Hva slags syn har du på dine barns behov?

[AnonymBruker]

Hvor bevisst er du på hvor viktig den første tiden med barnet er,tilknytning,trøst,sensitivitet etc? Jeg opplever at flere ikke har innsikt i hvor viktig den første tiden er. Foreldre som er ute på byen annenhver(kanskje hver) helg og lar ulike personer(venninner,besteforeldre,søsken) passe barna. Lar barnet sitte i en vippestol dagen lang,lar barnet ligge i vogna hele tiden mens du er på kafe,ikke har rutiner(varierende leggetid om kvelden og ligger til 11-12 om dagen),lar barnet få kjeks og saft hver dag,sitter med mobil eller pc og enser ikke at barnet som er på gulvet prøver å få kontakt med deg.. Kan sikkert nevne flere ting. Jeg er bare spent på hvor relektert dere som foreldre er på dette? I hvilken grad setter du dine barns behov foran dine egne behov?

[Gjest molte]

Jeg får nesten dårlig samvittighet bare jeg tar en liten tur på kafe en gang i måneden, jeg... Var heller ikke borte fra barnet mange timer av gangen da jeg hadde permisjon. Mitt inntrykk er at få foreldre er slik du beskriver, de fleste er veldig opptatt av å gjøre "de riktige tingene".

[AnonymBruker]

Jada,jeg tror de fleste er opptatt av og klarer å gjøre de rette tingene,men ser allikevel stadig tilfeller jeg reagerer på. Kanskje en overvekt av unge foreldre(er relativt ung selv),mener ikke å være fordomsfull,men det er det jeg ser.

[Gjest imli]

Jeg får nesten dårlig samvittighet bare jeg tar en liten tur på kafe en gang i måneden, jeg... Var heller ikke borte fra barnet mange timer av gangen da jeg hadde permisjon. Mitt inntrykk er at få foreldre er slik du beskriver, de fleste er veldig opptatt av å gjøre "de riktige tingene".

Det er mitt inntrykk og. Kanskje omgangskretsen din ikkje er heilt gjennomsnittleg, TS?

Eg er i alle fall bevisst på å ta meg av ungane mine sjølv. Samtidig er det jo bra for ungane å etterkvart lære seg å underhalde seg sjølv. Det stimulerar fantasi og kreativitet. Og foreldre skal ikkje vere barnas tjenerar.

Å ha ungen i vogna utafor kafeen, er vel ikkje noko problem? Dei fleste ligg vel og søv oppi der... Men TS meiner kanskje at mor skal sitje og glane på ungen medan han/ho søv?

[AnonymBruker]

Det er mitt inntrykk og. Kanskje omgangskretsen din ikkje er heilt gjennomsnittleg, TS?

Eg er i alle fall bevisst på å ta meg av ungane mine sjølv. Samtidig er det jo bra for ungane å etterkvart lære seg å underhalde seg sjølv. Det stimulerar fantasi og kreativitet. Og foreldre skal ikkje vere barnas tjenerar.

Å ha ungen i vogna utafor kafeen, er vel ikkje noko problem? Dei fleste ligg vel og søv oppi der... Men TS meiner kanskje at mor skal sitje og glane på ungen medan han/ho søv?

Ikke vet jeg hvorfor,men jeg synes det er en anelse irritasjon i innlegget ditt?

NEI,foreldre skal ikke være barnas tjenere(,men foreldre skal være sensitive og lære seg å tolke barns signaler riktig,være gode rollemodeller,små barn trenger øyekontakt og felles fokus etc)

JA,foreldrene må sitte og se på ungen mens det sover...NEi,selvølgelig ikke. (Men,unger trenger plass for å kunne bevege seg og utvikle motorikk,det trenger øyekontakt etc.) Snakker selvølgelig om når ungen er våken

[AnonymBruker]

jeg har ikke barn selv, men jeg har jo tenkt mye på det og få barn og jeg tror jeg vil være nøye med og prøve og dekke slike behov siden jeg er ganske bevisst på det.

og mye fordi en venninne av meg var og kanskje enda er litt sånn enda til sin sønn. jeg bodde hos henne en periode og jeg har kjent henne maaaange år og jeg fikk inntrykk av at sønnen hennes bare var der, det virket ikke som hun hadde noen "plan" for hvordan hun vil gjøre det i hverdagen med tanke på og få dekke disse behovene.

hun plasserte han ofte foran tv`n så hun selv kunne gjøre andre ting, røyke og prate i telefon og gjøre husarbeid som var uhyre viktig og gjøre mest mulig av hver dag!

jeg og en annen venninne diskuterte dette en del og vi begge hadde lagt merke til at hun aldri satt på gulvet og lekte og pratet med han for eksempel. pratet aldri til han om det ikke var for å gi beskjed om noen ting, eller om han ville noe og svarte på det.

husker godt en gang da jeg hadde sovet på sofaen en natt, og jeg våknet av at min venninne sto opp og ordnet seg og sånt som man gjør på morgenen, men jeg orket ikke stå opp eller våkne til så jeg lå på sofaen og hun trodde kanskje jeg sov.

hun brukte kanskje en halltime- time på og ordne seg selv og gjøre sitt. så tok hun på seg skoene og ytterklærne, jeg reagerte på at gutten ikke var stått opp enda. også gikk hun opp og vekte gutten tok han med på badet og fra han var stått opp til de var ut døra var det gått 10 minutter!!

det var flere episoder som jeg reagerte på, ikke som jeg vil kalle omsorgssvikt men han fikk ikke dekket de behovene som han skulle hatt.

sånn som språk også, hun prøvde aldri og lære han og uttale ord rett, eller og få han til og si ting. så jeg tror det er mye av grunnen til at han er treig i språkutviklingen.

jeg er veldig glad i barn og får lett kontakt med barn. de blir veldig trygge på meg og jeg elsker og leke og prate med de, det gir meg masse glede

og jeg ga jo han masse oppmerksomhet og lekte mye med han, passet han også en del når jeg bodde der. det ble jo så han ble og enda i dag er veldig knyttet til meg.

om jeg var med hun i barnehagen for å hente han, noe jeg var en del. så sprang han alltid bort til meg og hoppet i hendene mine og skulle ha klem, og nesten alle gangene begynnte min venninne og gråte fordi hun følte han var mer glad i meg enn hun.

jeg syntes det var utrolig ekkelt at han heller ville springe til meg enn til moren, og var redd moren skulle føle meg som en trussel eller noe.

dette er nå en stund siden og jeg bor for meg selv, men er på besøk hos de noen ganger i måneden.

jeg tror jeg bevisst har prøvd og distansere meg litt fra hun og sønnen, jeg vil på en måte ikke at han skal være FOR knyttet til meg, men så tenker jeg også at om han føler at han ikke har/har hatt det forholdet til moren som han burde ha så er det fint for han og ha noen som han kan føle et sterkt bånd til.

nå skal det også sies at mye har forandret seg i livene deres til det positive, og mor og sønn tror jeg har et mye bedre forhold nå og er mye mer knyttet. jeg tror det snudde mye da han begynnte og prate mere og kunne kommunisere bedre. og det er veldig godt og se! og alltid koselig og komme på besøk og han er i ekstase fordi "tante" er på besøk og skal sitte på fanget og fortelle om ting og vise meg leker o.l. <3 ^^

det var mine tanker ihvertfall :-)

[Gjest imli]

Ikke vet jeg hvorfor,men jeg synes det er en anelse irritasjon i innlegget ditt?

NEI,foreldre skal ikke være barnas tjenere(,men foreldre skal være sensitive og lære seg å tolke barns signaler riktig,være gode rollemodeller,små barn trenger øyekontakt og felles fokus etc)

JA,foreldrene må sitte og se på ungen mens det sover...NEi,selvølgelig ikke. (Men,unger trenger plass for å kunne bevege seg og utvikle motorikk,det trenger øyekontakt etc.) Snakker selvølgelig om når ungen er våken

Eg er ikkje irritert nei

Eg berre argumenterar i mot innlegget ditt, fordi eg for det fyrste ikkje syns det stemmer med verkelegheita (syns dei fleste foreldre er flinke og opptekne av å gjere alt rett), og for det andre er eg ikkje heilt einig i at ein må halde så mykje på med ungane som du gir inntrykk av å meine.

[Gjest imli]

jeg har ikke barn selv, men jeg har jo tenkt mye på det og få barn og jeg tror jeg vil være nøye med og prøve og dekke slike behov siden jeg er ganske bevisst på det.

og mye fordi en venninne av meg var og kanskje enda er litt sånn enda til sin sønn. jeg bodde hos henne en periode og jeg har kjent henne maaaange år og jeg fikk inntrykk av at sønnen hennes bare var der, det virket ikke som hun hadde noen "plan" for hvordan hun vil gjøre det i hverdagen med tanke på og få dekke disse behovene.

hun plasserte han ofte foran tv`n så hun selv kunne gjøre andre ting, røyke og prate i telefon og gjøre husarbeid som var uhyre viktig og gjøre mest mulig av hver dag!

jeg og en annen venninne diskuterte dette en del og vi begge hadde lagt merke til at hun aldri satt på gulvet og lekte og pratet med han for eksempel. pratet aldri til han om det ikke var for å gi beskjed om noen ting, eller om han ville noe og svarte på det.

husker godt en gang da jeg hadde sovet på sofaen en natt, og jeg våknet av at min venninne sto opp og ordnet seg og sånt som man gjør på morgenen, men jeg orket ikke stå opp eller våkne til så jeg lå på sofaen og hun trodde kanskje jeg sov.

hun brukte kanskje en halltime- time på og ordne seg selv og gjøre sitt. så tok hun på seg skoene og ytterklærne, jeg reagerte på at gutten ikke var stått opp enda. også gikk hun opp og vekte gutten tok han med på badet og fra han var stått opp til de var ut døra var det gått 10 minutter!!

det var flere episoder som jeg reagerte på, ikke som jeg vil kalle omsorgssvikt men han fikk ikke dekket de behovene som han skulle hatt.

sånn som språk også, hun prøvde aldri og lære han og uttale ord rett, eller og få han til og si ting. så jeg tror det er mye av grunnen til at han er treig i språkutviklingen.

jeg er veldig glad i barn og får lett kontakt med barn. de blir veldig trygge på meg og jeg elsker og leke og prate med de, det gir meg masse glede

og jeg ga jo han masse oppmerksomhet og lekte mye med han, passet han også en del når jeg bodde der. det ble jo så han ble og enda i dag er veldig knyttet til meg.

om jeg var med hun i barnehagen for å hente han, noe jeg var en del. så sprang han alltid bort til meg og hoppet i hendene mine og skulle ha klem, og nesten alle gangene begynnte min venninne og gråte fordi hun følte han var mer glad i meg enn hun.

jeg syntes det var utrolig ekkelt at han heller ville springe til meg enn til moren, og var redd moren skulle føle meg som en trussel eller noe.

dette er nå en stund siden og jeg bor for meg selv, men er på besøk hos de noen ganger i måneden.

jeg tror jeg bevisst har prøvd og distansere meg litt fra hun og sønnen, jeg vil på en måte ikke at han skal være FOR knyttet til meg, men så tenker jeg også at om han føler at han ikke har/har hatt det forholdet til moren som han burde ha så er det fint for han og ha noen som han kan føle et sterkt bånd til.

nå skal det også sies at mye har forandret seg i livene deres til det positive, og mor og sønn tror jeg har et mye bedre forhold nå og er mye mer knyttet. jeg tror det snudde mye da han begynnte og prate mere og kunne kommunisere bedre. og det er veldig godt og se! og alltid koselig og komme på besøk og han er i ekstase fordi "tante" er på besøk og skal sitte på fanget og fortelle om ting og vise meg leker o.l. <3 ^^

det var mine tanker ihvertfall :-)

Det høyrest jo ikkje bra ut - men berre for å kommentere ein ting - eg skjønner at veninna di kledde og ordna seg sjølv før ho vekte sonen! Du som ikkje har barn kan jo ikkje vete det, men å få kledd seg og ordna seg om morgonen medan ungar løper rundt og hylar og skrik og masar, er ikkje akkurat enkelt

[AnonymBruker]

Det høyrest jo ikkje bra ut - men berre for å kommentere ein ting - eg skjønner at veninna di kledde og ordna seg sjølv før ho vekte sonen! Du som ikkje har barn kan jo ikkje vete det, men å få kledd seg og ordna seg om morgonen medan ungar løper rundt og hylar og skrik og masar, er ikkje akkurat enkelt

det har jeg forståelse for, har fått en god del innblikk i hvordan småbarnslivet er da jeg har flere venninner med barn. men det eneste jeg reagerte på var at hun hadde sko og ytterklær på klar til og dra og var ute av døren etter 10 minutter, fra han ble vekt.

jeg tenker da at han må få tid til og våkne, spise og slappe av og ikke stresse med og dra med mindre man er sent ute til noe, noe hun ikke var. hun var litt slurvete med rutiner.

[AnonymBruker]

Eg er ikkje irritert nei

Eg berre argumenterar i mot innlegget ditt, fordi eg for det fyrste ikkje syns det stemmer med verkelegheita (syns dei fleste foreldre er flinke og opptekne av å gjere alt rett), og for det andre er eg ikkje heilt einig i at ein må halde så mykje på med ungane som du gir inntrykk av å meine.

Som jeg skrev,er det selvølgelig flest av de som ønsker å gjøre det beste for barna sine,gudskjelov. Men her jeg bor og i yrket mitt,ser jeg en del andre ting også.

Kan du si noe mer om hva du tenker om å holde på for mye med ungene sine?

[Gjest imli]

det har jeg forståelse for, har fått en god del innblikk i hvordan småbarnslivet er da jeg har flere venninner med barn. men det eneste jeg reagerte på var at hun hadde sko og ytterklær på klar til og dra og var ute av døren etter 10 minutter, fra han ble vekt.

jeg tenker da at han må få tid til og våkne, spise og slappe av og ikke stresse med og dra med mindre man er sent ute til noe, noe hun ikke var. hun var litt slurvete med rutiner.

Det er eg einig med deg i

Som jeg skrev,er det selvølgelig flest av de som ønsker å gjøre det beste for barna sine,gudskjelov. Men her jeg bor og i yrket mitt,ser jeg en del andre ting også.

Kan du si noe mer om hva du tenker om å holde på for mye med ungene sine?

Eg meiner det er galt å aktivisere ungane sine for mykje. Eg er litt usikker på kva aldersgruppe du vil diskutere, men generelt, så trur eg det er bra for ungar å lære seg å leikelitt sjølv, det stimulerar som sagt fantasi og kreativitet. Klart ein skal gi ungane oppmerksomheit, og sjå behova deira. Ein gyllen middelvei er kanskje greit...

[Gjest molte]

Det er heller ikke bra for barn å bli overstimulert. Å være oppmerksom på barnets behov, betyr også å sense når barnet har fått nok kos/lek/kontakt. De har godt av å leke litt for seg selv også. Det gjelder å finne en balanse.

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig i at man ikke skal overaktivisere barna, de har helt klart godt av å lære å leke på egenhånd og. Tenker egentlig mest på barn fra 0-2 år. Tilfeller jeg snakker om er når mor sitter med mobil i hånda på nettet nesten hele tiden. Ungen på ett år får som oftest bare oppmerksomhet når det slår seg,sitter fast,gråter..

[Gjest imli]

Jeg er helt enig i at man ikke skal overaktivisere barna, de har helt klart godt av å lære å leke på egenhånd og. Tenker egentlig mest på barn fra 0-2 år. Tilfeller jeg snakker om er når mor sitter med mobil i hånda på nettet nesten hele tiden. Ungen på ett år får som oftest bare oppmerksomhet når det slår seg,sitter fast,gråter..

Det er eg heilt einig i at ikkje er bra.

For å snakke om meg sjølv: Mine ungar ser for øvrig aldri på TV på dagtid (kun barne-TV om kveldane), eg sit aldri på nettet medan dei er vakne med mindre det er noko heilt spesielt (ein regning som må betalast kjapt feks). Snakkar lite i tlf. Ungane leiker stort sett "på frihand" med leikene sine. Innimellom les eg eller syng sangar for dei, eller tek dei med ut og leiker, i hagen eller på ein leikeplass i nærleiken. Så er det måltider der me sit saman og et. Ungane er ofte med og "hjelper til" med husarbeid, men innimellom må eg sende dei vekk litt så eg får gjort noko, ser ikkje noko problem med det. Trur det er viktig at ungane ser at mamma må gjere litt anna enn berre å passe på og leike med dei.

[AnonymBruker]

Det er eg heilt einig i at ikkje er bra.

For å snakke om meg sjølv: Mine ungar ser for øvrig aldri på TV på dagtid (kun barne-TV om kveldane), eg sit aldri på nettet medan dei er vakne med mindre det er noko heilt spesielt (ein regning som må betalast kjapt feks). Snakkar lite i tlf. Ungane leiker stort sett "på frihand" med leikene sine. Innimellom les eg eller syng sangar for dei, eller tek dei med ut og leiker, i hagen eller på ein leikeplass i nærleiken. Så er det måltider der me sit saman og et. Ungane er ofte med og "hjelper til" med husarbeid, men innimellom må eg sende dei vekk litt så eg får gjort noko, ser ikkje noko problem med det. Trur det er viktig at ungane ser at mamma må gjere litt anna enn berre å passe på og leike med dei.

Dette synes jeg høres helt normalt og sunt ut;) TS

[Gjest Kristin]

Jeg skjønner ikke hvordan en kan overaktivisere barna? Kjenner dere noen som overaktiviserer barna sine? Kan dere nevne et eksempel?

Jeg passer og leker med ulike barn og jeg synes det er viktig at barna skal tenke selv også. Passer en gutt han er helt slik hva skal jeg tegne? hva skal jeg gjøre? Mener ikke noe selv er bare oppatt av hva andre mener han skal gjøre.

Så da må en jo snakke en del med han og si nei hva vil du tegne? --Jeg vet ikke! -Si noe da jeg kommer ikke på noe! Kanskje du vil tegne noe du synes er morsomt? – hva da. Jeg må alltid gi han ekstra tid til å tenke selv da han er uskker og har litt for lett for å spørre. Om en er obs på at barnet skal få selvtilit og være selvstendig tenke selv og prøve selv ser jeg ikke problemet…?

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke hvor mye foreldre generelt handler bevisst ut fra kunnskap om tilknytning, men jeg tror de fleste lytter til/reagerer på signaler fra barnet, og på den måten opptrer i samsvar med tilknytningsteorier. F.eks prøver å finne ut hvorfor barnet gråter, trøster, eller smiler/svarer tilbake på barnets smil/babling.

Likevel er det nok noen som gir barnet for lite respons av ulike grunner.

Jeg var med ei venninne på kafê for ei stund siden, da hun skulle møte ei venninne av seg. Jeg hadde bare truffet denne venninna et par ganger før, og kjente henne ikke noe særlig, og på daværende tidspunkt var hun nybakt mor til ei lita jente på 2 måneder.

Ble rimelig sjokkert når hun fortalte at da dattera hennes var 4 uker fant hun ut at jenta var så bortskjemt med å bli båret og tatt opp når hun lå og skrek, at hun var begynt å la henne ligge der fordi gråtinga kun var for å få oppmerksomhet. Første gangene hun lot dattera ligge å skrike uten å ta henne opp, gikk det en halvtime før det ble stille, men siden det fungerte "til slutt", fortsatte hun bare med dette. Barnefar bor ikke sammen med dem, så jeg vet ikke hvordan han forholder seg til denne oppdragelsesmetoden.

I mitt hode er det ok å la en 2-åring skrike litt hvis det ikke er pga knall og fall eller redsel, men fordi han ikke får viljen sin o.s.v, men et spedbarn kan ikke bli "bortskjemt" med oppmerksomhet i den forstand, og burde få respons på sine signaler innen rimelig tid. Faren er jo stor for at et slikt barn vil bli utrygt eller lukker seg inne/slutter å gi signaler, om det sjeldent får respons, ut fra et tilknytningsteoretisk perspektiv ihvertfall.

[AnonymBruker]

Synes du overdriver et spedbarns behov for stimuli. Hva mener du man skal gjøre med en måned gammel baby hele dagen, bare ha det på fanget og kose, bysse og synge? Ser forøvrig ikke hva leggetid eller rutiner har med dette å gjøre, kan ikke tro du har barn selv for da ville du visst at barn har ulike behov. Ikke alle trenger rigide rutiner, ikke alle må legges presis kl 18 hver dag, ikke alle er lys våkne fra kl 6. Barn er forskjellige.

[Far til 2]

Jeg tror VELDIG mange foreldre, ant de aller fleste, har ambisjoner om å være den perfekte forelder når de får barn. Men av forskjellige årsaker oppdager de fleste av oss at vi ikke er så perfekte noen klarer å gi et godt inntrykk i mange år, mens andre klarer det bare noen månder. Uansett vil de aller fleste av oss etterhvert oppdage at vi ikke er så flinke som vi gjerne skulle vært.

Dette kan vi se på flere områder. Et eksempel er Natteravnene for de som bor i sentrale strøk. De som stiller opp som Vatteravner er gjerne foreldre til barn fra 1-6 klasse, mens de som burde vært der ?? er kansje de med barn fra 7.klasse og oppover.

Et annet område er engasmentet til foreldrene i barnehage og de første årene fremfor eldre barn.

Jeg synes det er fint at det blir påpekt slik at vi kan få en liten "reminder", men jeg tror ikke det er nok til å revolusjonere verden.