Ikke anerkjent av svigerfamilien

[AnonymBruker]

Jeg er vokst opp i et hjem der ingen av mine foreldre har vært troende, men med den innstilling at barna selv skulle få velge hva de (vi) har villet tro på.

Det endte med at jeg (også) ble en ateist. Likefult har jeg følt meg veldig liberal og møtt andres valg av tro med respekt og ydmykhet. Har flere venner med andre livssyn enn meg selv, men dette har aldri vært kilde til noe problem i vennskapet.

Jeg har gjennom flere år hatt en samboer som også er ateist. I motsetning til meg, kommer han fra en svært kristen familie. Det er her problemene oppstår.

Til å begynne med forstod jeg ikke hvor dypt dette stakk. Nå innser jeg imidlertid at jeg ikke står høyt i kurs hos min samboers mor.

For det første bor vi sammen uten å være gift. I denne familien skal man helst verken bo eller ha sex sammen før ekteskapet. Min samboers mor finner det svært skammfult at hennes sønn bor sammen med ei jente uten å være gift. Hun har gjort det veldig klart for oss at hun helst ser at vi gifter oss. Hun har også gjort et poeng ut av at hun IKKE ønsker seg noen barnebarn (før vi er gift).

Dette synes jeg er svært trist. Faktum er at jeg ikke har noen planer om å gifte meg. Dersom vi skulle gifte oss en gang, blir det et borglig bryllup. Min samboers mor er helt uanende om dette, da hun fortsatt tror vi bare er "mindre kristne". Værst synes jeg kanskje det er å vite at min samboers mor vil synes det er forferdelig om vi skulle få oss et barn. Jeg og min samboer snakker en del om barn, og ettersom vi begge nærmer oss 30 er det jo på tide snart. Å meddele familien om at et barn er på vei, burde være en gledelig beskjed. Jeg vet at min egen mor lengter etter å bli mormor og ville blitt kjempeglad for en slik nyhet. At hans familie vil se på min potensielle graviditet som synd og skam er for meg veldig trist og leit. Jeg begynner å få denne konservative kristendommen langt opp i halsen, og den en gang så liberale og forståelsesfulle delen av meg begynner å svikte.

Det sårer meg at jeg ikke blir anerkjent av min samboers familie. Jeg stryker fordi jeg ikke er en aktiv kristen og lever etter strenge kristne leveregler. Det teller ikke at jeg faktisk er et ganske godt menneske, og elsker min samboer over alt på jord. At jeg er utdannet sivilingeniør og har god orden på livet mitt, har ingen som helst betydning i denne familien. Min samboers mor har vært hjemmeværende husmor hele livet (slik en kvinne burde), så et lite sivilingeniørstudie og en godt betalt jobb er bare "fritidssysler" for en kvinne som primært skal ta hånd om familien sin. Det eneste som teller her er hvor aktiv en er i meningheten og hvor dyktig man er til å stelle hjemme.

Er det rart jeg begynner å bli lei? Det irriterer meg også at jeg (ettersom jeg ikke er gift) ikke blir behandlet som en del av familien. Jeg har feks. ALDRI fått en bursdagsgave / julegave /el.l. av familien til min samboer, til tross for at vi har vært et par i 4 år. Ikke at det betyr så mye, men jeg føler det er en måte å symbolisere at jeg ikke er noen del av familien. Min samboer får alltid hilsner og gaver fra min familie når det er noe slikt.

Det hjelper ikke at et annet familiemedlem (i ung alder) nå er forlovet, etter kun 5 ukers kjæresteforhold. Disse skal altså ikke ha sex før ektskapet, og kan ikke sove under samme tak (nei gjesterommet blir for nært) inntil ektepakten er et faktum. Denne forloveden er tatt rett inn i varmen, helt ubetinget, fordi han oppfyller alle krav om et kristent levesett.

Detter paret har nå satt standarden for hvordan det skal gjøres, mens jeg og min samboer altså er i motsatt ende av skalaen.

Det er godt mulig jeg lager storm i ett vannglass her, men merker en stadig økt irritasjon rundt dette. Kristendommen er helt grei, så lenge ingen skal presse den på meg. Når jeg respekterer andres tro, så vil jeg gjerne få gjengjelt denne respekten.

Hva synes dere om dette her? Hvordan skal jeg takle denne kulturkollisjonen?

[Gjest Bond]

Tråden ryddet

Bond, mod

[AnonymBruker]

uff kjedlig når ting er som de er.

Men helt ærlig ,gi F*n i hva de mener.Du har ditt liv og må da få lov til å bestemme hva DU vil.Om din samboer deler ditt syn for fremtiden,barn osv. hvorfor la noen som kun er sure,ute etter å trykke deg ned få bestemme over deg (dere)

Er surt at svigerfamilien ikke vil ta deg i mot,men det er vel ikke pga deg egentlig? Det har heller med som du sier,religiøse synspunkter.

Hvorfor skal du alltid gi deg på dine punkter og gi opp det liv du ønsker å leve ,fordi en dame ikke er enig med deg.

stå på ditt du.

[AnonymBruker]

Helt ærlig så skjønner jeg ikke hvorfor du bryr deg. Det som er viktig er at du har ett godt forhold til din kjære, og at dere er enige om hva slags liv dere vil leve. Å ha ett godt forhold til svigerfamilien er en eventuell bonus i livet, ikke noe man kan regne med. Ikke la det såre deg, prøv å le av hvor bakstreverske de er i stedet.

Jeg har en kjæreste som vokste opp i en menighet, og det er tydelig at den kristne delen av familien hans synes det er fælt at han er en frafallen, og de få gangene vi sees er det mas om giftermål og barn, og velsignelsesprat. I starten var de positive til meg, siden jeg er stillfarende og stødig av meg, men etter hvert som de har skjønt at jeg også er aktivt frafallen seg ser de på som ett litt underlig dyr, og de snakker minst mulig til meg.

Og det har aldri falt meg inn at jeg skulle ta meg nær av dette. Det er jo de som går glipp av noe, når de er så selektive med hvem de omgåes, og har en så kjip og lite inkluderende religion. At de desperat flakker med blikket og bytter tema hver gang vi kommer inn på ukristelige temaer er jo bare vittig. Så bruker vi heller familietiden sammen med min varme og inkluderende familie, og driter i de på hans side.

Hva synes samboeren din om foreldrenes holdning? Hadde jeg vært deg hadde jeg sagt til han at det ikke er så veldig interessant å tilbringe tid med mennesker som har ett slikt syn på forholdet ens, og håpet at han hadde forståelse for det, og er med på å ta hensyn til det når dere legger opp familiebesøk ol.

[Meridian]

Du må si til de at de er dårlige kristne. For gode kristne aksepterer folk som de er. Jeg vil heller være et godt menneske, enn å være en dårlig kristen...

Så må du si at Jesus hadde sex utenom ekteskapet, og var aldri gift, og han hadde et barn.

Så kan du si at Jesus drakk vin og rølpet rundt med de 12 kameratnene sine. Tror nok de var som unge flest.

Ja, det er så mye selvmotsigende ting atte iforhold til hvordan dypt kristne lever og det som står i bibelen ...

[waj]

.

Endret 15. oktober 2010 av waj

[Gjest *smak*]

Anerkjenn deg selv, det er det beste du kan gjøre for deg selv.

[AnonymBruker]

Svigerforeldrene mine ville ikke at avkommet skulle ha en kjæreste som ikke var dypt og inderlig kristen. Da vi giftet oss, ville ikke svigers komme i bryllupet, og vi blir heller ikke invitert i deres markeringer av livets milestener.

Min kjære har sagt "det er deg jeg er sammen med, ikke foreldrene mine".

Mitt råd er: Vær glad i din kjære, gi svigerforeldrene dine gaver der det er naturlig, f.eks. til bryllupsdager, fødselsdager og jul. Føl med dem, de har det ikke godt. Men gå ikke på akkord med din samvittighet.

[Gjest Spinell]

Anerkjenn deg selv, det er det beste du kan gjøre for deg selv.

Enig med *smak*!

Alle har vi vel et ønske om at andre skal like oss, og særlig familien til kjæresten. Det er sårt og leit når folk en ønsker å bli likt av ikke liker en.

I prosessen med å anerkjenne seg selv er det viktig å huske at en ikke kan forandre på andre mennesker. Du bestemmer selv hvem du er og hvordan du vil oppføre deg overfor svigerfamilien, og så er det opp til dem hvordan de responderer på deg. (De bestemmer jo også selv hvem de vil være.)

Husk også at du har lov å mislike måten de oppfører seg på overfor deg. Å være liberal og tolerant betyr ikke at en skal finne seg i alt her i verden.

[AnonymBruker]

Så må du si at Jesus hadde sex utenom ekteskapet, og var aldri gift, og han hadde et barn.

Så kan du si at Jesus drakk vin og rølpet rundt med de 12 kameratnene sine. Tror nok de var som unge flest.

Ja, det er så mye selvmotsigende ting atte iforhold til hvordan dypt kristne lever og det som står i bibelen ...

Og hvor i Bibelen sto det, sa du?

[Mann 42]

Det var jo leit å høre at TS`s svigerfamilie hverken aksepterer henne eller sin egen sønns valg av livspartner. Det eneste positive jeg kan se, er at de iallfall ikke har slått handa av sønnen, og fortsetter med å sende julegaver etc. Sånn sett har du jo en fot innafor for å si det slik .

Antar at det ligger an til et langt løp, men før eller siden så får man håpe at de innser at deres sønns utkårede også er moren til deres fremtidige barnebarn, og at det bør finnes grenser for forstokkethet. Lykke til.