"All work and no play"

[Gjest Trådstarter]

Jeg har vært ufør i mange år, og på grunn av det har jeg hatt hovedansvaret for hjemmet.

Jeg har tatt meg av økonomien, daglig husarbeid, baking, middagslaging, klesvask, oppfølging av barnas skolehverdag, fritidsaktiviteter osv...

jeg har ikke klart de tyngste løftene, men 90% av alt i hjemmet har vært mitt ansvar.

Dette, samt å prøve å forbedre helsen, har vært en fulldagsjobb for meg.

I løpet av disse årene har jeg hatt minimalt med sosialt liv, fordi jeg ikke har hatt krefter og overskudd til det.

Det har vært helt greit, fordi det har vært det jeg klarte.

På grunn av at jeg har vært ufør på minstesats, har vi heller ikke hatt noe økonomisk slingringsmonn, og jeg har nesten ikke hatt en krone til å bruke på meg selv i løpet av disse årene.

Alt jeg har kjøpt av klær, har jeg kjøpt fordi jeg har hatt bruk for det, ikke fordi jeg så noe pent jeg hadde lyst på.

Jeg har nå ett par sko, og ett par støvletter, og begge parene er så slitte at jeg er redd jeg skader føttene ved å gå med dem, men jeg har ikke penger til å kjøpe noe nytt.

Det er nå 34 mnd siden sist jeg var hos frisør, fordi ingen av frisørene i nærheten har hatt lærlinger jeg har kunnet bruke. En klipp hos læring er det eneste jeg har råd til.

Vi har vært på kino 3 ganger de siste 5 årene, og alle gangene har det vært filmer som barna ønsket å se.

All jobbingen med helsen i så mange år har endelig båret frukter, og jeg er igjen klar til å gå ut i arbeidslivet, men ingen vil ansette meg, hovedsaklig på grunn av manglende arbeidserfaring.

Jeg hadde mye arbeidserfaring før jeg ble syk, men det hjelper lite når jeg har vært borte fra arbeidslivet i så mange år.

Nå ser det ut til at familien må leve enda flere år på et minimum, fordi jeg må ta praksisplasser for å få arbeidserfaring, slik at jeg kan få en ordinær jobb.

Jeg har i alle disse årene vært pliktoppfyllende, jeg har gjort alt som har vært forventet av meg, og jeg har jobbet hardt for å komme meg tilbake til arbeidslivet.

Men nå begynner jeg å få nok! Jeg er lei av aldri å kunne unne meg noe.

For en gangs skyld har jeg lyst til å gi blaffen i regningene, og gjøre noe for meg selv.

For en gangs skyld har jeg lyst til å gi blaffen i husarbeid, la alt flyte, og bare sette meg i bilen og kjøre dit vinden fører meg.

Jeg kunne gjort noe som ikke kostet penger, men det er ikke det jeg har lyst til nå... det har jeg gjort ofte nok i løpet av disse årene.

Akkurat nå har jeg lyst til å oppleve noe jeg ikke har opplevd i løpet av alle disse årene.

Akkurat nå har jeg lyst til å føle frihet!

Jeg har lyst til å gjøre hva jeg har lyst til, innenfor rimelighetens grenser, uten å måtte tenke konsekvenser.

Det har vært "All work, and no play" i mange år, og det ser ikke ut til at det blir noe mer "play" med det første hvis jeg ikke lar pliktfølelsen hvile litt.

Men hvordan kan jeg kose meg med noe, når jeg vet at konsekvensene vil ramme hardt dagen etter?

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt den følelsen du har.

Jeg er og langtidssykemeldt på minstesats. Men jeg bor alene, så jeg har 100% ansvar for alt i hjemmet alene. Det er vel ikke der det ligger.

Det er vel heller en sårhet over å ikke kunne fungere på samme nivå som andre, og å ikke ha muligheten til å kunne skeie ut om man hadde villet.

Det er kjempetøft.

[Gjest Consensio]

Det er som om du har beskrevet mitt liv, bare at jeg ikke har barn.

[Gjest Gjest]

Du må ha vært oppi hodet mitt og rota i arkivet mitt!

[Gjest Blondie65]

Hei på deg trådstarter!

Husk at selv om du må igjennom en periode med praksisplasser så vil det være en kortere periode enn den tiden du allerede har vært syk. Kall det en ekstrarunde med det vante, før det endelig blir bedre. Du er snart der hvor du kan kjøpe ting du har lyst på. Snart som i en tidsramme på 1-2 år max.

[Gjest Trådstarter]

Takk for svar alle sammen.

For meg føles det som om jeg har brukt mange år på å bli kvitt en tvangstrøye, og når jeg endelig har klart å få den bort, blir jeg satt i fengsel.

Det er akkurat slik jeg føler meg nå... som en tiger i et bur.

I mange år har jeg ikke orket å leve det livet jeg kunne levd. Nå kan jeg leve det, men nå får jeg ikke lov.

Hei på deg trådstarter!

Husk at selv om du må igjennom en periode med praksisplasser så vil det være en kortere periode enn den tiden du allerede har vært syk. Kall det en ekstrarunde med det vante, før det endelig blir bedre. Du er snart der hvor du kan kjøpe ting du har lyst på. Snart som i en tidsramme på 1-2 år max.

Jeg ser poenget ditt, og jeg er enig, men det er ikke så lett å trøste meg med "bare 2 år igjen" akkurat nå.

Det dreier seg ikke bare om penger, og om det å få kjøpe det jeg har lyst til.

Det handler om å få lov til å leve det livet jeg kan leve.

For meg kan dette sammenlignes med en person uten førlighet i beina, som bestemmer seg for å løpe maraton.

Hun begynner å trene seg opp, tar sitt første skritt, går sin første tur, og sakte men sikkert kommer hun nærmere målet.

Etter mange år er hun klart til å stille på startstreken, og hun løper... 2 meter fra mål blir hun stoppet, hun får ikke lov til å krysse mållinjen.

Hun har kommet så langt, og er nesten i mål, men får ikke lov til å fullføre.

Jeg vet at dette er en periode, og jeg vet det vil gå over, men jeg synes det er tøft nå.

[Gjest Blondie65]

Jeg forstår veldig godt hvordan du føler det Trådstarter, men du må likevel ikke gi opp. Jeg synes også at sammenligningen din med maratonløper som ikke får gå i mål er litt feil - for meg virker det mer som du etter lang tids trening og forberedelse ikke får starte løpet. Du er tross alt klar for jobb, men blir stoppet pga manglende praksis. Det er ikke sånn at du har startet i jobb og så får du ikke lønn.

Jeg er HELT SIKKER på at dette ordner seg - kanskje mye fortere enn du tror. Men akkurat her og nå virker det som en overstigelig mur.

Jeg kan legge til at da jeg gikk ut i arbeidslivet var jeg gjennom slike praksisplasser to ganger og jeg fikk da fast jobb til slutt.

[Gjest Wolfmoon]

Jeg håper ikke dette blir tatt ille opp, for det er overhodet ikke ment vondt.

Du har ikke vært hos frisør på 36 måneder fordi de ikke har lærling. Hva med å legge til side de pengene du kunne ha brukt på lærling på et "hemmelig" sted så det ikke går inn i det store sluket? En lærling gir gjerne 50% rabatt, så etter å ha hoppet over to ganger, og lagt det til side, så burde det være mulig å ta seg en tur til frisør.

Jeg kom meg gjennom studietiden på denne måten, ved å legge tilside penger fysisk som jeg kunne unne meg noe med senere. Og når man ikke har de tilgjengelig, så er det mye lettere å holde de unna de faste utgiftene.

Håper det ordner seg for deg, og at du kan få noen lysglimt innimellom som gjør at du klarer å holde ut

[Gjest Trådstarter]

Jeg forstår veldig godt hvordan du føler det Trådstarter, men du må likevel ikke gi opp. Jeg synes også at sammenligningen din med maratonløper som ikke får gå i mål er litt feil - for meg virker det mer som du etter lang tids trening og forberedelse ikke får starte løpet. Du er tross alt klar for jobb, men blir stoppet pga manglende praksis. Det er ikke sånn at du har startet i jobb og så får du ikke lønn.

Jeg er HELT SIKKER på at dette ordner seg - kanskje mye fortere enn du tror. Men akkurat her og nå virker det som en overstigelig mur.

Jeg kan legge til at da jeg gikk ut i arbeidslivet var jeg gjennom slike praksisplasser to ganger og jeg fikk da fast jobb til slutt.

Jeg er også helt sikker på at det vil ordne seg, selv om det er tøft nå.

Når det gjelder sammenligningen med maratonløperen, er vi nok ikke så uenige, men vi sier ting på litt ulik måte.

For meg hadde det å få jobb, men ikke lønn, vært det samme som å ha vunnet løpet, men ikke fått premien.

[Gjest Trådstarter]

Jeg håper ikke dette blir tatt ille opp, for det er overhodet ikke ment vondt.

Du har ikke vært hos frisør på 36 måneder fordi de ikke har lærling. Hva med å legge til side de pengene du kunne ha brukt på lærling på et "hemmelig" sted så det ikke går inn i det store sluket? En lærling gir gjerne 50% rabatt, så etter å ha hoppet over to ganger, og lagt det til side, så burde det være mulig å ta seg en tur til frisør.

Jeg kom meg gjennom studietiden på denne måten, ved å legge tilside penger fysisk som jeg kunne unne meg noe med senere. Og når man ikke har de tilgjengelig, så er det mye lettere å holde de unna de faste utgiftene.

Håper det ordner seg for deg, og at du kan få noen lysglimt innimellom som gjør at du klarer å holde ut

Jeg tar det ikke ille opp i det hele tatt. Det var slik jeg overlevde studietiden også.

Men denne gangen er det litt annerledes, og det går på prioriteringene.

Som jeg skrev i åpningsinnlegget klarer jeg ikke unne meg noe som koster så mye penger, fordi jeg vet at konsekvensene kommer neste dag.

Jeg klarer ikke bruke 500 kr på en frisørtime, selv om jeg har spart opp pengene, når jeg vet at barna vil trenge nye joggesko om noen uker...

[AnonymBruker]

Jeg skjønner det godt, TS.

Er ikke bare bare å sette seg først når man har barn, men av og til er det lov å være litt egoistisk. Ikke fordi barn trenger vintersko, men kanskje en opplevelse eller noe annet som de ikke MÅ ha.

Håper det ordner seg framover.

[Jade]

Jeg går utifra at mannen din unner seg selv like lite, selv om han tjener penger?

[Gjest Trådstarter]

Jeg går utifra at mannen din unner seg selv like lite, selv om han tjener penger?

Det har egentlig ingenting med saken å gjøre, det er mine følelser rundt dette jeg beskriver her, men han unner seg like lite i hverdagen som jeg gjør.

[Gjest mulle]

Må bare skrive til deg.

Først og fremst GRATULERER for at du har klart å gjenvinne helsen! Det er sinnsykt bra, og det virker som du har deg selv å takke for dette. En bragd!

Og så vil jeg bare si at du fortjener så utrolig å kunne tenke på deg selv, å kunne oppleve luksus. Jeg synes det er veldig bra at du kjenner at du ivrer etter at ting skal bli bedre, at du har appetitt på å tilfredstille deg selv! Den følelsen skal du være glad for, den skal du dyrke, selv om det ikke umiddelbart er slik at alle ønskene dine blir oppfylt. Det skader ikke å velte seg i ønskene sine innvendig. Synes du kan gjøre det! Kanskje du kan fokusere på hvor bra det føles å ønske noe for deg selv, og ikke så mye på enderesultatet. Jeg skjønner at du er utålmodig. Bare forsøk å ikke bli bitter, men heller prøv å tenk positivt og gled deg til den dagen da du er i fokus. Er sikker på at du er på vei mot akkurat den dagen. Det gjelder bare å holde ut enda litt til, og tåle forskjellen mellom hvordan du har det og hvordan du ønsker å ha det.

Stor klem til deg. Jeg heier på at du er vei til noe bra!