Gjøre det slutt

[AnonymBruker]

Da er jeg blitt singel. Har vel aldri kjennt på så mye vondt før. Vært kun sammen i 1 år. Alt var perfekt og jeg trodde at det var endelig min tur til å finne lykken. Har barn fra før. Tiden gikk og han begynnte mer og mer å priotere seg selv. Vi skle mer og mer fra hverandre. Det ble slutt for 2 uker siden da jeg ikke orket å bli skuffet og lei meg mer. Vi klarte ikke gi slipp og hadde en lang natt med tårer og samtaler, men det gikk ikke lange tiden før jeg innsåg at jeg ikke kan sitte å håpe at det skal bli helt bra.

Han sier han vil ha meg, at jeg er den beste, fineste og mest fantastiske jenten som finnes. Han sier han ikke vet hvorfor han ikke har noe å gi. Jeg føler det har vært sånn lenge. Flere mnd og hvor lenge skal man gå rundt å vente? Etter samtalene de siste dagene. Skjønner jeg at han ikke kan gi meg tryggheten jeg trenger. Han sier han elsker meg, men det blir bare tomme ord. Etter at han flyttet ut igår har det blitt en del sms, de blir kaldere og kaldere og jeg hørte ikke noe fra han igår kveld. Kun en melding på dagen idag om hvilken planer vi hadde. Ikveld skal han komme å hente tingene sine.

Det gjør så fryktelig vondt. Aldri har jeg fellt så mangen tårer i hele mitt liv. Alle drømmer og håp og det fine vi har hatt sammen er plutselig lagt i grus. Men jeg må beskytte meg selv. Jeg kan ikke vente på at han skal finne roen eller bli satt på hold. Han sier at han håper at det skal bli oss og at han vil være den som skal beskytte meg. Jeg trenger ikke beskyttelse. Jeg trenger en mann som ønsker å være med meg og som samtidig vil være kjæresten min. Sex har vi ikke hatt på flere mnd. Han får det ikke til. Jeg føler meg helt tom og veldig negativ til livet om dagen.

Jeg føler det er min skuld. At jeg ikke har vist han nok, at jeg har hatt mindre gode dager pga skilsmissen min. Visst jeg er så fantastisk som han sier og det at han aldri har hatt sånne føleser for noen før, så skulle man tror at han ikke hadde vært sånn som han er og latt det gå så langt. Han sier at det gjør han vondt å se meg så trist og at han har lovd seg selv at han aldri skal gjøre meg lykkelig. Han sier han ikke klarer å gi meg det jeg trenger.

Hvorfor sier han sånne ting? Jeg vil være i fred. Trenger ikke sånne ord, når han ikke klarer å handle deretter

Jeg føler for å grave meg ned. Har ikke familie i denne byen og ikke så mangen å besøke. Ungene trenger meg så jeg er nødt til å tenke positivt og tvinge meg selv til å gjøre ting. Kjærlighetsorg er det vondeste som finnes og spes når man egentlig ikke vil at det skal bli slutt. Kanskje han hadde håpet at jeg skulle krype, at jeg skulle vente på han. Men jeg klarer ikke. Vil ikke bli mer skuffet.

Måtte bare tømme meg. Takk for at du orket lese og blir glad med noen tilbakemeldinger.

[Gjest Sarah]

[Gjest Trille]

Huff, dette høres ikke lett ut, men hva er alternativet for dere da?

Fortsette å ha det slik dere hadde det?

Det er klart en savner den man elsker, men hvis det gjør for vondt å være sammen,er det bedre å skille lag.

Kanskje trenger han tid å tenke, få muligheten til å savne deg og finne ut om han virkelig mener det han sier, eller om det er tomme ord..

Kjærlighet gjør vondt, det er ingen tvil om det, og han har det sikkert ikke godt han heller akkurat nå..

Det er så bra at vi har mulighet til å skrive ned tanker og følelser på KG,det kan hjelpe med noen "usynlige venner" i en slik stund.

Lykke til videre

[AnonymBruker]

Tusen takk for fine ord og klemmer.

Jeg har grått i hele dag. Tryglet og bedt om at han kom så vi fikk en siste samtale. Han sier at han ikke klarer være seg selv nå, at han ikke kan nå, at han trenger finne seg selv. Han sier samtdig at jeg er den beste som har skjedd han, at jeg er unik, at han har tapt osv. Jeg sitter med en skuldfølse at det er min feil. Det er jeg som har skyvd han unna pga min baggasje. At jeg ikke har gitt nok av meg selv, ikke vist han nok hvor glad jeg er i han eller satt pris på alt han har gjort for oss.

Jeg har lagt meg flat, men han er på fest og måtte koble av. Han hadde det vondt og vanskelig, men samtidig kan vi ikke ha like sterke føleser for hverandre. Han er sta det vet jeg, men fatter ikke at han kan gå å drikke på en sånn dag.

Ord blir sogsat tomme og han har priotert seg selv helt siden sommer og jeg har føllt at det er noe som ikke stemmer. Han har ikke vært den gutten han var i starten. Jeg skjønner han også, men samtdig om vår kjærlighet hadde vært så sterk som han har sagt hadde han hatt vilje og ikke gitt slipp. Han sier at han håper vi kan være venner og at det kanskje en dag kan bli oss. Føler det er en finere måte å si det på/avslutte det på. Da er ikke jeg rett for han.

Ungene er de største taperne oppi alt. De er så knyttet til han og spørr etter han hele tiden. Jeg har gått rundt å skjult mine tårer for dem idag. Har knappt spist eller verken sovet i natt. Føler meg helt utamttet og tom. Har fått snakket med gode venner, det hjelper.

Jeg må bare innse at løpet er kjørt og jeg kan ikke være vennen hans. Orker ikke leve på hold og vente på at han skal finne seg selv som han sier. Jeg trenger en mann som ønsker å være med meg og uansett hvor perfekt jeg er i hans øyne er jeg ikke god nok for han.