen din.

Jeg tror de bare bryr seg om deg, selv om det skjer på en måte du ikke er komfortabel med.

Kanskje de ikke forstår ditt behov for å "ta ting på privaten?"

[Gjest Blondie65]

Jeg har ikke noe nært forhold til mine foreldre heller, men for meg er det en selvfølge at denne typen informasjon i kortform kommer fra meg og ikke via ryktebørsen. Det har selvsagt også med å gjøre at min mor har en tendens til å legge sammen 2 og 2 og komme til 5, og ikke bare kommer hun til feil resultat men oppfører seg som om det er guds'ens sanning også og sprer den feile konklusjonen. Derfor foretrekker jeg altså å gi den korrekte versjonen av virkeligheten i kortform, selv om jeg altså skulle ønske jeg slapp/fikk tid til å fordøye det selv først.

[Gjest tronder]

problemet her er sjefen til gubben til TS. Han har ingen rett til å legge ut om private saker om sine ansatte! Er ikke sikker, men tror slike ting er taushetsbelakt.

Så TS, ikke vær sur/irritert på din mor og familie, er det noen som skal henges ut her er det faktisk sjefen til din kjæreste.

Det er hva jeg kaller en uansvarlig sjef, hvordan skal en kunne forholde seg til sjefen på arbeidsplassen sin om en ikke kan stole på sjefen sin i en vanskelig situasjon?