Å ha funnet den rette..

[Gjest Anita]

Har hørt noen si at de bare vet at de har funnet den de skal dele livet med når de gjør det. Kan dere som har opplevd det forklare?

Skrive litt om det som er negativt, men allikevel føles det helt riktig. Jeg synes det er vanskelig å balansere. Når skal man kjempe og når skal man gi opp?

Jeg synes ikke at det bør være så mye "kamp" i det riktige forholdet, samtidig vil jeg ikke gjøre det slutt ved den minste uenighet.

Mine spørsmål er spesielt til de som har vært sammen med kjæresten i endel år, som fortsatt er sammen med h*n og fortsatt føler at vedkommende er den rette.

[Gjest Gjest]

Jeg tror at mange henger seg opp i klisjeen "den rette" og forventer at forholdet med "den rette" skal være perfekt. Jeg på min side tror i stedet at det finnes flere mennesker der ute en kan ha det bra sammen med, men om det fungerer bra eller ikke avhenger ikke kun av den andre personen, men også av din egen innstilling og dine egne forventninger.

Det er fullstendig normalt å ha diskusjoner innimellom og å irritere seg over kjæresten til tider. Det gjelder imidlertid å ikke henge seg opp i småting, men å i stedet se helheten. Har du det bra sammen med kjæresten din mesteparten av tiden, er det ikke noen grunn til å la noen dårlige dager innimellom ødelegge for forholdet!

[Gjest Gjest]

Har hørt noen si at de bare vet at de har funnet den de skal dele livet med når de gjør det. Kan dere som har opplevd det forklare?

Skrive litt om det som er negativt, men allikevel føles det helt riktig. Jeg synes det er vanskelig å balansere. Når skal man kjempe og når skal man gi opp?

Jeg synes ikke at det bør være så mye "kamp" i det riktige forholdet, samtidig vil jeg ikke gjøre det slutt ved den minste uenighet.

Mine spørsmål er spesielt til de som har vært sammen med kjæresten i endel år, som fortsatt er sammen med h*n og fortsatt føler at vedkommende er den rette.

Da jeg møtte mannen min, kan jeg ikke si at det var kjærlighet ved første blikk, jeg forelsker meg ikke så lett, men jeg ble fylt av en visshet om at dette var mannen jeg kunne dele resten av livet mitt med.

Vi har levd sammen i 20 år, og alt har ikke vært rosenrødt hele tiden.

Men når det er tøffe tak, tenker jeg alltid at jeg har valget om å enten jobbe med negative, og på den måten leve livet med den mannen jeg elsker, eller å leve resten av livet uten ham.

Når jeg veier de to faktorene opp i mot hverandre, ser jeg at jeg ønsker ham i livet mitt, og at jeg da må ta hele ham, på godt og vondt.

Og det følger også med utfordringer å leve med meg, utfordringer han velger å leve med, fordi det er det som må til for å ha meg i livet sitt.

[Havbris]

Vi har levd sammen i 20 år og har hatt både gode og dårlige dager sammen. Vi har vært drittlei hverandre i perioder og irritert oss mye over hverandre men er ikke et sekund i tvil om at vi hører sammen. Vi har jobbet oss igjennom en vanskelig samlivskrise som har gitt ny glød til forholdet og nye perspektiver på hva som betyr noe. Vi har erfart hvor sårbar kjærligheten er - og hvor lett det er å miste den av syne.

Det er ingen som kjenner meg så godt som han og det er ingen jeg har delt så mye sammen med, som han. Han har tålt mye fra meg, jeg har tålt mye fra han. De grå dagene finnes - men det finnes også masse dager med fyrverkeri og nærhet. Man blir sterk av å gå i motbakker sammen!!

[Havbris]

Dobbelpost

Endret 17. oktober 2010 av Havbris

[flickan]

Tja, jeg har vel bare bestemt meg for at mannen er den rette. Jeg tror det er mange der ute som jeg fint kunne passe med, men på et eller annet tidspunkt tok jeg et valg om at han var mannen jeg ville dele livet med. Vi har hatt våre uoverenskommelser, men det er mindre viktige ting. For meg var det viktig å være på samme planet når det kom til økonomiske prioriteringer, verdivalg, karriere vs fritid og barn. For meg er det heller ikke så viktig AT vi krangler, men heller MÅTEN vi krangler på. Vi har alltid behandlet hverandre med respekt selv i de verste stormene, og for meg er det alfa og omega tror jeg.