Kronisk syk og har opplevd mye vanskelig, hva si når noen spør?

[Linnea Adriana]

Jeg er kronisk syk pga en alvorlig sykdom som jeg engster meg en del for. Samtidig har jeg opplevd mye vanskelig i fjor ja egentlig de 5 siste årene. Det er ikke noe jeg kan noe for selv jeg har bare hatt max uflaks rett og slett. Nå har jeg nylig flyttet fått ny jobb og går på ny skole.

Det som er vanskelig er at jeg nå skal bli kjent med andre på min skole, jobb og i nabolaget men jeg føler jeg har så lite til felles med alle, vi har så lite og snakke om.

Eksempel kan være at jeg er veldig bekymret for sykdommen og tenker og tenker på dette så om noen spør du så bekymret ut hva tenker du på da?

Eller hva gjorde du på i sommerferien?

Eller hva gjorde du i fjor?

Osv

Hvordan ville du reagert da dersom du spurte en person hva vedkommende hadde gjort på i sommer og personen hadde svart at de hadde en fin sommer men at de bare hadde vert hjemme pga sykdom.

Hva ville du anbefale meg og svare?

Jeg føler liksom dette gjør det svært vasklig form meg å bli

kjent med nye mennesker da det sikkert hadde vært mye hyggeligere for andre og prøve og bli kjent med meg om jeg hadde koseligere ting eller noe morsomt og fortelle.

Føler det ofte bare baller på seg når andre styrer samtalen som (Oppdiktet eksempel da jeg ikke vil bli gjenkjent)

Hvorfor sluttet du i jobb X.

-Pga sykdomen X som ble verre så kunne jeg ikke jobbe der

Huff da hva gjorde du etter det da

-Nei da bodde jeg la med sambo og jobbet slik og slik.

Å ja bor du ikke la med sambo lenger da

-Nei han døde i en trafikkulykke

Det blir bare verre og verre jo mer folk spør.

Samtidig så har jeg mistet en jobb fordi ingen trodde på at jeg var syk fordi jeg alltid var så smilende og blid så jeg vil gjerne få frem at jeg ikke er helt frisk slik at det ikke skal komme noe spørsmål om dette senere.

Men jeg vet liksom ikke hva jeg skal si gjøre sosialt nå går jeg på skole der de fleste 18 19 år. Huff

[samfunnsfiende]

For det første så er dette bekymringer om ting du ikke opplever i praksis.

For det andre, så er det et spm om du skal bruke hver eneste person du møter som en personlig støttespiller, eller om du skal svare som en politiker.

Dersom du svarer som en politiker, så har du tusenvis av muligheter, alt fra et avslappet smil og total stillhet til høyavansert tåkelegging.

Dersom du bruker folk som terapifigurer, så vil du kunne svare med bitterhet, sarkasme, forakt, spille spill med mindreverdighetskompleksene og forfengeligheten din, svare dønn ærlig, bli sur, være passiv aggressiv, osv. Alt etter hva du har behov for. Du vil da sannsynligvis oppleve at folk trekker seg unna.

[AnonymBruker]

Jeg er psykisk syk og har vært det i mange år, og de enkle, høflige spørsmålene er værst. Spesielt siden jeg utad virker som en veldig åpen og lett, vellykket dame, så folk blir gjerne litt satt ut av svaret hvis jeg er ærlig om det, og det er ofte ubehagelig.

Eksempel kan være at jeg er veldig bekymret for sykdommen og tenker og tenker på dette så om noen spør du så bekymret ut hva tenker du på da?

Hvis du greier, og det ikke er noen du har nær kontakt med, eller at det ikke er tid til en full samtale, så smil eller rist på hodet og si du lurte på hva du skulle lage til middag.

Eller hva gjorde du på i sommerferien?

"I sommer var jeg bare hjemme og koste meg i finværet!" (hvis det var fint vær da, ellers kan du legge til "bare synd det ble drittvær mesteparten av sommeren") Også husk å send spørsmålet videre. "Enn du da? Dro du på ferie?" Det er mange som ikke reiser bort, enten av økonomiske grunner, de har planlagt ferie senere, eller rett og slett ikke ønsket å reise bort.

Eller hva gjorde du i fjor?

Jobbmessig sett, går jeg ut i fra. Da sier du bare at du har vært syk. Det fungerer dårlig å lyve, og folk fortsetter vanligvis å spørre. Det kan jeg alt om, og det er veldig plagsomt når man ikke vil snakke om det hvis folk fortsetter, men de vet jo ikke det. Som regel spør de for å være høflige. Vær forberedt på at hvis du sier at du har vært syk, så spør de fleste hva som feiler deg. Igjen av høflighet, selv om det ikke føles sånn der og da. Har du plager med ryggen, f.eks., så sier du det. Ikke legg ut om detaljer, da føler du deg bare veldig sårbar etterpå.

Hvordan ville du reagert da dersom du spurte en person hva vedkommende hadde gjort på i sommer og personen hadde svart at de hadde en fin sommer men at de bare hadde vert hjemme pga sykdom.

Jeg ville nok sagt at jeg håpet det gikk bedre nå, eller at det er koselig å være hjemme også. Men som skrevet over, mange vil spørre hva som har feilet deg.

Jeg føler liksom dette gjør det svært vasklig form meg å bli

kjent med nye mennesker da det sikkert hadde vært mye hyggeligere for andre og prøve og bli kjent med meg om jeg hadde koseligere ting eller noe morsomt og fortelle.

Føler det ofte bare baller på seg når andre styrer samtalen som (Oppdiktet eksempel da jeg ikke vil bli gjenkjent)

Kjenner til det der du. Og selv får jeg sånn panikkangst at jeg svarer, også venter jeg på en reaksjon. Det er feil strategi og fungerer dårlig. Jeg ser at du gjør det samme i ditt eksempel. Vi blir så fokusert på å svare riktig på spørsmålet at vi glemmer helt av den andre personen. Snu samtalen, spør dem om ting! Jeg må trene på det selv, så føler meg litt hyklersk her jeg gir råd om det, men det er både høflig (å vise interesse for andre) og det redder deg ut av en situasjon du ikke vil inn i.

Samtidig så har jeg mistet en jobb fordi ingen trodde på at jeg var syk fordi jeg alltid var så smilende og blid så jeg vil gjerne få frem at jeg ikke er helt frisk slik at det ikke skal komme noe spørsmål om dette senere.

Men jeg vet liksom ikke hva jeg skal si gjøre sosialt nå går jeg på skole der de fleste 18 19 år. Huff

Det skal ikke være lett, nei. Som psykisk syk har min første tanke i alle situasjoner som omhandler fremmede mennesker å gjøre vært: se normal ut. Smil, vær glad og positiv, aldri vis svakhet. Jeg er flink å snakke for meg, smiler og ler rett som det er, og da er det vanskelig for mange å forstå. Det jeg har lært meg er at folk trenger ikke å vite alt, og hvis man blir så godt kjent at det føles naturlig, så er det da man forteller.

Du ER ikke sykdommen din, og du har mer i hodet enn alt det du har opplevd eller følt på kroppen. Snakk om politikk! Snakk om klær, snakk om TV-program. Få deg en hobby, og hvis du har mulighet så få en hobby som setter deg i kontakt med andre mennesker.

Lykke til!

[samfunnsfiende]

Sistemann valgte politikervarianten. Men jeg har en annen:

Hva gjorde jeg i fjor.

- hold blikket i 2 sekunder.

- smil.

- tja.

- stille.

* vent og se hva som skjer.

- vel, det var hyggelig å se deg igjen.

bye bye...

- Ikke sårbar.

[Gjest Gjest]

Jeg personlig synes det blir rart om folk legger ut om seg og sine problemer når man er i bli-kjent-fasen om jeg så bare spør om hva gjorde du i ferien..

Du har ingen plikt ovenfor folk du knapt kjenner å fortelle dem "sannheten"

Jeg hadde kommet til å svart knapt. F.eks hva gjorde du i sommer? Tjaaaa,ikke noe spes egentlig..Synes det er helt greit med små hvite løgner i slike situasjoner og det tror jeg er greit for begge partene.

Men når du blir bedre kjent med enklte og kanksje knytter gode vennskapsbånd så kan man kanskje lette hjertet sitt om situasjonen passer.

[AnonymBruker]

Sistemann valgte politikervarianten. Men jeg har en annen:

Hva gjorde jeg i fjor.

- hold blikket i 2 sekunder.

- smil.

- tja.

- stille.

* vent og se hva som skjer.

- vel, det var hyggelig å se deg igjen.

bye bye...

- Ikke sårbar.

Herregud, så dramatisk..

[bJ]eg personlig synes det blir rart om folk legger ut om seg og sine problemer når man er i bli-kjent-fasen om jeg så bare spør om hva gjorde du i ferien..

Du har ingen plikt ovenfor folk du knapt kjenner å fortelle dem "sannheten"

Jeg hadde kommet til å svart knapt. F.eks hva gjorde du i sommer? Tjaaaa,ikke noe spes egentlig..Synes det er helt greit med små hvite løgner i slike situasjoner og det tror jeg er greit for begge partene.

Men når du blir bedre kjent med enklte og kanksje knytter gode vennskapsbånd så kan man kanskje lette hjertet sitt om situasjonen passer.

Dersom man har ligget på sykehuset hele sommeren (eksempel) føles det ikke helt greit å svare "Tjaaaa, ikke noe spes egentlig". Tror ikke det er det at folk ikke kan dra hvite løgner, men at det ikke føles noe godt ovenfor en selv å late som at alt er helt ok, når det faktisk ikke er det. Det føles litt som å tråkke på og forminske seg selv. For noen som egentlig ikke betyr noe en gang. De som betyr noe vet jo gjerne ståa.

Jeg liker heller ikke den typen høflige konversasjonsspørsmål, fordi de stilles med det utgangspunktet at man skal svare at alt går bra. Som du sier, du synes det er rart dersom man svarer ærlig på spørsmålet. Det er jo egentlig dét som er rart. Det er ikke sosialt akseptabelt å si at man ikke har det bra, i hvertfall ikke hvis man ikke slenger på en "men det går bedre nå".

Og det føles ikke alltid så greit, når det faktisk ikke går bedre.

Tror problemet ligger mer i å finne noe mellom en hvit løgn og full disclosure. En sosialt akseptabel måte å si at det har gått bedre før, og at man håper at det vil gå bedre igjen en gang.

[AnonymBruker]

Jeg er også kronisk, fysisk syk men mye av det som feiler er usynlig for de som ikke kjenner meg godt. Jeg pleier bare å si det rett ut som det er om folk spør jeg! Uten å legge ut i det vide og brede selvsagt, men jeg er brutalt ærlig. Tåler de ikke det, er de rett og slett ikke vennemateriale for meg.

[Gjest Tsunade]

Hei Linnea Adriana!

Først vil jeg si at jeg forstår deg så innmari godt!

Jeg har i flere år slitt med kroniske plager selv, og jeg har en livshistorie som til tider har vært rene tragedien. Uflaks er bare fornavnet.

Jeg kjenner godt til det du skriver om usikkerheten man føler i møte med nye mennesker;

hvor mye skal man si om seg selv, og hva? Ikke minst - hvordan?

Jeg tror ikke det er et sjakktrekk å komme med hele "elendigheten" på én gang, det får folk til å trekke seg langt unna. Det er bedre å komme med noen små drypp sånn litt eller litt, da har man muligheten til å se an reaksjonene.

Selv har jeg lagd det jeg kaller "den offisielle versjonen" av de vondeste hendelsene i livet mitt. Denne forteller ikke mer enn det "alle kan tåle", eller det jeg selv ønsker å si. Dvs. at det er en del jeg lar vær å si noe om.

At jeg har kroniske helseplager holder jeg ikke hemmelig, selv om det ikke akkurat synes på meg. Hvis utenforstående spør, svarer jeg at "det er litt forskjellig, litt sammensatt."

Jeg forteller halve sannheten fremfor å lyve.

Gjerne med et smil.

Til de som blir bedre kjent med meg, som er villige til å lytte og som jeg stoler på, forteller jeg "den uoffisielle versjonen".

I alle tilfeller er det viktig å vektlegge det som tross alt er positivt i livet, da ser folk at man ikke bare er forfulgt av ulykker.

Lykke til, og en stooor til deg!

[AnonymBruker]

Du gjør nok dette til en større ting i hodet ditt, enn det er. Som Tsunade sier, så er det høyst normalt å ha en offisiell og en uoffisiell versjon av markante, private hendelser. Ingen gir alle detaljer til en fremmed, vi gir overskriften, og så får de avhandlingen senere hvis de da har blitt venner. Det er også fullt tillatt å ikke svare direkte på det du blir spurt om. Hvis noen spør hva du gjorde i sommer, så fortell om en ting du gjorde. Ingen forventer å få alle detaljer.

Jeg tror det viktigste for deg er å komme deg ut blant folk og bli vant til å snakke med folk om alt mellom himmel og jord. Og når du kommer deg ut, ikke vær din egen verste kritiker. Alle sier noe teit eller feil av og til, men ingen husker på det.

[AnonymBruker]

Jeg sier bare halve sannheter og utbroderer ikke. Om folk spør meg hvordan ferien min var så svarer jeg bare at jeg koste meg hjemme. Det er jo sant, men jeg sier ingenting om hvorfor.

Når folk spør meg om hva jeg jobber med så kan jeg svare at jeg er utdannet innen ditt og datt eller så sier jeg bare at jeg er sykemeldt for tiden pga ditt og datt.

Mine venner vet at jeg er syk. Jeg sier fint lite og de spør lite. Jeg synes det er best sånn for fokuset skal ikke være på det at jeg er syk. Jeg har forklart hvordan sykdommen arter seg og hva jeg ikke orker eller får til lenger eller at formen går opp og ned. De aksepterer at jeg stadig sier nei til aktiviteter uten at jeg trenger å si noe.